Svigerdøtre

[Ciara]

Jeg er så enormt glad for at jeg har supre svigerforeldre. De er veldig glade i meg også. Svigerforeldre mine støtter meg/oss veldig mye og er en enorm ressurs for oss. De tar med ungene på tur i skogen, på museum, stiller opp på planleggingsdager. Derfor har de også et kjempegodt forhold til barnebarna sine - den ene gutten min sa til sin farmor at han ville hun skulle flytte inn til oss

Jeg kjenner ei som er en totalt urimelig svigerdatter. Hun presterte å bli dødelig fornærmet en gang svigerforeldrene ønsket å ha med barnebarna på Tusenfryd, for "det burde de jo skjønne var en aktivitet vi som foreldre vil ha med barna på alene!" Tenk å ikke unne svigerforeldre og barn en hyggelig stund sammen.

[Dame86]

Han "har" da ikke moren resten av livet. Han har mest sannsynlig mange år igjen etter moren sin tid ? Langt over 50% sjanse for at hun dør før han. Om han skiller seg fra ektefelle finner han seg en ny livsledsager å bli gammel med. Men poenget er at det er forholdet til partner som skal dyrkes, det er partneren som skal være med mannen i hans sorger og triumfer, eller feks holde hånda hans k begravelsen til moren. Det er få som har foreldrene hele sitt liv og da er det gjerne forbundet med tragiske ulykker hvor unge dør for tidlig. Det er ektefelle man lover å bli gamle med - ikke sin mor eller far! Dessuten er skilsmissestatistikken nede på ca 40%, fortsatt større sjanse for at din mor dør før deg.

[Gjest Badebuksa]

Ja. Det er vel noen av dem og, i allefall kan de vinkle historien slik de ønsker på KG

[AnonymBruker]

Det trenger jo ikke være sjalusi.

I mitt tilfelle har svigermor endel forventninger til "oss"(sønnen er enebarn) som vi ikke innfrir.

Hun synes nok mine kvaliteter er både styrke og ulempe; hun respekterer at jeg er selvstendig, men som svigermor betyr det at hun ikke kan styre etter sine ønsker.

Og det har hun gitt klart inntrykk av at skuffer henne veldig.

Så jeg har nok med årene skuffet svigermor, fordi hennes ide om hvordan hennes liv skal se ut ikke følges opp av oss(altså; vi oppfyller ikke alle hennes drømmer).

Anonymous poster hash: bf9de...23a

[Gjest Whitestripes]

Jeg har to sønner, og den eldste har samboer, de skal snart gifte seg. Hun er ei kjempegod jente som jeg er veldig glad i. Vi har et flott forhold Jeg er sjeleglad for at han fant henne, for den han var sammen med før var forferdelig! Manipulerende, lat, bortskjemt og ikke riktig god i topplokket. Hadde han endt opp med henne, hadde jeg nok ikke hatt kontakt med noen av dem, for da de var sammen, nektet hun ham å ha kontakt med oss i familien. Hun visste godt at vi ikke likte henne, og var nok redd vi skulle prøve å påvirke han til å komme seg unna henne. Det var en grusom tid for meg, så jeg er overlykkelig for at det er over. Hun synes sikkert at jeg er verdens største hurpe, men det driter jeg i. Tenker at en del jenter som dømmer svigermødre nord og ned, bør ta med i betraktningen at det alltid er to sider av en sak.

Som mor ønsker jeg bare at barna mine skal ha det bra og være lykkelige i livet sitt. Det innebærer at de finner seg en partner de passer sammen med, bl.a. Et hvert oppegående menneske vet at man ikke har noe man skulle ha sagt om sine barns partnervalg, og det kan være et minefelt om de blir sammen med noen man ikke finner tonen med.

[Kontormus]

Han "har" da ikke moren resten av livet. Han har mest sannsynlig mange år igjen etter moren sin tid ? Langt over 50% sjanse for at hun dør før han. Om han skiller seg fra ektefelle finner han seg en ny livsledsager å bli gammel med. Men poenget er at det er forholdet til partner som skal dyrkes, det er partneren som skal være med mannen i hans sorger og triumfer, eller feks holde hånda hans k begravelsen til moren. Det er få som har foreldrene hele sitt liv og da er det gjerne forbundet med tragiske ulykker hvor unge dør for tidlig. Det er ektefelle man lover å bli gamle med - ikke sin mor eller far! Dessuten er skilsmissestatistikken nede på ca 40%, fortsatt større sjanse for at din mor dør før deg.

Ikke vær så teritoriell!

Det er da virkelig lov å dele dette med flere familiemedlemmer, med mindre det er dreier seg om partneren og det er for personlig til å dele med andre.

En kan stå sin mor nær, uten at partneren får sjalusianfall. En kan et nært forhold til sin livspartner også uten at det trenger å oppstå en konkurranse om hvem som er viktigst.

[Dame86]

Ikke vær så teritoriell!

Det er da virkelig lov å dele dette med flere familiemedlemmer, med mindre det er dreier seg om partneren og det er for personlig til å dele med andre.

En kan stå sin mor nær, uten at partneren får sjalusianfall. En kan et nært forhold til sin livspartner også uten at det trenger å oppstå en konkurranse om hvem som er viktigst.

Klart man kan dele alt det med flere familiemedlemmer, men nå var dette respons på at noen sa man har sin mor hele livet, og det er feil. Da skal man gjennom sorger og nye faser i livet hvor mor ikke lenger er tilstede, men forhåpentligvis partneren. Såklart kan man stå alle sine familiemedlemmer nært, og dele mye med dem, men til syvende og sist er det egen ektefelle og egne barn som er ens primærfamilie og det er det viktigste en dyrker. Også for egne barn sin skyld.

[Boletta]

Er vel kanskje der noe av problemet ligger. Enkelte mødre og enkelte koner tåler ikke "konkurranse" fra mor/kone og drar i hver sin retning.

Mannen må ofte også ta sin del av skylda som kanskje ikke klarer å rive seg løs fra mor og skjønne at man kan ha et fint forhold til begge uten at det trenger konkurrere.

[AnonymBruker]

Klart man kan dele alt det med flere familiemedlemmer, men nå var dette respons på at noen sa man har sin mor hele livet, og det er feil. Da skal man gjennom sorger og nye faser i livet hvor mor ikke lenger er tilstede, men forhåpentligvis partneren. Såklart kan man stå alle sine familiemedlemmer nært, og dele mye med dem, men til syvende og sist er det egen ektefelle og egne barn som er ens primærfamilie og det er det viktigste en dyrker. Også for egne barn sin skyld.

Feil. Primærfamilie er mor, far og søsken + egne barn. Ektefellen er ektefellen. Det er veldig synd når konene blir sjalu på mannens familie egentlig. Heldigvis er det ikke sånn her oss oss.

Anonymous poster hash: 40200...a68

[Dame86]

Feil! Primærfamilie er etter at du har stiftet din egen familie, den familien du har stiftet. Regner med du ikke anser deg selv som en del av den primærefamilien til ektemannen din? Men, for all del så må du gjerne definere din primærfamilie selv. Bare litt trist at den definisjonen utelukkende vil ekskludere ektefeller. Jeg ser ihvertfall ikke på min mor og min far som primærfamilien min lengre, har ingen ansvar ovenfor dem. Det er mannen min som er min nærmeste. Heldigvis har ikke vi heller noen som er sjalu på svigermor, men en svigermor som er voldsomt sjalu på meg.

Feil. Primærfamilie er mor, far og søsken + egne barn. Ektefellen er ektefellen. Det er veldig synd når konene blir sjalu på mannens familie egentlig. Heldigvis er det ikke sånn her oss oss.

Anonymous poster hash: 40200...a68

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt de som mener foreldrene er primærfamilien langt etter mannen er etablert. Er kona da satt helt på siden? Selvfølgelig er egne foreldre viktig men bor mann sammen og har barn så blir jo det de man er nærmest. Tror også mange problemer starter med att moren ikke helt klarer å gi slipp. Heldigvis er mine egne foreldre flinke til å holde en viss avstand. Har god kontakt uten att der blir for mye. Mens svigermor ser det som en selvfølge å komme på besøk daglig. Og svigermor liker ikke sin egen svigermor engang;) alltid vært problemer der av samme grunn att han ble dratt i ti rettninger

Anonymous poster hash: f3bd3...7bb

[AnonymBruker]

Det som nevnes her (mor, far og egne barn) som primærfamilie, er slekt. Familie blir noe annet, dem man ikke er blodrelatert til. Men man trenger ikke være slekt for å være en del av fn persons primærfamilie. Primærfamilie er i hovedsak dem du bor sammen med. Din mor og din far når du er barn, og egen ektefelle og egne barn når du blir voksen. Også er det din ektefelle og dine barn du er juridisk og økonomisk forpliktet til. Man har jo en viss moralsk forpliktelse for sine foreldre, men man har grovt sett ingen forpliktelser overfor dem - presiserer grovt sett. Jeg har feks mine foreldre 70 mil unna og kan slettes ikke anse dem som min nr.1 familie. Det er dem jeg deler tak, mat, økonomi, hverdag og daglige oppgaver med. Altså min ektemann. Det er forskjell på å være mor til en gutt og til en voksen mann. Tror mange mødre sliter med den tilpasningen..

Anonymous poster hash: 83de8...788

[Ciara]

Altså, hvis en mann skal velge mellom sin mor og sin kone, så bør det bli kona. Det er fornuftig å prioritere sin nærmeste familie. Men samtidig er det ikke bra å føle at man må velge i utgangspunktet. Det burde være mulig for alle å komme sånn noenlunde overens.

Jeg hadde svelget MANGE kameler for at mannen min skulle kunne omgås sine foreldre, og ikke minst for at barna mine skulle få ha en god relasjon til dem.

Men, selvfølgelig - hvis ikke svigerforeldre har samme innstilling blir det vanskelig. Hvis en svigermor turer fram og hersker over sin egne voksne sønn blir det forferdelig vanskelig. Men da mener jeg at det er mannen som bør kunne ta dette opp med sin egen mor.

[AnonymBruker]

Altså, hvis en mann skal velge mellom sin mor og sin kone, så bør det bli kona. Det er fornuftig å prioritere sin nærmeste familie. Men samtidig er det ikke bra å føle at man må velge i utgangspunktet. Det burde være mulig for alle å komme sånn noenlunde overens.

Jeg hadde svelget MANGE kameler for at mannen min skulle kunne omgås sine foreldre, og ikke minst for at barna mine skulle få ha en god relasjon til dem.

Men, selvfølgelig - hvis ikke svigerforeldre har samme innstilling blir det vanskelig. Hvis en svigermor turer fram og hersker over sin egne voksne sønn blir det forferdelig vanskelig. Men da mener jeg at det er mannen som bør kunne ta dette opp med sin egen mor.

Det er jeg HELT enig i. Men noen ganger er faktisk svigermor utrolig vanskelig og eiesyk og da blir det selvfølgelig en del problemer. Jeg var helt ærlig aldri sjalu på henne. Hvorfor skulle jeg? Hun er moren hans, ikke en ekskjæreste. Men når man konstant får negative stikk om utseende og stil, og hun blir som en furten tenåringsjente bare for att han ønsket å tilbringe langt mer tid med meg enn henne DA skurrer det. Har aldri nektet han eller blitt snurt når han dro på besøk til henne men når han prioriterer å dra dit av plikt hver dag er det jo klart att en del felles planer går i vasken. Hun inviterte til og med seg selv på ultralyden vår! Absolutt ingen sosiale antenner. Det finnes mange fantastiske svigermødre, men man må da kunne fortelle om dårlige opplevelser uten å få slengt tilbake att det var nok du som var vanskelig/sjalu.(den var ikke rettet til deg)

Anonymous poster hash: f3bd3...7bb

[AnonymBruker]

Jeg mistet moren min da jeg var 9 år. Derfor tror jeg på en måte jeg søkte etter etter en erstatter i min svigermor. Ville så fryktelig gjerne at vi to skulle få et tett og nært forhold, men hun hatet meg fra første stund med noen mennesker så går det rett og slett ikke...

Anonymous poster hash: ac9ea...45c

[Gjest Vinglasset]

Det sier jo mye når en tråd om svigerdøtre går over til å handle om grusomme svigermødre.

[AnonymBruker]

Men jeg tror de aller fleste svigerdøtre er veldig opptatt av å bli likt når de møter foreldrene til mannen. Har tilgode å møte en jente som virkelig ikke ønsker ett godt forhold til svigermor. De fleste jobber for å vise seg fra sin beste side og mitt inntrykk er at mange gir svigermor mye rom og oppmerksomhet. Jeg gjorde mye for at min svigermor skulle føle seg inkludert og lot henne få ta styringa når hun var sammen med oss. Men da hun sakte men sikkert begynte å ekskludere meg, og konstant svarte meg stygt, sa stygge ting til meg og pratet dritt om meg, ble det vanskelig. Min mann sa at han opplevde det som om at hun mobbet meg, jeg ble rett og slett ett mobbeoffer. Vi kom rett og slett til ett punkt der vårt forhold med henne ikke fungerte lenger. Det gjorde også min mann som sier han har det bedre uten henne.

Anonymous poster hash: 83de8...788

[AnonymBruker]

Det tror ikke jeg. Det er et helt annet maktforhold mellom svigerdatter og svigermor. Svigermor er ikke ny i familien, hun har bukta og begge endene. Det er en nykomlingen som skal settes på plass. Selvfølgelig finnes det vanskelige svigerdøtre men de er ikke i en possisjon til å herse slik som svigermor...

Anonymous poster hash: e334f...756

Men i så fall så sier jo det noe om mannen/kvinnen en har valgt. Å la ens familie "sette på plass" noen uten å gripe inn vitner ikke om at en er verken karakterfast eller pålitelig. Og da er ikke egentlig problemet svigermor - det er hele slekta, inkludert den slampen av en mann en har valgt å gifte seg med.

Og det går igjen i alle trådene om svigermor og svogere, svigerinner og svigerfedre. Problemet er i 99 av 100 tilfeller at en har valgt et partnermonster. Med ditto tilhørende monsterfamilie. Og da ber en jo om trøbbel.

Anonymous poster hash: a21c6...102

[melatonin]

Jeg vet ikke om jeg er en forferdelig svigerdatter, jeg føler meg ikke sånn, og synes jo heller ikke at svigerforeldra mine er noen monstre. Men blir veldig ofte såret av dem, dem kommer med indirekte stikk og motsier meg, jeg føler meg ikke helt velkommen der. Og sånn er de her hjemme hos oss også. Jeg husker så godt da de første gang kom på besøk til oss i julen, og jeg er veldig juleperson, men også veldig opptatt av et harmonisk hjem som ikke skal ha mye forstyrrende interiør. Huset var julepyntet, og juletreet var blitt etter vårt syn perfekt. Mannen min synes treet vi pynter er så mye finere enn det han var vandt til hjemme med noen få kuler og noe glitter. Da de kom så smålo de av det, og var så mye som jeg oppfattet som sårende. Dette er bare et av tilfellene. Men alltid når jeg sier noe eller noe jeg mener skal det motsies, derfor blir jeg veldig stille og tilbakeholden når jeg er med dem. Jobber meg fram til å kunne si i fra på en grei måte, vil ikke ha noe hatforhold, er det nøytralt er det greit. Min mann vet at jeg ikke vil at dem skal blande seg så mye inn i vårt forhold, min svigerfar prøver nemlig å bestemme hvor vi reiser på ferie og hvordan vi tilbringer helgene.. men når det er sagt så får heller ikke mine foreldre blande seg inn heller. Min mor er glad i mannen min, men har og tendens til å prøve å bestemme. Det er lettere å sette grenser hos sine enge. Jeg forlanger ikke at mine svigerforeldre skal være glade i meg, men ønsker veldig at de skal respektere meg og vårt forhold. De trenger ikke se på meg som familie, men annerkjenne at jeg faktisk snart blir kona til deres sønn.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ei som er en totalt urimelig svigerdatter. Hun presterte å bli dødelig fornærmet en gang svigerforeldrene ønsket å ha med barnebarna på Tusenfryd, for "det burde de jo skjønne var en aktivitet vi som foreldre vil ha med barna på alene!" Tenk å ikke unne svigerforeldre og barn en hyggelig stund sammen.

Kanskje vi kjenner samme person (eller det kan selvsagt være flere som er sånn). Jeg har også en venninne som jeg oppfatter at er i overkant negativ mot sin svigermor. Blant annet var hun dødelig fornærmet over en kommentar svigermor hadde kommet med da sønnen hennes (altså min venninner sønn) var 2-3 måneder gammel. Svigermor hadde nemlig sagt at "når du blir større skal jeg ta deg med til New York, så skal du og jeg gå på Broadway og se på musikal sammen!" Min venninne mente at dette var langt over streken, for hvis noen skulle ta med sønnen henne til New York og Broadway skulle det selvsagt være hun selv og mannen hennes, og ikke svigermor

Anonymous poster hash: 89968...235