Dårlig mor?

[AnonymBruker]

Ut fra andre tråder her (spesielt en) så kommer jeg sikkert til å få så det synger etter. Tenker på tråden med hun som syns dagene blir lange hjemme med barnet.

Jeg skjønner henne så inderlig godt. Og jeg er ikke i nærheten av den situasjonen hun er i.

Jeg har ei jente på 2 år og 7 mnd. Jeg jobber fullt, og jeg har en mann. Jeg syns likevel fridager med jenta mi kan være lange, og sommerferien virker som en evighet. Vi ble uplanlagt gravid og var lenge i tvil på om vi skulle beholde, men det endte til slutt med at vi beholdt. Jeg fikk en fødselsdepresjon, men tok tak i det raskt. Mannen har etter fødsel blitt mer og mer fraværende og i praksis er jeg alenemor selv om det selvsagt ikke er like belastende som de som er fullstendig alene med barn. Grunnen til fraværenhet er depresjon, som han nok har gått med lenge, men som han nå endelig har fått hjelp med. Men den sitter dypt og det vil ta tid å bli frisk.

Dagene er ofte slik at han murer seg inne for seg selv, mens jeg og datteren lever vårt liv. Som nevnt over var vi i tvil på å beholde og noe av grunnen var at jeg aldri har hatt spesielt lyst på barn.

Selv om jeg jobber hver dag så syns jeg dessverre dagene med jenta mi er lange om vi skal ha en dag hjemme. Jeg har, så lenge jeg kan huske syns dager hjemme har vært kjedelig. Da jeg var lita lurte jeg alltid på noen å leke med, og før jeg og mannen fikk barn så var jeg også ofte slik, ut å besøke noen i løpet av dagen, var sjelden en hel dag hjemme. Dette har selvsagt blitt med meg etter jeg fikk barn. Jeg må ofte besøke besteforeldre, eller få besteforeldre på besøk, eller det samme med venninner, eller dra å handle litt. Mannen er overhodet ikke sosial og er sjelden med. Jeg tror og håper egentlig at jeg kan kose meg hjemme med jenta mi etterhvert, når hun blir større. Jeg syns alderen hun er i nå er morsom sånn mtp prating og slik, men jeg syns ting å gjøre med henne er kjedelig, og når jeg skal gjøre noe praktisk så skal hun (naturlig) være med på det og styrer så ting tar så lang tid. Jeg vet det er helt naturlig, men likevel slitsom for meg. Hun har heller ingen tålmodighet, og leker bare litt med samme ting av gangen. Jeg gleder meg til å kunne gjøre mor/datter ting med henne.

Det skal faktisk sies at selv om jeg kanskje er en smule rastløs, så kan jeg likevel sitte timesvis med broderi og å lese bøker. Jeg syns alderen nå er fin på sin måte, men likevel er en to åring også ganske slitsomt og det er lite tid for seg selv. Pga mannens helsetilstand så er det jeg som har ansvaret for henne. Jeg kan ikke dra vekk på kvelden før hun er i seng, kan ikke dra på butikken uten henne,kan ikke på noe overnatting med jobben eller noe, jeg ordner rett og slett alt med henne. Det kan være at det har innvirkning på hvordan jeg føler hverdagen er.

Det jeg egentlig lurer på er først om det er naturlig å føle at to åringer er veldig slitsomme? Og er det andre som har hatt eller har det på samme vis? Ble ting bedre med tiden?

Når alt dette er skrevet, er det sikker noen som tenker at jeg ikke burde hatt barn, og hvem vet, kanskje har dere rett. På en annen side gir jeg alt jenta mi trenger, men føler meg likevel som en dårlig mor siden jeg føler at det ikke er slik en mamma skal være. En mamma skal jo virkelig like å tilbringe tid med barnet sitt, hvertfall når jeg jobber fullt.

Jeg antar at jeg (rettmessig) får en del tyn i tråden. Og det har jeg kanskje fortjener.

Anonymous poster hash: 9e75e...160

[Kaylee]

Det ser ut til at du virkelig gjør alt du kan for dattera di, og det fortjener du en klapp på skulderen for. Det er helt normalt å synes at to-åringer er slitsomme.. for de er slitsomme. Jeg tror det blir lettere for deg når hun blir eldre og mer selvstendig, og da er forhåpentligvis mannen din friskere.

Men nei, jeg synes ikke at du er en dårlig mor.

Lykke til videre

[plinkyplonk]

Jeg syns du er ganske streng mot deg selv her. Vondt å høre at du tenker at du er en dårlig mor på grunn av følelser du mener at du bør ha som ikke er der. Nesten verre å høre at du etterspør tyn for tankene dine. Fikk du /får du behandling for fødselsdepresjonen?

Ting ble bedre for meg og min (jeg er alenemor med 100% omsorg), men har også mye avlastning i form av foreldrene mine. Får du noe avlastning?
I toårsalderen hans følte jeg også at det var slitsomt, men at det var blitt et levesett. Det har blitt litt bedre nå når han er tre, siden han kan leke mer alene, men frustrasjonen over ting han ikke får til kommer jo ofte.

[Snakkis]

For noen problemer...

[Chizue]

Men du elsker henne ikke sant?
Kanskje du får en følelse snart, om du ikke allerede har det, hvor du tenker på ett liv uten henne, men likevel ikke klarer å se for deg ett liv uten henne igjen?
Det blir nok bedre jo eldre ho blir

Jeg husker ei venninne av meg når hun fikk sin første, hun er alenemor, hun fortalte at det var en periode hvor hun ønsket at hun aldri fikk noe barn, når dattera hennes var ett par måneder gammel så fikk hun ikke henne til å slutte å skrike, ville ikke ha mat, ville ikke sove, ville ingenting, hun ante ikke hva hun skulle gjøre så hun satt babybagen oppå tørketrommelen mens den var igang og hun gråt i kor med barnet sitt.
Idag er dattera 6 år gammel og hun klarer ikke å se ett liv uten henne. Selvom hun sa det var *DJÆVELSK tøft i starten*

Jeg tror ikke du er noen dårlig mor jeg.
Det er jo en helomvendning fra det man var vant med til noe helt nytt, og slike ting tar tid å bli vant med.

[AnonymBruker]

Det ser ut til at du virkelig gjør alt du kan for dattera di, og det fortjener du en klapp på skulderen for. Det er helt normalt å synes at to-åringer er slitsomme.. for de er slitsomme. Jeg tror det blir lettere for deg når hun blir eldre og mer selvstendig, og da er forhåpentligvis mannen din friskere.

Men nei, jeg synes ikke at du er en dårlig mor.

Lykke til videre

Tusen takk! det var gode ord å få med meg!

Anonymous poster hash: 9e75e...160

[AnonymBruker]

Jeg syns du er ganske streng mot deg selv her. Vondt å høre at du tenker at du er en dårlig mor på grunn av følelser du mener at du bør ha som ikke er der. Nesten verre å høre at du etterspør tyn for tankene dine. Fikk du /får du behandling for fødselsdepresjonen?

Ting ble bedre for meg og min (jeg er alenemor med 100% omsorg), men har også mye avlastning i form av foreldrene mine. Får du noe avlastning?

I toårsalderen hans følte jeg også at det var slitsomt, men at det var blitt et levesett. Det har blitt litt bedre nå når han er tre, siden han kan leke mer alene, men frustrasjonen over ting han ikke får til kommer jo ofte.

Jeg fikk behandling for fødselsdepresjonen ja, heldigvis skjønte jeg hvor det bar så oppsøkte hjelp fort.

Jeg har avlastning i den forstand at jeg ofte er å besøker de Og de stiller opp om jeg trenger praktisk hjelp. Mannen min er ikke komfortabel med at hun skal overnatte, så det har vi ikke gjort (annet enn at jeg også var der). Mannen vil/orker ikke finne på noe f.eks kino, teater, så barnevakt hjemme har vi heller ikke hatt.

Anonymous poster hash: 9e75e...160

[Gjest Magdalene]

Det blir bedre! Plutselig er hun fem år, mer tålmodig til det meste, og mye morsommere å være sammen med 😉

[AnonymBruker]

For noen problemer...

Hva mener du med det? At jeg egentlig ikke burde klage...? Bare lurer.

Får forresten ikke multisitert på mobilen.

Anonymous poster hash: 9e75e...160

[AnonymBruker]

Men du elsker henne ikke sant?

Kanskje du får en følelse snart, om du ikke allerede har det, hvor du tenker på ett liv uten henne, men likevel ikke klarer å se for deg ett liv uten henne igjen?

Det blir nok bedre jo eldre ho blir

Jeg husker ei venninne av meg når hun fikk sin første, hun er alenemor, hun fortalte at det var en periode hvor hun ønsket at hun aldri fikk noe barn, når dattera hennes var ett par måneder gammel så fikk hun ikke henne til å slutte å skrike, ville ikke ha mat, ville ikke sove, ville ingenting, hun ante ikke hva hun skulle gjøre så hun satt babybagen oppå tørketrommelen mens den var igang og hun gråt i kor med barnet sitt.

Idag er dattera 6 år gammel og hun klarer ikke å se ett liv uten henne. Selvom hun sa det var *DJÆVELSK tøft i starten*

Jeg tror ikke du er noen dårlig mor jeg.

Det er jo en helomvendning fra det man var vant med til noe helt nytt, og slike ting tar tid å bli vant med.

Jo, jeg elsker henne! Og kan ikke se for meg et liv uten henne. Det vil bli et meget trist og ensomt liv. Kanskje derfor også jeg skammer meg litt over at jeg syns dagene med henne er lange, da jeg samtidig er redd for å miste henne!

Anonymous poster hash: 9e75e...160

[AnonymBruker]

Det blir bedre! Plutselig er hun fem år, mer tålmodig til det meste, og mye morsommere å være sammen med 😉

Høres bra ut for en sliten mor nå

Anonymous poster hash: 9e75e...160

[AnonymBruker]

Hvorfor vil ikke mannen din at hun ikke skal overnatte hos besteforeldre? Det vil jo gi dere litt tid til å være sammen

Anonymous poster hash: a1c23...7bf

[Gwen]

Jeg er enig med det meste her, men lurer på hvorfor du forventer så lite av mannen din?! Greit, han er deprimert, men han er alikevel en pappa.

[captiva]

Jeg fikk behandling for fødselsdepresjonen ja, heldigvis skjønte jeg hvor det bar så oppsøkte hjelp fort.

Jeg har avlastning i den forstand at jeg ofte er å besøker de Og de stiller opp om jeg trenger praktisk hjelp. Mannen min er ikke komfortabel med at hun skal overnatte, så det har vi ikke gjort (annet enn at jeg også var der). Mannen vil/orker ikke finne på noe f.eks kino, teater, så barnevakt hjemme har vi heller ikke hatt.

Anonymous poster hash: 9e75e...160

Helt ærlig talt så synes jeg ikke det er opp til mannen å avgjøre om hun skal på overnatting når det er du som har alt ansvaret alene. Det høres ut som du trenger avlastning og litt alenetid, og når mannen ikke kan hjelpe deg med det synes jeg du bør ha rett til å få det andre steder.

[Gjest Magdalene]

Høres bra ut for en sliten mor nå

Anonymous poster hash: 9e75e...160

Har en morsom femåring selv nå.

Vi storkoser oss når vi er aleine nå. Lakker negler, ser på film og spiser godis

Hvorfor er han ikke konfortabel med at hun overnatter? Tenk så godt det hadde gjort for deg! Han burde virkelig ha noen gode argumenter..

Endret 29. mai 2014 av Magdalene

[AnonymBruker]

Har en morsom femåring selv nå.

Vi storkoser oss når vi er aleine nå. Lakker negler, ser på film og spiser godis

Hvorfor er han ikke konfortabel med at hun overnatter? Tenk så godt det hadde gjort for deg! Han burde virkelig ha noen gode argumenter..

Det er noe med diagnosen å gjøre. Han er ikke "bare" deprimert. Pr nå så vil situasjonen for han bli verre om jeg trigger noe.

Det høres ut som du og femåringen koser dere veldig!

Anonymous poster hash: 9e75e...160

[AnonymBruker]

Jeg er enig med det meste her, men lurer på hvorfor du forventer så lite av mannen din?! Greit, han er deprimert, men han er alikevel en pappa.

Han er ikke "bare" deprimert. Og det er faktisk ikke til nytte for noen akkurat nå at han forsøker å være pappa. Uff, fælt å si det. Men smått om sen så håper vi behandlingen gir resultater, vi er helt i startgropen.

Anonymous poster hash: 9e75e...160

[Vera Vinge]

Når jeg ser på barna jeg kjenner, syns jeg 2-årsperioden virker som den mest slitsomme for foreldrene. Barna skal utvikle selvstendighet, med alt det innebærer av hyl og skrik og testing av grenser. I tillegg har de rn umenneskelig energi. Og det er fortsatt mye de ikke forstår og de må fortsatt følges med en del. Det sier seg vel selv at dette må være en av de slitsomme periodene for mange. Hører flere som ikke elsker småbarnsfasen si at mye blir enklere ved ca tre års alder.

Livssituasjonen din spiller jo en viktig rolle her, da. Det må tære på å sitte alene med alt praktisk og følt ansvar. Ville absolutt stilt som krav overfor mannen at dere får bruke barnevakt.

[Muscae]

Du høres ut som en kjempegod mor, men mannen din høres ut som en skikkelig dårlig far! Han bruker deg som en hvilepute, og hele verden kretser rundt hans behov. Jeg synes du skal begynne å sette litt krav til ham, for han er tross alt en voksen mann. Jeg forstår at han sliter med sykdom, men sykdommen blir ikke bedre dersom han ikke utfordrer seg selv litt. Hva om du blir syk, hvordan skal det da gå med familien deres? Nei, her må han rett og slett ta litt tak i sitt eget liv. Det beste er nok om du utfordrer ham litt, og får ham til å ta mer ansvar på hjemmebane.

[AnonymBruker]

Det er i samråd med psykolog (både mannen og jeg sammen) vi har det slik nå, at mannen ikke skal utfordres til noe, ennå. Hvor lang den perioden er vet jeg ikke. Så det er for så vidt ingen hvilepute.

Anonymous poster hash: 9e75e...160