Svigerdøtre

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt de som mener foreldrene er primærfamilien langt etter mannen er etablert. Er kona da satt helt på siden? Selvfølgelig er egne foreldre viktig men bor mann sammen og har barn så blir jo det de man er nærmest. Tror også mange problemer starter med att moren ikke helt klarer å gi slipp. Heldigvis er mine egne foreldre flinke til å holde en viss avstand. Har god kontakt uten att der blir for mye. Mens svigermor ser det som en selvfølge å komme på besøk daglig. Og svigermor liker ikke sin egen svigermor engang;) alltid vært problemer der av samme grunn att han ble dratt i ti rettninger

Anonymous poster hash: f3bd3...7bb

Ja seff er de det! Etter evt skillsmisse så er jo kona bortevekk og foreldrene og ungene der fremdeles, ergo, de er primærfamilien. Kona er kona. Hadde kona vært endel av primærfamilien ville jo hun vært like tilstedeværende som foreldre og unger ved ett brudd.

Jeg tror mange forhold hadde slite mindre ved at kona/mannen aksepterer at h*n ikke er viktigere enn foreldre og søsken, men like viktig endog på en annen måte. Det er ikke en konkurranse.

Anonymous poster hash: 40200...a68

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg er en forferdelig svigerdatter, jeg føler meg ikke sånn, og synes jo heller ikke at svigerforeldra mine er noen monstre. Men blir veldig ofte såret av dem, dem kommer med indirekte stikk og motsier meg, jeg føler meg ikke helt velkommen der. Og sånn er de her hjemme hos oss også. Jeg husker så godt da de første gang kom på besøk til oss i julen, og jeg er veldig juleperson, men også veldig opptatt av et harmonisk hjem som ikke skal ha mye forstyrrende interiør. Huset var julepyntet, og juletreet var blitt etter vårt syn perfekt. Mannen min synes treet vi pynter er så mye finere enn det han var vandt til hjemme med noen få kuler og noe glitter. Da de kom så smålo de av det, og var så mye som jeg oppfattet som sårende. Dette er bare et av tilfellene. Men alltid når jeg sier noe eller noe jeg mener skal det motsies, derfor blir jeg veldig stille og tilbakeholden når jeg er med dem. Jobber meg fram til å kunne si i fra på en grei måte, vil ikke ha noe hatforhold, er det nøytralt er det greit. Min mann vet at jeg ikke vil at dem skal blande seg så mye inn i vårt forhold, min svigerfar prøver nemlig å bestemme hvor vi reiser på ferie og hvordan vi tilbringer helgene.. men når det er sagt så får heller ikke mine foreldre blande seg inn heller. Min mor er glad i mannen min, men har og tendens til å prøve å bestemme. Det er lettere å sette grenser hos sine enge. Jeg forlanger ikke at mine svigerforeldre skal være glade i meg, men ønsker veldig at de skal respektere meg og vårt forhold. De trenger ikke se på meg som familie, men annerkjenne at jeg faktisk snart blir kona til deres sønn.

Så om folk ikke er enige med deg å sier deg i mot så liker de deg ikke? Umoden måte å se livet på.

Anonymous poster hash: 40200...a68

[AnonymBruker]

Ja seff er de det! Etter evt skillsmisse så er jo kona bortevekk og foreldrene og ungene der fremdeles, ergo, de er primærfamilien. Kona er kona. Hadde kona vært endel av primærfamilien ville jo hun vært like tilstedeværende som foreldre og unger ved ett brudd.

Jeg tror mange forhold hadde slite mindre ved at kona/mannen aksepterer at h*n ikke er viktigere enn foreldre og søsken, men like viktig endog på en annen måte. Det er ikke en konkurranse.

Anonymous poster hash: 40200...a68

Rart familieterapauten vi var hos snakket om meg, mannen og barna som primærfamilien. Når datteren min vokser opp, gifter seg og får barn så ville jeg sett på dem som primærfamilen. Tydeligvis delte meninger om det. Ser jo selvfølgelig på både hans og mine foreldre som familie også men vi og barna utgjør jo primærfamilien. Ellers blir det jo to familier i ett og samme hus

Anonymous poster hash: f3bd3...7bb

[melatonin]

Så om folk ikke er enige med deg å sier deg i mot så liker de deg ikke? Umoden måte å se livet på.

Anonymous poster hash: 40200...a68

Du er umoden når du ikke forstår at det er sånn hver gang, uansett hva bare for å kverrulere, samtidig vri og vende på det jeg sier. Folk må gjerne være uenige med meg om div ting, men ikke bare for å få meg til å føle meg uvelkommen og dum.

[Dame86]

Etter eventuell skilsmisse?? Det er da ingen som går inn i ekteskapet med en slik holdning. Ektepakten er en avtale som er ment å vare livet ut, og det er den holdningen man skal bygge på. Det er en juridisk forpliktelse om å ta vare på hverandre i godt og vondt og det finnes ingen slik forpliktelse fra barn til sin mor. Primærfamilien er den familien man er mest sammen med, altså bor med. Og når man er voksen er det som regel ektefelle og egne barn. Det er synd med mødre som misforstår og tror at deres barn er der for å ta vare på dem.

[Gjest Whitestripes]

Etter eventuell skilsmisse?? Det er da ingen som går inn i ekteskapet med en slik holdning. Ektepakten er en avtale som er ment å vare livet ut, og det er den holdningen man skal bygge på. Det er en juridisk forpliktelse om å ta vare på hverandre i godt og vondt og det finnes ingen slik forpliktelse fra barn til sin mor. Primærfamilien er den familien man er mest sammen med, altså bor med. Og når man er voksen er det som regel ektefelle og egne barn. Det er synd med mødre som misforstår og tror at deres barn er der for å ta vare på dem.

Jeg har aldri tenkt at mine barn er der for å ta vare på meg, men da mine foreldre ble syke, var det en selvfølge for meg å hjelpe dem alt jeg kunne. Hvis man ikke har den omsorgen overfor sine egne foreldre, har man vel ikke et særlig godt forhold i utgangspunktet. Da kan man heller ikke forvente å ha et godt forhold til svigerbarn/svigerforeldre.

[Dame86]

Såklart skal man ta vare på sine foreldre når man blir gamle hvis man er i stand til det. Men det betyr ikke at dem er primærfamilien til voksne barn lengre.

[Dame86]

Dem* ikke man.

[Gjest Whitestripes]

Såklart skal man ta vare på sine foreldre når man blir gamle hvis man er i stand til det. Men det betyr ikke at dem er primærfamilien til voksne barn lengre.

Mulig jeg har hatt veldig nære bånd til mine foreldre, sammenliknet med mange andre, for jeg har alltid sett på foreldre og søsken som primærfamilie - i tillegg til mine egne barn.

[AnonymBruker]

Mulig jeg har hatt veldig nære bånd til mine foreldre, sammenliknet med mange andre, for jeg har alltid sett på foreldre og søsken som primærfamilie - i tillegg til mine egne barn.

Men hvordan ser du på mannen din da? Bare en tilfeldig tufs som du brukte til å utvide din primærfamilie? Mulig jeg har nærere bånd til den jeg velger å dele livet med da, men jeg elsker jo foreldrene mine uansett.

Anonymous poster hash: f3bd3...7bb

[Gjest Whitestripes]

Men hvordan ser du på mannen din da? Bare en tilfeldig tufs som du brukte til å utvide din primærfamilie? Mulig jeg har nærere bånd til den jeg velger å dele livet med da, men jeg elsker jo foreldrene mine uansett.

Anonymous poster hash: f3bd3...7bb

Jeg er skilt, men jeg så da aldri på mannen min som en tilfeldig tufs. Herregud. KG på sitt verste.

Foreldrene mine ga meg liv, oppdro meg, støttet meg hele livet, helt til de døde. De elsket meg fullstendig ubetinget, og var mitt kjøtt og blod. De og barna mine var/er mine aller nærmeste, og ingen mann kan komme meg så nær.

Men nå føler jeg at dette blir veldig OT...

[AnonymBruker]

Jeg er skilt, men jeg så da aldri på mannen min som en tilfeldig tufs. Herregud. KG på sitt verste.

Foreldrene mine ga meg liv, oppdro meg, støttet meg hele livet, helt til de døde. De elsket meg fullstendig ubetinget, og var mitt kjøtt og blod. De og barna mine var/er mine aller nærmeste, og ingen mann kan komme meg så nær.

Men nå føler jeg at dette blir veldig OT...

Sånn føler jeg det å.

Anonymous poster hash: 40200...a68

[AnonymBruker]

Sånn føler jeg det å.

Anonymous poster hash: 40200...a68

Ikke rart når dere er skilt

Anonymous poster hash: f3bd3...7bb

[Gjest Vinglasset]

Jeg er skilt, men jeg så da aldri på mannen min som en tilfeldig tufs. Herregud. KG på sitt verste.

Foreldrene mine ga meg liv, oppdro meg, støttet meg hele livet, helt til de døde. De elsket meg fullstendig ubetinget, og var mitt kjøtt og blod. De og barna mine var/er mine aller nærmeste, og ingen mann kan komme meg så nær.

Men nå føler jeg at dette blir veldig OT...

Det du skriver her stemmer for meg og mine og.

Og selv om sønnene mine er flyttet hjemmefra for flere år siden så har vi et tett og godt forhold - akkurat et slikt forhold jeg har hatt til mine foreldre i alle år.

Sønnene mine vet at jeg og deres far alltid er der for dem. De kan ringe til oss uansett hva det er - og vi stiller opp. Det er jeg vant med selv og det har alltid vært en betryggelse.

Forskjellen på foreldre og ektefeller er at foreldrene våre alltid er der. De elsker sine barn uansett, dømmer ikke og de slår ikke hendene av barna sine selv om de kanskje "trør litt feil" iblant.

[emilia12]

Dere som mener foreldre er primærfamilie til voksne barn, enn oldeforeldrene deres? Er ikke de også en del av primærfamilien? De er jo foreldrene til deres foreldre. Hadde til og med en tippoldemor når jeg ble født. Jeg synes det blir naturlig å kalle de man bor med, altså mann/kone og barn for primærfamilie selv om man har godt forhold til resten av familien

[AnonymBruker]

Jeg husker en tråd her hvor blandt annet svigerdatter ble rasende fordi hennes svigermor hadde lagt på ny duk på et bord. Det var visst langt over grensene for hva som passet seg siden hun mente denne svigermoren var blottet for stil-sans og dermed saboterte for den gjennomførte stilen mht. matching av farger osv. Husker jeg rett fikk svigermor høre om hvem som bestemte hva i det hjemmet, og hun var stolt av å være i stand til å parkere henne.

Jeg er overbevist om at denne svigermoren gjorde det i beste mening, men fikk ikke annet enn kjeft som takk. Det høres ut for meg som en effektiv måte å forsure forholdene mellom familiene. Og jeg ber til gud om at jeg ikke får en slik svigerdatter noen gang!!!

Nå er jeg 99% sikker på at du sikter til noe jeg skrev for en stund tilbake. Og for å være ærlig husker du bare en liten brøkdel av alt som ble skrevet.

Jeg kan gledelig fortelle deg at det handlet IKKE om at vi ikke hadde samme stil. Problemet var at hun byttet ut duker (ja, i flertall), la på gulvtepper, ommøblerte skap osv. Dette er ting som skjer hver gang hun kommer på besøk. En gang sto hun med hammeren i hånda i skulle slå inn en spiker for å henge opp bilder av sine barnebarn (ikke våre barn) i VÅR stue da jeg kom hjem. Hver gang hun kom på besøk tok hun seg til rette på kjøkkenet. For "nå skulle det smake med skikkelig god hjemmelaget mat", for å sitere, fordi det ble vel ikke så mye av det ellers mente hun. Jeg er selv glad i å lage mat og er flink til det, men hun gir meg aldri sjansen. Fordi hun okkuperte hver gang hun kom.

I tillegg legger hun seg borti mye av interiør, fordi jeg i følge henne synes "feil", fordi vi har ulik smak. Det vi har fått fra min familie er unødvendig og dyrt, mens alt vi får fra henne er gull verdt. I tillegg mente hun at jeg var pirkete og alt for nøye når jeg vasket kopper og klær. Jeg måtte lære meg å følge vaskeanvisninger, mente hun også.

Jeg har sagt mange ganger at jeg spør om hjelp om jeg trenger det, og har takket henne både muntlig og gitt henne påskjønnelser for hjelp ved flytting osv. Jeg har aldri vært utakknemlig. Men et sted må grensa gå. Hva positivt har det for seg å bytte ut juleduker med hennes egne når man kommer på besøk. Har du noen gang gjort det? Eller noe av det andre jeg ha nevnt? Hvordan hadde du reagert om noen gjorde sånne ting hjemme hos deg hver gang de var på besøk? Jeg overreagerte på ingen måte, som sagt det var ikke engangstilfeller, det skjer hver gang. Så hvordan kan du avfeie alt dette med at "hun gjorde det sikkert bare i beste mening"? Tilogmed svigerfar bare rister på hodet og beklager på vegne av henne når hun ikke er der. "Hun er bare sånn, må bestemme alt"

Og til slutt, jeg opprettet tråden fordi jeg ønsket tips til hvordan jeg kunne be henne la være på en best mulig måte. Jeg "parkerte" henne på ingen måte, og ble ei heller rasende. Jeg var sint og lei meg fordi hun ikke respekterte meg og sin egen sønn. Men måten du skriver på sier meg at du kommer til å bli akkurat lik min svigermor. Mener dere har full rett til å ta dere til rette på andres eiendom, og blir blodig fornærmet av å ikke bli hyllet og båret på gullstol når dere gjør det.

Anonymous poster hash: fa66b...f03

[AnonymBruker]

Nå er jeg 99% sikker på at du sikter til noe jeg skrev for en stund tilbake. Og for å være ærlig husker du bare en liten brøkdel av alt som ble skrevet.

Jeg kan gledelig fortelle deg at det handlet IKKE om at vi ikke hadde samme stil. Problemet var at hun byttet ut duker (ja, i flertall), la på gulvtepper, ommøblerte skap osv. Dette er ting som skjer hver gang hun kommer på besøk. En gang sto hun med hammeren i hånda i skulle slå inn en spiker for å henge opp bilder av sine barnebarn (ikke våre barn) i VÅR stue da jeg kom hjem. Hver gang hun kom på besøk tok hun seg til rette på kjøkkenet. For "nå skulle det smake med skikkelig god hjemmelaget mat", for å sitere, fordi det ble vel ikke så mye av det ellers mente hun. Jeg er selv glad i å lage mat og er flink til det, men hun gir meg aldri sjansen. Fordi hun okkuperte hver gang hun kom.

I tillegg legger hun seg borti mye av interiør, fordi jeg i følge henne synes "feil", fordi vi har ulik smak. Det vi har fått fra min familie er unødvendig og dyrt, mens alt vi får fra henne er gull verdt. I tillegg mente hun at jeg var pirkete og alt for nøye når jeg vasket kopper og klær. Jeg måtte lære meg å følge vaskeanvisninger, mente hun også.

Jeg har sagt mange ganger at jeg spør om hjelp om jeg trenger det, og har takket henne både muntlig og gitt henne påskjønnelser for hjelp ved flytting osv. Jeg har aldri vært utakknemlig. Men et sted må grensa gå. Hva positivt har det for seg å bytte ut juleduker med hennes egne når man kommer på besøk. Har du noen gang gjort det? Eller noe av det andre jeg ha nevnt? Hvordan hadde du reagert om noen gjorde sånne ting hjemme hos deg hver gang de var på besøk? Jeg overreagerte på ingen måte, som sagt det var ikke engangstilfeller, det skjer hver gang. Så hvordan kan du avfeie alt dette med at "hun gjorde det sikkert bare i beste mening"? Tilogmed svigerfar bare rister på hodet og beklager på vegne av henne når hun ikke er der. "Hun er bare sånn, må bestemme alt"

Og til slutt, jeg opprettet tråden fordi jeg ønsket tips til hvordan jeg kunne be henne la være på en best mulig måte. Jeg "parkerte" henne på ingen måte, og ble ei heller rasende. Jeg var sint og lei meg fordi hun ikke respekterte meg og sin egen sønn. Men måten du skriver på sier meg at du kommer til å bli akkurat lik min svigermor. Mener dere har full rett til å ta dere til rette på andres eiendom, og blir blodig fornærmet av å ikke bli hyllet og båret på gullstol når dere gjør det.

Anonymous poster hash: fa66b...f03

Jeg kan forsåvidt også legge tid at det er nemlig ikke bare huslige ting hun legger seg borti. Vi har noen turer i året hvor vi drar til nærmeste by en helg/langhelg. Da blir hun sur på meg fordi vi velger hotell fremfor å ligge på luftmadrass på rommet til samboerens nevø og niese. Hun vil vi skal være der hele tiden. Å ta seg en tur dit på 2-3 timer er aaalt for lite, mener hun. Min samboer har sagt at han ikke vil ligge der, fordi han har et anstrengt forhold til dama til broren sin. I tillegg så blir det lite søvn å ligge på rom med 2 små barn. Og det blir ikke helt "ferie" å bo sammen med noen andre på den måten. Han snakker ofte med broren sin og de er ofte på hjemstedet, så det er ikke at vi treffes så sjeldent. Men allikevel mener svigermor at besøk er for lite. I tillegg overser hun det at samboer ikke vil ligge der, og mener at det er jeg som har "overbevist" han om dette. Jeg er alltid den store stygge ulven, uansett.

Og hver gang et annet familiemedlem spør om det er lenge til vi får barn bryter hun ut med at " ja, det får vi da inderlig håpe.."

Anonymous poster hash: fa66b...f03

[Ciara]

Kanskje vi kjenner samme person (eller det kan selvsagt være flere som er sånn). Jeg har også en venninne som jeg oppfatter at er i overkant negativ mot sin svigermor. Blant annet var hun dødelig fornærmet over en kommentar svigermor hadde kommet med da sønnen hennes (altså min venninner sønn) var 2-3 måneder gammel. Svigermor hadde nemlig sagt at "når du blir større skal jeg ta deg med til New York, så skal du og jeg gå på Broadway og se på musikal sammen!" Min venninne mente at dette var langt over streken, for hvis noen skulle ta med sønnen henne til New York og Broadway skulle det selvsagt være hun selv og mannen hennes, og ikke svigermor

Anonymous poster hash: 89968...235

Håper nesten det er samme menneske, for det er jo litt skremmende hvis det er mange sånne rundtomkring...

[AnonymBruker]

Ikke rart når dere er skilt

Anonymous poster hash: f3bd3...7bb

Jeg er ikke skilt.

Anonymous poster hash: 40200...a68

[Kontormus]

Nå er jeg 99% sikker på at du sikter til noe jeg skrev for en stund tilbake. Og for å være ærlig husker du bare en liten brøkdel av alt som ble skrevet.

Jeg kan gledelig fortelle deg at det handlet IKKE om at vi ikke hadde samme stil. Problemet var at hun byttet ut duker (ja, i flertall), la på gulvtepper, ommøblerte skap osv. Dette er ting som skjer hver gang hun kommer på besøk. En gang sto hun med hammeren i hånda i skulle slå inn en spiker for å henge opp bilder av sine barnebarn (ikke våre barn) i VÅR stue da jeg kom hjem. Hver gang hun kom på besøk tok hun seg til rette på kjøkkenet. For "nå skulle det smake med skikkelig god hjemmelaget mat", for å sitere, fordi det ble vel ikke så mye av det ellers mente hun. Jeg er selv glad i å lage mat og er flink til det, men hun gir meg aldri sjansen. Fordi hun okkuperte hver gang hun kom.

I tillegg legger hun seg borti mye av interiør, fordi jeg i følge henne synes "feil", fordi vi har ulik smak. Det vi har fått fra min familie er unødvendig og dyrt, mens alt vi får fra henne er gull verdt. I tillegg mente hun at jeg var pirkete og alt for nøye når jeg vasket kopper og klær. Jeg måtte lære meg å følge vaskeanvisninger, mente hun også.

Jeg har sagt mange ganger at jeg spør om hjelp om jeg trenger det, og har takket henne både muntlig og gitt henne påskjønnelser for hjelp ved flytting osv. Jeg har aldri vært utakknemlig. Men et sted må grensa gå. Hva positivt har det for seg å bytte ut juleduker med hennes egne når man kommer på besøk. Har du noen gang gjort det? Eller noe av det andre jeg ha nevnt? Hvordan hadde du reagert om noen gjorde sånne ting hjemme hos deg hver gang de var på besøk? Jeg overreagerte på ingen måte, som sagt det var ikke engangstilfeller, det skjer hver gang. Så hvordan kan du avfeie alt dette med at "hun gjorde det sikkert bare i beste mening"? Tilogmed svigerfar bare rister på hodet og beklager på vegne av henne når hun ikke er der. "Hun er bare sånn, må bestemme alt"

Og til slutt, jeg opprettet tråden fordi jeg ønsket tips til hvordan jeg kunne be henne la være på en best mulig måte. Jeg "parkerte" henne på ingen måte, og ble ei heller rasende. Jeg var sint og lei meg fordi hun ikke respekterte meg og sin egen sønn. Men måten du skriver på sier meg at du kommer til å bli akkurat lik min svigermor. Mener dere har full rett til å ta dere til rette på andres eiendom, og blir blodig fornærmet av å ikke bli hyllet og båret på gullstol når dere gjør det.

Anonymous poster hash: fa66b...f03

Vel, min eks-svigermor var helt uten sperrer for å trå inn i andres "revir", og jeg fikk sågar en skikkelig opprydding i truseskuffen av henne, hvor hun vurderte dem en og en. Noen havnet i søpla og andre fikk jeg beholde. Og så gikk hun ut og kjøpte noen nye. Samme dame lånte meg bilen sin, med streng beskjed om at min samboer ikke fikk sitte på (de var litt i klinsj den gangen). Når hun så vi trosset henne, stoppet hun bilen og kommanderte han ut. Men jeg fikk kjøre videre.

Hva skulle jeg gjort? Jeg klarte ikke annet enn å le! Måtte bare se det komiske i det. Hun visste ikke bedre.

Jeg har bare en sønn selv, han er enda for ung til seriøse forhold. MEN, for å være helt ærlig få frykter jeg en ensom alderdom hvis han treffer et rivjern av en dame, en av den typen som bestemmer alt og gjør prioriteringene. En som betrakter deres hjem som sitt, og som krever skriftlig søknad ved besøk, og som leverer lange lister med instruksjoner angående leggetider, bøker å lese, hva de skal gjøre og hva de ikke skal gjøre. Og ikke minst, hva de skal spise og drikke - når. Hvis jeg nå er så heldig å få passe evetuelle barnebarn da. Det kan hende deres mormor er mye mer til å stole på, og er bedre skikket.