Noen med depersonalisering/realisering/ eksistensiell angst?

[timotia]

Sjekk ut;

 

 

Viste seg at jeg hadde utviklet dette etter fødsel, men kan også inntreffe helt random. Fant ut ved hjelp av psykolog, psykiater og EEG. Lite kjent diagnose, mange som får feil diagnoser, eller aldri sjekker det ut. Går på medisiner, har tankene enda, men hemmer ikke i like stor grad + mindre angst selv om tankene er der. Blir værre ved stressende perioder. Og ikke misforstå- jeg mister aldri bevisstheten eller får kramper eller noe slikt man forbinder med epilepsi. Utarter seg kun psykologisk. Verdt å ta en test!

[timotia]

Ser linken ble litt rar, bare Google denne artikkelen;

 

 

[AnonymBruker]

jeg går i behandling. jeg har også denne angsten. jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg er i livet! Det er ingenting som hindrer meg fysisk i å gjøre ting, men som om det er en psykisk eller sjelelig sperre der. Jeg tenker også mye på alderdommen. er så mange som dør rundt meg for tiden, av naboer osv. altså, der jeg vokste opp. 
Jeg føler ikke man får tid til å leve, man får ikke tid til å gjøre det man vil. 
Føelr også av og til at jeg blir "nektet  " ting fordi det rett og slett er helt andre livsoppgaver jeg har. som om jeg skal konsentrere meg om andre ting og være andre steder enn der jeg vil. 

Anonymkode: afd93...c98

[AnonymBruker]

Jeg ser at dette er en gammel tråd, men at noen har skrevet i det siste også. Derfor kaster jeg meg på her. Må bare få tankene ut. Vil ikke snakke om det med venner eller familie fordi jeg er redd for å presse tankene på dem. Jeg vil ikke sette disse tankene i hodet på dem. Jeg har slitt med eksistensielle tanker i cirka 6 uker nå. Det er så slitsomt. Er et evig tankekjør. Jeg tror det hos meg ble utløst av langvarig stress. Jeg beklager hvis det virker rotete eller usammenhengende, men det er også slik det føles i hodet mitt.

Tankene mine varierer litt. Tenker mye på hvorfor jeg er her, hvorfor jeg har denne følelsen av "meg" og hva som er poenget med alt når vi bare skal dø uansett. Når jeg har tenkt på lignende spørsmål før har jeg bare tenkt "jaja, men slik er det bare" eller "livet har ikke noe mening, men hva så, jeg skal gjøre det beste ut av det". Nå er det som hjernen min desperat trenger et svar og ikke kan slappe av uten.

Det føles som jeg har et hull inni meg formet som religion, men jeg kan ikke fylle det med religion fordi jeg er ikke en religiøs person.

Men det som nok plager meg mest er det at det finnes bare én materiell verden, men 7,7 milliarder indre verdener. Vi har alle forskjellige oppfatninger av verden fordi vi ser den og opplever den fra 7,7 milliarder ståsted. Men for meg er det kun mine tanker, hva jeg ser, hører og opplever som virker ekte. Jeg kan ikke vite hva som blir sagt i et møterom på andre siden av jordkloden akkurat nå, men noen vet. For dem er det som er ekte. De vet ikke at jeg skriver dette innlegget her akkurat nå, men det gjør jeg jo. Og dette gjør meg sprø fordi jeg sliter med å akseptere at jeg kun kan se verden gjennom mine øyne og tenke mine tanker, mens alle andre opplever verden gjennom sine øyne. Jeg føler meg så vanvittig innesperret i meg selv. Og det er denne følelsen av å være innesperret som gir meg angst. Og jeg sliter sånn med å forstå hvordan det er mulig for oss alle å oppleve verden fra ulike ståsted, hvordan vi alle kan være så "ekte" for oss selv, men samtidig bare en annen person for noen andre. Og da dukker spørsmålet om bevisstheten bare er en illusjon opp. 

Til og med når jeg ser på TV klarer jeg ikke å riste dette spørsmålet av meg. Jeg ser på alle folkene på TV og tenker: "H*n har sin egen opplevelse av verden, og det har h*n også. Og h*n også". Det samme kan skje når jeg ser tilfeldig personer på bussen, på butikken eller biler som kjører forbi.

Jeg prøver å si til meg selv at jeg må slutte å tenke disse tankene fordi dette er tanker 7,7 milliarder mennesker kunne hatt, men ikke har. Men så slår det meg at alle disse andre menneskene hadde vært her selv om jeg ikke var her. Og da begynner jeg med spørsmålet "hvorfor er akkurat jeg her", og så er jeg på gang igjen.

Jeg finner som regel ett eller annet svar hver kveld som gir meg ro og fred, men hver morgen våkner jeg opp igjen med den samme ubehagelige følelsen og de samme spørsmålene. Av og til forandrer spørsmålene seg noe, men det alt har til felles er at jeg ikke kommer til å få noen svar.

Vil så gjerne unnslippe disse tankene, men det føler som om jeg ikke kommer til å klare å utenke disse tankene nå som de allerede er tenkt, og i hvert fall med tanke på at det har vart så lenge.

Anonymkode: 140d8...5b5

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser at dette er en gammel tråd, men at noen har skrevet i det siste også. Derfor kaster jeg meg på her. Må bare få tankene ut. Vil ikke snakke om det med venner eller familie fordi jeg er redd for å presse tankene på dem. Jeg vil ikke sette disse tankene i hodet på dem. Jeg har slitt med eksistensielle tanker i cirka 6 uker nå. Det er så slitsomt. Er et evig tankekjør. Jeg tror det hos meg ble utløst av langvarig stress. Jeg beklager hvis det virker rotete eller usammenhengende, men det er også slik det føles i hodet mitt.

Tankene mine varierer litt. Tenker mye på hvorfor jeg er her, hvorfor jeg har denne følelsen av "meg" og hva som er poenget med alt når vi bare skal dø uansett. Når jeg har tenkt på lignende spørsmål før har jeg bare tenkt "jaja, men slik er det bare" eller "livet har ikke noe mening, men hva så, jeg skal gjøre det beste ut av det". Nå er det som hjernen min desperat trenger et svar og ikke kan slappe av uten.

Det føles som jeg har et hull inni meg formet som religion, men jeg kan ikke fylle det med religion fordi jeg er ikke en religiøs person.

Men det som nok plager meg mest er det at det finnes bare én materiell verden, men 7,7 milliarder indre verdener. Vi har alle forskjellige oppfatninger av verden fordi vi ser den og opplever den fra 7,7 milliarder ståsted. Men for meg er det kun mine tanker, hva jeg ser, hører og opplever som virker ekte. Jeg kan ikke vite hva som blir sagt i et møterom på andre siden av jordkloden akkurat nå, men noen vet. For dem er det som er ekte. De vet ikke at jeg skriver dette innlegget her akkurat nå, men det gjør jeg jo. Og dette gjør meg sprø fordi jeg sliter med å akseptere at jeg kun kan se verden gjennom mine øyne og tenke mine tanker, mens alle andre opplever verden gjennom sine øyne. Jeg føler meg så vanvittig innesperret i meg selv. Og det er denne følelsen av å være innesperret som gir meg angst. Og jeg sliter sånn med å forstå hvordan det er mulig for oss alle å oppleve verden fra ulike ståsted, hvordan vi alle kan være så "ekte" for oss selv, men samtidig bare en annen person for noen andre. Og da dukker spørsmålet om bevisstheten bare er en illusjon opp. 

Til og med når jeg ser på TV klarer jeg ikke å riste dette spørsmålet av meg. Jeg ser på alle folkene på TV og tenker: "H*n har sin egen opplevelse av verden, og det har h*n også. Og h*n også". Det samme kan skje når jeg ser tilfeldig personer på bussen, på butikken eller biler som kjører forbi.

Jeg prøver å si til meg selv at jeg må slutte å tenke disse tankene fordi dette er tanker 7,7 milliarder mennesker kunne hatt, men ikke har. Men så slår det meg at alle disse andre menneskene hadde vært her selv om jeg ikke var her. Og da begynner jeg med spørsmålet "hvorfor er akkurat jeg her", og så er jeg på gang igjen.

Jeg finner som regel ett eller annet svar hver kveld som gir meg ro og fred, men hver morgen våkner jeg opp igjen med den samme ubehagelige følelsen og de samme spørsmålene. Av og til forandrer spørsmålene seg noe, men det alt har til felles er at jeg ikke kommer til å få noen svar.

Vil så gjerne unnslippe disse tankene, men det føler som om jeg ikke kommer til å klare å utenke disse tankene nå som de allerede er tenkt, og i hvert fall med tanke på at det har vart så lenge.

Anonymkode: 140d8...5b5

Dette er OCD. Google «existencial OCD», så vil du se at dette er en veldefinert angstlidelse, at det er god hjelp og få og at du ikke er alene. Helt klassisk at du «får fred» ved å finne et eller annet svar også er det påan igjen dagen etter; det du faktisk har gjort er å utføre en tvangshandling (gruble deg frem til et «svar») som lindrer på kort sikt men gjør alt verre på lang sikt. Dette kan du ikke tenke deg ut av, du får aldri noe svar - fordi det er OCD. 

Jeg har hatt det som deg, er frisk i dag med eksponeringsterapi hos psykolog. Har ikke tid til å skrive mer nå men kan skrive senere hvis du ønsker. 

Anonymkode: 91a3c...92c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er OCD. Google «existencial OCD», så vil du se at dette er en veldefinert angstlidelse, at det er god hjelp og få og at du ikke er alene. Helt klassisk at du «får fred» ved å finne et eller annet svar også er det påan igjen dagen etter; det du faktisk har gjort er å utføre en tvangshandling (gruble deg frem til et «svar») som lindrer på kort sikt men gjør alt verre på lang sikt. Dette kan du ikke tenke deg ut av, du får aldri noe svar - fordi det er OCD. 

Jeg har hatt det som deg, er frisk i dag med eksponeringsterapi hos psykolog. Har ikke tid til å skrive mer nå men kan skrive senere hvis du ønsker. 

Anonymkode: 91a3c...92c

Har sett litt på det fra før av, og det er godt mulig at jeg har dette. Men jeg har også sett at denne typen OCD er vanskelig å behandle nettopp fordi den er vanskelig å rasjonalisere eller å eksponeres mot. 

Er man f.eks. redd mot bakterier og vasker hendene hele tiden, kan man kunne rasjonalisere tankene sine eller jobbe med å unngå å vaske hendene når trangen kommer. 

Jeg skjønner ikke helt hvordan eksponeringsterapi skal kunne foregå mot eksistensiell OCD.

Men jeg forstår det som om du også har hatt denne typen for OCD? Vil gjerne høre mer dersom du får tid til å skrive. 

Anonymkode: 140d8...5b5

[CrazyChick90]

På 16.10.2014 den 18.16, Gjest Lino skrev:

Jeg har det litt som deg. Send meg gjerne en melding, så kan vi prates mer! Ble nesten rørt til tårer (av lettelse og ikke skadefryd såklart!!) da jeg leste det du skriver. Var så redd det bare var meg, for det gjør hele den "er dette ekte?" følelsen enda verre!

Gammelt innlegg, men er du her enda og kan snakke litt med meg eller?

[AnonymBruker]

1 time siden, CrazyChick90 skrev:

Gammelt innlegg, men er du her enda og kan snakke litt med meg eller?

Ikke meg du spør etter, men jeg er her fortsatt. Det er jeg som har skrevet det lange innlegget noen poster over.  

Anonymkode: 140d8...5b5

[CrazyChick90]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke meg du spør etter, men jeg er her fortsatt. Det er jeg som har skrevet det lange innlegget noen poster over.  

Anonymkode: 140d8...5b5

Hvordan er det med deg i dag da?:)

[Maestro]

Jeg er ei ung frøken, som sliter med depersonalisering og angst. Føler at jeg er i en transe, opplever verden på en helt fucka måte. Føler meg fremmed i omgivelsene mine, å med meg selv. 

 

Har vært psykotisk for 3 år siden da

 

[CrazyChick90]

26 minutter siden, Maestro skrev:

Jeg er ei ung frøken, som sliter med depersonalisering og angst. Føler at jeg er i en transe, opplever verden på en helt fucka måte. Føler meg fremmed i omgivelsene mine, å med meg selv. 

 

Har vært psykotisk for 3 år siden da

 

Går du på medisiner?

[Maestro]

1 minutt siden, CrazyChick90 skrev:

Går du på medisiner?

Ja, bruker anti psykotika. 

[AnonymBruker]

42 minutter siden, CrazyChick90 skrev:

Hvordan er det med deg i dag da?:)

Det som jeg slet med da jeg skrev det har så godt som gått over. Det gikk over rundt nyttår, men nå føler jeg at jeg har havnet i en verre tankerekke. Orker ikke å skrive så mye om det, men du kan lese det her:

Det er jeg som er TS på det innlegget jeg har linket til.

Hva med deg da - hvordan har du det?

 

Anonymkode: 140d8...5b5

[CrazyChick90]

På 16.3.2020 den 19.37, Maestro skrev:

Ja, bruker anti psykotika. 

Funker det? Psykologen min ønsker meg på dette også, men har ikke turt fordi jeg er så redd for bivirkninger.

[Maestro]

3 timer siden, CrazyChick90 skrev:

Funker det? Psykologen min ønsker meg på dette også, men har ikke turt fordi jeg er så redd for bivirkninger.

Eneste bivirkninger jeg har et at jeg la på meg.