Bipolar 1, svangerskap, fødsel og barsel.

[AnonymBruker]

Kjære TS,

Jeg synes du virker som et oppegående og reflektert menneske, jeg, og godt rustet til å bli mor. Det viktigste bør vel være at du har et støtteapparat rundt deg som vet hva både de og du driver med? Det vil alltid være noen som har dårlige erfaringer med både det ene og det andre (jeg har fått høre at jeg ikke bør få barn fordi jeg er rødhåret og dermed har en genfeil ), men lukk ørene så lenge du vet at du og mannen din er klare for det som måtte komme.

Masse lykke til!

Takk!

Noe av det verste med å ha fått denne diagnosen er at du fort får et stempel. Du "er sånn og sånn", fordi noen kjenner noen som lider av det samme, og de "er sånn og sånn".

Jeg kjenner en som fikk diagnosen manisk depressiv ganske tidlig, og han fungerer jo ikke på noe nivå. Han er ufør, røyker (ikke noe galt med det, men det er hele tiden), drikker, bruker diverse andre rusmidler, skiller seg veldig ut med klær, hår, mangler litt personlig hygiene, og er litt vel langt ute på venstresiden. En herlig person, med alle sine særegenheter, men dersom noen setter han som eksempel på hvordan man er som bipolar, så skjønner jeg at man ikke ville fått barn. Det ville nok ikke jeg heller, og han er bestemt på at han ikke skal ha det. Men jeg er jo ikke sånn! Ikke det minste "sånn", faktisk.

TS

Anonymous poster hash: 28df7...5d1

[AnonymBruker]

Jeg har livet på stell alt i orden med meg, fikk ikke noen traumer.

Nå jeg pratet med min forelders behandlere så mente de at det var på grunn av traumer forelderen min ble psykisk syk, seksuelle overgrep og vitne til krig og drap osv. Altså, det er ikke noe som ligger til familien.

Uansett, jeg jobber nå innenfor psykiatrien, og det har ikke skjedd de store forandringene fra jeg var barn. Barna er like hjelpeløse nå som før. Er forelderen syk så er forelderen syk, og dette påvirker selvfølgelig barna. Barn som tar på seg skylden for at mamma eller pappa er sint og sur, kjefter og smeller, gråter og ser lilla kakkelakker og dansende delfiner.

Å få barn når du har en så alvorlig diagnose er et sjansespill, gå gravid med alle hormonene som tuller med kroppen din og alt det der. Du vet jo selv, noen klarer det greit å få barn mens andre blir lagt inn på psykiatrisk flere ganger i året. Hvordan tror du selv det vil være for et barn å miste moren sin flere ganger i året, kanskje uten forvarsel. Har sett det alt for mange ganger barn som kommer gråtende på besøk og like gråtende når de går. Og i noen tilfeller så kan jo pasienten i en psykotisk fase finne på å skade barnet sitt, er jo ikke alltid at folk får med seg at den det gjelder er blitt syk i gjen...

Nei, altså hadde jeg hatt en så alvorlig diagnose så hadde jeg aldri fått barn.

Anonymous poster hash: aede5...a81

Du jobber innenfor psykiatrien, du det med andre ord ikke hva andre kans e. Nemlig de menneskene som klarer seg helt fint. De menneskene du kanskje jobber med (jeg har utdannelse innen psykiatri og svært få vet om min diagnose) og mennesker du omgås kan ha dette uten at du vet noe om det.

Jeg har et nært familiemedlem som var lite da jeg ble svært dårlig og i de periodene jeg var veldig dårlig, husker ikke dette familiemedlemmet. Derimot så har han vært tett på meg siden han var liten og er i dag selv voksen, og han ble utrolig sjokkert da han i en setting ble fortalt at jeg hadde vært veldig syk da jeg var ung og at jeg hadde en psykiatrisk diagnose...

Så det er ikke sånn at alle merker sånne ting. Og når det kommer til barn, så har jeg vært uten medisiner og i full jobb i flere år før jeg fikk barn. Jeg tenkte at jeg aldri skulle ha barn, da jeg selv har sett besøkende barn som gråter etter mamma'n sin etter å ha besøkt henne på psykiatrisk sykehus, det er helt forferdelig og være vitne til.

Jeg diskuterte tankene mine om barn med flere forskjellige behandlere, psykologer og familieterapeuten og der var det absolutt ingen som så hvorfor det å få barn skulle være et problem.

Jeg er et ressurssterke menneske, keg tar min helse (fysisk og psykisk) veldig alvorlig og jeg kjenner meg selv så godt, og vet nøyaktig når jeg får en episode eller hva jeg kan gjøre for å forebygge. Jeg ber om hjelp FØR jeg er så langt nede at jeg ikke orker mer eller så høyt oppe at jeg svever. Lilla kakerlakker eller rosa elefanter har jeg dog aldri vært borti..

Din mor er også unik vet du, alle som har denne diagnosen er ikke like. Og min diagnose går ikke utover mine barn. Dette vet jeg, dette er noe jeg og min mann var klar over og hadde klare retningslinjer på FØR barna kom. Merket han noe som helst, så oppsøkte vi hjelp, men det har aldri trengtes. Jeg har vært gjennom samlivsbrudd og et ganske brått jobbytte, ting som kan få "friske" menneskers til å gå inn i en deperesjon. Men jeg hadde ikke antydning, og mine barn var hele veien rolig og harmoniske.

Det er faktisk sånn når man har en sånn sykdom, at mange blir kjent med seg selv på en helt annen måte enn mange andre. Jeg er veldig trygg og rolig i dag, jeg vet hva alle varselsignaler er og da trenger jeg stort sett kun søvn,mat eller hvile hvis jeg kjenner på at kroppen/sinnet er litt i ulage.

Men jeg tviler ikke på at din oppvekst var hard, min var også det, men jeg hadde friske foreldre..

Og bipolar er gjerne ikke noe man får (feks som PTSD), men noe som ligger latent i deg hele livet, men gjerne en situasjon som utløser det. Dette har jeg fått svar på da jeg spurte mine behandler om hvorfor dette skjedde akkurat meg..

Jeg fikk diagnosen veldig tidlig(før 19 år), etter å ha slitt i flere år og fikk vel egentlig beskjed om at jeg måtte nok belage meg på et liv som veldig dårlig, da prognoser hos de med bipolar som opptrer tidlig ofte er veldig dårlige resterande livet. Jeg mortbeviste det. Nå har jeg vært uten noe medisiner og ikke hatt en episode av noe slag (annet enn at jeg tar helsen min på alvor og spiser,trener og sover regelmessig og hviler da kroppen trenger det). Men jeg tålte en kolikk unge..

Jeg tror ikke at alt de har forsket på da det kommer til dette er alltid så riktig eller så er det vel alltid noen som vil motbevise de.

Anonymous poster hash: fbbcd...99b