Virker som at alle antar at man MÅ ha to barn?

[AnonymBruker]

Jeg ser da for all del flere vennepar som klarer seg..dvs, lån oppetter pipa, lån på bilen, låne til ferie, krangling om økonomi og generelt kaos i livene sine. Hvor er lykken spør jeg? De virker da ikke så lykkelige? Det virker mest pes og stress, og ingen av ungene eier folkeskikk, oppdragelse eller virker spesielt oppvakte eller flinke i noe. Bare rot egentlig. Vi derimot har stålkontroll på våre liv, og jeg liker det på den måten. Jeg har tid til å lese bøker, tid til å mene noe om ting, tid til en fisketur, tid til kona, tid til å lage god middag og nyte et glass rødvin, tid til ungen ikke minst. Jeg tror bare at vi havner i kaos-fella dersom vi får en til..jeg tror steget fra EN til TO unger er et gigantisk ett. Men det kan være annerledes for andre kanskje..For noen er det sikkert piece of cake med fem unger. Jeg vil helst unngå å dø av stress som førtiåring.

ts

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

Jeg er litt på samme greia; vil det endre seg veldig for oss med enda ett barn.

Forholdet vårt ble virkelig ikke bedre av graviditet/barn, og jeg lurer på om flere barn = singel på sikt. Elle ikke, det vet man aldri.

Problemet her er vel at alt er umulig å forutse.

Anonymous poster hash: 1d23a...3ae

[AnonymBruker]

Man må ikke ha 2 barn, men det kan være greit for barnet selv. Mange barn synes det er mye støtte i en eldre søsken, og er de nesten like gamle har de alltid noen å leke med. Om ikke barna har like mye glede av hverandre som barn, er det mange som finner tonen som eldre. 1 barn og ingen søsken kan være svært trist for barnet, og kanskje for dere som må holde ut med et barn som mest sannsynlig vil bli svært bortskjemt med all oppmerksomheten rettet bare mot seg selv. Håper dette var til nytte for deg/dere

Anonymous poster hash: 1106d...561

[AnonymBruker]

Omtrent før vi forlot sykehuset med nummer 1 (som er ett år nå) så begynte sykepleierene å mase om nummer to. Da vi kom hjem begynte familie og venner og kollegaer å mase om nummer to. Vi hadde en MEGET tøff fødsel hvor både mor og barn nesten døde. Heldigvis gikk alt bra, men jeg som far må si jeg er traumatisert. Vi fikk heller ingen oppfølging eller samtale med noen, men heldigvis har vi kommet igjennom det på en god måte.

Men flere barn..neeh. Jeg har virkelig ikke lyst. Mulig jeg prøver å rasjonalisere det bort siden jeg er livredd for å oppleve noe lignende igjen, men alt er så perfekt nå med lillegutt! Vi har kjempegod økonomi (som vil bli dårligere med en til), vi har allt tid i verden til lillegutt, vi har også all tid i verden til jobben vår (delvis selvstendig næringsdrivende), og i blandt tid til oss selv også allerede! Jeg kjenner at livet begynner å bli "normalt" etter alt styret og ikke minst det krevende arbeidet det har vært å ha et spedbarn. Nå er det mer "morro", om man kan si det sånn.

Jeg er veldig redd for at vi tar oss ekstremt mye vann over hodet med et barn til. Jeg har begynt å tenke om vi kanskje rett og slett er sånne folk som har enebarn? Vi er unektelig litt spesielle og sære, og kanskje litt annerledes enn folk flest. Er det ikke sånne folk som har enebarn da?

Jeg kan lett se for meg livet med bare oss tre. Råd til ferier, turer, alt av ting og tang. Masse tid til poden (for da trenger jeg ikke jobber netter og helger for å få det til og gå rundt), rett og slett et godt liv slik som jeg kan se det for meg.

Men så virker det som at alle "forventer" et søsken, som at det jeg tenker på er barnemishandling. Stakkaren uten søsken liksom.. Både bestemor og venner maser, og jeg blir så jævlig provosert hver gang helsesøster o.l nærmest bare prater om en nummer 2. Kan ikke det få være vårt valg?

Mange rundt oss skjønner kanskje ikke hvorfor vi (primært jeg) tenker sånn, i og med at vi er ressurssterke. Jeg har velstående foreldre som vi begge har et godt forhold til, de er også snille og gode mennesker som er glad i lillegutt. Han har også mange fettere og noen kusiner av veldig ressurssterke onkler og tanter, så det er ikke som at vi ender opp i en trailerpark med en eventuelt nummer to. Det er bare det at jeg er veldig godt fornøyd nå, og at jeg ser for meg at med to barn så blir det uendelig mye mer pes og stress og dårlig økonomi og lite tid til nummer 1, og lite tid til hverandre og lite tid til..tja, alt? Det blir et jævla kjør år etter år etter år før man utslitt og rynkete pensjonerer seg (om det finnes pensjon om tredve år da) sannsynligvis alene fordi man til slutt ikke orket å bo sammen med en "partner/kollega" istedenfor kjæresten sin.

Det eneste positive jeg kan se med et barn til er en veldig viktig faktor og det er at lillegutt får et søsken. Det veier jo vekten til nesten 50/50.

Jeg er en person som generelt driter i hva andre måtte mene om mitt liv, men her er det så mange mennesker jeg er glad i som jeg må ta hensyn til. Min kone tror jeg ganske sikkert ønsker en til (selv om hun nesten døde...!?) selv om hun er litt opp og ned, og selv om jeg sitter med "makten" til å nekte, så er jeg jo selvfølgelig villig til å stekke meg jævelig langt for hennes ønsker. Men jeg føler det litt som at ett barn..det beriket livet mitt veldig. Jeg har alt det jeg hadde pluss et fantastisk lite barn som bidrar til at jeg aldri kjeder meg og at jeg har blitt mer effektiv med tiden min, og f.eks nyter de rolige stundene som aldri før. Det å ta seg en velfortjent pils på verandaen på kvelden, eller en joggetur..det smaker så mye bedre enn før.

Men med to..whole nother ballgame vil jeg nok tro..

Vet ikke hva jeg vil med innlegget, men kanskje bare få noen generelle tanker rundt det å ha enebarn, eller til og med det å ha to barn? Er det så slitsomt og dyrt som jeg har konkludert med at det er? Er det noen som har enebarn her? Hvordan er det?Og ikke minst..hvordan er det for barnet? Blir det ensomt? Vi er ikke de som har flest venner, men vi er sosiale og er allerede kjent med flere på tunet her (mange barnfamilier) og jeg ser ikke for meg at vi vil ha store problemer med å bli kjent med foreldre og barn i barnehagen etterhvert heller.

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

Vet du hva? Jeg synes du høres ut som en av de veldig få fornuftige som får barn. Det er mange egoister der ute som SKAL ha to-tre barn, fordi det er en slags pikedrøm. Uansett økonomi, utdanning skal det gjennomføres. Nei, du er fornuftig og jeg bøyer meg i støvet. Keep it up og grattis med baby!

Anonymous poster hash: b6aa2...c05

[AnonymBruker]

Selvfølgelig! Herregud, standarden er 2 barn, volvo, hus og bikkje. Hvis ikke, er man samfunnstaper.

Taperne er jo de som ikke har barn / ikke kan få egne barn...:-(

Og de som har Mazda.

Anonymous poster hash: 17306...b06

[SardintrollReturns]

Taperne er jo de som ikke har barn / ikke kan få egne barn...:-(

Og de som har Mazda.

Anonymous poster hash: 17306...b06

Vet, det var et spark i ræva til alle som har den holdningen.

[AnonymBruker]

Man må ikke ha 2 barn, men det kan være greit for barnet selv. Mange barn synes det er mye støtte i en eldre søsken, og er de nesten like gamle har de alltid noen å leke med. Om ikke barna har like mye glede av hverandre som barn, er det mange som finner tonen som eldre. 1 barn og ingen søsken kan være svært trist for barnet, og kanskje for dere som må holde ut med et barn som mest sannsynlig vil bli svært bortskjemt med all oppmerksomheten rettet bare mot seg selv. Håper dette var til nytte for deg/dere

Anonymous poster hash: 1106d...561

Tull.

Hilsen ei med flere søsken som er sammen med et enebarn

Anonymous poster hash: 1d23a...3ae

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som du ikke burde ha barn i det hele tatt.

Det må være det dummeste jeg har lest på lenge. TS holdt på å miste både barnet og barnets mor under fødselen, og har ikke lyst til å risikere det en gang til.

Det at han ikke har lyst til å risikere å bli alenefar for å på død og liv få ett barn til når de har det fint slik de har det gjør ham på ingen måte til en dårlig forelder.

Anonymous poster hash: 6fd92...a0d

[AnonymBruker]

Taperne er jo de som ikke har barn / ikke kan få egne barn...:-(

Og de som har Mazda.

Anonymous poster hash: 17306...b06

Vil ikke ha barn, jeg. Kjører forøvrig amerikansk bil, hehe..

Anonymous poster hash: b6aa2...c05

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som du ikke burde ha barn i det hele tatt.

Nei, det er mye bedre å være en babyhoarder. Ikke tenk, bare få unger!

Anonymous poster hash: b6aa2...c05

[AnonymBruker]

Kjenne flere som er enebarn jeg (som er i voksen alder nå) Har ikke tenkt på det som sært.

Det er jo opp til dere selv det om dere vil ha flere barn. Tenker hun det samme som deg? At hun vil bare ha et barn?

Jeg selv har selv søsken, og er glad jeg har søsken, hørest så ensomt ut å være enebarn synes jeg. Men noen får jo bare et barn og ikke greier å flere. Ikke noe sært med det heller.

Synes ikke dere skal bry dere om hva andre mener, og velge selv hvor mange barn dere vil ha.

Men har hun lyst på å du er redd for en fødsel til, så blir hun mest sannsynlig fulgt opp så det ikke skjer igjenn.

Anonymous poster hash: 3027e...744

[AnonymBruker]

Omtrent før vi forlot sykehuset med nummer 1 (som er ett år nå) så begynte sykepleierene å mase om nummer to. Da vi kom hjem begynte familie og venner og kollegaer å mase om nummer to. Vi hadde en MEGET tøff fødsel hvor både mor og barn nesten døde. Heldigvis gikk alt bra, men jeg som far må si jeg er traumatisert. Vi fikk heller ingen oppfølging eller samtale med noen, men heldigvis har vi kommet igjennom det på en god måte.

Men flere barn..neeh. Jeg har virkelig ikke lyst. Mulig jeg prøver å rasjonalisere det bort siden jeg er livredd for å oppleve noe lignende igjen, men alt er så perfekt nå med lillegutt! Vi har kjempegod økonomi (som vil bli dårligere med en til), vi har allt tid i verden til lillegutt, vi har også all tid i verden til jobben vår (delvis selvstendig næringsdrivende), og i blandt tid til oss selv også allerede! Jeg kjenner at livet begynner å bli "normalt" etter alt styret og ikke minst det krevende arbeidet det har vært å ha et spedbarn. Nå er det mer "morro", om man kan si det sånn.

Jeg er veldig redd for at vi tar oss ekstremt mye vann over hodet med et barn til. Jeg har begynt å tenke om vi kanskje rett og slett er sånne folk som har enebarn? Vi er unektelig litt spesielle og sære, og kanskje litt annerledes enn folk flest. Er det ikke sånne folk som har enebarn da?

Jeg kan lett se for meg livet med bare oss tre. Råd til ferier, turer, alt av ting og tang. Masse tid til poden (for da trenger jeg ikke jobber netter og helger for å få det til og gå rundt), rett og slett et godt liv slik som jeg kan se det for meg.

Men så virker det som at alle "forventer" et søsken, som at det jeg tenker på er barnemishandling. Stakkaren uten søsken liksom.. Både bestemor og venner maser, og jeg blir så jævlig provosert hver gang helsesøster o.l nærmest bare prater om en nummer 2. Kan ikke det få være vårt valg?

Mange rundt oss skjønner kanskje ikke hvorfor vi (primært jeg) tenker sånn, i og med at vi er ressurssterke. Jeg har velstående foreldre som vi begge har et godt forhold til, de er også snille og gode mennesker som er glad i lillegutt. Han har også mange fettere og noen kusiner av veldig ressurssterke onkler og tanter, så det er ikke som at vi ender opp i en trailerpark med en eventuelt nummer to. Det er bare det at jeg er veldig godt fornøyd nå, og at jeg ser for meg at med to barn så blir det uendelig mye mer pes og stress og dårlig økonomi og lite tid til nummer 1, og lite tid til hverandre og lite tid til..tja, alt? Det blir et jævla kjør år etter år etter år før man utslitt og rynkete pensjonerer seg (om det finnes pensjon om tredve år da) sannsynligvis alene fordi man til slutt ikke orket å bo sammen med en "partner/kollega" istedenfor kjæresten sin.

Det eneste positive jeg kan se med et barn til er en veldig viktig faktor og det er at lillegutt får et søsken. Det veier jo vekten til nesten 50/50.

Jeg er en person som generelt driter i hva andre måtte mene om mitt liv, men her er det så mange mennesker jeg er glad i som jeg må ta hensyn til. Min kone tror jeg ganske sikkert ønsker en til (selv om hun nesten døde...!?) selv om hun er litt opp og ned, og selv om jeg sitter med "makten" til å nekte, så er jeg jo selvfølgelig villig til å stekke meg jævelig langt for hennes ønsker. Men jeg føler det litt som at ett barn..det beriket livet mitt veldig. Jeg har alt det jeg hadde pluss et fantastisk lite barn som bidrar til at jeg aldri kjeder meg og at jeg har blitt mer effektiv med tiden min, og f.eks nyter de rolige stundene som aldri før. Det å ta seg en velfortjent pils på verandaen på kvelden, eller en joggetur..det smaker så mye bedre enn før.

Men med to..whole nother ballgame vil jeg nok tro..

Vet ikke hva jeg vil med innlegget, men kanskje bare få noen generelle tanker rundt det å ha enebarn, eller til og med det å ha to barn? Er det så slitsomt og dyrt som jeg har konkludert med at det er? Er det noen som har enebarn her? Hvordan er det?Og ikke minst..hvordan er det for barnet? Blir det ensomt? Vi er ikke de som har flest venner, men vi er sosiale og er allerede kjent med flere på tunet her (mange barnfamilier) og jeg ser ikke for meg at vi vil ha store problemer med å bli kjent med foreldre og barn i barnehagen etterhvert heller.

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

Omtrent før vi forlot sykehuset med nummer 1 (som er ett år nå) så begynte sykepleierene å mase om nummer to. Da vi kom hjem begynte familie og venner og kollegaer å mase om nummer to. Vi hadde en MEGET tøff fødsel hvor både mor og barn nesten døde. Heldigvis gikk alt bra, men jeg som far må si jeg er traumatisert. Vi fikk heller ingen oppfølging eller samtale med noen, men heldigvis har vi kommet igjennom det på en god måte.

Men flere barn..neeh. Jeg har virkelig ikke lyst. Mulig jeg prøver å rasjonalisere det bort siden jeg er livredd for å oppleve noe lignende igjen, men alt er så perfekt nå med lillegutt! Vi har kjempegod økonomi (som vil bli dårligere med en til), vi har allt tid i verden til lillegutt, vi har også all tid i verden til jobben vår (delvis selvstendig næringsdrivende), og i blandt tid til oss selv også allerede! Jeg kjenner at livet begynner å bli "normalt" etter alt styret og ikke minst det krevende arbeidet det har vært å ha et spedbarn. Nå er det mer "morro", om man kan si det sånn.

Jeg er veldig redd for at vi tar oss ekstremt mye vann over hodet med et barn til. Jeg har begynt å tenke om vi kanskje rett og slett er sånne folk som har enebarn? Vi er unektelig litt spesielle og sære, og kanskje litt annerledes enn folk flest. Er det ikke sånne folk som har enebarn da?

Jeg kan lett se for meg livet med bare oss tre. Råd til ferier, turer, alt av ting og tang. Masse tid til poden (for da trenger jeg ikke jobber netter og helger for å få det til og gå rundt), rett og slett et godt liv slik som jeg kan se det for meg.

Men så virker det som at alle "forventer" et søsken, som at det jeg tenker på er barnemishandling. Stakkaren uten søsken liksom.. Både bestemor og venner maser, og jeg blir så jævlig provosert hver gang helsesøster o.l nærmest bare prater om en nummer 2. Kan ikke det få være vårt valg?

Mange rundt oss skjønner kanskje ikke hvorfor vi (primært jeg) tenker sånn, i og med at vi er ressurssterke. Jeg har velstående foreldre som vi begge har et godt forhold til, de er også snille og gode mennesker som er glad i lillegutt. Han har også mange fettere og noen kusiner av veldig ressurssterke onkler og tanter, så det er ikke som at vi ender opp i en trailerpark med en eventuelt nummer to. Det er bare det at jeg er veldig godt fornøyd nå, og at jeg ser for meg at med to barn så blir det uendelig mye mer pes og stress og dårlig økonomi og lite tid til nummer 1, og lite tid til hverandre og lite tid til..tja, alt? Det blir et jævla kjør år etter år etter år før man utslitt og rynkete pensjonerer seg (om det finnes pensjon om tredve år da) sannsynligvis alene fordi man til slutt ikke orket å bo sammen med en "partner/kollega" istedenfor kjæresten sin.

Det eneste positive jeg kan se med et barn til er en veldig viktig faktor og det er at lillegutt får et søsken. Det veier jo vekten til nesten 50/50.

Jeg er en person som generelt driter i hva andre måtte mene om mitt liv, men her er det så mange mennesker jeg er glad i som jeg må ta hensyn til. Min kone tror jeg ganske sikkert ønsker en til (selv om hun nesten døde...!?) selv om hun er litt opp og ned, og selv om jeg sitter med "makten" til å nekte, så er jeg jo selvfølgelig villig til å stekke meg jævelig langt for hennes ønsker. Men jeg føler det litt som at ett barn..det beriket livet mitt veldig. Jeg har alt det jeg hadde pluss et fantastisk lite barn som bidrar til at jeg aldri kjeder meg og at jeg har blitt mer effektiv med tiden min, og f.eks nyter de rolige stundene som aldri før. Det å ta seg en velfortjent pils på verandaen på kvelden, eller en joggetur..det smaker så mye bedre enn før.

Men med to..whole nother ballgame vil jeg nok tro..

Vet ikke hva jeg vil med innlegget, men kanskje bare få noen generelle tanker rundt det å ha enebarn, eller til og med det å ha to barn? Er det så slitsomt og dyrt som jeg har konkludert med at det er? Er det noen som har enebarn her? Hvordan er det?Og ikke minst..hvordan er det for barnet? Blir det ensomt? Vi er ikke de som har flest venner, men vi er sosiale og er allerede kjent med flere på tunet her (mange barnfamilier) og jeg ser ikke for meg at vi vil ha store problemer med å bli kjent med foreldre og barn i barnehagen etterhvert heller.

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

Hei! Jeg kan ikke svare for foreldrene her.. Men jeg kan svare for min egen del. Jeg var selv enebarn i mange år. Jeg var i mine tenår før jeg fikk et søsken. For meg var det rett og slett litt tøft. Jeg følte meg svært alene uten søsken og så på alle vennene mine som kunne støtte seg til sine søsken. Det er ikke nødvendigvis det beste at det kun er foreldrene som gir barnet oppmerksomhet. Det er veldig fint frem til barnet kanskje er 2, 3, 4. Så begynner barnet og bli litt vanskelig og bestemt, vil ta sine egne valg, og dere skal stå der to mot en, og barnet syns, uansett alder, at det er svært urettferdig. Jeg har til og med fått beskjed fra mine egne foreldre at jeg aldri burde ha enebarn eller vente mange år mellom to barn. Det hadde vært mye lettere å sette grenser om det hadde vært to og ikke en. Jeg merker selv at det er blir litt rørete og jeg egentlig ikke helt får frem poenget mitt, men jeg føler litt for å rope ut at dere ikke burde bare ha ett barn om dere har mulighet for å få flere barn. Men jeg synes heller ikke dere skal føle dere presset til å sette i gang med nummer to, ta tiden deres.

Du kan jo også tenke over andre problemstillinger... Hva tenker du f.eks om fremtiden, ønsker du barnebarn? Hvordan ønsker du at det skal se ut ved høytider? Det kan jo være at ditt ene barn ikke ønsker barn selv, og da kan det bli svært stille etter hvert.

Men når alt kommer til alt, så er det deres valg. Da spiller det ikke noen rolle hva noen andre sier eller ønsker. Lykke til

Anonymous poster hash: a241c...154

[SmallTalk]

Jeg ser da for all del flere vennepar som klarer seg..dvs, lån oppetter pipa, lån på bilen, låne til ferie, krangling om økonomi og generelt kaos i livene sine. Hvor er lykken spør jeg? De virker da ikke så lykkelige? Det virker mest pes og stress, og ingen av ungene eier folkeskikk, oppdragelse eller virker spesielt oppvakte eller flinke i noe. Bare rot egentlig. Vi derimot har stålkontroll på våre liv, og jeg liker det på den måten. Jeg har tid til å lese bøker, tid til å mene noe om ting, tid til en fisketur, tid til kona, tid til å lage god middag og nyte et glass rødvin, tid til ungen ikke minst. Jeg tror bare at vi havner i kaos-fella dersom vi får en til..jeg tror steget fra EN til TO unger er et gigantisk ett. Men det kan være annerledes for andre kanskje..For noen er det sikkert piece of cake med fem unger. Jeg vil helst unngå å dø av stress som førtiåring.

ts

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

Det trodde jeg også, men det har faktisk ikke vært det...

Faktisk så har jeg klart å lese ut flere bøker iløpet av de tre første månedene nå, jeg har fortsatt tid til å mene noe om noe, jeg har tid til å lage middag/vaske/rydde/etc og jeg og samboeren begynner å få noe som ligner alenetid på kvelden igjen etter at vesla også har sovna.

I bunn og grunn så har det gått mye bedre enn fryktet, og jeg hadde vel aldri sett for meg å få barn i det hele tatt. Og etter at vi hadde fått nr 1, som startet med et svangerskap preget av stress og redsel pga komplikasjoner, en avslutning som sendte både meg og barnet på intensiven etterpå, 10 dager på sykehus og 6 mnd med sjokktilstand etter å ha blitt mamma, hvor jeg igrunnen så mest frem til å begynne på jobb igjen, så ville jeg ihvertfall ikke ha ett til. Vel, den planen sprakk så det holdt. Jeg ble gravid igjen når eldstemann fylte 1 år, abort var utelukket ettersom vi helt fint ville klare å ta oss av ett barn til, og vi krysset fingrene for at det ville bli litt enklere enn med eldstemann. Og det ble det, på alle måter, hvor utrolig det enn høres ut. For all del, det har ikke bare vært rosa lykkeskyer inne i bildet, men det har vært mye enklere enn jeg først så for meg.

[AnonymBruker]

Det trodde jeg også, men det har faktisk ikke vært det...

Faktisk så har jeg klart å lese ut flere bøker iløpet av de tre første månedene nå, jeg har fortsatt tid til å mene noe om noe, jeg har tid til å lage middag/vaske/rydde/etc og jeg og samboeren begynner å få noe som ligner alenetid på kvelden igjen etter at vesla også har sovna.

I bunn og grunn så har det gått mye bedre enn fryktet, og jeg hadde vel aldri sett for meg å få barn i det hele tatt. Og etter at vi hadde fått nr 1, som startet med et svangerskap preget av stress og redsel pga komplikasjoner, en avslutning som sendte både meg og barnet på intensiven etterpå, 10 dager på sykehus og 6 mnd med sjokktilstand etter å ha blitt mamma, hvor jeg igrunnen så mest frem til å begynne på jobb igjen, så ville jeg ihvertfall ikke ha ett til. Vel, den planen sprakk så det holdt. Jeg ble gravid igjen når eldstemann fylte 1 år, abort var utelukket ettersom vi helt fint ville klare å ta oss av ett barn til, og vi krysset fingrene for at det ville bli litt enklere enn med eldstemann. Og det ble det, på alle måter, hvor utrolig det enn høres ut. For all del, det har ikke bare vært rosa lykkeskyer inne i bildet, men det har vært mye enklere enn jeg først så for meg.

Jeg tror for min del at det også er viktig å forberede seg på at det kan bli gjentakelse, eller forverring av første opplevelser med barn.

Jeg tror ikke det er helt heldig å belage seg på sovebaby og greie hormoner med god helse

Selvsagt kan det det, men for endel vil det rakne totalt om man opplever noe helt annet.

Anonymous poster hash: 1d23a...3ae

[Gjest BettyBoop]

For meg høres det ut som du ikke burde ha barn i det hele tatt.

hvorfor ikke? Hva er det som tilsier at han er en dårlig far?

[AnonymBruker]

Man må ikke ha 2 barn, men det kan være greit for barnet selv. Mange barn synes det er mye støtte i en eldre søsken, og er de nesten like gamle har de alltid noen å leke med. Om ikke barna har like mye glede av hverandre som barn, er det mange som finner tonen som eldre. 1 barn og ingen søsken kan være svært trist for barnet, og kanskje for dere som må holde ut med et barn som mest sannsynlig vil bli svært bortskjemt med all oppmerksomheten rettet bare mot seg selv. Håper dette var til nytte for deg/dere

Anonymous poster hash: 1106d...561

Andre barn synes søsken er et mareritt og bare krangler - selv som voksne. Mange skulle ønske at de var enebarn.

Anonymous poster hash: 17306...b06

[AnonymBruker]

Hei! Jeg kan ikke svare for foreldrene her.. Men jeg kan svare for min egen del. Jeg var selv enebarn i mange år. Jeg var i mine tenår før jeg fikk et søsken. For meg var det rett og slett litt tøft. Jeg følte meg svært alene uten søsken og så på alle vennene mine som kunne støtte seg til sine søsken. Det er ikke nødvendigvis det beste at det kun er foreldrene som gir barnet oppmerksomhet. Det er veldig fint frem til barnet kanskje er 2, 3, 4. Så begynner barnet og bli litt vanskelig og bestemt, vil ta sine egne valg, og dere skal stå der to mot en, og barnet syns, uansett alder, at det er svært urettferdig. Jeg har til og med fått beskjed fra mine egne foreldre at jeg aldri burde ha enebarn eller vente mange år mellom to barn. Det hadde vært mye lettere å sette grenser om det hadde vært to og ikke en. Jeg merker selv at det er blir litt rørete og jeg egentlig ikke helt får frem poenget mitt, men jeg føler litt for å rope ut at dere ikke burde bare ha ett barn om dere har mulighet for å få flere barn. Men jeg synes heller ikke dere skal føle dere presset til å sette i gang med nummer to, ta tiden deres.

Du kan jo også tenke over andre problemstillinger... Hva tenker du f.eks om fremtiden, ønsker du barnebarn? Hvordan ønsker du at det skal se ut ved høytider? Det kan jo være at ditt ene barn ikke ønsker barn selv, og da kan det bli svært stille etter hvert.

Men når alt kommer til alt, så er det deres valg. Da spiller det ikke noen rolle hva noen andre sier eller ønsker. Lykke til

Anonymous poster hash: a241c...154

Motsatt her. Vanskelig og utydelig med grenser med to forskjellige barn. Den minste ertet alltid den store og den store skulle ønske han var enebarn. Grenser settes ikke felles for to men individuelt uansett.

Mange vil leke hjemme/gjøre lekser/seTV /dra på en fritidsaktivitet etter skolen - og ikke leke med søsken.

Enebarn er ofte en bra situasjon og undersøkelser viser (link i annet innlegg over her) at de gjør det bedre enn andre barn.

Anonymous poster hash: 17306...b06

[AnonymBruker]

Kjenne flere som er enebarn jeg (som er i voksen alder nå) Har ikke tenkt på det som sært.

Det er jo opp til dere selv det om dere vil ha flere barn. Tenker hun det samme som deg? At hun vil bare ha et barn?

Jeg selv har selv søsken, og er glad jeg har søsken, hørest så ensomt ut å være enebarn synes jeg. Men noen får jo bare et barn og ikke greier å flere. Ikke noe sært med det heller.

Synes ikke dere skal bry dere om hva andre mener, og velge selv hvor mange barn dere vil ha.

Men har hun lyst på å du er redd for en fødsel til, så blir hun mest sannsynlig fulgt opp så det ikke skjer igjenn.

Anonymous poster hash: 3027e...744

Enebarn er heldige og de blir ofte mer selvstendige enn andre :-)

De jeg kjenner som har ett barn har det av ymse grunner - men de kunne ha fått flere, alt i orden med kroppene deres!

Typiske grunner ser jeg:

- Mor syntes det var så overveldende med graviditet, KS og spedbarnstid at de sa jeg fornøyd med en. Far ville ha en til men mor orket ikke pga ble sliten av alt

- Mor ble sliten av søvnløse netter og ingen alenetid

- Felles: ressurssterke foreldre med svært god økonomi

Anonymous poster hash: 17306...b06

[AnonymBruker]

Motsatt her. Vanskelig og utydelig med grenser med to forskjellige barn. Den minste ertet alltid den store og den store skulle ønske han var enebarn. Grenser settes ikke felles for to men individuelt uansett.

Mange vil leke hjemme/gjøre lekser/seTV /dra på en fritidsaktivitet etter skolen - og ikke leke med søsken.

Enebarn er ofte en bra situasjon og undersøkelser viser (link i annet innlegg over her) at de gjør det bedre enn andre barn.

Anonymous poster hash: 17306...b06

Enig! Er ikke sikkert søsken går overens met på personlighet og interesser som jeg skrev tidligere i tråden. Jeg hatet ferier for da var jeg gjerne "innestengt" et sted med søskenet mitt jeg absolutt ikke gikk overens med. Enten i en bil, hytte, telt, hotell... Tror heller ikke det var noe foreldrene våre kunne gjøre for å få oss til å krangle mindre, vi var bare ikke en match.

Skjønner jo at mange søsken har glede i hverandre, men vil gjerne få frem at det ikke alltid er slik.

Synes ikke det er noe galt i få ett barn man tar godt vare på og gir en god oppvekst, spesielt ikke hvis man vet at man får det vanskeligere med to. Uavhengig om det er praktisk, økonomisk eller at man ikke får fulgt drømmene sine.

Anonymous poster hash: fc98b...8d4

[AnonymBruker]

Det er frivillig å få (flere) barn. Tror de fleste takler livet like godt med to, og at det å ha mer enn 1 tilfører familien mye verdifullt, men det trenger ikke å være optimalt for alle.

Det er synd hvis dere ikke våger å få flere barn pga komplikasjonene fra sist. Dere kan få time å sykehuset til gjennomgang av forløpet og evt gjentagelsesrisiko og planlegging av evt neste fødsel. Kunnskap gir et bedre fundament for en avgjørelse enn angst fulle minner og delvis oversikt over hva som skjedde, enten dere vil fortsette med en eller ta sjansen på en til.

Anonymous poster hash: 0a84f...437

[Meline37]

Jeg forstår deg godt trådstarter. Selv om jeg hadde tydeligvis for lette fødsler selv. Jeg har hatt to fødsler og var skuffet over at det ikke skremte meg. Følte at det å føde barn var ikke noe vondt, og veldig enkelt. Og jeg fikk lyst på en flokk på 8 barn da jeg fødde. Har ikke fått mer enn 2 , men det er ikke et valg jeg kunne ta selv. Det er pga forhold som røk osv.

Men jeg var redd for at jeg skulle føle at jeg skulle dø, eller få komplikasjoner når jeg skulle føde, så forstår hvordan du har det. Jeg sa til alle før jeg fikk første barnet: SLIK dere er klar over det, så blir det bare dette ENE barnet. Folk sa nei du må jo ha flere? Da sa jeg at jeg var redd fødsel, og tror jeg kanskje kan dø og sånn, så jeg tenker at det kan holde med ett

Forstår deg godt selv om jeg er i motsatt situasjon. Nå er jeg så gammel at jeg tenker at hvis det blir ett barn til så tør jeg ikke å føde enda ett. Jeg har egentig lyst på 4 barn. Men jeg tør ikke mer enn 3.

Jeg kunne lett vært i din situasjon selv. Hvis jeg tok skrekken etter første så hadde det bare blitt med det ene barnet. Ikke bry deg om hva folk sier. Gjør det du føler er rett for deg. Vi lever bare en gang, så ikke bry deg om hva andre synes og sier. Det er livet altfor kort til. Betyr det noe hva andre sier? Nei