Elendig mamma

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke barna får det noe bedre av at jeg skal være alene med de bestandig heller, kommer meg ikke noe mer rundt med dem da! Jeg prøver jo å stille krav til han hele tiden, men han nekter/gidder ikke, og da er det ikke noe jeg får gjort. Jeg har faktisk 2 ganger bestillt legetime til han, men han har ikke gått.. Jeg gjør alt, for barna mine, og slik situasjonen er nå, er det beste for dem at vi holder sammen, så de i det minste får beholde hus og hjem... skal foresten prøve å ta en tur til foreldrene mine med dem i dag, drar tidlig så vi er fremme før soving, og krysser fingrene for at det ikke blir for mye spetakkel på t-banen....Mannen nektet som vanlig å være med, så han gleder seg til å slappe av. TS Anonymous poster hash: 1c391...de3

Han høres virkelig ut som han trenger hjelp.

Det er kjempesynd at det er slik, for dette kommer til å ødelegge hans relasjon med barna og også deres selvfølelse! Barn med foreldre med store psykiske problemer kan ende opp med å slite selv i voksen alder.

Jeg skjønner du er sliten og føler du har gjort grep, men jeg anbefaler deg å gå enda sterkere til verks! For barna deres trenger en oppegående far!

Anonymous poster hash: 55e53...421

[Gjest Riskjeks]

Høres ut som om du bare ser problemer, ja... Forståelig det om du er sliten, men man må prøve å finne noen løsninger likevel.

Er det SÅ vanskelig å komme seg noe sted (du sier det tar en time å komme seg noe sted) - hva er "noe sted" som du vil dra? Alle steder utenom lekeplassen ligger en time unna? Da ville jeg seriøst vurdert enten å ta førerkort (om du kan det) eller rett og slett å flytte. Jeg kjører heller ikke bil, og bor av den grunn sentralt. Man kan ikke bo langt ute i ødemarken om man ikke har bil, rett og slett.

Når dette er sagt: Husk at barn ikke trenger masse fancy aktiviteter hele tiden da. Å være på lekeplassen med mamma er da helt OK det.

[Muscae]

Ta med dere niste på tur da vel. Unger elsker å spise mat på tur. Det gjør ingenting om barna får skiver til middag en og annen dag. Kan heller lage en varm lunsj og spise før soving. Ta med et par sandwicher, saft, frukt og bær, så blir det en skikkelig piknic.

Men hvor bor dere, siden det tar 40-60 minutter til alt? Jeg bor ganske usentralt, men jeg har fjell og skog "rett bak huset", og fjæra i gåavstand, masse lekeplasser, går jeg i 20 minutter kommer jeg til et stort vann med en elv, skolens lekeplass, et par barnehager, en kafe med lekerom, en båthavn. Alt dette er jo ting som barn elsker.

Jeg har forstått det sånn at du bor et stykke fra standa, men finnes det ikke et vann i nærheten? Å gå og se på fuglene i vannet (dersom det er noen), mate fuglene, kaste stein i vannet, kanskje vasse litt, unger krever ikke mye for at det er spennende og gøy. Og de liker repetisjon. Se for deg en barnehage, de finnes overalt i hele landet, og har veldig ulikt miljø rundt seg. Men likevel er de på tur hver uke, og opplever masse når de er på tur. Man kan ikke gå i 40-60 minutter hver vei med små barn i barnehagen. Da må man bruke det en har rundt seg, og ofte er selve turen målet. Det man ser og opplever underveis er ofte viktigere enn dit man skal.

[Ciara]

Jeg tror ikke barna får det noe bedre av at jeg skal være alene med de bestandig heller, kommer meg ikke noe mer rundt med dem da!

Jeg prøver jo å stille krav til han hele tiden, men han nekter/gidder ikke, og da er det ikke noe jeg får gjort. Jeg har faktisk 2 ganger bestillt legetime til han, men han har ikke gått..

Jeg gjør alt, for barna mine, og slik situasjonen er nå, er det beste for dem at vi holder sammen, så de i det minste får beholde hus og hjem...

skal foresten prøve å ta en tur til foreldrene mine med dem i dag, drar tidlig så vi er fremme før soving, og krysser fingrene for at det ikke blir for mye spetakkel på t-banen....

Mannen nektet som vanlig å være med, så han gleder seg til å slappe av.

TS

Anonymous poster hash: 1c391...de3

Når jeg leser mer av det du skriver tenker jeg at mannen din behøver en vekker. Når man har barn kan man ikke forvente at en hel familie skal innrette seg etter behovene til en av foreldrene. En gang i blant, selvfølgelig, men ikke hele tiden. Hans oppførsel går direkte ut over alle dere andre. Er han deprimert er oppførselen hans forståelig, men da skylder han dere å ta tak i det. Og det innebærer å gå til legen. Det må du forklare ham i klartekst.

Hvis dette ender med at dere går fra hverandre er det hans feil, ikke din.

[AnonymBruker]

Tusen takk!

Det hjelper å se at vi ikke er helt alene om dette.

Altså, vi er ute på lekeplassen utenfor blokka/ nærmeste bhg enten før eller etter soving, eller begge deler hvis været er bra.

Men det er liksom det sammen som skjer, på de sammen stedene hver eneste helg og ferie...

Jeg har jo forsøkt hundrevis av ganger å få gubben til å fostå at vi må dele oss, men han vil ikke, Ikke vil han egentlig dra ut begge heller..

Han blir f.eks grisesur når jeg følger 4 åringen i bursdag, og er der under selskapet.

Grunnen til dette er at jeg jobber 2-3 kvelden i uken, og han mener det er mer enn nok alene med barna.

At han skulle bli en sånn far, hadde jeg faktisk ingen anelse om når vi fikk barn!

Har jo selvsagt forsøkt å få henne med andre på tur, men alle vi kjenner har flere barn, og ikke plass i bilen til en ekstra.

Dra ut etter 14.30 går jo, men vi kommer jo ikke lange biten før vi må snu, for å rekke hjem til kvelden.

Vi snakker ikke LITT hyling på minste, men øredøvende, hjerteskjærene grining i timesvis. Tro meg jeg har prøvd mange ganger! Etter å ha hylt seg fullstendig utmattet kan han sovne i vogna, men våkner igjen etter 10-15 min, er like trøtt og skriker resten av kvelden.

Desverre, er jeg en person som tenker på andre, og ikke vil være til bry, og derfor ungår situasjoner hvor vi plager andre.

Også skal det jo sies at det er kun jeg som går ut med de, pappan blir inne for å slappe av...

ts

Anonymous poster hash: 1c391...de3

TS, det er ikke du som er dårlig forelder, det er helt klart mannen din!!!!!

Anonymous poster hash: d86cc...219

[AnonymBruker]

TS, det er ikke du som er dårlig forelder, det er helt klart mannen din!!!!!

Anonymous poster hash: d86cc...219

Om det faktisk er depresjon så skal du ikke være så bastant på at mannen er en dårlig far.

Anonymous poster hash: 5816a...641

[AnonymBruker]

Om det faktisk er depresjon så skal du ikke være så bastant på at mannen er en dårlig far.

Anonymous poster hash: 5816a...641

Han er en dårlig far om han nekter å få behandling for depresjonen, og forventer at hele familien skal innrette seg etter ham.

Anonymous poster hash: 862ff...9b2

[AnonymBruker]

Han er en dårlig far om han nekter å få behandling for depresjonen, og forventer at hele familien skal innrette seg etter ham.

Anonymous poster hash: 862ff...9b2

Det er dessverre slik at deprimerte ikke har ork til det. Det å være tiltaksløs er jo noe av problemet :sint:

Anonymous poster hash: 5816a...641

[kisskissbangbang]

Det er dessverre slik at deprimerte ikke har ork til det. Det å være tiltaksløs er jo noe av problemet :sint:

Anonymous poster hash: 5816a...641

Pff. Da får en faen meg ta seg sammen. Når du er forelder er det ikke du som står høyest på prioriteringslista lengre, da har du faktisk et ansvar for å ta deg sammen og evt. skaffe hjelp for det som er vanskelig. Å legge seg ned og skylde på depresjon holder faktisk ikke.

For øvrig synes jeg ikke det høres ut som en depresjon, det høres ut som en latsekk av en mann som har erfart at han får vilja si om han bare sutrer nok.

[AnonymBruker]

Det er dessverre slik at deprimerte ikke har ork til det. Det å være tiltaksløs er jo noe av problemet :sint:Anonymous poster hash: 5816a...641

Jamen da så.

Nei, da er det vel ikke noe å gjøre med det, da. Så får kone og barn sitte der, uten familie og uten bil, på verdens mest øde sted og med venner som er opptatt før 14:30 alle sammen.

Jeg vil ikke stemple verken mor eller far som elendige, men gud så vanskelig og tungt alt var i denne tråden...

Anonymous poster hash: 002b4...cfb

[AnonymBruker]

Pff. Da får en faen meg ta seg sammen. Når du er forelder er det ikke du som står høyest på prioriteringslista lengre, da har du faktisk et ansvar for å ta deg sammen og evt. skaffe hjelp for det som er vanskelig. Å legge seg ned og skylde på depresjon holder faktisk ikke.

For øvrig synes jeg ikke det høres ut som en depresjon, det høres ut som en latsekk av en mann som har erfart at han får vilja si om han bare sutrer nok.

"Ta seg sammen". Den samme forbaska setningen hver gang! Har du vært dypt deprimert, eller har noen nær deg vært det? Snakker ikke om litt deppa her altså!

Anonymous poster hash: 5816a...641

[AnonymBruker]

Pff. Da får en faen meg ta seg sammen. Når du er forelder er det ikke du som står høyest på prioriteringslista lengre, da har du faktisk et ansvar for å ta deg sammen og evt. skaffe hjelp for det som er vanskelig. Å legge seg ned og skylde på depresjon holder faktisk ikke.

For øvrig synes jeg ikke det høres ut som en depresjon, det høres ut som en latsekk av en mann som har erfart at han får vilja si om han bare sutrer nok.

Min samboer har vært på samme måte, pga dyp depresjon. Han turte rett og slett ikke ha ansvaret, men det kom ut som at han var en latsekk. Jeg er enig at om ts sin mann er deprimert, men det er ikke gjort i en håndvending. Det tok tre år her før han skjønte selv at han trengte hjelp!

Anonymous poster hash: 5816a...641

[Gjest]

"Ta seg sammen". Den samme forbaska setningen hver gang! Har du vært dypt deprimert, eller har noen nær deg vært det? Snakker ikke om litt deppa her altså!

Anonymous poster hash: 5816a...641

Jeg har vært lagt inn på psykatrisk, er det godt nok for deg? Tilogmed jeg er enig om at her må far ta seg sammen og komme seg til lege, eller ta styringa å faktisk gjøre en innsats alikevel! Man blir absolutt IKKE bedre av å være sur, være deprimert, være hjemme, og ikke legge opp til noe! Jeg er langt ifra frisk, men tilogmed jeg greier å se at man trenger hjelp selv om det tar tid å få det til! På et eller annet punkt vil han til slutt si opp jobben pga det her tenker jeg og da er alt håp ute!

[Gjest Violetta]

Nå er ikke dette en tråd om depresjon, så den diskusjonen kan vel tas en annen plass? For meg ser det ut som han synes det fungerer fint at mor tar omsorgen for barna. Han er litt usikker på hvordan ting skal gjøres, så det er enklest å overlate det til mor.

Endret 15. juni 2014 av Violetta

[AnonymBruker]

HALLO I LUKEN!! Sett foten ned, bli like sur, vanskelig og bitch som mannen din og gi klar beskjed om hvor skapet skal stå.

Jeg kommer bare ikke over hvor mange kuede kvinnefolk det er her inne. Det burde hete underkuedekvinneguiden. Jævla idioter.

Anonymous poster hash: badab...5bf

[AnonymBruker]

Jeg har vært lagt inn på psykatrisk, er det godt nok for deg? Tilogmed jeg er enig om at her må far ta seg sammen og komme seg til lege, eller ta styringa å faktisk gjøre en innsats alikevel! Man blir absolutt IKKE bedre av å være sur, være deprimert, være hjemme, og ikke legge opp til noe! Jeg er langt ifra frisk, men tilogmed jeg greier å se at man trenger hjelp selv om det tar tid å få det til! På et eller annet punkt vil han til slutt si opp jobben pga det her tenker jeg og da er alt håp ute!

Hvis han jobber, så får no vi håpe at han også klarer å ta en tur innom legen..

Anonymous poster hash: 07ac4...ea2

[AnonymBruker]

Skyld da ikke på barn nr. 2 for egen, dårlig planlagt tilværelse!!

Anonymous poster hash: c5407...a94

Hvor har TS skyldt på barn nr 2? Dette var et meget ensidig og lite givende svar fra deg...

Anonymous poster hash: 1e812...ba8

[Harlekin]

"Ta seg sammen". Den samme forbaska setningen hver gang! Har du vært dypt deprimert, eller har noen nær deg vært det? Snakker ikke om litt deppa her altså!

Anonymous poster hash: 5816a...641

Jeg har vært det, men det var faktisk bare mitt ansvar å få hjelp. Familien skal ikke lide for at den ene parten er deprimert - en deprimert er også voksen og må ta ansvar. Hvis han ikke er frisk nok til det, må han legges inn.

Men ærlig talt, her høres det bare ut som mannen er tafatt og synes det er greit at TS gjør alt. TS, etter min mening MÅ mannen enten få legetime eller være med på familievernkontoret - hvis ikke er han med på å ødelegge både din og ungenes tilværelse. Å ha skilte foreldre som fungerer hver for seg (eller i det minste at den som har hovedomsorgen gjør det), er bedre enn den her halvtilværelsen som er nå. Du vil nok få dårligere økonomi og trangere kår, men det er ikke det som gjør et barns oppvekst. Det er trygghet og kjærlighet som teller.

Men hvis du ikke vil gå fra mannen uansett, er mine tips:

1) Blås i middag og kvelds hjemme. Gå ut rett etter minste våkner og ta meg deg både middagsmat og kvelds som kan spises ute. Da kan dere være ute til seks, omtrent, før dere må gå hjemover igjen. Det er mange timer å kose seg på.

2) Kan du ikke sende 4-åringen med foreldrene til venninnen hennes en gang i blant? Så kan venninnen hennes besøke dere alene til gjengjeld.

3) Lær deg å gi litt blaffen i hva andre synes, og ikke la det gå på bekostning av din datters behov. Ute må folk tåle at barn gråter litt.

4) Gjør en innsats for at barnet skal sove i vogn, ev. ta med bæresele. Det går an å skaffe telt som gir skygge, eventuelt sett vognen i skyggen med teppe (litt!) for (altså ikke slik at det er heldekkende, selvsagt). Du kan gjerne prøve dette de første gangene litt unna folk, hvis det gjør deg mer komfortabel.

5) Det er ingenting galt med å ikke ha lappen eller bil, jeg har heller ikke lappen, men da kan dere ikke bo helt ute i gokk heller. Det må i det minste være god kollektivtrafikk i nærheten. Kan dere ikke vurdere å flytte litt på dere? Om dere får litt mindre hus, får det så være.

6) Du er ikke en elendig mamma, du er bare sliten av en mann som ikke drar sin del av lasset, og å måtte klare alt selv. Da forstår jeg at du blir litt tiltaksløs og har vansker for å se løsninger. Men du kan klare det!

Forresten, er mannen en god og tilstedeværende far ellers? Når han er sammen med ungene, altså?

Endret 16. juni 2014 av Harlekin

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke barna får det noe bedre av at jeg skal være alene med de bestandig heller, kommer meg ikke noe mer rundt med dem da!

Jeg prøver jo å stille krav til han hele tiden, men han nekter/gidder ikke, og da er det ikke noe jeg får gjort. Jeg har faktisk 2 ganger bestillt legetime til han, men han har ikke gått..

Jeg gjør alt, for barna mine, og slik situasjonen er nå, er det beste for dem at vi holder sammen, så de i det minste får beholde hus og hjem...

skal foresten prøve å ta en tur til foreldrene mine med dem i dag, drar tidlig så vi er fremme før soving, og krysser fingrene for at det ikke blir for mye spetakkel på t-banen....

Mannen nektet som vanlig å være med, så han gleder seg til å slappe av.

TS

Anonymous poster hash: 1c391...de3

Igjen; familievernkontor.

Dette er uholdbart og han trenger et solid spark i ræva.

Anonymous poster hash: fad2c...b1e

[AnonymBruker]

Jeg kan forøvrig legge til at jeg fortalte om denne tråden til min mann, og reagerte med tallerkenøyne over mannen din.

Det er jo både håpløst og patetisk.

At du jobber kveld er ikke for moro skyld, men fordi dere skal ha et sted å bo og mat på bordet. Halloen.

Anonymous poster hash: fad2c...b1e