Er du en flink pike?

[Gjest Evans]

Jeg lider av FP-syndromet, men prøver å roe ned. Jeg har alltid vært skoleflink og ansvarsfull, og har derfor også fått forventninger deretter. Når jeg glad og fornøyd med en femmer på en prøve får høre "men du er jo så flink, du burde ha klart en sekser", gjentatte ganger og av forskjellige personer opp igjennom oppveksten, er det ikke så lett og senke kravene til seg selv. "Du er jo så flink, dette klarer du". "Du har så stor arbeidskapasitet, så disse ekstra oppgavene er ikke noe problem for deg". Når andre får skryt for å ha gjort det greit nok, mens jeg alltid kunne ha klart det litt bedre.

Og jeg har også opplevd som andre over her sier, at folk forsvinner når man begynner å sette grenser. Lite forståelse for at man sliter, fordi folk forventer at man skal klare alt. En tidligere venninne kommenterte faktisk at mine problemer ikke var like viktige som hennes, fordi jeg uansett taklet de (ett av mine første forsøk på å faktisk åpne meg om alvorlige psykiske problemer).

For meg er ikke FP-syndromet å ha en full dag og trives med det, det er når det tipper over til uoverkommelig. Uansett hva man gjør blir det aldri bra nok, og stress og konstant dårlig samvittighet gjør en syk. For mange av oss er det oss selv som skaper presset, men jeg er nok ikke den eneste som har fått god hjelp fra omgivelsene som forventer det perfekte.

Jeg tror du er inne på noe vesentlig og viktig her. Jeg tror ikke flink pike er ikke bare et karaktertrekk på linje med latskap (bare for å bruke det eksempelet) som tidligere nevnt her, men noe som stikker dypere psykisk og av og til (eller kanske ofte) kan komme av andre problemer i forhold til prestasjonsangs, frykt for å mislykkes, mindreverdighetsfølelse osv. For å kompensere for dette går man inn i rollen som flink pike, men det fører til nye problemer igjen.. Derfor er det heller ikke bare å legge det fra seg og bare å bestemme seg for å si nei, roe ned, delta på mindre, si seg ferdig og fornøyd. Man må jobbe med de probelemene som har ledet en inn på flink pike veien i førsteomgang, samtidig om man jobber med de probelemene flink pike har ledet til.. Med andre ord mener jeg det ikke er bare, bare.

Men som også nevnt tidligere er det ikke noen fastsatt definisjon av hva flink pike innebærer. Det er heller ingen offisiell diagnose, så det blir litt opp til hver av oss hva vi mener det er og kommer av.

[AnonymBruker]

Jeg tror du er inne på noe vesentlig og viktig her. Jeg tror ikke flink pike er ikke bare et karaktertrekk på linje med latskap (bare for å bruke det eksempelet) som tidligere nevnt her, men noe som stikker dypere psykisk og av og til (eller kanske ofte) kan komme av andre problemer i forhold til prestasjonsangs, frykt for å mislykkes, mindreverdighetsfølelse osv. For å kompensere for dette går man inn i rollen som flink pike, men det fører til nye problemer igjen.. Derfor er det heller ikke bare å legge det fra seg og bare å bestemme seg for å si nei, roe ned, delta på mindre, si seg ferdig og fornøyd. Man må jobbe med de probelemene som har ledet en inn på flink pike veien i førsteomgang, samtidig om man jobber med de probelemene flink pike har ledet til.. Med andre ord mener jeg det ikke er bare, bare.

Men som også nevnt tidligere er det ikke noen fastsatt definisjon av hva flink pike innebærer. Det er heller ingen offisiell diagnose, så det blir litt opp til hver av oss hva vi mener det er og kommer av.

Jeg er veldig enig med deg!

Det er vel like mange grunner for "flink pike", og like mange måter "flink pike" utarter seg på, som det er mennesker som har det, men felles for alle er at det går på helsen løs.

For min del handler det om redsel, og jeg jobber hver eneste dag med å bli kvitt den redselen jeg har for ikke å strekke til.

Jeg er livredd for å ikke strekke til, eller å gjøre feil, fordi min erfaring er at selv den minste feil gir store konsekvenser.

Og siden disse konsekvensene igjen fører til at "flink-pike-symptomene" blir sterkere, prøver jeg å unngå å gjøre feil i den grad jeg kan.

Det blir en vond sirkel.

Det ironiske er at enkelte uttalelser har gitt meg dårlig samvittighet fordi jeg har dette "syndromet", og jeg tok meg selv i å tenke at jeg måtte jobbe enda hardere for å bli kvitt det.

Det er først og fremst fordi problemet blir bagatellisert, men også fordi jeg, ved å ha dette, føler at jeg blir en belastning for andre hvis jeg ikke blir kvitt det, og en belastning for andre vil jeg ikke være.

Dette er ikke kritikk av de som har skrevet sin mening om "flike piker", dette går på meg, og min sårbarhet på området. Jeg tok det bare med for å illustrere hvor komplekst dette er.

Jeg begynte å skrive bakgrunnen for min "flink-pike-mentalitet", men jeg følte meg ikke komfortabel med å utlevere meg selv på en slik måte, så derfor nøyer jeg meg med å si at jeg, fra jeg var veldig liten, har blitt straffet for å gjøre det beste jeg kan.

Begrunnelsen var vanligvis "jeg vet du kan bedre enn dette", og når jeg prøvde å gjøre det bedre ble jeg kritisert for å late som om jeg var bedre enn alle andre, og "du må ikke tro at du er bedre enn oss andre".

Psykologen jeg gikk til for å få bukt med problemet anbefalte meg å bryte avtaler, komme for sent, snike på buss og tog, stjele kontorutstyr fra jobben, "bli mindre konvensjonell, og innse at du ikke er feilfri du heller". Jeg tok hans råd på ordet, og gikk derfra midt i timen uten å betale for meg...

For det første nektet jeg å godta at løsningen på problemet var å bli småkriminell, og for det andre hadde han ikke skjønt poenget.

Jeg prøvde aldri å bli best, jeg ønsket aldri å være bedre enn alle andre, jeg trodde ikke jeg var feilfri eller perfekt, jeg ville bare være bra nok, og jeg behøvde hjelp til å finne ut hva som var bra nok.

Til slutt fant jeg ut av det, uten psykologens hjelp, jeg ville aldri bli bra nok i deres øyne, så jeg kunne bare slutte å prøve.

Men det var ikke lett. Som sagt kuttet de meg ut da jeg begynte å sette grenser.

Jeg har fremdeles en lang vei å gå, for selv om jeg er flinkere enn jeg var til å akseptere at det jeg gjør er bra nok, og at jeg er bra nok, sliter jeg fremdeles med redselen for konsekvensene når jeg gjør feil.

Anonymous poster hash: e59b0...ad4

[AnonymBruker]

Poenget er at for deg er det å være flink pike det samme som det er for meg å være en helt vanlig mann (i mine øyne)

Min hverdag;

Står opp 0800 med ungen

tar han i barnehagen

Drar hjem og jobber til klokka 15

Jogger og dusjer

Henter i barnehage

Lager middag FRA BUNN, typisk lam med rotpureer, rødvinssaus og poteter eller selvfiske sjøørret

Så på kvelden så er det enten mer jobbing, eller så drar jeg og fisker, eller så spiller jeg konsentrert poker til halv to på natta.

Jeg finnes ikke utbrent eller sliten. Jeg trives med alle mine syssler, og jeg tar meg til og med fri en dag i uka for å bare være med kiddoen (selv om det nok blir litt jobbing innimellom)

I blandt har jeg til og med sex med kona evnt gir henne en massasje!

Hun er dessuten dyktig kvinne, som er som meg..gir beng og kjører på. Hun har imidlertid flere veninner som bruker håpløst mye tid på meningsløse ting som virker som brenner dem ut. Jeg vet ikke..men det som er utrolig sliiitsomt og hååååpløst for enkelte er walk in the park for andre. Kvinner blir nok ofte mer oppgitte, utslitte og giddaluse og gir opp enn menn. Menn kjører på til de enten hopper ut forran et tog eller av svinesundbrua - uten å ha oppsøkt hjelp først.

Du jobber bare 6 timers dager?

Anonymous poster hash: 13a75...308

[Alice123]

Du jobber bare 6 timers dager?

Anonymous poster hash: 13a75...308

Jeg måtte le av den der altså. Jeg lider som nevnt ikke av noe FP-syndrom og har følgende ikke en veldig slitsom hverdag, men jeg måtte flire av en fyr som har firedagers arbeidsuke og bruker eksepler som "fiske og poker" på hvor travel han er.

[AnonymBruker]

Ang. husarbeid, mammarollen, forhold til venninner, familie, trening har jeg alltid vært dyktig til å sette stop. Aldri strevd etter å levere det perfekte, for der innså jeg kjapt at det aldri kom til å gå.

Ang. jobben min har jeg ikke alltid forstått at det holder å være "bra nok". Måtte mange års erfaring til + etter en smell ned i kjelleren. Nå har jeg fått mer erfaring og pondus. Saker som før gikk hardt inn på meg preller nå av meg som vann på gåsa.

Anonymous poster hash: 9dc3e...112

[hubbabubbabubba]

Nå er jeg ikke flink-pike lenger, men jeg lurer på om løsrivelsen var verd det.

Det er dette som er så tåpelig med "flink pike" debatter.

Det denne AB skriver om går på manglende selvhevdelse, og å alltid være på tapende side, eller offer for manipulerende pseudomoral. (Du bor nærmere, du må til onkel osv - skape falske prinsipper som er gunstige for den som framsetter krav).

Dette har med å finne ut hvem du vil være hvor mye selvutslettende ovenfor, hvem du vil gi noe uten å være sikker på at du får noe igjen. Det har med å være konfliksky å gjøre, kjenne ubehag, både grovinnstilling og fininnstilling. Det er et enormt sprang mellom folk som føler at de har krav på verden, og mennesker som føler at de blir tvunget til å akseptere andres krav for ikke å være konfliktskapende.

Den andre delen av flink pike, er det skreppamedleppa snakker om. Det er alle de som enten har et iboende ønske om å bli beundret, eller frykt for å bli sett ned på, og som er såpass avhengige av ekstern verdifastsettelse at de innretter livet sitt etter det.

En link mellom disse to tilfellene kan være dårlig selvtillit, det trenger altså ikke være eksplosivt høy selvtillit - men begge deler utgjør et problem for omgivelsene. En flink pike har dårlige verdier i livet sitt, og er vanskelige å ha sympati med.

Folk som er glade og fornøyde, og ikke skammer seg over det de driver med, er de som er lettest å omgå. Det er et hav av forskjell på å gi så faen at en er narkoman, til å gi så lite faen at alt som ikke er nobelpris, er for dårlig.

[skreppamedleppa]

Nå er jeg ikke flink-pike lenger, men jeg lurer på om løsrivelsen var verd det.

Det er dette som er så tåpelig med "flink pike" debatter.

Det denne AB skriver om går på manglende selvhevdelse, og å alltid være på tapende side, eller offer for manipulerende pseudomoral. (Du bor nærmere, du må til onkel osv - skape falske prinsipper som er gunstige for den som framsetter krav).

Dette har med å finne ut hvem du vil være hvor mye selvutslettende ovenfor, hvem du vil gi noe uten å være sikker på at du får noe igjen. Det har med å være konfliksky å gjøre, kjenne ubehag, både grovinnstilling og fininnstilling. Det er et enormt sprang mellom folk som føler at de har krav på verden, og mennesker som føler at de blir tvunget til å akseptere andres krav for ikke å være konfliktskapende.

Den andre delen av flink pike, er det skreppamedleppa snakker om. Det er alle de som enten har et iboende ønske om å bli beundret, eller frykt for å bli sett ned på, og som er såpass avhengige av ekstern verdifastsettelse at de innretter livet sitt etter det.

En link mellom disse to tilfellene kan være dårlig selvtillit, det trenger altså ikke være eksplosivt høy selvtillit - men begge deler utgjør et problem for omgivelsene. En flink pike har dårlige verdier i livet sitt, og er vanskelige å ha sympati med.

Folk som er glade og fornøyde, og ikke skammer seg over det de driver med, er de som er lettest å omgå. Det er et hav av forskjell på å gi så faen at en er narkoman, til å gi så lite faen at alt som ikke er nobelpris, er for dårlig.

Her setter du ord på alt det jeg har prøvd å si. Og jeg er så enig i absolutt alt.

Spesielt det siste og dette gjelder nok også i arbeidslivet. Det er kjekt for en arbeidsgiver å ha dyktige og flinke mennesker på jobb, men forskjellen på dyktig og flink pike er at dyktige mennesker setter grenser for seg selv. Ingen arbeidsgiver vil ha noen som sliter seg ut etter en maraton i å være best mulig. Nytter ikke å være best i 3 år når arbeidslivet varer i 50, det er ikke lønnsomt og skaper langt mer bry for både arbeidsgivere, kollegaer, venner, familie og staten.

Arbeidslivet er ingen sprint i ros men et gjevnt sig av å stå i jobb og gjøre sitt beste, lære av sine feil uten at hele verden går til helvetes om en gjør feil. Det samme kan sies om alle arenaer vi mennesker er i.

[absinthia]

Poenget er at for deg er det å være flink pike det samme som det er for meg å være en helt vanlig mann (i mine øyne)

Min hverdag;

Står opp 0800 med ungen

tar han i barnehagen

Drar hjem og jobber til klokka 15

Jogger og dusjer

Henter i barnehage

Lager middag FRA BUNN, typisk lam med rotpureer, rødvinssaus og poteter eller selvfiske sjøørret

Så på kvelden så er det enten mer jobbing, eller så drar jeg og fisker, eller så spiller jeg konsentrert poker til halv to på natta.

Jeg finnes ikke utbrent eller sliten. Jeg trives med alle mine syssler, og jeg tar meg til og med fri en dag i uka for å bare være med kiddoen (selv om det nok blir litt jobbing innimellom)

I blandt har jeg til og med sex med kona evnt gir henne en massasje!

Hun er dessuten dyktig kvinne, som er som meg..gir beng og kjører på. Hun har imidlertid flere veninner som bruker håpløst mye tid på meningsløse ting som virker som brenner dem ut. Jeg vet ikke..men det som er utrolig sliiitsomt og hååååpløst for enkelte er walk in the park for andre. Kvinner blir nok ofte mer oppgitte, utslitte og giddaluse og gir opp enn menn. Menn kjører på til de enten hopper ut forran et tog eller av svinesundbrua - uten å ha oppsøkt hjelp først.

. Du har en utrolig avslappende hverdag.

Da jeg var " flink pike" så hverdagen min slik ut:

7.00 opp for å få barn på skole og dra på jobb selv.

8.30 Jobb

16.00 Barn kommer fra SFO og til min jobb, de får seg en matbit

16.30 stenge utsalg, kjøre ut blomster

17.30-18.00 Lage ordentlig middag

Og så kom : gjøre lekser, gjøre kontorarbeid, se over bestillinger, forsøke å få slappet av.

Iblant kom dette etterpå ( noen ganger pr måned- et par ganger i uka)

20.00 legge barn

20.30 lage ferdig sorgbinderi frem til klokken 01.00 og en sjelden gang så seint som 04.00 ( kunne ikke leie inn noen til dette på dagtid fordi det ikke fantes noen som kunne slike ting der jeg bodde og som kunne tenke seg til å ha tilfeldig arbeid noen få timer, når det trengtes) var bedre å ta med seg utstyret hjem og kjøre det til kirken når jeg var på vei til jobb.

Andre ganger, måtte jeg prikle og plante ting, fordi man ikke får plantet 25000-30000 planter til rett tid, dersom en må stå i kassa samtidig, selv om jeg da hadde innleid hjelp, så brukte de kjappeste mye lengre tid enn jeg på å få gjort samme arbeidsmengde, på grunn av erfaring og rutine.

Hadde ikke mye tid til fritid og selv om dagen var kortere på lørdag og kanskje bare 1-2 timer på søndag, så hjelp det ikke så mye på stresset. Jeg får ut fra at det er flere " flinke piker" som har omtrent samme tidsskjema, selv om det ikke alltid er bare jobb som tar knekken på dem, mange tar også ansvar for syke foreldre eller søsken på toppen av barn og jobb.

Endret 6. oktober 2014 av absinthia

[Gjest Evans]

Jeg deler opp innlegget ditt litt, håper det går fint

Her tror jeg kanskje du har misforstått meg noe, jeg skal prøve å forklare meg bedre:

Både kvinner og menn kan være suksessrik.

Både kvinner og menn kan være "flink pike/gutt"

Og igjen er jeg enig med deg at det er stor forskjell på å være suksessrik og det å være flink pike/gutt.

Og som jeg skrev på side en så tror jeg ikke at suksessrike mennesker sliter med flink pike syndromet nettopp fordi jeg mener at det å være dyktig i jobben din betyr også at du er flink til å sette grenser og å ta vare på deg selv, noe "flinke gutter og jenter" mangler.

Det er jeg helt enig med deg i. Men, jeg tror nok at man kan være suksessrik og flink pike på en og samme gang, men muligheten for at alt raser etter en liten stund er da ganske stor.

Det jeg mente med min kommentar ang "Flinke gutter" som omtales som suksessrike kan bedre forklares ut ifra denne kommentaren i dagbladet:

http://m.db.no/2014/10/04/kultur/meninger/kronikk/sykefraver/likestilling/35574832/?www=1

Lest artikkelen. Ser poenget ditt med dobbelbyrde, og hvis det var det du tenkte på gir det mer mening nå

og ikke minst tankene om "flink pike" syndromet som bloggeren "tinteguri" har skrevet om.

http://tinteguri.com/2012/09/09/flink-pike-syndromet-forbeholdt-kvinner-tinteguri-reflekterer/

( bloggeren tinteguri er da også ikke hvem som helst men Anita k Traaseth som nylig har gitt ut bok om ledelse) og jeg anbefaler flinke jenter til faktisk å lese det blogger innlegget.

Jeg syns beskrivelsen den psykiatriske sykepleieren tar for seg er god, men hennes definisjon sier ikke noe om hvorfor. Det er det jeg mener mangler her: Hva kommer det av at enkelte blir flinke piker?

De fleste av oss har enkelte karaktertrekk en må jobbe ekstra med, noen er late og må jobbe med det, noen er flinke piker noen har selvtillit problemer, noen har andre ting.

Men felles for mennesker er at en har ansvar for seg selv.

Folk blir sur og kjip på meg også når jeg setter grenser, når jeg sier nei men jeg har et ansvar for meg selv og det balansepunktet må en faktisk finne og det er ens eget ansvar å finne det.

Er en en "pushover" så lar du også andre dundre over deg, men en lar det selv skje. Og det er greit i enkelte situasjoner men når det skjer overalt i alle situasjoner og en setter seg selv sist hele tiden så bør en ta tak i det og helst lenge før en smeller i veggen, men det må faktisk til før en kan ta fatt på seg selv virker det som og at " Flinke piker" ikke tar fatt på det problemet før de stuper og ligger der på badegulvet med skyhøy puls i fosterstilling er for meg en gåte. Men det faktum av at de ikke gjør det gjør at jeg ser på de som noe egoistiske.

Om ”flink pike” skal anses som et karaktertrekk eller ikke, blir vel opp til den enkelte siden det ikke er noe diagnose. Jeg mener at det ikke er et karaktertrekk på linje med latskap, og at det ikke bare er å legge det fra seg og ta seg sammen.

Jeg tror det ofte bunner i (milde) psykiske problemer, dårlig selvfølelse og selvtillit, problemer i forhold til mestring, tvangshandlinger osv. Flink pike blir en måte å mestre disse vanskelige følelsene på. Det er selvsagt ingen heldig mestringsstrategi, ettersom det kan føre til nye og alvorlige problemer.

Alle har ansvar for seg selv, det er riktig, men hvis det ligger ubehandlede problemer til grunn for flink pike, er det ikke bare å legge det fra seg uten videre. Stoppe opp og si nei, kan da være helt umulig på egenhånd.

Så er det selvsagt de som ikke er så ”hardt rammet” av flink pike, og som kanskje klarer det helt fint på egenhånd og hvor tilstanden kan minne mer om et karaktertrekk.

[Gjest FuturePrimitive]

. Du har en utrolig avslappende hverdag.

Da jeg var " flink pike" så hverdagen min slik ut:

7.00 opp for å få barn på skole og dra på jobb selv.

8.30 Jobb

16.00 Barn kommer fra SFO og til min jobb, de får seg en matbit

16.30 stenge utsalg, kjøre ut blomster

17.30-18.00 Lage ordentlig middag

Og så kom : gjøre lekser, gjøre kontorarbeid, se over bestillinger, forsøke å få slappet av.

Iblant kom dette etterpå ( noen ganger pr måned- et par ganger i uka)

20.00 legge barn

20.30 lage ferdig sorgbinderi frem til klokken 01.00 og en sjelden gang så seint som 04.00 ( kunne ikke leie inn noen til dette på dagtid fordi det ikke fantes noen som kunne slike ting der jeg bodde og som kunne tenke seg til å ha tilfeldig arbeid noen få timer, når det trengtes) var bedre å ta med seg utstyret hjem og kjøre det til kirken når jeg var på vei til jobb.

Andre ganger, måtte jeg prikle og plante ting, fordi man ikke får plantet 25000-30000 planter til rett tid, dersom en må stå i kassa samtidig, selv om jeg da hadde innleid hjelp, så brukte de kjappeste mye lengre tid enn jeg på å få gjort samme arbeidsmengde, på grunn av erfaring og rutine.

Hadde ikke mye tid til fritid og selv om dagen var kortere på lørdag og kanskje bare 1-2 timer på søndag, så hjelp det ikke så mye på stresset. Jeg får ut fra at det er flere " flinke piker" som har omtrent samme tidsskjema, selv om det ikke alltid er bare jobb som tar knekken på dem, mange tar også ansvar for syke foreldre eller søsken på toppen av barn og jobb.

Visste ikke at det var en konkurranse dette. Poenget er jo ikke at du kanskje gjør mer enn meg..poenget er at du antakelig gikk på veggen, og at jeg trives med mitt. Jeg tåler større arbeidsmengde enn deg.

[absinthia]

Visste ikke at det var en konkurranse dette. Poenget er jo ikke at du kanskje gjør mer enn meg..poenget er at du antakelig gikk på veggen, og at jeg trives med mitt. Jeg tåler større arbeidsmengde enn deg.

Det vet du ikke med mindre du har vært alenefar. Poenget mitt var at det du sier at du gjør, er mindre enn de aller fleste familiefolk kan ta seg tid til og at det er ganske latterlig at du gidder å fremheve dette.

Mannen som drev den samme bedriften før meg, var forøvrig sykemeldt og ute av arbeidslivet i et par år etterpå. Han var ikke alene med barn.

Å bruke energi på fritiden er bare barnemat. Jeg har vært heltidsstudent med deltidsjobb, samt tre barn etter dette og det var bare barnemat i forhold, da fikk jeg tid til å henge med venner, dra på konserter, trene osv.

Å spille poker med venner er en fritidssyssel og ikke noe en gjør fordi en tror at en skal klare alt.

Det som er problemet for " flinke piker" er ikke bare at de vil være " flinke" , problemet for mange er at de bare skal gjøre litt til og så baller det på seg. Etterhvert får de dårlig samvittighet fordi de føler seg slitne av å gjøre topp innsats på jobb, sjonglere med familie, deres behov, ta seg av venner/ andre familiemedlemmer/ studere litt på si osv. - for man har jo hørt om menn som jobber 12 timersdager fem dager i uka og er søkke fornøyd med det. Saken er dessverre at disse mennene som oftest har kvinner som tar seg av det meste av det som har med familien å gjøre og jobber gjerne deltid, for at mannen skal få ha suksess. Det er sjeldent at vi hører om det motsatte om det ikke gjelder Erna Solbergs tilfelle.

[Beltedyr]

Jeg er det motsatte av en flink pike; En bedagelig livsnyter!(Med unntak av når jeg er på jobb)Anbefales på det sterkeste!

[AnonymBruker]

Har aldri skjønt poenget med dette "flink pike-syndromet"...Trenger jeg hjelp med noe, så ber jeg om hjelp og er jeg syk, så blir jeg hjemme (osv)

.. Så hvis du ikke opplever det selv, så tror du at det ikke er mulig? Flink-pike-syndromet handler mye om forvetningspress, selvkritikk og høye krav til seg selv. Altså, en vil gjøre det bra på alle områder og er redd for å skuffe seg selv eller andre. En går ikke rundt og føler seg syk, det er bare slik hverdagen din er - men å ha det slik i lengden, vil kunne føre til at en til slutt møter veggen. Altså, en stresser seg syk.

Anonymous poster hash: 21616...116

[skreppamedleppa]

Jeg deler opp innlegget ditt litt, håper det går fint

Det er jeg helt enig med deg i. Men, jeg tror nok at man kan være suksessrik og flink pike på en og samme gang, men muligheten for at alt raser etter en liten stund er da ganske stor.

Lest artikkelen. Ser poenget ditt med dobbelbyrde, og hvis det var det du tenkte på gir det mer mening nå

Jeg syns beskrivelsen den psykiatriske sykepleieren tar for seg er god, men hennes definisjon sier ikke noe om hvorfor. Det er det jeg mener mangler her: Hva kommer det av at enkelte blir flinke piker?

Om flink pike skal anses som et karaktertrekk eller ikke, blir vel opp til den enkelte siden det ikke er noe diagnose. Jeg mener at det ikke er et karaktertrekk på linje med latskap, og at det ikke bare er å legge det fra seg og ta seg sammen.

Jeg tror det ofte bunner i (milde) psykiske problemer, dårlig selvfølelse og selvtillit, problemer i forhold til mestring, tvangshandlinger osv. Flink pike blir en måte å mestre disse vanskelige følelsene på. Det er selvsagt ingen heldig mestringsstrategi, ettersom det kan føre til nye og alvorlige problemer.

Alle har ansvar for seg selv, det er riktig, men hvis det ligger ubehandlede problemer til grunn for flink pike, er det ikke bare å legge det fra seg uten videre. Stoppe opp og si nei, kan da være helt umulig på egenhånd.

Så er det selvsagt de som ikke er så hardt rammet av flink pike, og som kanskje klarer det helt fint på egenhånd og hvor tilstanden kan minne mer om et karaktertrekk.

Jeg er nok kanskje litt uenig i at en kan være suksessrik og flink pike, fordi flinke piker mangler vesentlig deler av det som kommer innenfor boksen "suksessrik", (igjen hva er suksessrik da?)

Sukserike vet å prioritere.

Om vi snakker om Erna Solberg eller Jens Stoltenberg spiller ingen trille her ( altså kjønnet deres ikke meninger) men Erna Solberg/Jens s. hadde aldri vært der de nå er om de oppriktig hadde trodd at de kunne;

Være en fulltidsforelder, hente, kjøre barna sine overalt, være med på foreldremøter osv, lage hjemmelaget mat fra bunnen av hver dag, ha et plettfri og støvfritt hjem hver dag og en selv stod for dette, følge med på trender innenfor både klær og mote, lese meningsfulle bøker, følge med på interiør messer og ha det fineste "rede" som de har dekorert helt selv, være gode flinke sexy ektefeller som tar boblebad hver kveld og for all del aldri gå i joggebuksen foran partneren.. være med på alle vennekvelder, ha et rikt og flott sosialt nettverk og pleie dette titt og ofte , bake bløtekaker til onkelens 50 årsdag samtidig styre landet og være med på toppmøter i Kina. Alle skjønner det, alle unntatt flinke piker og derfor er det nok også ganske få flinke piker høyt oppe. De sliter seg ut og detter av karusellen mens de enda befinner seg på "gølvet".

Suksessrike vet å prioritere, noe må vike for annet. De vet å deiligere, igjen alle kan ikke være flink til alt men de fleste er flink til noe.

De vet at å bake kake til onkelens 50 årsdag kan faktisk noen andre gjøre, det er ikke sikkert de går i onkelen 50 årsdag engang og de vet også at det går helt fint og er ikke verdens undergang.

Suksessrike vet å si nei, "nei jeg kan ikke treffe deg i dag for å gå på cafe med deg, jeg må jobbe i 5 timer til" "nei jeg kan faktisk ikke ta den joggeturen i dag, jeg må faktisk ta meg tid til å sitte på ræven og gjøre absolutt ingenting annet enn å zappe på tv kontrollen i pysjen fordi det er langt mer viktig for meg enn at det blir en joggetur i kveld." Men neste gang er det kanskje både joggetur og caffe treff som er det viktigste og blir prioritert.

Suksessrike mennesker kan dette, dyktige kvinner kan dette, de har lært seg dette fordi veien til å bli suksessrik inneholder faktisk slike ting.

Om du har lest blogginnlegget så leste du også at hun, en kvinne som er dyktig, en kvinne med krevende jobb som har lykkes på flere områder i livet, en iherdig kvinne ikke er flink pike, hun vet at hun må faktisk gi blaffen der det kreves og hun vet å deiligere, prioritere og selv om hun vet at det kan koste å si nei til noe/noen så har hun også den selvrespekt som kreves av å stå i det valget.

Men det kan godt være vi er uenige men dette er iallefall mine tanker om hva som skiller disse to.

Som du og jeg har sagt, det finnes ingen klar definisjon på flink pike, snakker vi om ordet "tallerken" vet vi alle hva som menes, men flink pike har enda ingen riktig definert, satt fingeren på og sagt slik er det basta bom, derfor oppstår også ulike tolkninger. Men det som går igjen i alt jeg har lest om dette, (og jeg har lest ganske mye om dette fenomenet fordi jeg synes det er interessant, bisart, og fascinerende alt på en gang og jeg har undret meg over det) en er perfeksjonisme (av den skadelige sorten)

Å tro og leve som at ens egen identitet er og blir bedømt ut i fra prestasjoner. Jeg kaller det et karaktertrekk, jeg kaller perfeksjonisme et karaktertrekk. Blitt sånn eller født slik? Hvor mye bestemmer en selv og hvor mye blir bestemt? Hva velger en å gjøre selv med de negative sidene ved oss selv? Dette er spm som gjelder mange ting ikke bare dette.

Jeg tror latskap som et karaktertrekk kan oppleves like vanskelig å endre for den personen som er lat. Men jeg tror også det er fult mulig. Kanskje oppstod latskapen tidlig i barneårene, kanskje ble det tillært av familie, kanskje kom det senere

Jeg tror (og ser jo ut ifra svarene i denne tråden blant annet) at det går an å endre oppførsel, det går an å ta mer vare på seg selv og således også ta mer vare på andre.

Kravene en selv setter til seg selv er faktisk justerbare.

Jeg sitter ikke på noen fasit men mine tanker rundt fp går først og fremst på at selv om jeg ikke er det (både helt og absolutt bevist og veldig ubevist) så vet jeg hvor slitsomt det er å ha slike kollegaer, hvor slitsomt det er å ha en venninne som er slik, fp er ikke glade og fornøyde, de er ikke avslappet selv når de prøver å utgi seg som det, de passer ikke på seg selv og de gjør seg selv syk, de er generelt slitsomme.

Var det lillepus eller noen andre? Jaja det spiller ingen rolle hvem som skrev det men det er iallefall blitt skrevet her inne at balansen mellom selvtillit og selvinnsikt er ganske viktig, det ble skrevet i en helt annen setting men jeg tenker at det kommer igjen her også på dette vi nå diskuterer, og både selvinsikt og selvbildet kan en faktisk endre.

Ingen vil høre at de er slitsomme å være rundt, ingen vil bli oppfattet som konfliktsky og den med dårligst selvtilit men det er min oppfatning av FP syndromet, min oppfatning trenger ikke være sann eller positiv men den er nå iallefall min oppfatning.

Endret 6. oktober 2014 av skreppamedleppa

[Gjest FuturePrimitive]

Det vet du ikke med mindre du har vært alenefar. Poenget mitt var at det du sier at du gjør, er mindre enn de aller fleste familiefolk kan ta seg tid til og at det er ganske latterlig at du gidder å fremheve dette.

Mannen som drev den samme bedriften før meg, var forøvrig sykemeldt og ute av arbeidslivet i et par år etterpå. Han var ikke alene med barn.

Å bruke energi på fritiden er bare barnemat. Jeg har vært heltidsstudent med deltidsjobb, samt tre barn etter dette og det var bare barnemat i forhold, da fikk jeg tid til å henge med venner, dra på konserter, trene osv.

Å spille poker med venner er en fritidssyssel og ikke noe en gjør fordi en tror at en skal klare alt.

Det som er problemet for " flinke piker" er ikke bare at de vil være " flinke" , problemet for mange er at de bare skal gjøre litt til og så baller det på seg. Etterhvert får de dårlig samvittighet fordi de føler seg slitne av å gjøre topp innsats på jobb, sjonglere med familie, deres behov, ta seg av venner/ andre familiemedlemmer/ studere litt på si osv. - for man har jo hørt om menn som jobber 12 timersdager fem dager i uka og er søkke fornøyd med det. Saken er dessverre at disse mennene som oftest har kvinner som tar seg av det meste av det som har med familien å gjøre og jobber gjerne deltid, for at mannen skal få ha suksess. Det er sjeldent at vi hører om det motsatte om det ikke gjelder Erna Solbergs tilfelle.

Spiller ikke poker med venner. Jeg grinder systematisk pokerrom på nett for profitt. Det er ganske krevende.

Jeg har påpekt at min timeplan er full hele dagen. Det er du som ikke "godkjenner" mine syssler. Hva aner du om mitt arbeid? Jeg driver selv, har blitt millionær og jobber hele tiden samtidig som jeg er far, lager gourmetmat fra bunnen hver dag, trener, har tid til kona og familie og venner, samtidig med at jeg har enda en jobb som nattevakt (12 netter i mnd).

Hvor er det du mener jeg ikke gjør like mye som deg?

Endret 6. oktober 2014 av FuturePrimitive

[flinkeceline]

Som navnet tilsier er jeg ganske flink av meg. Overstresser det ikke, men er ganske flink.

[Summers]

Synes det er vanskelig å svare på. Jeg kan drite i noe, mens noe annet er jeg veldig opptatt av. Jeg får utrolig dårlig samvittighet når jeg er syk f.eks og jeg er streng med meg selv med tøying (som jeg gjør 15min x 2-3 hver dag), styrke og diverse annet for å bli bedre. Men jeg kan også av og til ikke bry meg om rydding i en hel uke før jeg "klikker" og rydder alt på en times tid. Men utbrent blir jeg ikke. Jeg har helt ekstremt med energi, så jeg tviler på at jeg noen gang vil bli utbrent.

Jeg tror du har misforstått hva flink pike er for noe.

Om du kan være usikker på om du er flink pike fordi du bruker en hel halvtime på rydding en gang i uka når ting blir for rotete så bør du vel gi FuturePrimative litt slakk?

[Gjest FuturePrimitive]

Det vet du ikke med mindre du har vært alenefar. Poenget mitt var at det du sier at du gjør, er mindre enn de aller fleste familiefolk kan ta seg tid til og at det er ganske latterlig at du gidder å fremheve dette.

Mannen som drev den samme bedriften før meg, var forøvrig sykemeldt og ute av arbeidslivet i et par år etterpå. Han var ikke alene med barn.

Å bruke energi på fritiden er bare barnemat. Jeg har vært heltidsstudent med deltidsjobb, samt tre barn etter dette og det var bare barnemat i forhold, da fikk jeg tid til å henge med venner, dra på konserter, trene osv.

Å spille poker med venner er en fritidssyssel og ikke noe en gjør fordi en tror at en skal klare alt.

Det som er problemet for " flinke piker" er ikke bare at de vil være " flinke" , problemet for mange er at de bare skal gjøre litt til og så baller det på seg. Etterhvert får de dårlig samvittighet fordi de føler seg slitne av å gjøre topp innsats på jobb, sjonglere med familie, deres behov, ta seg av venner/ andre familiemedlemmer/ studere litt på si osv. - for man har jo hørt om menn som jobber 12 timersdager fem dager i uka og er søkke fornøyd med det. Saken er dessverre at disse mennene som oftest har kvinner som tar seg av det meste av det som har med familien å gjøre og jobber gjerne deltid, for at mannen skal få ha suksess. Det er sjeldent at vi hører om det motsatte om det ikke gjelder Erna Solbergs tilfelle.

Men..du bagatelliserer mitt arbeid og mitt liv som enkelt, også nevner du faktisk ENKLERE liv når du trekker fram et eksempel på et vanskelig liv??

Jeg jobber over 12 timer hver dag. Jeg har ingen trofekone som tar seg av husarbeid. Hun jobber hele tiden også. Jeg lager middag HVER dag, og jeg lager god mat - fra bunn. Jeg støvsuger og vasker mer enn henne (fordi jeg er mer pertentlig enn henne), og vi har ikke en gang ungen fulltid i barnheage fordi vi mener han da vil være for mye borte hjemmefra. Jeg jogger 5 dager i uka, trener core og yoga hver morgen og kveld, jeg tar meg av bilstell, hagestell og rydder på loftet. Jeg planter planter i hagen og klipper gresset.

Hvor mye mer må JEG egentlig gjøre før det er nok for deg?

Poenget mitt er at jeg ikke blir sliten og utbrent av alle mine syssler.

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg har et "flink-pike-syndrom". Jeg vil klare over alt, men jeg klarer ikke over alt. Dette har ført til psykiske problemer, som angst og depresjon. Jeg strekker ikke til - slik jeg burde. Jeg er ikke "flink" nok, og det gjør brutalt vondt, idiotisk nok, og jeg ser det selv. Godt nok, er ikke godt nok for meg. Men jeg har andre problemer (som jeg ikke orker å gå inn på) som gjør at jeg ikke klarer å gjøre det godt nok, slik som andre "flinke piker" klarer. Derfor blir jeg i hvert fall ikke fornøyd.

Anonymous poster hash: 139d9...140

[Gjest FuturePrimitive]

Om du kan være usikker på om du er flink pike fordi du bruker en hel halvtime på rydding en gang i uka når ting blir for rotete så bør du vel gi FuturePrimative litt slakk?

Haha. Takk skal du ha for litt support her ass..dette blir jo absurd. Jeg kunne jo løpt på en tredemølle 24/7 og likevel blitt kalt for en lat jævel av disse muppetene her

Til Avocadoen; I tilegg til å være far til et barn som ikke er heltid i barnehage og drive et firma som krever omtrent 10-12 timer arbeid hver dag, så jogger jeg nesten hver dag, driver yoga og core minst 45 minutter daglig. Jeg vasker opp og rydder HVER DAG, og så støvsuger jeg 3 dager i uka. En dag i uka VASKER jeg ned hele jævla kåken. Jeg klipper gress, måker snø, skifter dekk på bilen, polerer den, fyller olje, spylevæske, henter ved med tilhenger, kapper ved i mindre biter fordi peisen er så liten, beiser verandaen om våren, beiser utemøblene...

Ja..i det hele tatt.

Og du da? Litt stressa fordi du ikke fikk tøyd..hva var det 15X2 minutter etter å ha sovet til halv tolv?

POENGET er ikke at jeg gjør så jævlig mye mer enn deg..poenget er at vi alle har forskjellig tålegrense for når vi knekker sammen. Min grense er sykt høy. Jeg elsker å holde på med ting, og jeg trives med alt jeg gjør. Om jeg hadde arbeidet på et kontor i en kjedelig jobb så hadde jeg antakelig hengt meg selv etter tre timer. Andre takler det. Så igjen..vi er forskjellige.

Og som jeg nevnte innledeningsvis i mitt første innlegg så tror jeg menn tåler en større arbeidsmengde enn kvinner generelt sett.