Hjemmeværende mor

[Gjest New_Girl]

Vår blir over 1,5 år når hun begynner i barnehage, rett og slett fordi vi ikke har fått plass tidligere. Og jeg syns det er kjempesynd. Hun er supersosial og vil prate med alle, både voksne og barn. Dessverre så er jo omtrent alle barn i barnehagen her så det er ingen å leke med på dagtid. Jeg føler derfor at hun har gått glipp av noe ved å ikke ha vært i barnehagen.

Jeg skjønner ikke at man klarer å gi barnet de samme opplevelsene hjemme alene som de får i barnehagen.

[AnonymBruker]

Her valgte vi og at jeg skulle være hjemme med barna. Nå fikk vi to tette, og de fikk gå et år i kortidsbarnehage før de begynte på skolen. Minsten som er nesten tre år yngre en nr to, krevde å få begynne i barnehagen da han var nesten tre. Måtte vente til august. Da var barnehagen sine åpningstider utvidet, men vi hadde han korte dager.

Jeg jobbet hver tredje helg, og kom meg dermed ut. Vi gikk og i åpen barnehage en dag i uken. (Den dagen kortidsbarnehagen var stengt) Var ikke så mange barn som bodde rett ved oss her, men ungene lekte fint sammen. Ellers var de med farmor og farfar, som bor 15 minutters spasertur unna. I dag er eldste 17 og minsten 13, og jeg er delvis hjemme enda. Jobber fast to dager i uken, og er vikar dersom det er veldig krise. Vi har en grei økonomi, men barna lærer å spare til ting de ønsker å kjøpe. Greit med en farfar som ønsker hjelp i hagen. Vi har tre barn som har gode venner og trives på skolen.

Tror at det er sjalusi som ligger bak. Jeg har aldri brydd meg med hva andre mener om vårt valg. .

Anonymous poster hash: 55f38...139

Du har vel stilt deg akkurat sånn det anbefales at mødre ikke skal. Gå hjemme og jobbe 40%. Om du skulle oppleve et samlivsbrudd, så står du igjen der med praktisk talt ingenting. Misunnelig? Nei.

Anonymous poster hash: 1c0f6...66d

[Sissan1]

Jeg blir ikke sjokkert av at noen er hjemme med barna, men jeg tenker alltid "håper hun vet hva hun gjør".

Moren min var hjemme med oss barna i mange år, og det var jo godt for oss. Jeg er også vokst opp i en tid hvor det ikke var så vanlig med barnehager.

MEN da skilsmissen kom, og min mor hadde vært ute av arbeidslivet i årevis var det ikke så kjekt lenger. Min mors valg om å være hjemme og la far jobbe og "ha karriere" (ingen av dem hadde det, men han var forsørger) har preget oppveksten min i svært stor grad etter skilsmissen. Det ville jeg aldri ha utsatt mine barn for.

Derfor håper jeg de kvinnene som velger å bli hjemme over tid (snakker ikke om 2-5 år mens barna er bittesmå) vet hva de gjør. At de har sørget for at husholdningen betaler pensjonsforsikring til dem, at de sørger for kontakt med nettverket sitt som gjør at de kan forsørge seg selv DERSOM de skulle komme i en situasjon der de må klare seg selv og stå på egne ben.

Jeg blir ikke overrasket og stiller ikke spørsmål ved at folk vil være hjemme med små barn. Men jeg stiller meg svært undrende til at noen syns det er greit å bli forsørget over tid, av et menneske de tross alt ikke kan vite at vil forsørge dem resten av livet.

Forøvrig tror jeg ingen barn trenger å være i barnehage før de er rundt 4. Men å få et år eller to i barnehagen før skolestart tror jeg de fleste barn vil ha glede og nytte av. De trenger jo ikke være der full tid, vår barnehage har kjernetid 0930-1430, utover det bestemmer man selv.

[AnonymBruker]

Er du sikker på at du ikke "ser" disse blikkene mer enn hva som selv er sant? Siden du likevel tenker på dette?

Anonymous poster hash: 781cd...0d5

[AnonymBruker]

Du har vel stilt deg akkurat sånn det anbefales at mødre ikke skal. Gå hjemme og jobbe 40%. Om du skulle oppleve et samlivsbrudd, så står du igjen der med praktisk talt ingenting. Misunnelig? Nei.

Anonymous poster hash: 1c0f6...66d

Jeg misunner ihvertfall ikke folk som saboterer ekteskapet sitt allerede fra starten med å ikke kunne ha felles økonomi. Alt må deles 50/50, inntekter også fra jobb ellers kan man like gjerne si rett ut til ektefellen sin "Jeg må holde igjen penger, fordi det en dag går nok trolig galt". Og galt går det også, selvoppfylt profeti. Man trenger ikke være psykolog for å forstå at hvis man går inn med den innstillingen, så blir det brudd før eller senere.

Anonymous poster hash: bc204...f1e

[NoFuss]

Jeg blir ikke sjokkert av at noen er hjemme med barna, men jeg tenker alltid "håper hun vet hva hun gjør".

Moren min var hjemme med oss barna i mange år, og det var jo godt for oss. Jeg er også vokst opp i en tid hvor det ikke var så vanlig med barnehager.

MEN da skilsmissen kom, og min mor hadde vært ute av arbeidslivet i årevis var det ikke så kjekt lenger. Min mors valg om å være hjemme og la far jobbe og "ha karriere" (ingen av dem hadde det, men han var forsørger) har preget oppveksten min i svært stor grad etter skilsmissen. Det ville jeg aldri ha utsatt mine barn for.

Derfor håper jeg de kvinnene som velger å bli hjemme over tid (snakker ikke om 2-5 år mens barna er bittesmå) vet hva de gjør. At de har sørget for at husholdningen betaler pensjonsforsikring til dem, at de sørger for kontakt med nettverket sitt som gjør at de kan forsørge seg selv DERSOM de skulle komme i en situasjon der de må klare seg selv og stå på egne ben.

Jeg blir ikke overrasket og stiller ikke spørsmål ved at folk vil være hjemme med små barn. Men jeg stiller meg svært undrende til at noen syns det er greit å bli forsørget over tid, av et menneske de tross alt ikke kan vite at vil forsørge dem resten av livet.

Forøvrig tror jeg ingen barn trenger å være i barnehage før de er rundt 4. Men å få et år eller to i barnehagen før skolestart tror jeg de fleste barn vil ha glede og nytte av. De trenger jo ikke være der full tid, vår barnehage har kjernetid 0930-1430, utover det bestemmer man selv.

Enig med deg..

[Gjest Raptuza]

Ikke negativt å bry seg om sitt eget barn og ha omsorg for det.

Endret 3. juni 2014 av Raptuza

[AnonymBruker]

Hva er en dårlig forelder?

Anonymous poster hash: 933e2...2c8

[Berit]

Jeg synes absolutt barn har godt av å være hjemme de første årene med mor dersom foreldrene er ressurssterke, bruker mye tid med barnet, møter andre barn og er sosiale.

[AnonymBruker]

Jeg stikker hånda inn i vepsebolet, og kommer med følgende mening:

"For barn under 2,5-3 år er barnehage et tilbud til foreldrene mer enn et tilbud til barna!"

Jeg mener ikke at barna tar skade av å gå i barnehagen før de er 2,5-3 år, men jeg mener at de ikke har behov for den sosialiseringen barnehagen gir før denne alderen.

Inntil da kan foreldrene godt dekke barnas behov.

Anonymous poster hash: 60342...c8f

[AnonymBruker]

Jeg gikk ikke i barnehage selv når jeg var liten... tror jeg hadde hatt godt av å gå iafall litt i barnehage, for å lære sosial intelligens bedre. Jeg hang for mye " i skjørtene" til mor, var sjenert og usikker.

Det viktigste er jo ikke å gå i barnehage, men dersom man ikke gjør det- er det viktig å fokusere på dette med sosial intelligens- lære barna å omgå andre- både voksne og barn. For sosiale foreldre med stor omgangskrets (eller i det minste at de hyppig omgås andre mennesker og nye mennesker) vil dette jo dekkes utenfor barnehagen- men for foreldre som har liten omgangskrets og gjerne mangler litt på det sosiale selv- kan dette fort bli en utfordring.

Jeg er faktisk glad for at jenta mi går i barnehagen, hun lærer mye der og får utfordret seg på andre ting enn det vi som foreldre lærer henne.. Men det er jo en god balanse mellom å være der nok- og ikke for lenge. En 4-5 timer hver dag hadde sikkert vært nok for "læringens del", eller enda mindre. (men vår går fullt- ikke at jeg tror hun tar skade av det heller).

Anonymous poster hash: e74cc...880

[Druid]

Hei. Min kone og jeg bestemte oss tidlig for at hun skulle være hjemme med barnet så lenge dette var forsvarlig (økonomisk) og det har gått veldig bra. Men en ting som plager meg veldig er når vi er på helsestasjonen og blir spurt om hun går i barnehage. Når svaret er nei så blir vi møtt av skeptiske blikk og spørsmål om hun får nok lek og om hun er nok ute. Venner og bekjente er også veldig skeptiske (misunnelige?) på om dette er bra eller om dette går.

Er det noen kvinner eller menn her som vær så snill kan fortelle meg at det var et riktig valg før jeg blir gal? Er det tabu å ha barn hjemme? Er det virkelig sånn at man er dårlige foreldre hvis mor er hjemme?

Nei, man er ikke dårlig foreldre om mor er hjemme, men det oppstår en del nye problemer som krever løsning.

Barn trenger sosialisering. Det var ikke ett problem før, for da var det MANGE hjemmeværende mødre. OG barn hadde betraktelig større frihetsgrad i sosialisering. Idag er det nesten kun innvandrere igjen, alle andre barn er i barnehagen. Hvilket forklarer hvorfor helsestasjonen fokuserer på dette. Deres oppgave er å kontrolere at barna deres får ett sundt oppvekstmiljø.

Når det gjelder venner, så er det nok like mange oppfatnigner som individer, men når man velger utradisjonelt må man forvente litt hevede øyenbryn. Min kone hadde f.eks aldri kunnet vært hjemme lenger enn permisjonen; selv etter 8 måneder var hun på vei opp veggene og på vei til å mentalt vegeterene. Så jeg ville også vist interesse du vill oppfatte som generende.

[AnonymBruker]

Jeg har valgt å studere mens vi har små barn, da jeg lenge har hatt lyst til å omskolere meg. Det passer bra. De går i barnehage tre dager i uka, og kun kjernetid. Jeg studerer disse øktene + at pappaen tar med barna ut på lekeplassen etter middag så jeg får studert. Å bare gå hjemme sammen hadde ikke passet verken meg eller barna, men å ha rolige morgener og flere dager hjemme enn i barnehagen er jeg veldig glad vi får til.

Økonomisk satt jeg mye bedre i det enn min mann da vi møttes (eier boligen vår uten gjeld), så jeg klarer meg nok godt alene om det skulle skje.

Anonymous poster hash: a1dea...269

[AnonymBruker]

Hjemme inntil 2,5 år - helt OK.

Hjemme helt til skolestart - ikke OK.

Jeg har flere slektninger som ikke gikk i barnehage. Fellesnevneren er at de ble sære, sutrete og hang i mammas skjørt hele dagen. Når de begynte på skolen slet de med å tilpasse seg fordi de var vant til å ha alt for seg selv.

Dette gjelder spesielt jenter.

Anonymous poster hash: 093f8...a98

[AnonymBruker]

Må komme med enda en upopulær mening:

Jeg er overhodet ikke misunnelig på de som er hjemme lenge. Grunnen til det er at jeg synes det er utrolig slitsomt at hele min verden kretser rundt barna. Når de er gamle nok til å begynne i barnehage puster jeg lettet ut. Endelig kan livet mitt begynne igjen!

Har forøvrig tre velfungerende, lykkelige barn i barnehage.

Anonymous poster hash: 093f8...a98

[AnonymBruker]

Når de er gamle nok til å begynne i barnehage puster jeg lettet ut. Endelig kan livet mitt begynne igjen!

Anonymous poster hash: 093f8...a98

Jeg fikk mye bedre tid til "mitt liv" da jeg var hjemme. Da jeg kom tilbake på jobb, tok jobben både tiden og kreftene. Men jeg var hjemme fikk jeg vært sosial, ordnet med interiør og hagen, trent litt med barna på slep osv.

Hva annet enn jobb fikk du bedre til etter at barna begynte i barnehagen?

Anonymous poster hash: a1dea...269

[AnonymBruker]

Jeg fikk mye bedre tid til "mitt liv" da jeg var hjemme. Da jeg kom tilbake på jobb, tok jobben både tiden og kreftene. Men jeg var hjemme fikk jeg vært sosial, ordnet med interiør og hagen, trent litt med barna på slep osv.

Hva annet enn jobb fikk du bedre til etter at barna begynte i barnehagen?

Anonymous poster hash: a1dea...269

Vel, jeg liker å være ute i den voksne verden. Nå vet jeg ikke hva slags jobb du har, men jeg får veldig mye ut av jobben min. Det er da jeg føler at jeg får brukt mine evner og talenter. Å være mamma er min viktigste jobb, men det er ikke det jeg identifiserer meg mest med.

Anonymous poster hash: 093f8...a98

[AnonymBruker]

Man lever da i "de voksnes verden" når man ikke er på jobb også. Jeg får da noe ut av jobben min, og synes det er viktig å trives der. Men det er ikke den som ER livet mitt, det er det privatlivet mitt som er.

Barn + jobb gir mye mindre rom for "seg selv" enn bare barn.

Anonymous poster hash: a1dea...269

[Gjest Riskjeks]

Skjønner ikke at dere får reaksjoner på dette når barnet bare er 2 år? Hadde han/hun vært 5, hadde jeg skjønt det, men en to-åring? Jeg fikk bare positive reaksjoner fra helsestasjon og andre da jeg var hjemme med mine barn. De begynte i barnehage da de var 2 og 3 år gamle. Tror ikke helt små barn (under 2-3 år) trenger barnehage, men etter det tror jeg det er veldig bra - når så få er hjemme med barn (i alle fall store barn) trenger barn over 3 år å gå i barnehage.

Det skal dog sies at det i mange tilfeller er ressurssvake foreldre som er hjemmeværende med barn, så forstår jo på en måte at de følger med. Noen ganger er det barna som hadde trengt barnehage mest som er hjemme. Husk at helsestasjonens oppgave er å bidra til at barnet ditt skal få en god oppvekst. Prøv å se det positive i det fremfor å ta alt som kritikk.

[Gjest Riskjeks]

Jeg synes absolutt barn har godt av å være hjemme de første årene med mor dersom foreldrene er ressurssterke, bruker mye tid med barnet, møter andre barn og er sosiale.

Enig - dersom man bytter ut ordet "mor" med ordet "forelder". Det er da ikke bre mødre som kan være hjemme med barn, det kan fedre også.