Bipolar 1, svangerskap, fødsel og barsel.

[AnonymBruker]

Noen som har erfaringer de vil dele?

Jeg fikk nylig diagnosen bipolar 1 (tidligere kalt manisk depressiv), som gir depresjon, mani og i verste fall psykose.

Mine triggere er blant annet stress og lite søvn. Derfor skal jeg ikke stresse, og passe på å få nok søvn, samt å ha et regelmessig søvnmønster (ikke sitte oppe til kl. fire om natta og sove halve dagen). Dette går fint nå.

Vi tenker å begynne å prøve å få barn om et års tid, da jeg er ferdig utdannet til våren. Men jeg tenker at både svangerskap, fødsel og barseltiden (spesielt barseltiden og tiden etterpå) er jo veldig preget av stress (min definisjon på stress er når jeg føler jeg har mer å gjøre enn jeg klarer å få unnagjort) og ikke minst søvnmangel! Bipolare er veldig utsatt for å få svangerskapsdepresjon og fødselsdepresjon.

Hvordan har dere løst det i familier der mor er bipolar og blir dårlig av stress og søvnmangel?

Anonymous poster hash: 28df7...5d1

[AnonymBruker]

Ingen med akkurat denne problemstillingen tydeligvis. Men om jeg gjør det litt mer konkret:

Mor blir syk av våkenetter og stress. Man vil helst forhindre at mor blir syk, før hun blir syk. Altså ikke bare gå inn med tiltak i etterkant, men forebygge. Mor er veldig sårbar for sykdomsperioder i svangerskap og under amming fordi hun ikke kan bruke medisiner (må selvfølgelig kutte ut amming og begynne på medisiner dersom det er nødvendig).

Kan mor bli sykemeldt pga våkenetter og stress, slik at far tar permisjonen? Kan det være en kriseløsning, slik at ikke mor sliter seg ut?

Og husk at her ligger det en diagnose til grunn, som de aller fleste ikke har når de får barn. Utslitt og stresset= deprimert, manisk eller i verste fall psykotisk. Veldig mange bipolare blir lagt inn på psyk etter fødsel. Dette vil jeg gjerne unngå..

Anonymous poster hash: 28df7...5d1

[AnonymBruker]

TS over forresten.

Anonymous poster hash: 28df7...5d1

[lillemeg90]

Jeg har dessverre ikke peiling påmdette. Hva med å snakke med behandleren din om det? H*n må jo ha noen erfaringer ifht graviditet og bipolar lidelse. Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg er også bipolar, og vi har begynt å tenke på barn. Så jeg har egentlig de samme bekymringene som deg. Håper noen andre har erfaringer å dele!

Jeg har diskutert dette med medisiner med fastlegen, og vi er enige om at jeg skal gå på medisiner gjennom hele svangerskapet. Vi fant ut at risikoene med å slutte og få en episode er større enn risikoene ved å gå på medisiner.

Vi kommer nok til å få mye hjelp fra familie, slik at det går greit. Jeg har forresten ikke hatt en episode på fire år.

Anonymous poster hash: 129c3...9ac

[AnonymBruker]

Fikk diagnosen manisk depressiv for en del år siden og slet veldig med søvn en periode. Har nå en sønn på 10 måneder.

Gikk på tolvon i flere år, men hadde sluttet med medisiner før jeg ble gravid og har vært uten siden.

Jeg fikk en kraftig svangerskapsdepresjon og gikk til psykolog under svangerskapet. Det har heldigvis ikke utviklet seg til en fødselsdepresjon. Selv om jeg sliter litt med at jeg er overnervøs for ganske mye når det kommer til babyen sånn mer enn det som er normalt og kan være lei meg en stund etterpå hvis det har skjedd noe jeg ikke er komfortabel med. Men alt i alt har det gått veldig bra.

Overraskende nok takler jeg søvnmangelen langt bedre en min samboer selv om det har vært jeg som har tatt meg av all nattmating.

Anonymous poster hash: 392c7...069

[KMT]

Kan ikke svare ut fra bipolar - gravid synspunktet. Men min mann har bipolar 2. Jeg skåner han for mest mulig, han får sove hele natten, har kun med baby å gjøre fra 16:00 til han legger seg. Jeg tar hovedansvaret da også men dessverre har vi en kolikkbaby. Han takler dette svært dårlig, han blir for frustrert, oppgitt og sliter rett og slett med å håndtere dette.

Skal dere ha barn, vær sikker på at dere har en sterk mann ved deres side som kan avlaste dere mye. Pump gjerne mm så far kan ta noen av nattmatingene (hvis dere skal amme), og om nødvendig la far ta større del av fellesperioden mens dere er sykemeldt om dere kjenner det blir for stressende.

Noen er heldige å får sove-babyer mens andre har kolikk så det er vanskelig å vite på forhånd hvordan dere får det.

beklager eventuelle skrivefeil, skriver på mobil...

[sjøhest]

Høres sårbart ut. For all del ha en mann som stiller opp 100%!

[AnonymBruker]

Jeg er også bipolar, og vi har begynt å tenke på barn. Så jeg har egentlig de samme bekymringene som deg. Håper noen andre har erfaringer å dele!

Jeg har diskutert dette med medisiner med fastlegen, og vi er enige om at jeg skal gå på medisiner gjennom hele svangerskapet. Vi fant ut at risikoene med å slutte og få en episode er større enn risikoene ved å gå på medisiner.

Vi kommer nok til å få mye hjelp fra familie, slik at det går greit. Jeg har forresten ikke hatt en episode på fire år.

Anonymous poster hash: 129c3...9ac

Hvilke medisiner tar du? Jeg går på lithium og wellbutrin. De skal helst ikke kombineres med svangerskap, i alle fall ikke i starten, når babyen utvikles. Jeg var manisk i fjor (for første gang) og siden jeg ikke oppdaget at jeg var manisk (siden jeg ikke visste hva det var, og følte meg helt super) så eskalerte det, og jeg endte opp i en psykose. Det ble diagnostisert som en "enkeltstående episode", men siden jeg nå i høst har utviklet en depresjon så fikk jeg diagnosen bipolar. Jeg ble deprimert nå fordi jeg hadde mye stress i livet mitt med jobb og skole.

Fikk diagnosen manisk depressiv for en del år siden og slet veldig med søvn en periode. Har nå en sønn på 10 måneder.

Gikk på tolvon i flere år, men hadde sluttet med medisiner før jeg ble gravid og har vært uten siden.

Jeg fikk en kraftig svangerskapsdepresjon og gikk til psykolog under svangerskapet. Det har heldigvis ikke utviklet seg til en fødselsdepresjon. Selv om jeg sliter litt med at jeg er overnervøs for ganske mye når det kommer til babyen sånn mer enn det som er normalt og kan være lei meg en stund etterpå hvis det har skjedd noe jeg ikke er komfortabel med. Men alt i alt har det gått veldig bra.

Overraskende nok takler jeg søvnmangelen langt bedre en min samboer selv om det har vært jeg som har tatt meg av all nattmating.

Anonymous poster hash: 392c7...069

Jeg har til vanlig et "normalt" og stabilt humør. Jeg er ikke en som vanligvis blir lett lei meg, det er jeg heller ikke nå, selv om jeg er deprimert. Så det håper jeg fortsetter selv om jeg får en baby. Pleier du å takle søvnvansker godt? Jeg vet mange opplever søvnvansker når de er deprimerte, men med meg er det motsatt - jeg sover fort for mye. Da jeg var manisk fikk jeg mindre søvnbehov, men så ble jeg jo også psykotisk av det. Det er det jeg er mest redd for.

Kan ikke svare ut fra bipolar - gravid synspunktet. Men min mann har bipolar 2. Jeg skåner han for mest mulig, han får sove hele natten, har kun med baby å gjøre fra 16:00 til han legger seg. Jeg tar hovedansvaret da også men dessverre har vi en kolikkbaby. Han takler dette svært dårlig, han blir for frustrert, oppgitt og sliter rett og slett med å håndtere dette.

Skal dere ha barn, vær sikker på at dere har en sterk mann ved deres side som kan avlaste dere mye. Pump gjerne mm så far kan ta noen av nattmatingene (hvis dere skal amme), og om nødvendig la far ta større del av fellesperioden mens dere er sykemeldt om dere kjenner det blir for stressende.

Noen er heldige å får sove-babyer mens andre har kolikk så det er vanskelig å vite på forhånd hvordan dere får det.

beklager eventuelle skrivefeil, skriver på mobil...

Så godt å høre at du tar samboers sykdom på alvor! Du høres ut som en super samboer og mor!

Er det mulig å bli sykemeldt for å forebygge sykdomsepisoder, eller blir man det kun når man blir syk? Jeg planlegger selvfølgelig ikke å bli sykemeldt, jeg ønsker å være frisk og rask sammen med barnet mitt. Men det er godt å vite at det finnes en mulighet dersom alt blir for slitsomt.

Høres sårbart ut. For all del ha en mann som stiller opp 100%!

Det har jeg selvfølgelig. Jeg vet 100% at mannen er i stand til å ta seg av barnet alene, dersom jeg blir syk. Han har barn fra før, som han har hatt 50% i mange år, og jeg vet han er en god far.

Vi planlegger å få bare ett barn, for å minske mulighetene for flere sykdomsepisoder, og for å ha overskudd til det ene barnet.

Nå skal det også sies at mange får første episode, og diagnosen først etter at de har fått barn. Det starter ofte med en svangerskaps-/fødselsdepresjon. Jeg er utrolig glad for at jeg fikk diagnosen før jeg får barn, slik at jeg kan bli kjent med, og vant til sykdommen før jeg får barn. Jeg vil ikke tenke på hvordan det hadde vært om jeg hadde et lite barn hjemme da jeg var psykotisk og innlagt i to måneder. Da var det veldig godt å kun ha seg selv å tenke på, og å ta den tiden en trenger for å bli frisk.

TS

Anonymous poster hash: 28df7...5d1

[AnonymBruker]

Jeg har til vanlig et "normalt" og stabilt humør. Jeg er ikke en som vanligvis blir lett lei meg, det er jeg heller ikke nå, selv om jeg er deprimert. Så det håper jeg fortsetter selv om jeg får en baby. Pleier du å takle søvnvansker godt? Jeg vet mange opplever søvnvansker når de er deprimerte, men med meg er det motsatt - jeg sover fort for mye. Da jeg var manisk fikk jeg mindre søvnbehov, men så ble jeg jo også psykotisk av det. Det er det jeg er mest redd for.

TS

Anonymous poster hash: 28df7...5d1

Jeg har vel alltid vært litt sånn uengasert og inadvent, ikke trist bare litt likegyldig kanskje. Følte ikke det var et stort problem med depresjon før jeg fikk søvnproblemene.

Jeg hadde først problemer med å sove i det hele tatt og så med at jeg våknet for tidlig. Dette påvirket humøret veldig negativt. Har hatt våkenetter og lengre perioder med lite søvn etter babyen kom, men har taklet det mye bedre nå enn da.

Anonymous poster hash: 392c7...069

[AnonymBruker]

Jeg er bipolar type 2, men helt "frisk" så lenge jeg går på medisiner. Har mest depresjoner, og blir kun hypoman - ikke manisk.

Jeg går på lamictal og cipralex, og selv om fastlegen mente jeg burde fortsette da jeg ble gravid, fikk jeg kalde føtter rundt uke 10 og sluttet. Det var det dummeste jeg gjorde - gikk rett i kjelleren og ble sykemeldt.

Ble raskt fin igjen når medisineringen kom på rett kjøl!

Ble fulgt opp av psykolog m/spes på svangerskap/fødselsdepresjon, og slapp unna begge deler.

I etterkant har jeg hatt det som helt normalt. Ut fra det jeg ser hos friske venninner og vennepar. Klart jeg har vært sliten, trøtt, bekymret og stresset innimellom, men det hører jo med - for det meste har det vært glede, kjærlighet, fred og ro i sjela.

Anonymous poster hash: d3a12...e05

[AnonymBruker]

Jeg er bipolar type 2, men helt "frisk" så lenge jeg går på medisiner. Har mest depresjoner, og blir kun hypoman - ikke manisk.

Jeg går på lamictal og cipralex, og selv om fastlegen mente jeg burde fortsette da jeg ble gravid, fikk jeg kalde føtter rundt uke 10 og sluttet. Det var det dummeste jeg gjorde - gikk rett i kjelleren og ble sykemeldt.

Ble raskt fin igjen når medisineringen kom på rett kjøl!

Ble fulgt opp av psykolog m/spes på svangerskap/fødselsdepresjon, og slapp unna begge deler.

I etterkant har jeg hatt det som helt normalt. Ut fra det jeg ser hos friske venninner og vennepar. Klart jeg har vært sliten, trøtt, bekymret og stresset innimellom, men det hører jo med - for det meste har det vært glede, kjærlighet, fred og ro i sjela.

Anonymous poster hash: d3a12...e05

Jeg har også samme diagnose (selv om de er usikker på enda om det er 1 eller 2 jeg har). Jeg har også samme tabletter pluss noen flere.

Jeg var innlagt av og på i mange år, fikk det ganske hardt og tidlig, så mine "prognoser var veldig dårlige" og tanken på å få barn var et sårt tema, men bestemt at jeg ikke skulle ha.

Men etter at jeg hadde vært fin i noen år, så kuttet jeg medisiner. Fikk ganske mye verre angst, men lærte meg opp til å takle det. Noen ganger tøft, andre ganger så går det greit.

Jeg tok utdannelse og var i 100% jobb også over par år før jeg turte og tenke på barn.

Da jeg ble gravid og da uten medisiner, så ble det jo full krisemaksimering av jordmødrene, og at dette kom til å gå Tim helvete.

Jeg hadde et kolikkbarn som hang på puppen 24/7 de første seks månedene. Barnet våknet 2-8 ganger hver natt til det var 1,5 år. Jeg hadde ikke antydning til en episode i det hele tatt. Hadde et helt normalt atferdsmønster etter forholdene. Og heller ikke opplevd noe etter dette, selv med jobbbytte som skjedde ganske dramatisk og et samlivsbrudd. Altså, jeg var på få år gjennom ting som absolutt kan gi et "friskt" menneske sammenbrudd/depresjoner. Men det gikk bra.

Jeg mener ikke at jeg er spesiell eller at jeg gjør ting bedre, så ikke misforstå, men noen ganger er det godt for andre med samme diagnose å se at det noen ganger kan gå bra! MEN, det vil ikke si at jeg ikke er forsiktig, at jeg ikke er obs på alle tegn og at jeg er veldig forsiktig med tanke på å spise,trene of sove regelmessig. Men dette er jo noe jeg begynte med relativt tidlig for ikke å forverre noe.

Men jeg vil absolutt anbefale at du har alt annet på plass, og ikke så mange andre bekymringer (hus,jobb, dårlig forhold osv) før du planlegger et barn. For hvis du blir syk, så blir det hardere og komme opp igjen jo mer man har å bekymre seg for (opplevde i hvertfall jeg i min tid).

Anonymous poster hash: fbbcd...99b

[AnonymBruker]

Jeg er bipolar type 2, men helt "frisk" så lenge jeg går på medisiner. Har mest depresjoner, og blir kun hypoman - ikke manisk.

Jeg går på lamictal og cipralex, og selv om fastlegen mente jeg burde fortsette da jeg ble gravid, fikk jeg kalde føtter rundt uke 10 og sluttet. Det var det dummeste jeg gjorde - gikk rett i kjelleren og ble sykemeldt.

Ble raskt fin igjen når medisineringen kom på rett kjøl!

Ble fulgt opp av psykolog m/spes på svangerskap/fødselsdepresjon, og slapp unna begge deler.

I etterkant har jeg hatt det som helt normalt. Ut fra det jeg ser hos friske venninner og vennepar. Klart jeg har vært sliten, trøtt, bekymret og stresset innimellom, men det hører jo med - for det meste har det vært glede, kjærlighet, fred og ro i sjela.

Anonymous poster hash: d3a12...e05

Har luftet det så vidt for behandleren min, og han mener foreløpig at det skal gå greit uten medisiner. Da bør jeg vel trappe ned en stund før jeg blir gravid.

Per nå er jeg deprimert, som følge av stress med jobb og skole, og jeg tåler veldig lite før jeg må ligge på sofaen og hvile. Og jeg har klar beskjed fra behandleren at jeg skal hvile når jeg blir sliten, og ikke prøve å ta meg sammen, eller yte ekstra osv. Jeg har for det meste psyko-somatiske og kognitive symptomer, ikke melankoli og tungsinn. Så jeg er for det meste meg selv, bare at jeg blir sliten, utmattet, sliter med konsentrasjon og hukommelse, og jeg får smerter i kroppen, i hodet, og blir kvalm når jeg er sliten. Klarer ikke å se for meg at jeg skal klare å ta vare på en baby døgnet rundt om jeg blir deprimert igjen. Men selvfølgelig er jeg mest redd for manier og psykose, for det var slett ikke noe gøy...

Men jeg ser jo selvfølgelig at det er forskjell på stress som følge av ytre faktorer, slik som jobb og studier, og stress som følge av at du har fått en deilig liten nyfødt baby. Det blir sikkert ikke uoverkommelig og stressende på samme måte. Og mannen er veldig flink til å gjøre ting i huset, så husarbeid blir sikkert ikke uoverkommelig det heller. Takk for at du får meg til å se litt lysere på det.

TS

Anonymous poster hash: 28df7...5d1

[AnonymBruker]

Jeg har også samme diagnose (selv om de er usikker på enda om det er 1 eller 2 jeg har). Jeg har også samme tabletter pluss noen flere.

Jeg var innlagt av og på i mange år, fikk det ganske hardt og tidlig, så mine "prognoser var veldig dårlige" og tanken på å få barn var et sårt tema, men bestemt at jeg ikke skulle ha.

Men etter at jeg hadde vært fin i noen år, så kuttet jeg medisiner. Fikk ganske mye verre angst, men lærte meg opp til å takle det. Noen ganger tøft, andre ganger så går det greit.

Jeg tok utdannelse og var i 100% jobb også over par år før jeg turte og tenke på barn.

Da jeg ble gravid og da uten medisiner, så ble det jo full krisemaksimering av jordmødrene, og at dette kom til å gå Tim helvete.

Jeg hadde et kolikkbarn som hang på puppen 24/7 de første seks månedene. Barnet våknet 2-8 ganger hver natt til det var 1,5 år. Jeg hadde ikke antydning til en episode i det hele tatt. Hadde et helt normalt atferdsmønster etter forholdene. Og heller ikke opplevd noe etter dette, selv med jobbbytte som skjedde ganske dramatisk og et samlivsbrudd. Altså, jeg var på få år gjennom ting som absolutt kan gi et "friskt" menneske sammenbrudd/depresjoner. Men det gikk bra.

Jeg mener ikke at jeg er spesiell eller at jeg gjør ting bedre, så ikke misforstå, men noen ganger er det godt for andre med samme diagnose å se at det noen ganger kan gå bra! MEN, det vil ikke si at jeg ikke er forsiktig, at jeg ikke er obs på alle tegn og at jeg er veldig forsiktig med tanke på å spise,trene of sove regelmessig. Men dette er jo noe jeg begynte med relativt tidlig for ikke å forverre noe.

Men jeg vil absolutt anbefale at du har alt annet på plass, og ikke så mange andre bekymringer (hus,jobb, dårlig forhold osv) før du planlegger et barn. For hvis du blir syk, så blir det hardere og komme opp igjen jo mer man har å bekymre seg for (opplevde i hvertfall jeg i min tid).

Anonymous poster hash: fbbcd...99b

Angst er jeg heldigvis ikke plaget med, så det håper jeg at jeg slipper unna om jeg slutter på medisiner.

Jeg er snart ferdig på høyskolen, med et studie som sikrer meg jobb, vi har hus, men trenger egentlig større før vi får barn, så det er mulig vi flytter etter hvert. Da skal vi uansett benytte oss av flyttebyrå og vaskebyrå, slik at det blir minst mulig stress. Har vært i full jobb siden jeg var 17 år, har tatt skole og etterhvert studier som privatist, og som deltidsstudent, mens jeg har jobbet fullt. Jeg har en grei økonomi (som selvfølgelig blir bedre når jeg er ferdig på skolen), og mener egentlig at jeg er en ressurssterk person som har mye å tilby et barn.

For meg oppleves det som en liten krise at jeg fikk denne sykdommen, fordi jeg anser meg selv for å ha god psykisk helse. Men så har jeg ikke det, likevel.. Selvfølgelig er det en grei diagnose å få, fordi man kan tilpasse livet sitt deretter, og man vet hvilke medisiner som er trygge å bruke. Sykdommen ble utløst av at jeg fikk medisiner jeg ikke burde fått, om man hadde visst at jeg var bipolar. Nå slipper jeg i alle fall å få flere manier og psykoser utløst av feil medisiner.

Tidligere har jeg hatt et høyt alkoholforbruk, som startet tidlig i tenårene, og varte frem til første del av tjueårene. Dette er jo veldig typisk for bipolare, har jeg lest. Nå drikker jeg ikke alkohol, annet enn at jeg kan ta meg et par glass vin et par ganger i året. Og det er jo selvfølgelig viktig for å forebygge sykdomsepisoder. Jeg passer på å få nok søvn (en tur til USA i sommer ødela veldig, da jeg måtte snu døgnet to ganger, og jeg var sliten hele turen.), og ellers leve et veldig regelmessig liv.

Takk for et oppløftende innlegg.

TS

Anonymous poster hash: 28df7...5d1

[AnonymBruker]

Som barn av en med alvorlige psykiske lidelser, deriblant bipolar, angst og depresjon. Så vær så snill og tenk dere om veldig mange ganger før dere velger å bære fram et barn som mest sannsynligvis kommer til å måtte lide for deres sykdommer på et tidspunkt. Greit nok å ha en mann som stiller opp 100% men det hjelper ikke det når mor er psykotisk og forholdet tar slutt.

Anonymous poster hash: aede5...a81

[AnonymBruker]

Som barn av en med alvorlige psykiske lidelser, deriblant bipolar, angst og depresjon. Så vær så snill og tenk dere om veldig mange ganger før dere velger å bære fram et barn som mest sannsynligvis kommer til å måtte lide for deres sykdommer på et tidspunkt. Greit nok å ha en mann som stiller opp 100% men det hjelper ikke det når mor er psykotisk og forholdet tar slutt.

Anonymous poster hash: aede5...a81

Nå er det vel kanskje en god stund siden du var barn? Innen psykiatrien har det skjedd utrolig store endringer bare de siste ti årene.

Hvordan levde din mor? Tok hun medisinene sine, sov, spiste og trente hun regelmessig? Holdt hun seg borte fra alkohol? Hadde hun orden på økonomi, jobb osv? Hadde hun oppfølging fra lege/psykolog/psykiater? Det høres ikke sånn ut, for dersom hun var psykotisk burde noen ha fanget det opp. Med riktig behandling er det ikke nødvendig å oppleve psykose heller.

Det er veldig mange mennesker som ikke burde hatt barn. Om de i tillegg blir psykisk syke, uten ønske eller evne til å følge opp om sykdommen sin, så blir det veldig mye verre.

Jeg har vært fruktbar og voksen (over 18 år) i seks år før jeg fikk min første sykdomsperiode. Jeg kunne godt ha fått barn i løpet av den tiden. Veldig mange får ikke muligheten til å velge bort barn, fordi de ikke får diagnosen før etter at barnet et født (som sagt over så starter det ofte med en fødselsdepresjon i midten av 20-årene). Å si at man ikke bør få barn fordi man er bipolar blir det samme som å si at ingen bør få barn. Man vet nemlig ikke hvilke sykdommer man sitter på, som kan gi første symptom i voksen alder. Det var overhodet ikke noe i mitt liv som indikerte at jeg var bipolar, før jeg ble manisk og psykotisk i en alder av 24 år. Nå ser jeg selvsagt symptomer som lå der fra før, men som slett ikke var noe jeg tenkte var symptomer på en alvorlig psykisk lidelse.

Du får vel ikke barn selv? Sjansen er stor for at du selv er bipolar, og at barnet ditt kan være det. Psykisk sykdom går dessverre i arv. Med dine erfaringer fra din oppvekst er også sjansen stor for at du viderefører dine dårlige erfaringer, til dine barn. Dette er satt litt på spissen, selvfølgelig, men mine holdninger er ikke verre enn dine. All statistikk viser at barn som er utsatt for omsorgssvikt ofte vil føre det videre til sine barn. Barn som er misbrukte kan selv misbruke barn, når de blir voksne. Det er en veldig ond sirkel. Men jeg tror nok, uten å kjenne deg, at du sikkert blir en god forelder. Det blir nok jeg også.

TS

Anonymous poster hash: 28df7...5d1

[Gjest AllisHagtorn]

Jeg har ikke erfaring med bipolar lidelse, men jeg har en annen kronisk sykdom som forverres i perioder med mye stress og lite søvn.

Det som skjer for meg går mest utover meg, og jeg blir bare generelt mer sliten enn andre ville blitt.

For min del, selv med svært deltakende mann som har tatt utrolig mye av nattevåk etc så har det ikke vært mulig å unngå intenst stress og utmattelse.

Det er umulig å ta seg fri fra "babylivet", og det krever enormt med energi.

Jeg var i veldig god form når jeg ble gravid, og opplevde at graviditet samt det å være i krevende permisjon samt generelt ha hverdagen med baby krever absolutt alt man eier og har av kapasitet.

Bortsett fra noen uker midt i permisjonen så føler iallefall jeg meg totalt utslitt beyond det meste, og forsikringen om at "det bare er slitsomt i barseltid" er en illusjon jeg tror folk gjentar til seg selv og andre for å opprettholde reproduksjon

Det verste som skjer for meg er at jeg er sliten+litt annet et barn ikke merker særlig og eventuelt sykemeldes i perioder på deltid/heltid- jeg risikerer ikke alvorlige følger eller psykoser.

Så jeg tror budskapet mitt her er at man ikke kan se barselperioden isolert, man kan ikke se permisjonsperioden isolert- og det er dessverre kun teori og ikke praksis i å avlastes mye fra en baby. Man kan få en time her og der, men når man allerede har en form for reduksjon/sterke triggere så mener jeg det blir litt utopisk å håpe på å få hvile tilstrekkelig.

Om det vil føre til forverring for diverse tilstander vil jo variere fra sykdom til sykdom og sikkert individuelt.

Jeg vet av erfaring at jeg kan gå utrolig lenge og langt på autopilot og fortsatt fremstå helt vanlig for andre, sliter man med alvorlig depresjon og går inn i psykose er man jo på et helt annet nivå.

Endret 14. oktober 2014 av AllisHagtorn

[AnonymBruker]

Jeg har livet på stell alt i orden med meg, fikk ikke noen traumer.

Nå jeg pratet med min forelders behandlere så mente de at det var på grunn av traumer forelderen min ble psykisk syk, seksuelle overgrep og vitne til krig og drap osv. Altså, det er ikke noe som ligger til familien.

Uansett, jeg jobber nå innenfor psykiatrien, og det har ikke skjedd de store forandringene fra jeg var barn. Barna er like hjelpeløse nå som før. Er forelderen syk så er forelderen syk, og dette påvirker selvfølgelig barna. Barn som tar på seg skylden for at mamma eller pappa er sint og sur, kjefter og smeller, gråter og ser lilla kakkelakker og dansende delfiner.

Å få barn når du har en så alvorlig diagnose er et sjansespill, gå gravid med alle hormonene som tuller med kroppen din og alt det der. Du vet jo selv, noen klarer det greit å få barn mens andre blir lagt inn på psykiatrisk flere ganger i året. Hvordan tror du selv det vil være for et barn å miste moren sin flere ganger i året, kanskje uten forvarsel. Har sett det alt for mange ganger barn som kommer gråtende på besøk og like gråtende når de går. Og i noen tilfeller så kan jo pasienten i en psykotisk fase finne på å skade barnet sitt, er jo ikke alltid at folk får med seg at den det gjelder er blitt syk i gjen...

Nei, altså hadde jeg hatt en så alvorlig diagnose så hadde jeg aldri fått barn.

Anonymous poster hash: aede5...a81

[AnonymBruker]

Uansett, jeg jobber nå innenfor psykiatrien[...]

Nei, altså hadde jeg hatt en så alvorlig diagnose så hadde jeg aldri fått barn.

Anonymous poster hash: aede5...a81

Jeg håper virkelig ikke du lar disse holdningene skinne igjennom når du nå jobber innen psykiatrien.

Min psykiater, overlege med mange års erfaring ser overhodet ingen problemer med at jeg får barn, så lenge jeg fortsetter å være en "god pasient" som jeg er nå. Nøyaktig hva er det du er innen psykiatrien, som kan si det motsatte?

Jeg er aldri sint, sjeldent sur, har aldri kranglet med hverken foreldre, venninner eller samboer. Jeg var et harmonisk barn, har aldri opplevd noe tenåringsopprør, jeg gråter omtrent aldri, og du ser meg ikke kjefte og smelle.

Du får det til å høres ut som en psykose er noe som kommer brått og plutselig, i hytt og pine hele tiden. Det er jo ikke det. Jeg har opplevd en manisk episode, som førte til psykose. Om jeg skulle havne i en mani så er samboer, foreldre, venner, kolleger og min arbeidsgiver klar til å fange opp alle tegn. De har streng beskjed (fra meg) om å få meg til legen, selv om jeg protesterer, for å få behandling. Jeg vil aldri kunne bli psykotisk uten at noen fanger det opp, og da blir selvfølgelig behandling satt i gang. Om jeg blir psykotisk er jeg veldig klar på at jeg ønsker skjerming, på lukket avdeling, og jeg responderer godt på antipsykotika. Men det er forferdelig å komme seg etter en sånn episode, og jeg ønsker selvfølgelig ikke flere. Derfor tar jeg medisinen min, sover nok, drikker ikke alkohol osv.

Du kan selvfølgelig ikke la dine egne erfaringer stå som eksempel på hvordan alle andre er. Hensikten med denne tråden var å få andres erfaringer, hvordan man kan løse det når den ene parten tåler søvnvansker dårlig, og skal unngå stress. Det er jo ikke sikkert det blir noe problem i det hele tatt, men jeg liker å være godt forberedt, og vite hvordan man kan løse ting, dersom det blir vanskelig.

TS

Anonymous poster hash: 28df7...5d1

[Gjest Haaploes]

Kjære TS,

Jeg synes du virker som et oppegående og reflektert menneske, jeg, og godt rustet til å bli mor. Det viktigste bør vel være at du har et støtteapparat rundt deg som vet hva både de og du driver med? Det vil alltid være noen som har dårlige erfaringer med både det ene og det andre (jeg har fått høre at jeg ikke bør få barn fordi jeg er rødhåret og dermed har en genfeil ), men lukk ørene så lenge du vet at du og mannen din er klare for det som måtte komme.

Masse lykke til!