Gå til innhold

Noen med depersonalisering/realisering/ eksistensiell angst?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Og du kalte det den 'syke følelsen'.. Jeg kalte det, for meg selv, 'å tenke "sånn"'.

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Og du kalte det den 'syke følelsen'.. Jeg kalte det, for meg selv, 'å tenke "sånn"'.

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

Skjønner hva du mener! For det er en helt annen måte å tenke på! Akkurat som om det er en dør i hjernen vi mennesker egentlig ikke skal gå gjennom. Den skal egentlig være låst. Men så er den ikke det hos meg, og når jeg titter gjennom døren i bare 1 sekund, får jeg den "syke følelsen" som ikke kan forklares. Hadde noen dyttet meg gjennom den døren og lukket den, hadde jeg blitt gal på flekken.

Endret av Lino
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har dere testet IQ-en deres? Les om begavede barn og se om dere kjenner dere igjen. Det kan være en indirekte årsakssammenheng der.

Anonymous poster hash: 9318c...0ba

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har dere testet IQ-en deres? Les om begavede barn og se om dere kjenner dere igjen. Det kan være en indirekte årsakssammenheng der.

Anonymous poster hash: 9318c...0ba

Faktisk ikke :) Jeg følte meg mer begavet som barn (er det lov å si), men syns det raskt dabbet av i tenårene.

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner hva du mener! For det er en helt annen måte å tenke på! Akkurat som om det er en dør i hjernen vi mennesker egentlig ikke skal gå gjennom. Den skal egentlig være låst. Men så er den ikke det hos meg, og når jeg titter gjennom døren i bare 1 sekund, får jeg den "syke følelsen" som ikke kan forklares. Hadde noen dyttet meg gjennom den døren og lukket den, hadde jeg blitt gal på flekken.

Jeg må nesten le, for du klarer faktisk å sette ord på det - det gjør ikke jeg.

Derfor viste jeg frem printouts til psykologen, fra forum hvor andre hadde beskrevet hvordan jeg følte det. Hun hadde jo ikke snøring. Totalt bortkastet flere tusen kroner.

Har alle denne døren? Hva trigger oss?

Nevner du disse tankene og følelsene til de som ikke 'evner' det, tror de du er gal.

Samboer sa jo til meg sist jeg ble 'gal' at jeg måtte bare slutte å tenke på det.

Joda

Ingen forståelse. Men, jeg ser jo at man ikke kan ha forståelse for det, sånn egentlig.

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må nesten le, for du klarer faktisk å sette ord på det - det gjør ikke jeg.

Derfor viste jeg frem printouts til psykologen, fra forum hvor andre hadde beskrevet hvordan jeg følte det. Hun hadde jo ikke snøring. Totalt bortkastet flere tusen kroner.

Har alle denne døren? Hva trigger oss?

Nevner du disse tankene og følelsene til de som ikke 'evner' det, tror de du er gal.

Samboer sa jo til meg sist jeg ble 'gal' at jeg måtte bare slutte å tenke på det.

Joda

Ingen forståelse. Men, jeg ser jo at man ikke kan ha forståelse for det, sånn egentlig.

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

Jeg har faktisk også fått beskjed av min samboer, om at "ikke tenk mer på det, da blir du gal." og "Dette høres ikke bra ut. Slutt å grav deg dypere ned i det!". Skulle ønske det var så lett :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Som jeg skrev til deg, det føles som om hjernen min ikke "funker" helt som hos andre mennesker. Som om det skjedde en feil hos meg, og den delen av menneskers hjerne som aksepterer virkeligheten, det å eksistere, mangler hos meg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har dere testet IQ-en deres? Les om begavede barn og se om dere kjenner dere igjen. Det kan være en indirekte årsakssammenheng der.

Anonymous poster hash: 9318c...0ba

Tror jeg gjorde det for mange år siden. Kan ikke huske at den var noe "imponerende" høy. Men skal sjekke ut det du skrev uansett, takk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det også slik. Jeg er konstant livredd, det jeg er mest redd for er at jeg allerede er gal eller at jeg kommer til å bli gal om jeg ikke slutter å tenke.

Alt er helt uvirkelig :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som jeg skrev til deg, det føles som om hjernen min ikke "funker" helt som hos andre mennesker. Som om det skjedde en feil hos meg, og den delen av menneskers hjerne som aksepterer virkeligheten, det å eksistere, mangler hos meg!

Samme her..

Det er ekkelt nok i seg selv å være så ensom i sin egen verden i sitt eget hode.

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det også slik. Jeg er konstant livredd, det jeg er mest redd for er at jeg allerede er gal eller at jeg kommer til å bli gal om jeg ikke slutter å tenke.

Alt er helt uvirkelig :(

Det er grusomt. Har du vært slik lenge? Fått hjelp?

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det også slik. Jeg er konstant livredd, det jeg er mest redd for er at jeg allerede er gal eller at jeg kommer til å bli gal om jeg ikke slutter å tenke.

Alt er helt uvirkelig :(

Kjenner meg helt igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er grusomt. Har du vært slik lenge? Fått hjelp?

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

I ca. 1/2 til ett år vil jeg si, tankene startet som spennende da jeg leste filosofi av alle ting, men jo mer jeg begynte å gruble jo mer skremmende ble det.

Går til psykolog, men jeg har aldri hørt om eksistensiell krise/angst før denne tråden! Jeg har aldri følt meg så lettet, noen ganger er jeg helt sikker på at jeg går fra vettet.... Og kanskje jeg gjør det, men det er liksom ikke så ensomt lengre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Faktisk ikke :) Jeg følte meg mer begavet som barn (er det lov å si), men syns det raskt dabbet av i tenårene. Anonymous poster hash: 1260a...ab9

IQ er i stor grad medfødt, og beskriver et potensiale som vil ligge der hele livet, selv om man kanskje "mister seg selv" litt på veien fordi man prøver å passe inn i samfunnet. IQ-ens betydning er veldig undervurdertt blant folk. Mange tror høy iq kun betegner evnen til å se sammenhenger og å lære fort. Men det er bl.a. også symptomatisk at man er ekstremt nysgjerrig, er sensitiv, har en sterk rettferdighørsfølelse og empati - hvilket kan føre til annerledesfølelse og ensomhet. Man grubler og vil forstå hvordan universet og eksistensen fungerer - hvilket, hvis man tenker over det, er den naturligste ting i verden. Universet ER utrolig! Bare det at vi i det hele tatt kan tenke og sanse, ER vanvittig! Dessverre blir man ofte gående og dvele i sine egne tanker, fordi man ikke opplever at andre snakke om disse temaene. Da kan tankene henge seg litt opp opp og forsterkes. Jeg tror det kan komme av at hjernen deres er mindre navlebeskuende og mer nysgjerrig i utgangspunktet. Det er bare en tanke, men dt kan jo være et steg å begynne for å prøve å forstå hva dette kommer av:)

Anonymous poster hash: 9318c...0ba

Lenke til kommentar
Del på andre sider

IQ er i stor grad medfødt, og beskriver et potensiale som vil ligge der hele livet, selv om man kanskje "mister seg selv" litt på veien fordi man prøver å passe inn i samfunnet. IQ-ens betydning er veldig undervurdertt blant folk. Mange tror høy iq kun betegner evnen til å se sammenhenger og å lære fort. Men det er bl.a. også symptomatisk at man er ekstremt nysgjerrig, er sensitiv, har en sterk rettferdighørsfølelse og empati - hvilket kan føre til annerledesfølelse og ensomhet. Man grubler og vil forstå hvordan universet og eksistensen fungerer - hvilket, hvis man tenker over det, er den naturligste ting i verden. Universet ER utrolig! Bare det at vi i det hele tatt kan tenke og sanse, ER vanvittig! Dessverre blir man ofte gående og dvele i sine egne tanker, fordi man ikke opplever at andre snakke om disse temaene. Da kan tankene henge seg litt opp opp og forsterkes. Jeg tror det kan komme av at hjernen deres er mindre navlebeskuende og mer nysgjerrig i utgangspunktet. Det er bare en tanke, men dt kan jo være et steg å begynne for å prøve å forstå hva dette kommer av:)

Anonymous poster hash: 9318c...0ba

Oi. Det var nesten skummelt å lese. Men, er vi "doomed" da? Eller er det fullt mulig å få slike tanker under kontroll, og slippe disse virkelighetsfjerne følelsene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I ca. 1/2 til ett år vil jeg si, tankene startet som spennende da jeg leste filosofi av alle ting, men jo mer jeg begynte å gruble jo mer skremmende ble det.

Går til psykolog, men jeg har aldri hørt om eksistensiell krise/angst før denne tråden! Jeg har aldri følt meg så lettet, noen ganger er jeg helt sikker på at jeg går fra vettet.... Og kanskje jeg gjør det, men det er liksom ikke så ensomt lengre.

Hvis du føler deg god nok i engelsk, prøv å google depersonalization/derealisation og finn tråder på psyk-forum.

Forhåpentligvis vil du kjenne deg igjen idet?!

Høres veldig ut som det jeg og Lino sliter med, har vi funnet ut.

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Beste treff finner du på engelske/amerikanske forum, forresten. Norge suger på dette feltet :(

Anonymous poster hash: 1260a...ab9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jg kjenner meg forresten også igjen. Bare at jeg tenker ikke like mye på verdensrommet. Det dreier seg gjerne om andre bekymringer. Men hjernen min har helt klart funnet et favorittspor jeg ikke får dn ut av hvis noe ikke tar all min oppmerksomhet. Fryktelig slitsomt å bli så ensporet i tankegangen. Føles ut som et mareritt man aldri våkner fra, ikke fordi frykten er intens, men fordi det pågår hele tiden måned etter måned. Skal følge denne tråden her:)

Anonymous poster hash: 9318c...0ba

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oi. Det var nesten skummelt å lese. Men, er vi "doomed" da? Eller er det fullt mulig å få slike tanker under kontroll, og slippe disse virkelighetsfjerne følelsene?

Jeg har klart å få dem under kontroll.

Enn så lenge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oi. Det var nesten skummelt å lese. Men, er vi "doomed" da? Eller er det fullt mulig å få slike tanker under kontroll, og slippe disse virkelighetsfjerne følelsene?

Jeg er ikke fagkyndig på disse temaene, men jeg tror absolutt ikke vi er doomed:) man kan helt sikkert lære teknikker for å få kontroll over angsten og kontroll over tankene på den måten at de ikke overmanner en. Tankene i sg selv er jo helt ufarlige og naturlige. De har blitt til noe mer enn bare tanker. De trigget masse følelser og metatankrr. En frykt. Angst for angsten. En følelse av å miste kontrollen. At noe tar over hjernen. Man må kanskje lære å ufarliggjøre disse tankene samt bearbeide de? Snakke om de med en egnet samtalepartner for å sette ord på de sammen med en mottaker, skrive de ned eventuelt...

Anonymous poster hash: 9318c...0ba

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...