Kjæresten min døde i går

[Gjest Pheel]

Kondolerer så mye

[Perelandra]

Begravelsen er over, og livet skal gå videre. I tida mellom dødsfallet og begravelsen, er det alltid mye som skal ordnes, og man får knapt tid til å sørge. Nå som hverdagen er tilbake, kan følelsene være tyngre. Dette var jeg forberedt på og har hørt at mange opplever det slik. Jeg har besøkt grava to ganger etter begravelsen. Grava var fortsatt dekket av blomster og var både trist og vakker på en gang. Å se grava tror jeg kan være en fin måte for å bearbeide sorgen.

Som nevnt tidligere svinger følelsene mye. Det kan gå ganske greit på dagtid, men bli verre i løpet av ettermiddagen og kvelden. Siden kjæresten og jeg bodde hver for oss, møttes vi mest om kveldene. På dagen er det alltid noe jeg kan gjøre, men om kvelden blir det fryktelig tomt å stille. Jeg prøver derfor å ikke sitte for mye aleine.

I går var jeg på besøk hos ei venninne. Det var godt å ha noen å både le og gråte sammen med. Venninna mi fortalte blant annet om hvordan hun forstod at det var noe på gang mellom kjæresten og meg. Hun sa det strålte lang vei av oss. Jeg har også vært mye hos foreldene hans. Det er godt å kunne dele sorgen med de som stod han aller nærmest. I utgangspunktet er jeg ganske lite sosial, men nå siden dødsfallet har jeg vært mer sosial enn på lenge. Jeg kjenner at det hjelper å være sammen med andre når de tunge tankene er på vei.

Litt etter litt går det opp for meg at han faktisk er død. I natt drømte jeg at det ble slutt mellom oss. Jeg tenkte at det går jo an å møtes selv om vi ikke er sammen lengre. Da jeg våknet skjønte jeg igjen at han er jo faktisk død og borte for alltid.

Noen ganger tenker jeg at det kan ikke være sant at han er død. Han var jo så levende for kort tid siden. For mellom to og tre uker siden satt han i denne stolen som jeg sitter i nå. Andre ganger svinger følelsene helt motsatt vei og jeg begynner å lure på om han faktisk noen gang har eksistert. Hva om han bare var en drøm eller fantasi? Hva om han bare har eksistert i tankene mine og aldri i virkeligheten?

[AnonymBruker]

<3

Anonymous poster hash: 61231...467

[Frk.K]

Jeg er veldig glad i denne jeg, å håper at den hjelpe deg også litt..

Do not stand at my grave and weep
I am not there. I do not sleep.

I am a thousand winds that blow.

I am the diamond glints on snow.
I am the sunlight on ripened grain.
I am the gentle autumn rain.
When you awaken in the morning's hush
I am the swift uplifting rush
Of quiet birds in circled flight.
I am the soft stars that shine at night.
Do not stand at my grave and cry;
I am not there. I did not die.

Endret 30. juli 2014 av Frk.K

[Perelandra]

Jeg er veldig glad i denne jeg, å håper at den hjelpe deg også litt..

Do not stand at my grave and weep

I am not there. I do not sleep.

I am a thousand winds that blow.

I am the diamond glints on snow.

I am the sunlight on ripened grain.

I am the gentle autumn rain.

When you awaken in the morning's hush

I am the swift uplifting rush

Of quiet birds in circled flight.

I am the soft stars that shine at night.

Do not stand at my grave and cry;

I am not there. I did not die.

Tusen takk! Nydelig dikt.

Jeg er opptatt av å være i sorgen nå mens den enda er fersk. Føler jeg for å gråte lar jeg tårene strømme. Er jeg sint og frustrert lar jeg også følelsene komme ut. Men det beste er når jeg kan le og glede meg over alle de gode minnene.

Det er best å ikke fortrenge følelsene. Jeg må gjennom sorgen uansett. Hvis jeg ikke tør å kjenne på følelsene nå, er jeg redd det kan bli mye verre senere. Jeg prøver å gjøre ting som minner meg mye om han, se på bilder, høre musikk, se på gaver jeg har fått av han. For hver gang blir det litt mindre sårt.

Fire dager etter han døde så jeg denne vakre skya. Bildet får meg til å tenke på at det finnes lys og gode dager bak de mørke. Det får meg også til å tenke på sangen jeg nevnte i starten "Eg veit i himmelrik ei bort, ho skin som soli klåre"

Edit - fjernet bildet

Endret 17. mai 2015 av Perelandra

[Frk.K]

Tusen takk! Nydelig dikt.

Jeg er opptatt av å være i sorgen nå mens den enda er fersk. Føler jeg for å gråte lar jeg tårene strømme. Er jeg sint og frustrert lar jeg også følelsene komme ut. Men det beste er når jeg kan le og glede meg over alle de gode minnene.

Det er best å ikke fortrenge følelsene. Jeg må gjennom sorgen uansett. Hvis jeg ikke tør å kjenne på følelsene nå, er jeg redd det kan bli mye verre senere. Jeg prøver å gjøre ting som minner meg mye om han, se på bilder, høre musikk, se på gaver jeg har fått av han. For hver gang blir det litt mindre sårt.

Fire dager etter han døde så jeg denne vakre skya. Bildet får meg til å tenke på at det finnes lys og gode dager bak de mørke. Det får meg også til å tenke på sangen jeg nevnte i starten "Eg veit i himmelrik ei bort, ho skin som soli klåre"

Ja, er nok best å sørge på sin måte

Nydelig bilde

[Strikkemamma]

Du er så sterk, kjære TS. Ta godt vare på deg selv fremover <3

[AnonymBruker]

Tenker på deg, Perelandra.

Anonymous poster hash: cbb5e...f5a

[AnonymBruker]

Tenker på deg Perelandra Hvil i fred fine mann.

Anonymous poster hash: 2111f...7b4

[sunSpring]

Kondolerer. Dette var trist og når jeg leser kjenner jeg meg igjen i alle "sorgfasene". Du fremstår som sterk og du er sterk. Du er heldig som har din tro. Jeg har også en tro selv om jeg ikke er kristen. Men det er viten om ubetinget kjærlighet og den kan aldri dø.

De "gamle" sier at det første året er verst. Så kommer sjokket (for min del når min far døde) når det andre året begynner - da kommer bevisstheten om at dette er for evig, så lenge vi leverpå denne jordkloden.

Å miste en kjæreste /ektefelle er brutalt. Man mister også sine fremtidsplaner og må starte på nytt på en måte. Men vi får det til, og selv om sorgen kan kjennes drepende tung, er takknemligheten tilstede, takknemlig for at man fikk lære kjenne den man mistet i livet sitt.

Jeg har fremdeles ikke klart å restarte livet mitt, men det er under ett år siden han døde, og noen ganger føler jeg at jeg er "satt utenfor", fordi jeg alltid vil sammenligne en evt. ny mann med han. Enkelt sagt har jeg høyere krav til menn enn jeg hadde tidlgere, men kanskje med tiden kan jeg bli mer rund i kantene igjen

Ta vare på deg selv. Jeg vet ikke hva jeg skal si, men føler med deg.

Endret 9. august 2014 av sunSpring

[Perelandra]

Takk igjen for gode hilsener, og takk spesielt til deg SunSpring som selv har mistet kjæresten din.

Det er som om jeg må tråkke opp på nytt alle stiene og veiene med spor fra vårt felles liv. Nå må jeg gå disse veiene alene. Skal jeg komme meg i gjennom sorgen og komme videre i livet er jeg nødt gå gjøre dette. Hver gang jeg begynner å gå opp en ny sti, er det helt fryktelig, men for hver gang jeg går den samme veien er det litt mindre vondt.

For tida er jeg hos min mor som bor på Sørlandet der jeg er oppvokst. Det er litt godt å komme bort, men samtidig sårt på grunn av alle minnene fra de gangene kjæresten var med på besøk hit. Det er nesten som han fortsatt er her. For eksempel kan jeg se han for meg mens han koser seg med gamle tegneserieblader fra min egen barndom, eller de gangene han var med hit for å feire jul eller påske. Nå er det stiene med minnene fra besøkene hos mor som står for tur.

[sunSpring]

Det er tungt, det er ikke naturlig å miste sin ektefelle/kjæreste/samboer før man har tippet pensjoniststadiet. En venninne sa det til meg, når jeg sa at det er vel livets gang. Det satte meg på tanker, og til og med legen sier det samme, at det ikke er noe de fleste opplever.

Jeg var på ferie i sommer og det var tøft å komme hjem. Når flyet landet husket jeg sist gang, da var vi to. Minnene kom rasende og jeg gråt.

Man kan ikke begripe det. Jeg tror jeg ble forandret når han døde, men vet ikke helt hvordan. Jeg har alltid vært livsglad, men ble deprimert. Jeg er over førti så å satse på en mann som er stort eldre enn meg vil jeg ikke, hvis jeg faller for en i fremtiden. Jeg har sagt det på en humoristisk måte, at jeg helst ikke vil ende opp med å bli kalt for den sorte enke når menn har prøvd seg. Det føler jeg også som litt frekt, det er enda ikke gått ett år og jeg har ikke behov for en ny kjæreste. Føles som jeg mister litt respekten for menn (de har til nå og før dødsfallet vært mine venner). Kanskje de bare prøver å være snille, men jeg kan bli mistroisk og tenke at de vet at jeg har vært uten sex på nesten ett år og at de tror jeg er "klar" for det meste.

Men jeg vil ikke gruble og ikke dømme andre. Likevel føler jeg at det er respektløst. Vi bodde ikke sammen, men var hos hverandre halve uka og av og til hele uker. Jeg må også gå opp de samme stiene, det er noe jeg har behov for, en del av sorgarbeidet.

En venninne som mistet sin ektemann klarte ikke gå på gravstedet før året etter. Men hun lå selv hardt skadet etter bilulykken og kunne ikke være med på begravelsen. Hun var en støtte, vi trengte ikke si så mange ord.

Sorgen går i bølger. Man vil ikke tro det, og det oppleves ofte som en drøm, men virkeligheten kan falle ned helt uten forvarsel. Det er viktig å ha noen rundt seg, og åpne seg når man har det ekstra tungt selv om det er vanskelig.

Jeg ville bare være alene den første tiden. Jeg var litt sosial, men ingen kunne trøste meg og jeg fant fred i stillheten hjemme.

Sender deg en tankeklem. Livet kan være en gåte, men vi må gå videre en dag. Når dagen kommer vet man ikke, det er en prosess og jeg tror det kan ta tid. Jeg føler at jeg lengter etter et nytt forhold, med en voksen og snill mann. Han kan se på så mye fotball han vil, gå ut med kameratene, men ærlighet og tillit må være bunnfast. Men jeg har ikke falt for noen. Det kommer kanskje en dag... tiden er jo noe som kommer og ikke noe som går.

[Lille Rosa]

Åh <3

Edit: "Åh" ble kanskje litt kort/rart, men det er følelsen jeg sitter med etter å ha lest

Endret 10. august 2014 av Lille Rosa

[Gjest alohaa]

Så trist å lese! Fikk tårer i øynene. Kondolerer så mye.

STOR klem

[Perelandra]

Det har snart gått to måneder siden kjæresten min døde. Tida har gått ganske fort, og det er jeg bare glad for. Mange som har mistet en av sine nærmeste sier at det første året er verst. Det er vondt å gå igjennom alle merkedagene for første gang siden dødsfallet. Sorgen vil sikkert følge meg uansett, men jeg håper at den med tida blir lettere. Derfor håper jeg også at det første året vil gå fort. Kanskje jeg vil føle meg bedre om et år? Jeg håper i alle fall det. Savnet er stort.

[Gjest paramount]

Min aller dypeste medfølelse....

[Gjest hulderjenta]

<3

[Anglofil]

Kondolerer, min dypeste medfølelse.

Endret 14. september 2014 av Yvonne

[AnonymBruker]

Stor til deg!

Anonymous poster hash: d45a6...e85

[DelvisPresley]

Kondolerer så mye, TS Ta vare på deg selv!

Mistet selv min far da jeg var liten, og det er en forferdelig ting å miste en av sine nære! Sårene gror aldri helt, men sorgen blir lettere å bære med tiden.