Elendig mamma

[AnonymBruker]

Godt innlegg av Harlekin.

Anonymous poster hash: 862ff...9b2

[AnonymBruker]

Jeg har vært lagt inn på psykatrisk, er det godt nok for deg? Tilogmed jeg er enig om at her må far ta seg sammen og komme seg til lege, eller ta styringa å faktisk gjøre en innsats alikevel! Man blir absolutt IKKE bedre av å være sur, være deprimert, være hjemme, og ikke legge opp til noe! Jeg er langt ifra frisk, men tilogmed jeg greier å se at man trenger hjelp selv om det tar tid å få det til! På et eller annet punkt vil han til slutt si opp jobben pga det her tenker jeg og da er alt håp ute!

Enig med deg

(hilsen deprimert småbarnsmor )

Anonymous poster hash: fad2c...b1e

[AnonymBruker]

Hvor omtrent bor du?

Anonymous poster hash: d39f2...235

[Harlekin]

Godt innlegg av Harlekin.

Anonymous poster hash: 862ff...9b2

Takk skal du ha

[AnonymBruker]

Tusen takk Harlekin!

Altså jeg tror nok mannen mulighens har en liten depresjon, men det er nok latskapen som er hovedproblemet, for han kan når han MÅ, men ikke ellers...

Som sagt vil ikke å skilles hjelpe noe som helst på problemet, for da blir jeg jo enda mer låst hjemme, og må slutte i jobben min også....

Vi bor i Oslo, dog helt på grensa, kollektivtilbudet her er flott det, men det tar jo en god del tid å komme seg rundt fordet.

Jeg har jo prøvd å mase på han om å være hjemme med minsten, nå jeg kan dra ut med 4 åringen, men han bllir fryktelig sur, og det går uttover minsten, jeg kan sette så mange krav jeg bare vil, men har gjør ikke noe med det, og nekter å prate om det, eller mener at vi bare skal sette ungen i sofan med ipad...

Så jeg har på en måte innfunnet meg med at jeg er "alenemor" i praksis når jeg har fri...

jeg har forsøkt mange mange ganger å få 1,5 åringen til å sove i vogna, men det går bare ikke! Det ender i ekstrem vræling i timesvis, noe som hverken er godt for han eller meg, eller 4 åringen som må høre på, og ikke får nok oppmerksomhet, fordi den må brukes for å forsøke å roen ned lillebror....

Men ja, kansje jeg skulle forsøkt å ta med middagen på tur en ettermiddag. Takk for tipset:)

TS

Anonymous poster hash: 1c391...de3

[Japp]

Jeg forstår godt frustrasjonen din ts! Min samboer er tilnærmet ikke eksisterende i ansvaret for barnet vårt. Han er deprimert og i tillegg ofte sengeliggende pga ME, så det blir noe annerledes da. Men frustrasjonen over å være "alenemor" kjenner jeg på ofte.

Om du vil så kan du sende meg en personlig melding her!

[Jade]

Høres kjempelurt å ta med middagen, og reise rett etter at minsten våkner Det blir jo bare ekstra gøy! Og er dette i helgen, så er det jo ikke noe krise om leggingen skjer en halvtime-time for sent

Evt. så kan jo varmtmåltidet spises rett før dere stikker av gårde, og så tar dere lunch og kvelds senere som er lettere å ta med seg, gjerne

Håper mannen din kjeder seg skikkelig hjemme mens dere er ute og koser dere!! Husk å ta masse bilder

Familien som ikke gidder å komme, gjelder det både din og hans familie? Ungemas? Høres trist ut... :/

Hvis han har noe depresjoner, håper jeg han innser snart at han trenger hjelp. Ikke bare for sin egen skyld, men for hele familien sin skyld!

Men det er jo mange som ser på slik hjelp som et nederlag, dessverre, istedet for å se på det som at man tar initiativ for å gjøre livet best mulig!

Ellers tror jeg du er en super mamma! Men håper du tør å stå litt mer i mot mannen din. Drite litt i at han blir sur. Litt må han gjøre han også for familielivet!

[AnonymBruker]

Går eller sykler dere? Hvis dere vanligvis går ville jeg vurdert sykkel med vogn (kan få ganske rimelig på XXL, ev. brukt), går ofte litt raskere enn med kollektiv dersom dere bor litt klønete til mht. kollektiv.

Ble litt nysgjerrig på hvor i byen dere bor Vi bor også i utkanten av Oslo (har forøvrig heller ikke førerkort, går helt fint), men er i sentrum på en halvtime, samme med stranda. Er uansett enig i at det fort går med litt tid om man må bytte buss og kanskje ikke bor rett ved et busstopp.

Heldigvis er minsten så stor nå at du kan begynne å kutte ned på duppen, kanskje med en halv time? Da kan dere dra kl 14, og det er igjen litt av dagen fortsatt. Skal ikke uttale meg om depresjon eller ei, men det slår meg at det er en gjenganger her når det kommer til udugelige mannfolk, "Kanskje han bare er deprimert!". Jeg mistenker at udugelige mannfolk er mer utbredt enn deprimerte, men selvfølgelig bør han få det sjekket i det minste.

Anonymous poster hash: 41007...494

[Celtic Heart]

Tror du må begynne å se løsninger i stedenfor problemer.

Her jeg bor er det ingen overflod med busser og siste buss hjem går kl 1550. Den bruker også 45 min fra byen og hjem. Tungvint som fy å ikke ha førerkort her, men det går. Det krever bare planlegging.

Samtidig må du bare ta alvorspraten med mannen din. Han må ta seg av enten minsten eller 4-åringen, men legg det frem slik at han føler at det blir et valg for ham.: Storesøster skal på stranden i morgen, lillebror skal være hjemme, vil du på stranda eller vil du være hjemme?

Det kan også være bedre for deg å tenke at du er alene om alt, bruk energien på deg og ungene på en positiv måte heller enn å la det negative ovenfor mannen din spise deg opp.

[Gjest Iddy]

Hei, det som er åpenbart her er at ingen av dere evner å ta ansvar. Det kan det være mange mulige årsaker til, men konskvensen av dette må barna ta. Mannen din fremstår som en ekstrem utgave av Al Bundy, og ingen vil frivillig være gift med Al Bundy. Da tenker jeg du enten er strukturelt fanget, eller at det er en eller flere psykologiske mekanismer som gjør at du blir. For hvis vi er enig om at barnet er det vitigste her, du har en "fri vilje", kan du argumentere for at du blir i dette forholdet, eller setter hardt mot hardt, for barnets beste?

Det er ikke lett å være alene om dette, men du virker konflikt sky og unnvikende. Det tjener ikke dine barn. Vi har eksempelet med din mann, men jeg ser også et mønster med at du ikke vil plage andre. Du nevner også at det er vanskelig å få lagt ditt ene barn i vognen for å sove, men hvor lenge har du vært konsekvent? Jeg snakker ikke her om skrikekurer, men om å være konsekvent. Sånn generelt, opplever du fort at du gir opp?

For meg virker det som om du alt er alene i dette forholdet, og er ene ansvarlig for omsorgen og oppdragelsen for dine barn. Det at du heller ikke får mye hjelp fra familien forteller meg også noe om deres bakgrunn, eller at dere skygger banen. Kravene med tanke på aktiviteter og oppfølging i skolen kommer ikke til å avta, men tvert i mot å øke i styrke. Du har nå muligheten til å bryte et uheldig mønster, klarer du det ikke alene, søk hjelp.