Vært misbrukt.

[AnonymBruker]

Beklager langt innlegg, men ville forklare ordentlig på forhånd og helst ikke svare på mange spørsmål etterpå om ting som skjedde.

Har opplevd i livet, for ti år siden, å ha ufrivillig homse-sex over en periode på ca. ett år med en voksen mann, da jeg var 16.

Dette var en mann som tvang meg.

Iallefall til å begynne med.

Etterpå ble det mer at jeg utnyttet han for penger, fordi han ikke sluttet å oppsøke meg for sex og truet med å oute meg som homse i et lokalsamfunn i et land med en kultur hvor det ikke er akseptert å være homo, og benektes at legningen fins.

Så for å beskytte meg og familien mot skammen, hadde jeg sex men forlangte goder og cash. Jeg ble en hore.

Jeg bodde da, på den tiden, hos besteforeldrene i dette landet og gikk på skole der.

Så jeg er ikke redd for å møte han her.

Jeg hadde lagt det bak meg, selv om det aldri blir borte fra bevisstheten.

Feks dukker dette opp ved at damen min, som jeg har et nært forhold med, ikke kan få lov å kysse meg på halsen eller at jeg ikke kan ha analsex med henne.

Jeg orker heller ikke det med å ligge i skje eller å bli rusket (vennlig) i håret.

Visse typer alkohol, mat og søtsaker orker jeg ikke pga assosiasjoner til ting jeg ble servert hos han. Fryser til i visse situasjoner som minner om noe fra fortiden, som å sitte ved et bord og drikke noe/spise noe og plutselig ser opp på en klokke/hører en bestemt låt, eller -- bestemor snakker til meg fra kjøkkenet, mens jeg sitter og spiser. Det minnet kommer nok fra situasjoner der jeg ventet på han skulle dukke opp for sex på ettermiddagen, siden jeg visste at han kom. Det er helt uforutsigbart når sånne ting skjer, men det er umerkbart for alle andre enn meg, så jeg har skjult det fra alle. Ingen rundt meg har merket noe, noen gang, eller spurt. Bortsett fra noen ganger sier de -A penny for your thoughts, eller -Hvor var du hen nå? Så smiler de.

En tid før hun møtte meg ble damen min utsatt for et overfall og ble voldtatt.

Hun fikk behandling av psykolog og støtte hjemmefra fra foreldre som hadde kompetanse på å hjelpe folk med vanskeligheter/i krise og sorg.

Hun følte imidlertid at ikke noe hjalp ordentlig og at psykologen på DPS ikke egentlig skjønte en ting av hva vedkommende faktisk satt og snakket om.

Da hun traff meg hadde hun ett krav. Ingen sex før jeg hadde bevist at jeg var seriøs med tanken på å ville være med henne.

På den tiden var jeg ganske vill og promiskuøs, så jeg tok det som et tegn på at hun ikke ville bli utsatt for en player, som andre sa jeg var.

Men det viste seg at det var en unskyldning for å ikke komme nær, seksuelt.

Tilsutt åpnet hun seg og jeg fikk lov å vite alt og hun gråt til meg. Hun fikk lov å slå meg på brystet og skrike som hun behøvde, eller bli holdt og skjelve.

Jeg var beskyttende alltid fordi... jeg visste hvordan det var. Hvis hun fikk panikk for noe kunne jeg hjelpe å roe henne ned med å snakke til henne. En gang bar jeg henne hjem, fordi hun ikke orket å gå.

Hun forstod det ikke, at jeg visste nøyaktig hva hun gikk gjennom i tankene. Fordi hun hadde nok med seg selv. Så hun hadde ikke mistanker om at grunnen til at jeg sa det jeg sa og gjorde som jeg gjorde, var at jeg visste hvordan det var. Å plutselig merke lukten av han, se noe for sitt indre i et flash, ikke tåle visse typer berøring, bli redd ved visse typer kroppsspråk, frykt for å treffe mannen, ikke ville gå ute, ikke kunne sovne uten lys på, føle seg utslitt hele tiden osv.

Etterhvert våget hun å forsøke sex med meg. Jeg sa hun fikk være helt passiv og la meg ordne alt og si stopp med det samme hun følte seg uvel.

Først med en hånd på underlivet hennes, så en hånd mens hun holdt rundt meg, etter noen mnd oral. Så fikk hun forsøke å røre ved meg og gi meg orgasme. Etter ett år penetrering.

Nå idag har vi rolig, forsiktig sex, og hun sier hun ikke er redd meg.

Men hun skal fortsatt for si stopp- så stopper jeg med alt og forsvinner ut av sengen og setter meg på gulvet så hun kan se hvor jeg sitter i ro og at jeg ikke rører henne.

Hun vet ikke at jeg vet hvordan det er.

Problemet er at det tårner seg opp for meg at hun ikke vet.

Jeg er redd å si det til henne, nå. Siden det har gått så lang til (flere år sammen) uten at hun vet.

Jeg tror om jeg sier noe vil hun bli satt ut, miste tilliten til meg, være sint, gråte, hate meg og alle sånne ting, for å ha holdt dette fra henne.

Jeg tror også hun kan knekke sammen av å bli konfrontert med det og få det vondt igjen, fordi ting og assosiasjoner om det hun har langt bak seg vil komme tilbake igjen og aktiveres på nytt, pga å bli minnet om overgrep på den måten: Å ha noen foran seg som ble misbrukt og at hun vet hvordan det er...

Hva gjør jeg?

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

[Gjest brutal_mann]

Du har ikke annet valg enn å sette ord på og fortelle om dine opplevelser for henne. Reaksjonen du får fra henne er for oss umulig å spå. Håp på det beste, forvent det verste er en god gammel klisje.

Jeg tror ikke at det at du har lignende traumer som henne vil trigge flashbacks på den måten hos henne. Jeg vet ikke, men jeg tror ikke det blir en slik trigger. Kan se for meg at hun kanskje blir forvirret? Men nei, jeg vet virkelig ikke.

Det som i alle fall er sikkert er at om du ikke forteller snarest mulig så vil det komme eksplosivt fra deg. du har tydeligvis en tikkende bombe innvendig som du trenger å få ufarliggjort. Det vil du bare få til ved å fortelle.

Jeg håper ellers at du kjenner etter hva slags form for hjelp, støtte og oppfølging du trenger. Dere er to her som har traumer å bearbeide, og dere har nok begge et forhold til sex og nærhet som er preget av disse traumene. Det kan hende at dere trenger å bearbeide dette på vidt forskjellige måter. Vær da åpen og aksepterende for at selv om dere er mye preget på samme vis, så er dere to forskjellige individ.

Håper du vil oppdatere oss i tiden som kommer om hvordan det går.

[Gjest constance90]

Kjære deg, først en klem for det vonde du har opplevd og for at du er en god kjæreste og støttespiller

Jeg skjønner at det kan være vanskelig å snakke om og spesielt nå som det har gått så lang tid. Men når dere begge har vært i den situasjonen dere er nå tror jeg begge vil møte hverandre med forståelse. Det vil gjerne også forklare ting for henne da du sier du unngår visse ting som minner deg om han.

Snakk sammen. Gå eventuelt til psykolog sammen, og gjerne bør du også ta et par timer alene.

Jeg tror det vil hjelpe deg masse å lette på hjertet. Hun kan fort trekke assosiasjoner men det igjen kan alle som har blitt utsatt for overgrep. Det er din historie. Fortell litt og litt og la henne stille spørsmål.

[AnonymBruker]

Du har ikke annet valg enn å sette ord på og fortelle om dine opplevelser for henne. Reaksjonen du får fra henne er for oss umulig å spå. Håp på det beste, forvent det verste er en god gammel klisje.

Jeg tror ikke at det at du har lignende traumer som henne vil trigge flashbacks på den måten hos henne. Jeg vet ikke, men jeg tror ikke det blir en slik trigger. Kan se for meg at hun kanskje blir forvirret? Men nei, jeg vet virkelig ikke.

Det som i alle fall er sikkert er at om du ikke forteller snarest mulig så vil det komme eksplosivt fra deg. du har tydeligvis en tikkende bombe innvendig som du trenger å få ufarliggjort. Det vil du bare få til ved å fortelle.

Jeg håper ellers at du kjenner etter hva slags form for hjelp, støtte og oppfølging du trenger. Dere er to her som har traumer å bearbeide, og dere har nok begge et forhold til sex og nærhet som er preget av disse traumene. Det kan hende at dere trenger å bearbeide dette på vidt forskjellige måter. Vær da åpen og aksepterende for at selv om dere er mye preget på samme vis, så er dere to forskjellige individ.

Håper du vil oppdatere oss i tiden som kommer om hvordan det går.

Takk.

Jeg føler at jeg er den tikkende bomben su snakker på.

En dag bryter jeg sammen, føler jeg.

At jeg ikke klarer å fortsette å late som jeg er et velfungerende, voksent individ, men er en nervøs bunt.

At jeg kommer til å si min sterkeste hemmelighet til noen. Noe jeg har lovet at aldri skal skje.

Men nå har jeg skrevet det på Kg...

Riktignok som anonym.

Jeg vet fra min egen erfaring, at det å bli konfrontert med at noen andre har vært utsatt for seksuelt misbruk, det trigger voldsomt. Iallefall for meg. Jeg blir et følelsesmessig kaos av det og stresser voldsomt innvendig. Men jeg ser visstnok helt rolig ut, for andre sier jeg "er så flink til å lytte."

Men jeg får vondt i hodet og svetter og føler jeg har bomull i halsen.

Jeg vil ikke gjøre det mot henne og se at hun blir engstelig eller stresset.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

[AnonymBruker]

Jeg tror det vil hjelpe deg masse å lette på hjertet. Hun kan fort trekke assosiasjoner men det igjen kan alle som har blitt utsatt for overgrep. Det er din historie. Fortell litt og litt og la henne stille spørsmål.

Takk for støtte.

Jeg vet ikke om det å la henne stille spørsmål er så enkelt. Jeg er redd jeg kom til å tilte helt og bli fryktelig redd og stresset.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

[Gjest brutal_mann]

Takk.

Jeg føler at jeg er den tikkende bomben su snakker på.

En dag bryter jeg sammen, føler jeg.

At jeg ikke klarer å fortsette å late som jeg er et velfungerende, voksent individ, men er en nervøs bunt.

At jeg kommer til å si min sterkeste hemmelighet til noen. Noe jeg har lovet at aldri skal skje.

Men nå har jeg skrevet det på Kg...

Riktignok som anonym.

Jeg vet fra min egen erfaring, at det å bli konfrontert med at noen andre har vært utsatt for seksuelt misbruk, det trigger voldsomt. Iallefall for meg. Jeg blir et følelsesmessig kaos av det og stresser voldsomt innvendig. Men jeg ser visstnok helt rolig ut, for andre sier jeg "er så flink til å lytte."

Men jeg får vondt i hodet og svetter og føler jeg har bomull i halsen.

Jeg vil ikke gjøre det mot henne og se at hun blir engstelig eller stresset.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

Men, hvis du lar bomben fortsette å tikke for å så eksplodere, hva gjør du mot henne da?

La meg si det med en gang, jeg er ikke her for å være grei med deg. Jeg stikker fingrene rett i der det gjør vondest i håp om at det trigger tanker og følelser og at du får sortert og veid dem.

Jeg er en som aldri har blitt utsatt for seksuelt missbruk, men som kjenner merkelig mange kvinner som har. Du er ikke alene om å ha et stort avvik mellom hva du viser og hva du føler innvending. Slik sett er du ikke unik, men, tror du ikke det å få sette ord på ditt eget kaos da vil gjøre det lettere å vise følelser når du opplever å høre om andre sitt missbruk? Tror du ikke at kaoset innvendig blir mindre om du komme dit at du kan vise dine faktiske følelser? Der du kan grine, banne og steike? At det da ville bli mer akseptabelt at du får behov for å stå på en strand i høststormen og skrike av full hals?

Du har dine følelser og behov. Uansett hva du ønsker å være av en bauta for henne så tror jeg ikke at det vil være bra for noen av dere om du skal bære på denne hemmeligheten til evig tid.

Et spørsmål, føler du noe skam og skyld i forhold til det du ble utsatt for?

[AnonymBruker]

Men, hvis du lar bomben fortsette å tikke for å så eksplodere, hva gjør du mot henne da?

La meg si det med en gang, jeg er ikke her for å være grei med deg. Jeg stikker fingrene rett i der det gjør vondest i håp om at det trigger tanker og følelser og at du får sortert og veid dem.

Jeg er en som aldri har blitt utsatt for seksuelt missbruk, men som kjenner merkelig mange kvinner som har. Du er ikke alene om å ha et stort avvik mellom hva du viser og hva du føler innvending. Slik sett er du ikke unik, men, tror du ikke det å få sette ord på ditt eget kaos da vil gjøre det lettere å vise følelser når du opplever å høre om andre sitt missbruk? Tror du ikke at kaoset innvendig blir mindre om du komme dit at du kan vise dine faktiske følelser? Der du kan grine, banne og steike? At det da ville bli mer akseptabelt at du får behov for å stå på en strand i høststormen og skrike av full hals?

Du har dine følelser og behov. Uansett hva du ønsker å være av en bauta for henne så tror jeg ikke at det vil være bra for noen av dere om du skal bære på denne hemmeligheten til evig tid.

Et spørsmål, føler du noe skam og skyld i forhold til det du ble utsatt for?

Jeg vet ikke om kaoset vil bli mindre. Jeg tror ikke det.

Jeg kommer nok heller aldri til å si åpent hva som har hendt og hva jeg gjorde, den gangen til noen andre enn kanskje henne.

Sånne ting som dette er ikke noe folk vil høre at hender med menn.

Sånt skjer ikke uten at man vil det selv, fordi ellers får man ikke stå, sier folk.

Det er ikke misbruk av en mann. Det er samtykke.

Det er det de sier.

Etterhvert satte jeg jo også betingelser om å få feks penger. Bensin på tanken min. Røyk og tellerskritt på telefon. Alkohol. Klesplagg. Et dyrt par med sko. Sånne ting. Jeg fikk det også.

Jeg tok det også imot. Han tvang meg ikke til det da, for jeg hadde sagt at hvis, skulle jeg få sånn og sånn av han. Så kledde jeg av meg. Helt frivillig.

Hvordan kan noen si det er misbruk. Jeg gjorde det jo selv.

Men for meg hadde jeg ikke noe valg. Det var å gjøre det "frivillig", eller bli tvunget fysisk. Så jeg gjorde det i stedet for at han ble irritert, sint, slo og truet. Jeg tok av meg klærne selv og tok imot ting for det. Jeg tenkte at skal jeg først gjøre det, skal jeg ha ting og penger og få noe igjen for det.

Da må det bety at jeg ville det.

Hvordan skal jeg si det til henne? Det går ikke. Men... Jeg vet ikke.

Nå vet jeg alle som leser kommer å dømme meg. Det er greit.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

[Gjest brutal_mann]

Jeg vet ikke om kaoset vil bli mindre. Jeg tror ikke det.

Jeg kommer nok heller aldri til å si åpent hva som har hendt og hva jeg gjorde, den gangen til noen andre enn kanskje henne.

Sånne ting som dette er ikke noe folk vil høre at hender med menn.

Sånt skjer ikke uten at man vil det selv, fordi ellers får man ikke stå, sier folk.

Det er ikke misbruk av en mann. Det er samtykke.

Det er det de sier.

Etterhvert satte jeg jo også betingelser om å få feks penger. Bensin på tanken min. Røyk og tellerskritt på telefon. Alkohol. Klesplagg. Et dyrt par med sko. Sånne ting. Jeg fikk det også.

Jeg tok det også imot. Han tvang meg ikke til det da, for jeg hadde sagt at hvis, skulle jeg få sånn og sånn av han. Så kledde jeg av meg. Helt frivillig.

Hvordan kan noen si det er misbruk. Jeg gjorde det jo selv.

Men for meg hadde jeg ikke noe valg. Det var å gjøre det "frivillig", eller bli tvunget fysisk. Så jeg gjorde det i stedet for at han ble irritert, sint, slo og truet. Jeg tok av meg klærne selv og tok imot ting for det. Jeg tenkte at skal jeg først gjøre det, skal jeg ha ting og penger og få noe igjen for det.

Da må det bety at jeg ville det.

Hvordan skal jeg si det til henne? Det går ikke. Men... Jeg vet ikke.

Nå vet jeg alle som leser kommer å dømme meg. Det er greit.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

Du og jeg vet veldig godt at en mann motvillig kan få reisning. De som ikke besitter den kunnskapen er det egentlig mest synd på. Vi vet begge at det du ble utsatt for var missbruk. Joda, folk flest vil ikke høre på slik. Folk liker å leve i sin naive rosa boble. På den andre siden, du får virkelig sett hvem som er dine ekte venner. Det profesjonelle hjelpeapparatet er der også fordi en vet at vanlige mennesker sjelden har de verktøyene som trengs for å få en person som er preget av overgrep til å jobbe seg gjennom og forbi de skaden som er oppstått. mange kan lytte og støtte, men få har den kunnskap og verktøy som trengs for å komme lenger enn som så.

At du etter hvert begynte å ta betalt handle helle ikke så mye om frivillighet, men mer resignasjon. Du viste jo hva som ville skje, så hvorfor ikke få noe utav det? I stede for å doble ydmykelsen med å bli tvunget så tok du nok i en form for selvforsvar kontroll og krevde gjenytelser. Ikke spesielt uforståelig.

Det tristeste her er at du forventer å bli fordømt. Du forventer å bli latterliggjort. Du forventer nærmest å bli lagt for hat. Så langt er reaksjonene stikk motsatt, hva tenker du om det?

Snakk med henne, snakk med psykolog.

[AnonymBruker]

En ting til må jeg si og det er at i den tiden begynte jeg med alkohol og piller og etterhvert med stoff. Jeg brukte noen av pengene jeg fikk på piller og alkohol, eller stoff, så jeg kunne være sløvet mens det hendte. Etterhvert røyket jeg stoffet ellers også, hvis jeg følte jeg ikke kunne slappe av og ikke orket nervene mer. Jeg røkte heroin. (Enkelt å få tak i der.)

Da jeg flyttet derfra og skulle slutte med stoff, gikk det forundringsmessig enkelt, i forhold til for andre.

Noen ganger føler jeg at jeg vil ha det igjen, men jeg har aldri virkeliggjort det på ti år. Aldri. For jeg vet det er slitsomt å legge det vekk og kanskje greier jeg det ikke. Å komme i en sånn situasjon at jeg trenger stoff gidder jeg ikke.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

[Gjest brutal_mann]

På sett og vis godt jobbet at du har kommet dit du er i dag

[Gjest lnx]

Alt det TS skriver om flashbacks, assosiasjoner og at kroppen stivner er symptomer på traumer og er en normal reaksjon av at de psykologiske forsvarsmekanismene blir overbelastet. For å behandle dette forsøker man å få pasienten til å avreagere fra de traumatiske hendelsene.

Dette er derimot mat for psykologer, ikke KG-ere uten formell kompetanse på dette området. Selv ikke psykologer behandler over nett gjennom et nettforum.

Fagpersoner har mye erfaring fra folk som har hatt samme opplevelser som TS, du er ikke alene om dette.

[AnonymBruker]

Du og jeg vet veldig godt at en mann motvillig kan få reisning. De som ikke besitter den kunnskapen er det egentlig mest synd på. Vi vet begge at det du ble utsatt for var missbruk. Joda, folk flest vil ikke høre på slik. Folk liker å leve i sin naive rosa boble. På den andre siden, du får virkelig sett hvem som er dine ekte venner. Det profesjonelle hjelpeapparatet er der også fordi en vet at vanlige mennesker sjelden har de verktøyene som trengs for å få en person som er preget av overgrep til å jobbe seg gjennom og forbi de skaden som er oppstått. mange kan lytte og støtte, men få har den kunnskap og verktøy som trengs for å komme lenger enn som så.

At du etter hvert begynte å ta betalt handle helle ikke så mye om frivillighet, men mer resignasjon. Du viste jo hva som ville skje, så hvorfor ikke få noe utav det? I stede for å doble ydmykelsen med å bli tvunget så tok du nok i en form for selvforsvar kontroll og krevde gjenytelser. Ikke spesielt uforståelig.

Det tristeste her er at du forventer å bli fordømt. Du forventer å bli latterliggjort. Du forventer nærmest å bli lagt for hat. Så langt er reaksjonene stikk motsatt, hva tenker du om det?

Snakk med henne, snakk med psykolog.

Nei, jeg kommer aldri til å fortelle venner eller andre.

Det våger jeg ikke. Bare frykten for å bli gjenkjent her er stor.

Ja, jeg "tok kontroll" med å ta imot ting. Så følte jeg at jeg utnyttet han. Noen ganger mens jeg var høy følte jeg det veldig sterkt. At han var en dum jævel som ikke skjønte at jeg gjorde det bare for røyk, cash alkohol og bensin. Jeg kunne le av han for meg selv når jeg var rusa.

Men ikke som edru og ikke nå.

Jeg føler kvalme og skam av at jeg kunne tenke sånn. Så patetisk jeg var...

Ja, jeg visste hva som skulle skje. Han oppsøkte meg og hvis jeg ikke gjorde meg tilgjengelig så ble jeg outet og hele familien der ble stilt i vanry. Det ville få store konsekvenser. Ryktene ville komme helt til Norge. Så jeg gjorde det, på nytt og på nytt. Han hadde jo makten. Ikke jeg.

Ja, man får ufrivillig reisning. Men man kan gjennomføre noe også for å tilfredstille, selv om man ikke er gira på det. Da gjør man det jo selv. Noen ganger sa han jeg var god. Det følte jeg som en stolthet.

Selv om jeg var trash, var jeg iallefall god på det jeg gjorde når jeg tok den i munnen. Jeg trodde jeg hadde en type makt. Men det hadde jeg ikke.

Den mannen kan fortsatt ødelegge livet mitt i dag, med å snakke om det. Å si han vet jeg er en mannehore...

Uansett er jeg ikke så redd for det, for da må han forklare hvordan han vet akkurat det.

Ja, jeg forventer å bli fordømt. Jeg syns det er rart at det ikke har hendt, enda... Men det kommer jo snart noen sånne innlegg.

Aller helst ville jeg før at de skulle prylt meg ordentlig, som straff. Jeg drømte om nettene at det ble kjent og at jeg fikk min straff.

Men jeg ville ikke ha det sånn i virkeligheten pga familien. Hellers kunne de gjerne steinet meg offentlig. Sånn følte jeg.

I dag vet jeg at det er en vanlig ting. At jeg ikke bør bli steinet eller mishandlet. Jeg var jo også over norsk seksuell lavalder uansett, så han skulle ikke bli straffet. Jeg vet ikke.

Psykolog vet jeg ikke. Hun sa det ikke hjalp en ting. At det føltes som bortkastet tid.

Hvis psykologen ikke vet hvordan det er for en norsk person. Hvordan skal han vite hvordan det er i en annen kultur og for noen som kjenner den inn og ut? Nei.

Men det tårner seg opp at ikke hun vet. At jeg skjuler noe for henne. Noe viktig med meg.

At hun skulle fått anledningen til å velge meg bort, til fordel for en ordentlig fyr. Ikke trash, som meg.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

[AnonymBruker]

På sett og vis godt jobbet at du har kommet dit du er i dag

Takk.

Men jeg hadde strenge besteforeldre, onkler og tanker. De forventet skoleresultater og bra jobb med inntekt til familien. Man får ikke det som junkie...

Dessuten er det skamfullt å misbruke og sitte rundt. Man gjorde ikke det. Jeg fikk skarpe beskjeder og tok meg sammen.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

[Gjest brutal_mann]

Les INX sitt innlegg over.

[AnonymBruker]

Jeg skal ta en pause nå, for jeg blir sliten av å skrive om det.

Men takker for hjelp til å sortere tankene.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

[AnonymBruker]

Men jeg ville si en ting til før jeg logger av fra Kg.

Det er ikke en tråd om psykisk hjelp.

Det er en tråd om å finne ut hvordan, og om, jeg skal snakke med damen min.

Eller skal jeg finne på noe annet.

Bør hun få la være å vite og ting skal fortsette som før.

Eller bør hun vite.

I tifelle, hva gjør jeg med hennes reaksjon.

Det er også frykten for at hun ikke vil ha meg, etterpå. For det kan jo hende.

Det er disse tingene jeg ville ha noen respons på.

Takk.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

[Gjest lnx]

Psykolog vet jeg ikke. Hun sa det ikke hjalp en ting. At det føltes som bortkastet tid.

Hvis psykologen ikke vet hvordan det er for en norsk person. Hvordan skal han vite hvordan det er i en annen kultur og for noen som kjenner den inn og ut? Nei.

Vi mennesker er skrudd sammen ganske likt på det grunnleggende, uavhengig av kultur og etnisitet. F.eks. gir undertrykking av vonde følelser ofte samme utslag selv om man er nordmann eller kineser. Vel å merke behadles ikke alle likt fordi problemer ofte er sammensatte. Dette må tilpasses hver enkelte pasient.

Utfordringen i terapi er å få skapt et slags språk for hvordan man har det, slik at man klarer å sette ord på det man sliter med og kunne finne ut av hvordan man kan løse problemet. Det kan også være vanskelig å snakke om ting som ikke har ord, fordi da kommer følelsene. I tillegg kan det være en fordel å ha god kjemi med behandleren sin, slik at man lettere kommer på bølgelengde og greier å åpne seg opp.

Du sier at dette ikke er en tråd om psykisk hjelp, men slik vi mennesker fungerer vil vår psykiske helse påvirke hverdagen vår i stor grad. Du vil fortelle dama di om det, og det er helt greit. Bare vit at det kan være enklere å snakke med henne og om dine problemer når du kommer deg over det du sliter med. Det er lov å bli bedre og unngå å hele tiden kjempe en "kamp" mot tankene sine.

[AnonymBruker]

Ok.

Hælvete.

Da har det skjedd.

Jeg har knekt helt sammen.

Sitter for meg sjøl her og bare griner... Som ei lita jente.

Helt håpløst.

Dette her går ikke.

Om en halv time er hun ferdig på jobb og jeg skal kjøre og hente henne.

Satan og.

Jeg burte skjønt noe, da jeg bengynte å skrive om det her.

Faen.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal fortelle henne det. Det har ingen hensikt å holde det skjult for henne, hun vet jo hvordan det oppleves å bli utsatt for overgrep. Jeg har tidligere vært sammen med en som ble utsatt for overgrep da han var ung, han fortalte meg det etter en stund inn i forholdet. Jeg fikk selvsagt sjokk, og følte meg trist og gråt på hans vegne, men jeg støttet han så godt jeg kunne.

Jeg hadde derimot ikke noe sammenligningsgrunnlag fordi jeg hadde aldri opplevd noe slik selv. Jeg syntes han var en utrolig sterk person som turde fortelle det til meg og begynne å bearbeide traumet, for det er jo det det er, et traume som du holder inne i deg. Jeg tror dere kan finne mye styrke i hverandre hvis du velger å være åpen om dette til henne.

Anonymous poster hash: c41d8...9c6

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal fortelle henne det. Det har ingen hensikt å holde det skjult for henne, hun vet jo hvordan det oppleves å bli utsatt for overgrep. Jeg har tidligere vært sammen med en som ble utsatt for overgrep da han var ung, han fortalte meg det etter en stund inn i forholdet. Jeg fikk selvsagt sjokk, og følte meg trist og gråt på hans vegne, men jeg støttet han så godt jeg kunne.

Jeg hadde derimot ikke noe sammenligningsgrunnlag fordi jeg hadde aldri opplevd noe slik selv. Jeg syntes han var en utrolig sterk person som turde fortelle det til meg og begynne å bearbeide traumet, for det er jo det det er, et traume som du holder inne i deg. Jeg tror dere kan finne mye styrke i hverandre hvis du velger å være åpen om dette til henne.

Anonymous poster hash: c41d8...9c6

Jeg fortsetter å vurdere om jeg skal eller ikke skal det. Hvordan skal jeg tørre?

Hva skal jeg si?

Hvordan vil hun reagere?

Mange såne tanker i hodet på en gang.

Jeg klarte å få kontroll over den gråtingen da jeg dro for å hente henne.

Men hun oppdaget at det var noe. Dessuten var jeg vel noe rød på øynene. Jeg vet ikke.

Hun spurte om jeg var trist for noe og jeg sa at det var fordi gullfisken nettopp døde.

Hun sa at vi ikke har noen gullfisk og da svarte jeg at ja, så derfor var det ikke rart at jeg var trist.

Hun sa hun syns jeg var sprø.

Nå skal hun gå ut og holder på å stelle seg. Jeg vet ikke om hun skjønte noe egentlig, for jeg hørte at hun sa til veninna på telefon at jeg vi ha en gullfisk. Så lo hun.

Jeg skal ikke skrive så mye mere.

Jeg lurte på om jeg skulle vist henne tråden. Men jeg vil ikke likevel.

Kg er et kvinneforum. Dessuten har jeg skrevet om det med å ta stoff også.

Så jeg vet ikke om det er lurt med såpass mye info på en gang...

Er det feil å snakke med foreldrene hennes først?

Det var noe jeg satt og tenkte på...

At det kanskje var en måte.

Anonymous poster hash: cbc69...8e6