Vært misbrukt.

[AnonymBruker]

(Det med gullfisken var bare fordi jeg fikk panikk og ikke visste hva jeg skulle si når hun spurte om jeg var trist og hvorfor jeg var så stille. Jeg hadde tenkt å skylde på pollensesongen hvis hun merket noe til gråtingen, men jeg kom på at det er jo ikke pollensesong..Så da falt det om gullfisken bare ut. Jeg vet det var dumt..)

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

[AnonymBruker]

Jeg ville ønsket å vite det dersom det var min kjæreste, fordi jeg har et ønske om å støtte ham slik han støtter meg.

Jeg ville startet med å fortelle kun i korte trekk, at du ble misbrukt, når det skjedde, kanskje litt om hvorfor du ikke har tort å fortelle det før og at du nå ikke klarer å holde det inne lenger. Da tror jeg du raskt merker om hun er sterk nok til å få vite mer. Kanskje vil hun spørre deg spørsmål etter det, eller kanskje blir den første samtalen blir ganske kort.

Og TS, du er ikke trash!

Anonymous poster hash: 410c8...391

[AnonymBruker]

Hvordan ville du som damen til noen ha reagert hvis du fikk vite at han hadde latt foreldrene dine få vite ting om han, før deg?

Ikke for at jeg tror jeg ville turt å si det, men bare som et spørsmål.

Ville du blitt veldig skuffet?

Ville du helst at foreldrene dine ikke visste noe om hvaslags fyr han egentlig var innerst inne og at han hadde solgt rumpa si for telefonkort og sko?

ts.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

[Gjest brutal_mann]

Jeg ville helst at den personen som jeg delte livet mitt med og var oppriktig glad i gjorde det personen måtte for å finne ro inni seg. Når en føler for noen så er det ingenting en heller ønsker at den personen har det godt med seg selv. Snakk med henne, finne hjelp til deg selv.

[got2go]

Vanskelig dilemma dette.

For alt du vet så kan det være at disse opplevelsene bringer dere nærmere hverandre.

På en annen måte så virker det som at kjæresten ser på deg som den største klippa i livet hennes akkuratt nå, den store sterke kjæresten hennes som aldri vil la henne oppleve noe fælt nå mer og som hun kan lene seg til når tankene er som verst. Kanskje denne illusjonen vil rakne hvis hun vet at du også har vært et "offer" en gang, og at du har dager hvor du er like svak som henne. Det kommer hun kanskje ikke til å takle særlig bra.

Men samtidig så må du tenke på deg selv oppi alt, du kan ikke være sterk for andre bestandig. Du må ta vare på deg selv også.

Hadde det vært noe om du hadde snakket med en psykolog om dette? Eller en annen faglig person som kan hjelpe deg?

Beklager å ikke kunne komme med noen gode råd her, men jeg sender deg en klem. Du virker som en utrolig sympatisk, forståelsesfull og reflektert person ts.

[Gjest Lille-pus]

Hvordan ville du som damen til noen ha reagert hvis du fikk vite at han hadde latt foreldrene dine få vite ting om han, før deg?

Ikke for at jeg tror jeg ville turt å si det, men bare som et spørsmål.

Ville du blitt veldig skuffet?

Ville du helst at foreldrene dine ikke visste noe om hvaslags fyr han egentlig var innerst inne og at han hadde solgt rumpa si for telefonkort og sko?

ts.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

Helt konkret ville jeg ikke blitt skuffet nei. Mine foreldre er svært enkle å snakke med, de er trustworthy begge to. Jeg ville sett på det som en tillitserklæring basert på at dere fant felles grunn der og da.. tiden og stedet var rett for samtalen.

De to er kilden til det mennesket jeg er, det er der min grunn er bygget, det er der mine verdier ble lagt.

Snakk med henne, kjære deg. Stol på henne, hun er antageligvis sterkere i sin svakhet, svakere i sin styrke enn noen av oss vet. jeg tror åpenheten vil være god for dere, men jeg tror også hun kanskje vil tenke mye etter å ha hørt.

[AnonymBruker]

Vanskelig dilemma dette.

For alt du vet så kan det være at disse opplevelsene bringer dere nærmere hverandre.

På en annen måte så virker det som at kjæresten ser på deg som den største klippa i livet hennes akkuratt nå, den store sterke kjæresten hennes som aldri vil la henne oppleve noe fælt nå mer og som hun kan lene seg til når tankene er som verst. Kanskje denne illusjonen vil rakne hvis hun vet at du også har vært et "offer" en gang, og at du har dager hvor du er like svak som henne. Det kommer hun kanskje ikke til å takle særlig bra.

Men samtidig så må du tenke på deg selv oppi alt, du kan ikke være sterk for andre bestandig. Du må ta vare på deg selv også.

Hadde det vært noe om du hadde snakket med en psykolog om dette? Eller en annen faglig person som kan hjelpe deg?

Beklager å ikke kunne komme med noen gode råd her, men jeg sender deg en klem. Du virker som en utrolig sympatisk, forståelsesfull og reflektert person ts.

Det er nettopp dette jeg er redd for.

Helt konkret ville jeg ikke blitt skuffet nei. Mine foreldre er svært enkle å snakke med, de er trustworthy begge to. Jeg ville sett på det som en tillitserklæring basert på at dere fant felles grunn der og da.. tiden og stedet var rett for samtalen.

De to er kilden til det mennesket jeg er, det er der min grunn er bygget, det er der mine verdier ble lagt.

Snakk med henne, kjære deg. Stol på henne, hun er antageligvis sterkere i sin svakhet, svakere i sin styrke enn noen av oss vet. jeg tror åpenheten vil være god for dere, men jeg tror også hun kanskje vil tenke mye etter å ha hørt.

Jeg tenkte på at det kanskje gikk å si det til faren hennes, siden han er en porfesjonell på kriser.

Men jeg vet ikke om jeg tør.

Jeg tenkte på å ringe han, men jeg aner ikke hvordan jeg skulle begynt en samtale.

Jeg vet ikke om jeg tør at han vet det heller.

Jeg ville helst at den personen som jeg delte livet mitt med og var oppriktig glad i gjorde det personen måtte for å finne ro inni seg. Når en føler for noen så er det ingenting en heller ønsker at den personen har det godt med seg selv. Snakk med henne, finne hjelp til deg selv.

Jeg vet ikke om jeg ville funnet noe ro av å si dette heller. Akkurat nå føler jeg meg ganske syk, fakstisk. Som i kvalm.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

[AnonymBruker]

Hvordan ville du som damen til noen ha reagert hvis du fikk vite at han hadde latt foreldrene dine få vite ting om han, før deg?

Ikke for at jeg tror jeg ville turt å si det, men bare som et spørsmål.

Ville du blitt veldig skuffet?

Ville du helst at foreldrene dine ikke visste noe om hvaslags fyr han egentlig var innerst inne og at han hadde solgt rumpa si for telefonkort og sko?

ts.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

Jeg hadde nok blitt forferdelig skuffet, med mindre han og pappa kom veldig godt overens.

Foreldrene mine ville forøvrig aldri sett deg som en som "solgte seg for telefonkort og sko", det ville ikke jeg heller. Du ble voldtatt, senere ble du truet av denne langt eldre mannen til å fortsette å gjøre som han ville. Du har ikke solgt deg, du har blitt misbrukt av en spilte på hvilket enormt tabu sex mellom menn er i enkelte kulturer.

Jeg ønsker deg alt det beste.

Anonymous poster hash: e7df4...b56

[AnonymBruker]

Jeg tenkte på at det kanskje gikk å si det til faren hennes, siden han er en porfesjonell på kriser.

Men jeg vet ikke om jeg tør.

Jeg tenkte på å ringe han, men jeg aner ikke hvordan jeg skulle begynt en samtale.

Jeg vet ikke om jeg tør at han vet det heller.

Jeg vet ikke om jeg ville funnet noe ro av å si dette heller. Akkurat nå føler jeg meg ganske syk, fakstisk. Som i kvalm.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

Om du ikke orker å si det, kan du kanskje skrive det, eller vise ham denne tråden? Jeg synes du har holdt dette for deg selv så altfor lenge.

Å føle seg kvalm og syk når du vurderer å ta opp såpass personlige og såre ting er helt normalt, jeg lover.

Anonymous poster hash: e7df4...b56

[Gjest Lille-pus]

......

Jeg tenkte på at det kanskje gikk å si det til faren hennes, siden han er en porfesjonell på kriser.

Men jeg vet ikke om jeg tør.

Jeg tenkte på å ringe han, men jeg aner ikke hvordan jeg skulle begynt en samtale.

Jeg vet ikke om jeg tør at han vet det heller.

Jeg vet ikke om jeg ville funnet noe ro av å si dette heller. Akkurat nå føler jeg meg ganske syk, fakstisk. Som i kvalm.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

Jeg forstår det som han er krisepsykiater (det skal du ikke svare på, det er bare en forutsetning jeg gjør nå for resten av svaret mitt).

Da er det yrkespersonen i ham du må spørre om du kan få låne, fordi du har noen spøkelser med deg i bagasjen, og disse innser du at du trenger hjelp til å legge til ro.

Det vanskelige, slik jeg ser det, er at de færreste av oss er enten bare yrkespersoner eller bare privatpersoner. Spesielt når vi havner i grenselandet mellom de to paralelle tilværelsene: yrkesmennesket og privatmennesket.

Det er ikke vanskelig å se og forstå at du er usikker på om du tør at han vet, selv om det ville være yrkespersonen du samtalte med, - fordi det er et grenseland, en overgangssone mellom den proffesjonelle og den private.

Den andre fremgangsmåten er å finne en profesjonell ressurs som du føler er tilliten verdig, som du kan stole på og som har tid ganske raskt.

Hvordan tror du det kan være å høre med fastlegen om han/hun kan hjelpe med å finne noen?

- det er kanskje et dumt forslag, du har kanskje kjent på følelsen av at han/hun tør du ikke dele dette med, i så tilfellet ber jeg pent om unnskyldning for å ha bragt det inn som et tema.

Jeg tror du kan trenge en klem nå, så jeg gir deg en

[AnonymBruker]

Om du ikke orker å si det, kan du kanskje skrive det, eller vise ham denne tråden? Jeg synes du har holdt dette for deg selv så altfor lenge.

Å føle seg kvalm og syk når du vurderer å ta opp såpass personlige og såre ting er helt normalt, jeg lover.

Anonymous poster hash: e7df4...b56

Kanskje jeg heller skulles kirve det som brev til damen?

Er det en måte?

Ville dere syntes det var en akseptabel ting ha fått et sånt brev og syntes det var en ok måte å fått vite om noe sånt?

Jeg forstår det som han er krisepsykiater (det skal du ikke svare på, det er bare en forutsetning jeg gjør nå for resten av svaret mitt).

Da er det yrkespersonen i ham du må spørre om du kan få låne, fordi du har noen spøkelser med deg i bagasjen, og disse innser du at du trenger hjelp til å legge til ro.

Det vanskelige, slik jeg ser det, er at de færreste av oss er enten bare yrkespersoner eller bare privatpersoner. Spesielt når vi havner i grenselandet mellom de to paralelle tilværelsene: yrkesmennesket og privatmennesket.

Det er ikke vanskelig å se og forstå at du er usikker på om du tør at han vet, selv om det ville være yrkespersonen du samtalte med, - fordi det er et grenseland, en overgangssone mellom den proffesjonelle og den private.

Den andre fremgangsmåten er å finne en profesjonell ressurs som du føler er tilliten verdig, som du kan stole på og som har tid ganske raskt.

Hvordan tror du det kan være å høre med fastlegen om han/hun kan hjelpe med å finne noen?

- det er kanskje et dumt forslag, du har kanskje kjent på følelsen av at han/hun tør du ikke dele dette med, i så tilfellet ber jeg pent om unnskyldning for å ha bragt det inn som et tema.

Jeg tror du kan trenge en klem nå, så jeg gir deg en

Tusen takk.

Faren er ikke psykiater, men har en spesialutdanning til å jobbe med folk i sorg og kriser.

Jeg ville sagt det fordi han hjalp datteren sin.

Jeg tenkte at kanskje han kunne hjulpet meg.

Men nå begynner jeg å tenke at jeg ikke tør å snakke med han allikevel.

Når jeg begynner å tenke alvorlig på det, og på hvordan det blir å treffe han seinere etter at jeg har sagt det, så ville jeg følt med fryktelig ydmyket.

Han kommer aldri til å ha respekt for meg mer.

Kan man si sånne ting til fastlegen?

Ville fastlegen blitt fordømmende mot det du har gjort?

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

[AnonymBruker]

Kanskje jeg heller skulles kirve det som brev til damen?

Er det en måte?

Ville dere syntes det var en akseptabel ting ha fått et sånt brev og syntes det var en ok måte å fått vite om noe sånt?

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

Unnskyld, men dette ble veldig klossete sagt.

Jeg mente å spørre om dere ville syntes det var en ok måte å få vite noe sånt om kjæresten sin, ved å få et brev der han skrev det.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

[AnonymBruker]

Kanskje jeg heller skulles kirve det som brev til damen?

Er det en måte?

Ville dere syntes det var en akseptabel ting ha fått et sånt brev og syntes det var en ok måte å fått vite om noe sånt?

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

Om jeg hadde hatt en kjæreste som hadde gitt meg et brev med et slikt innhold, så hadde jeg lest det, begynt og grine, og så hadde jeg gitt ham en veldig god klem. Videre hadde jeg, om faren min var i et slikt yrke, ha spurt ham om råd (anonymt om du ønsket det) om behandlere med fokus på overgrep.

Anonymous poster hash: e7df4...b56

[Gjest Lille-pus]

Kanskje jeg heller skulles kirve det som brev til damen?

Er det en måte?

Ville dere syntes det var en akseptabel ting ha fått et sånt brev og syntes det var en ok måte å fått vite om noe sånt?

Tusen takk.

Faren er ikke psykiater, men har en spesialutdanning til å jobbe med folk i sorg og kriser.

Jeg ville sagt det fordi han hjalp datteren sin.

Jeg tenkte at kanskje han kunne hjulpet meg.

Men nå begynner jeg å tenke at jeg ikke tør å snakke med han allikevel.

Når jeg begynner å tenke alvorlig på det, og på hvordan det blir å treffe han seinere etter at jeg har sagt det, så ville jeg følt med fryktelig ydmyket.

Han kommer aldri til å ha respekt for meg mer.

Kan man si sånne ting til fastlegen?

Ville fastlegen blitt fordømmende mot det du har gjort?

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

En fastlege du stoler på og har tillit til kan du fortelle absolutt alt. Jeg kjenner ikke din fastlege, jeg kjenner kun min egen, og ham kan jeg snakke med alt mellom himmer og jord om. Han ville ikke dømt, han ville spurt om omstendighetene for å få et riktig bilde av hva jeg levde i den gang. Jeg vet han ville forsøkt å forstå, han ville vært den jeg kunne snakke med mens vi ventet på at den som hadde spesilkompetanse skulle ha tid til meg.

Min fastlege er litt yngre enn meg og han er meget dyktig, han har min tillit.

- og jeg innbiller meg at han er en veldig typisk fastlege i begynnelsen av 40-årene.

Vedrørende å skrive et brev til din kjære: Ja, det kan fungere godt. Men, jeg ville vel tro det beste er om du da er der når hun leser brevet.

I utgangspunktet velger jeg å tro mennesket er overveldende godt i sin natur, men samtidig kan det være litt greit å også ha i minnet at en slikt brev kan komme på avveie i en krisesituasjon. Derfor tror jeg det ville være godt for dere begge å være der når brevet ble lest, slik at det kunne håndteres etter at det var lest.

[AnonymBruker]

Kan man si sånne ting til fastlegen?

Ville fastlegen blitt fordømmende mot det du har gjort?

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

Ja, det kan du. Jeg kan ikke helt se for meg en fastlege i Norge i 2014 som ville ha sett ned på en mann med en historie som din. Om han eller hun mot formodning skulle finnes, så skifter du fastlege fortere enn svint, og skriver en skriftlig klage, noe du evt. kan få hjelp av ny fastlege til å gjøre. (Men som sagt, det blir neppe nødvendig.)

Anonymous poster hash: e7df4...b56

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om kaoset vil bli mindre. Jeg tror ikke det.

Jeg kommer nok heller aldri til å si åpent hva som har hendt og hva jeg gjorde, den gangen til noen andre enn kanskje henne.

Sånne ting som dette er ikke noe folk vil høre at hender med menn.

Sånt skjer ikke uten at man vil det selv, fordi ellers får man ikke stå, sier folk.

Det er ikke misbruk av en mann. Det er samtykke.

Det er det de sier.

Etterhvert satte jeg jo også betingelser om å få feks penger. Bensin på tanken min. Røyk og tellerskritt på telefon. Alkohol. Klesplagg. Et dyrt par med sko. Sånne ting. Jeg fikk det også.

Jeg tok det også imot. Han tvang meg ikke til det da, for jeg hadde sagt at hvis, skulle jeg få sånn og sånn av han. Så kledde jeg av meg. Helt frivillig.

Hvordan kan noen si det er misbruk. Jeg gjorde det jo selv.

Men for meg hadde jeg ikke noe valg. Det var å gjøre det "frivillig", eller bli tvunget fysisk. Så jeg gjorde det i stedet for at han ble irritert, sint, slo og truet. Jeg tok av meg klærne selv og tok imot ting for det. Jeg tenkte at skal jeg først gjøre det, skal jeg ha ting og penger og få noe igjen for det.

Da må det bety at jeg ville det.

Hvordan skal jeg si det til henne? Det går ikke. Men... Jeg vet ikke.

Nå vet jeg alle som leser kommer å dømme meg. Det er greit.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

Selvklandring er veldig vanlig hos alle som har opplevd det du har, spesielt når det er gjentakende opplevelser.

Uansett hva du tenker så har du reaksjoner kroppslig og mentalt som tilsier at dette slettes ikke var noe du ønsket. Jeg skal ikke fortelle deg hvorfor du reagerte slik du gjorde, men kanskje det var en måte å forsøke å få en slags maktbalanse på, ydmyke ham slik han ydmyket deg - eller at du følte for å ta en slags kontroll i situasjonen. Kall det en overlevelsesmekanisme.

Sånn ville jeg tenkt om du fortalte meg det. Eller; jeg hadde ikke brydd meg om det med pengene og slikt, det jeg hører er en ung person som blir manipulert, truet og misbrukt.

Og jeg hadde hatt ønske om å møte deg slik du ønsket å bli møtt, stille opp for deg og gjøre det jeg kunne for at jeg aldri skulle trigge noe vondt. Og, at dersom det uheldigvis skjedde en gang så kunne vi snakke åpent om det og legge nye avtaler.

Jeg tror du føler så mye skam at du kanskje tror hun vil føle samme ting som deg? Jeg tror heller ikke hun knytter sine traumer opp mot deg - og du trenger faktisk ikke fortelle detaljer.

Du trenger ikke engang fortelle dette med pengene og nøyaktig hva som skjedde - bare at du vet hvordan hun har hatt det av en grunn, og at det er ting du ikke ønsker at dere skal gjøre. Det er veldig viktig at du forteller - dette med å ligge i skje osv. Bare si at det er sånn, og faktisk kan det være bra å snakke med en psykolog om de vondeste tingene fremfor en kjæreste avogtil. Ikke for å skjule, men fordi noen ting er for vanskelig å dele med en gang uten at man har bearbeidet litt.

Jeg dømmer deg ikke, derimot håper jeg at du kan finne frem i deg selv og innse at dette faktisk ikke er din feil. Aldri. Ingenting du tenker om deg selv kan endre på det faktum slik jeg ser det.

Anonymous poster hash: d2e16...8b1

[AnonymBruker]

Hvordan ville du som damen til noen ha reagert hvis du fikk vite at han hadde latt foreldrene dine få vite ting om han, før deg?

Ikke for at jeg tror jeg ville turt å si det, men bare som et spørsmål.

Ville du blitt veldig skuffet?

Ville du helst at foreldrene dine ikke visste noe om hvaslags fyr han egentlig var innerst inne og at han hadde solgt rumpa si for telefonkort og sko?

ts.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

Så vil jeg bare si at jeg blir lei meg på dine vegne at du snakker så foraktfullt om deg selv.

Jeg håper du en dag kan komme dit at du ser dette i et større bilde - og jeg personlig hadde ikke reagert negativt på at jeg ikke var den første du fortalte. Faktisk hadde jeg tenkt det var logisk at nettopp jeg var en av de det var veldig vanskelig å fortelle det til - fordi man jo ikke vil miste personen. Man er redd for hva de skal tro om en.

Du trenger heller ikke si masse til en fastlege, be om henvisning til DPS/psykolog fordi du har opplevd misbruk og ikke ønsker snakke om detaljene(dersom du ikke ønsker det). Dersom du gjerne vil, så kan du gjøre det.

Anonymous poster hash: d2e16...8b1

[AnonymBruker]

Tusen takk for at dere er så greie mot meg alle som svarer.

Jeg ser for meg at det sikkert er mange som ikek ville tålt en som meg.

Jeg tro sikkert dere ville sagt andre ting hvis jeg bare sa jeg hadde latt en voksen mann ha sex med meg mot at jeg bad om bensin, telefonkort, merkesko og alkohol...

Jeg føler meg veldig billig og dum.

Men jeg kunne ikke sagt noe, kunne jeg vel? Til noen annen?

De ville straffet meg hardt. Dessuten var jeg redd for hva de ville trodd han kunne gjøre, hvis det kom ut.

Det ville ikke gått.

Jeg tenkte på det mange ganger, den gangen å kanskje si noe til en slektning. Men jeg turte det ikke.

Dessuten var det for skamfullt.

Jeg ville ikke gjort det for å få tingene, hvis det ikke fikk noen konsekvenser å nekte.

Jeg mener å si at jeg ikke gjor det det for å få ting. Jeg ville ikke hatt gratis ting fordi jeg visste jeg kunne få det ved å ha sex. Jeg ville helst ikke hatt sex. Jeg liker jo ikke menn. Jeg har aldri vært tiltrukket til dem.

Jeg har hatt sex med jenter etterpå, men det er helt annerledes. Dessuten så følte jeg med som en gratis hore fra før. Jeg kunne like godt pule rundt. Jeg var jo sånn...

Men det kan jeg ikke si til damen min.

Uansett, jeg tenkte kanskje at jeg kunne sagt til henne at jeg trenger å dra vekk litt for å tenke over ting. Så kunne jeg sendt henne det brevet og sagt jeg kom tilbake hvis hun ville ha meg, når hun har lest det.

Det er det jeg tenker.

Men tenk om hun sprer det? Tenk om hun forteller til folk, hvis hun blir sint og syns jeg er ekkel og ikke vil ha meg mere?

Jeg føler uansett at jeg må være unna henne en stund, fordi jeg føler meg så stresset.

Men jeg kunne snakket med fatlegen, for de har vel taushetsplikt. Det har de jo. Så kunne han kanskje gitt meg noen beroligende medisiner eller noe. For jeg er veldig stresset nå.

Kanskje jeg aldri trenger å si det til henne, men bare til en psykolog?

Jeg vet liksom ingenting lenger.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

[AnonymBruker]

Så vil jeg bare si at jeg blir lei meg på dine vegne at du snakker så foraktfullt om deg selv.

Jeg håper du en dag kan komme dit at du ser dette i et større bilde - og jeg personlig hadde ikke reagert negativt på at jeg ikke var den første du fortalte. Faktisk hadde jeg tenkt det var logisk at nettopp jeg var en av de det var veldig vanskelig å fortelle det til - fordi man jo ikke vil miste personen. Man er redd for hva de skal tro om en.

Du trenger heller ikke si masse til en fastlege, be om henvisning til DPS/psykolog fordi du har opplevd misbruk og ikke ønsker snakke om detaljene(dersom du ikke ønsker det). Dersom du gjerne vil, så kan du gjøre det.

Anonymous poster hash: d2e16...8b1

Jeg er ikke så veldig redd for å si det fordi jeg ikke vet hva hun vil tro om meg.

Jeg ville ikke blitt såret hvis hun ikke ville hatt meg etterpå. Det er helt forståelig.

Det som er vanskelig er at noen vet det.

ts

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

[Duckie]

Et brev kan være en veldig fin måte å få fortalt ting på. Da slipper du å måtte snakke, og tenke ut hva du skal si underveis. Og måtte stoppe opp fordi du får et gråteanfall. Du behøver ikke og skrive alle detaljer rundt det som skjedde. Skriv så detaljert du føler for, så kan evt detaljene komme etterhvert, om nødvendig. Skyldfølelse hos ofre for seksuelle overgrep er svært vanlig, og det som har skjedd var overhodet ikke din feil. Selv om du etterhvert laget deg en forsvarsmekanisme, noe som også er normalt i en slik situasjon.

Og jeg er helt sikker på at det du er redd for, ikke kommer til å skje. Mest sannsynligvis vil hun bli rørt over at du tør å betro deg til henne, og ha medfølelse for deg. At hun sulle bli sint synes du er ekkel, eller noen sånne ting, det tror jeg ikke. Du kjenner henne tross alt best, tror du virkelig hun kommer til å reagere på den måten? Sånn helt egentlig, hvis du tenker deg godt om? At du har vært så tålmodig som du har vært, og blitt værende ved hennes side så lenge, så må hun jo være en veldig bra person, og det høres ikke ut for meg som en person som vil takle dette på en dårlig måte.

Ønsker deg all lykke til! Og så mye jeg bare si at tråder som dette får meg til å få tilbake troen på menneskeheten, spesielt brutal_mann som kommer med så mye kloke ord.