Dårlig mor?

[Gjest Magdalene]

Men hvor utfordrende kan det være å la ungen få overnatte hos besteforeldre da?

[AnonymBruker]

Men hvor utfordrende kan det være å la ungen få overnatte hos besteforeldre da?

Jeg vil helst ikke gå i detalj. Men kan si så mye om at det har noe med hans egne opplevelser med overnatting i barndommen å gjøre.

Anonymous poster hash: 9e75e...160

[AnonymBruker]

Jeg vil helst ikke gå i detalj. Men kan si så mye om at det har noe med hans egne opplevelser med overnatting i barndommen å gjøre.

Anonymous poster hash: 9e75e...160

Så psykologen setter alle dine behov til side og det er kun mannens behov som er de viktige her? Du kan godt slite deg helt ut? Hva skjer da? Hvis du når et punkt hvor du er så sliten at du ikke klarer mer? Hva mener mannen din og psykologen hans at dere skal gjøre med ungen?

Anonymous poster hash: c9144...4ff

[AnonymBruker]

Så psykologen setter alle dine behov til side og det er kun mannens behov som er de viktige her? Du kan godt slite deg helt ut? Hva skjer da? Hvis du når et punkt hvor du er så sliten at du ikke klarer mer? Hva mener mannen din og psykologen hans at dere skal gjøre med ungen?

Anonymous poster hash: c9144...4ff

Nei, psykologen setter ikke alle mine behov til side. Ting tas gradvis, og vi må gå sakte fremover.

Men det var nå egentlig ikke dette jeg tenkte at tråden skulle handle om. Jeg er inneforstått med at ting vil ta tid med mannen min.

Anonymous poster hash: 9e75e...160

[Stinelin]

Det blir bedre! Jeg synes følelsene dine høres helt normale ut, men skjønner at det er tøft mtp situasjonen til mannen din. Synes heller ikke at du skal måtte legge ut om den her.

Høres tøft ut, lykke til videre!

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å føle at toåringen er "slitsom " noen ganger.. Jeg har omsorgen helt alene for min datter på 2 og et halvt. Har egentlig aldri syntes at ho har vært direkte slitsom, på tross av at ho har sliti ekstremt mye med nattesøvnen.. Ho sov ikke en hel natt før ho nærmet seg to år. Likevel kjenner jeg at ho begynner å bli mye mer krevende nå, og det er til tider slitsomt å stå alene om alt. Jeg tenker spesielt på trassanfalla og grensetestingen som til tider kan vare EKSTREMT lenge da hun har en vilje av stål, og i tillegg ( som sikkert mange andre toåringer) et temperament som hun ikke klarer å styre. Dessuten blir ho ekstremt frustrert , fordi hun vil så mye men klarer ikke alltid å uttrykke hva hun vil med språket. Dette skaper misforståelser og frustrasjon hos henne.. Føler meg som deg, som en dårlig mor til tider når man er sliten og ikke føler at man er tålmodig nok.. Så får jeg også dårlig samvitighet når jeg synes dagene blir lange og at jeg synes ho er slitsom..

Så tror egentlig det er ganske vanlig og synes småbarnstilværelsen er litt slitsom til tider..Uten at det gjør noen til dårlige foreldre av den grunn.

Anonymous poster hash: 72e01...448

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å føle at toåringen er "slitsom " noen ganger.. Jeg har omsorgen helt alene for min datter på 2 og et halvt. Har egentlig aldri syntes at ho har vært direkte slitsom, på tross av at ho har sliti ekstremt mye med nattesøvnen.. Ho sov ikke en hel natt før ho nærmet seg to år. Likevel kjenner jeg at ho begynner å bli mye mer krevende nå, og det er til tider slitsomt å stå alene om alt. Jeg tenker spesielt på trassanfalla og grensetestingen som til tider kan vare EKSTREMT lenge da hun har en vilje av stål, og i tillegg ( som sikkert mange andre toåringer) et temperament som hun ikke klarer å styre. Dessuten blir ho ekstremt frustrert , fordi hun vil så mye men klarer ikke alltid å uttrykke hva hun vil med språket. Dette skaper misforståelser og frustrasjon hos henne.. Føler meg som deg, som en dårlig mor til tider når man er sliten og ikke føler at man er tålmodig nok.. Så får jeg også dårlig samvitighet når jeg synes dagene blir lange og at jeg synes ho er slitsom..

Så tror egentlig det er ganske vanlig og synes småbarnstilværelsen er litt slitsom til tider..Uten at det gjør noen til dårlige foreldre av den grunn.

Anonymous poster hash: 72e01...448

Det er litt deilig å høre andre har det likt, selv om det er vonde følelser.

Men når jenta mi er i seng og sover søtt, så har jeg igjen store forhåpninger til neste dag

Anonymous poster hash: 9e75e...160

[AnonymBruker]

Jeg synes du virker svært reflektert, og svært forståelsesfull overfor din syke mann. Det er så lett å si at noen "bare" er psykisk syk og burde skjerpe seg, godt å lese at du har innsikt i sykdommen hans og samarbeider med lege for å hjelpe ham å bli frisk.

Ja, det er en tung periode du er i nå, men det blir bedre! Og unger har bare godt av å være med på voksenting og oppleve at verden ikke snurrer rundt dem hele tiden. Gjør ting du har utbytte av også. Og se frem til lettere tider

Anonymous poster hash: 329b7...fd7

[AnonymBruker]

Når jeg ikke hadde barn men bare en deprimert mann syntes jeg det var enormt slitsomt, ble lettere deprimert av det selv. Nå har jeg en toåring og syntes dagene er slitsomme, fantastiske men slitsomme pga HØYT tempo på en som skal legge hele verden for sine føtter. Jeg har en fantastisk tilatedeværende mann som er den mest engasjerte pappaen jeg vet om, bare ett barn og avlastning av besteforeldre ca en gang i måneden. Likevel blir noen dager lange og trass veldig trassig, og til tider er jeg veldig sliten selv de dagene vi storkoser oss sammen alle tre.

1: Deprimerte partnere er alitsomt i seg selv

2: 2. Åringer er slitsomme i seg selv.

Jeg slapp heldigvis å ha begge samtidig og det er jeg glad for. Det su føler er helt naturlig og egentlig er du jo en alenemor, samtidig som du har et voksent barn nr to som suger energien ut at huset deres (deprimerte partnere sprer desverre negativitet i forholdet). Godt dere får hjelp, men psykologen til mannen din må jobbe med hans angst for barnet på overnatting umiddelbart!

Anonymous poster hash: 0479d...484

[LatersBaby]

Helt ærlig, så tror jeg alle mødre kan si at inne i mellom teller man ned timer til barnet skal legge seg. Tankene dine er helt normale, spesielt som mor (nesten alenemor) til en 2-åring. Trøst deg med at det blir bedre

[AnonymBruker]

HALO, DU HAR FÅTT BARN? HVA ANNET KAN DU FORVENTE ? HERREGUD, IDIOTI PÅ HØYT NIVÅ. Håper virkelig du tuller

Anonymous poster hash: 4875d...727

[AnonymBruker]

Når jeg ikke hadde barn men bare en deprimert mann syntes jeg det var enormt slitsomt, ble lettere deprimert av det selv. Nå har jeg en toåring og syntes dagene er slitsomme, fantastiske men slitsomme pga HØYT tempo på en som skal legge hele verden for sine føtter. Jeg har en fantastisk tilatedeværende mann som er den mest engasjerte pappaen jeg vet om, bare ett barn og avlastning av besteforeldre ca en gang i måneden. Likevel blir noen dager lange og trass veldig trassig, og til tider er jeg veldig sliten selv de dagene vi storkoser oss sammen alle tre.

1: Deprimerte partnere er alitsomt i seg selv

2: 2. Åringer er slitsomme i seg selv.

Jeg slapp heldigvis å ha begge samtidig og det er jeg glad for. Det su føler er helt naturlig og egentlig er du jo en alenemor, samtidig som du har et voksent barn nr to som suger energien ut at huset deres (deprimerte partnere sprer desverre negativitet i forholdet). Godt dere får hjelp, men psykologen til mannen din må jobbe med hans angst for barnet på overnatting umiddelbart!

Anonymous poster hash: 0479d...484

Det er energitappende å ha en psykisk syk partner ja.

De jobber med den frykten nå. Det har med overgrep mot mannen, på overnatting, som barn, så det er litt komplisert, og ikke gjort i en håndvending.

Anonymous poster hash: 9e75e...160

[AnonymBruker]

Helt ærlig, så tror jeg alle mødre kan si at inne i mellom teller man ned timer til barnet skal legge seg. Tankene dine er helt normale, spesielt som mor (nesten alenemor) til en 2-åring. Trøst deg med at det blir bedre

Takk!

Anonymous poster hash: 9e75e...160

[AnonymBruker]

HALO, DU HAR FÅTT BARN? HVA ANNET KAN DU FORVENTE ? HERREGUD, IDIOTI PÅ HØYT NIVÅ. Håper virkelig du tuller

Anonymous poster hash: 4875d...727

Burde vel egentlig ikke brukt energi på å svare.

Men hva får du ut av å svare meg sånn?

Anonymous poster hash: 9e75e...160

[Gjest Magdalene]

Det er energitappende å ha en psykisk syk partner ja.

De jobber med den frykten nå. Det har med overgrep mot mannen, på overnatting, som barn, så det er litt komplisert, og ikke gjort i en håndvending.

Anonymous poster hash: 9e75e...160

Håper han klarer å komme så langt at ikke frykten smitter over på barnet deres da.

Hva om du hadde sovet der med barnet? Og at besteforeldre kunne tatt barnet på morgenen?

Forstår at dette ikke er lett. Og må si du virker som en utrolig forståelsesfull partner.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det å være sliten ikke er det samme som at man ikke takler noe/kan like det/er god i noe. For å sammenligne, La oss si du står og heier på en venninne som er med i maraton, som elsker å løpe og er flink i det. Ved målstreken regner jeg med at hun er rimelig utmattet. Men hun er fortsatt flink til å løpe, glad i å løpe, og kommer til å melde seg på neste maraton. Og har sannsynligvis hatt en kjempeopplevelse. Da står du jo ikke og gaper: Hææ? Er du SLITEN? Men det her burde du jo VISST før du meldte deg på!

Det blir jo nokså meningsløst. For det er vel ikke noe galt i å være sliten, når man ikke er det på en feil måte, konstant, hele tiden?

Jeg tror det er veldig spesielt om du skulle finne en småbarnsforelder som aldri er sliten. Jeg elsker å være mamma, er til og med rimelig god i det, og finner det ufattelig meningsfylt. Men hallo, selvsagt hender det at jeg står og gaper tomt ut i luften, mens jeg desperat lurer på når jeg kommer til å sove neste gang ..? Det ER jo intenst med unger. OG kjempefint! Det er ikke noe motsetning, det er poenget mitt.

Anonymous poster hash: 36d1d...3ca

[AnonymBruker]

Håper han klarer å komme så langt at ikke frykten smitter over på barnet deres da.

Hva om du hadde sovet der med barnet? Og at besteforeldre kunne tatt barnet på morgenen?

Forstår at dette ikke er lett. Og må si du virker som en utrolig forståelsesfull partner.

Det har jeg gjort, ligget over der Og det går greit!

Anonymous poster hash: 9e75e...160

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det å være sliten ikke er det samme som at man ikke takler noe/kan like det/er god i noe. For å sammenligne, La oss si du står og heier på en venninne som er med i maraton, som elsker å løpe og er flink i det. Ved målstreken regner jeg med at hun er rimelig utmattet. Men hun er fortsatt flink til å løpe, glad i å løpe, og kommer til å melde seg på neste maraton. Og har sannsynligvis hatt en kjempeopplevelse. Da står du jo ikke og gaper: Hææ? Er du SLITEN? Men det her burde du jo VISST før du meldte deg på!

Det blir jo nokså meningsløst. For det er vel ikke noe galt i å være sliten, når man ikke er det på en feil måte, konstant, hele tiden?

Jeg tror det er veldig spesielt om du skulle finne en småbarnsforelder som aldri er sliten. Jeg elsker å være mamma, er til og med rimelig god i det, og finner det ufattelig meningsfylt. Men hallo, selvsagt hender det at jeg står og gaper tomt ut i luften, mens jeg desperat lurer på når jeg kommer til å sove neste gang ..? Det ER jo intenst med unger. OG kjempefint! Det er ikke noe motsetning, det er poenget mitt.

Anonymous poster hash: 36d1d...3ca

Godt poeng!

Anonymous poster hash: 9e75e...160

[Jade]

Husk å ta vare på deg selv oppi alt dette! Du er sliten fordi du har mye å ta deg av. Barnet ditt har også godt av en mamma som er mindre sliten