Hvor sykt er dette? Bør jeg søke hjelp?

[AnonymBruker]

Jeg er psykisk syk, jeg har litt forskjellige diagnoser (PTSD, borderline, litt OCD i perioder). -jeg går i terapi og får god hjelp.

Men i noen perioder, og noen dager, så får jeg det for meg at det er det er helt naturlig å gå løs på noen. Alle jeg ser, ser jeg for meg at jeg tar en kniv og går løs på dem. Ikke fordi at de har gjort noe galt, men fordi at jeg bare føler trangen, og tanker om liv og død - at dette er et eksperiment - utforske følelser - utforske reaksjoner. Jeg får også sterkere tanker om å ta mitt eget liv. At slike ting liksom blir så naturlig i hodet mitt.

Det som er, er at INGEN i verden kunne ha gjetta at jeg har disse tankene med mindre jeg forteller om dem. Jeg kan ha gode samtaler med folk, gå på butikken, smile og virke "normal". Og jeg kommer vel ikke til å gjøre meg selv eller andre noe. Men jeg er ikke HELT sikker, men 98%. Men i de dagene det er SÅÅÅ naturlig for meg, de tankene, og utenom tankene så sliter jeg veldig med meg selv. Følelsene er veldig veldig håpløse og vonde. Men så kan det gå greit en liten stund, før det er tilbake, og jeg får lyst til å spise låra til andre mennesker. Jeg kan snakke med folk om helt vanlige ting, mens det jeg tenker inni meg er slike tanker. Så jeg er liksom normal også, samtidig som at inni meg, så har jeg slike tanker og "tranger" til å gjøre slike ting.

Jeg har vært innlagt akutt før på psykiatrisk, men jeg blir alltid usikker på når jeg skal dra dit. Det er så utrolig vanskelig å se selv på en måte, for jeg er så vandt med å ha disse trangene og tankene.

Hvor vanlig er dette? Noen andre som har det på samme måten? Eller noen som jobber i helsevesenet som kan si noe om det er vanlig at pasienter har sånne tanker, eller om man i det hele tatt trenger ekstra hjelp når disse periodene kommer?

Anonymous poster hash: 89dd6...922

[AnonymBruker]

Hvis du går i terapi, fortell det til psykologen din så får denne vurdere.

Anonymous poster hash: fcceb...177

[AnonymBruker]

jeg har fortalt om det.

Han sier at jeg kan dra bort på akuttpsykiatrisk når dette blir for ille, men når det har kommet til et punkt så er det så utrolig vanskelig å vurdere selv hvor ille det er.

Også lurer jeg veldig på om dette er vanligere enn jeg kanskje tror? Kanskje det ikke er noe jeg trenger hjelp med? Har alle det så vanskelig? Med tanke på at det er vanskelig å være menneske for ALLE mennesker, om du skjønner. Hvor mye burde man tåle uten hjelp? Jeg vil liksom ikke komme på psyk og ta opp en plass som andre kunne trengt mer enn meg

Anonymous poster hash: 89dd6...922

[AnonymBruker]

Hvis du opplever tvangstankene dine som slitsomme og har tilbud om innleggelse på psykiatrisk, dra dit.

Og nei, dette er ikke vanlig. Du er syk og du trenger hjelp og støtte.

Anonymous poster hash: fcceb...177

[Gjest Evel]

Du trenger noen å snakke med som vet hvordan dette er. Finnes det ingen støttegruppe du kan delta i hvor du kan få snakket om alt uten å bære på det alene?

[AnonymBruker]

Dette kan være en del av OCD-en din, jeg har hørt om flere som tenker slike ting. Ikke fordi de har lyst å gjøre det, men ulike tabu-temaer blir tvangstanker. Men nevn det for psykologen din.

Anonymous poster hash: 78083...7b4

[AnonymBruker]

jeg har fortalt om det.

Han sier at jeg kan dra bort på akuttpsykiatrisk når dette blir for ille, men når det har kommet til et punkt så er det så utrolig vanskelig å vurdere selv hvor ille det er.

Også lurer jeg veldig på om dette er vanligere enn jeg kanskje tror? Kanskje det ikke er noe jeg trenger hjelp med? Har alle det så vanskelig? Med tanke på at det er vanskelig å være menneske for ALLE mennesker, om du skjønner. Hvor mye burde man tåle uten hjelp? Jeg vil liksom ikke komme på psyk og ta opp en plass som andre kunne trengt mer enn meg

Anonymous poster hash: 89dd6...922

Psykiske lidelser er vanligere enn man tror, men tanker om å spise menneskers lår eller knivstikke dem er ikke vanlig. Dette er ikke ment frekt, men du "trenger" nok den plassen mer enn mange andre. Ikke ha dårlig samvittighet for å ta opp en plass på psyk.

Anonymous poster hash: 78083...7b4

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Det med OCD'en gjelder andre ting enn å knivstikkke/gå løs på andre, det har ikke noe med det å gjøre. For akkurat det er noe jeg kjenner en TRANG til.. (jeg merker at det er veldig rart å skrive det, jeg håper ikke noen blir provoserte eller noe).

Jeg får mange spesielle tanker og "lyster" om å drepe andre og partere dem osv. Men det som er er at jeg VIRKER helt normal. Vil helsepersonellet på akuttposten ta meg på alvor når jeg forteller om dette, tro? Det er derfor jeg kvier meg litt med å dra. Redd for å bli avvist og sendt hjem fordi at de kanskje ikke tror at det er noe jeg kunne gjort. Kanskje jeg ikke kunne gjort det heller, men tankene og trangen til å gjøre det er der fullstendig klart. Der og da så tenker jeg ikke på konsekvensene av det, om pårørende til den det måtte være, fengsel eller anger, for da tenker jeg mye på sjela, eksperimentet livet og det der.

Evel: jeg går i terapi og det funker det. Men akkurat disse tingene er jo ikke noe som er der konstant, men i perioder, og noen dager osv. og psykologen er der jo ikke da. Bare en time i uka. Det er så vanskelig å vite hva jeg skal gjøre, for jeg vet liksom ikke om det er alvorlig nok eller ikke til å ta opp en plass der, siden jeg fungerer såpass normalt som jeg gjør. Altså, jeg er uføretrygda, men jeg virker normalt i oppførselen og sånn. Jeg er redd for å bli avvist, og jeg er redd for å ta opp en plass på psykl og være til bry med disse tankene her.....

Anonymous poster hash: 89dd6...922

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Det med OCD'en gjelder andre ting enn å knivstikkke/gå løs på andre, det har ikke noe med det å gjøre. For akkurat det er noe jeg kjenner en TRANG til.. (jeg merker at det er veldig rart å skrive det, jeg håper ikke noen blir provoserte eller noe).

Jeg får mange spesielle tanker og "lyster" om å drepe andre og partere dem osv. Men det som er er at jeg VIRKER helt normal. Vil helsepersonellet på akuttposten ta meg på alvor når jeg forteller om dette, tro? Det er derfor jeg kvier meg litt med å dra. Redd for å bli avvist og sendt hjem fordi at de kanskje ikke tror at det er noe jeg kunne gjort. Kanskje jeg ikke kunne gjort det heller, men tankene og trangen til å gjøre det er der fullstendig klart. Der og da så tenker jeg ikke på konsekvensene av det, om pårørende til den det måtte være, fengsel eller anger, for da tenker jeg mye på sjela, eksperimentet livet og det der.

Anonymous poster hash: 89dd6...922

Ja. Det er jobben deres, de har masse utdannelse og erfaring.

Anonymous poster hash: fcceb...177

[AnonymBruker]

Ja. Det er jobben deres, de har masse utdannelse og erfaring.

Anonymous poster hash: fcceb...177

Jeg er så redd for at de ikke vil tro meg... for jeg virker så normal. Men noen ganger går alt så veldig i surr, men fortsatt kan jeg virke normal. Alt som skjer inni meg er så ustabilt, usikkert og vanskelig og håpløst. Men så går det bra litt. Og så til helvete igjen. Men hele livet har jeg lært meg å skjule det veldig godt. INGEN kan ane hva som skjer inni meg, fordi at jeg klarer bare ikke å vise det. Så derfor er jeg redd for at de ikke skal ta meg på alvor når jeg sier det.

Men det er godt å lese at dere gjør det! Det får meg jo til å tro at kanskje helsepersonell også kan det. Men jeg har møtt en del drittsekker av noen leger opp i gjennom... Jeg føler jeg trenger hjelp, men så går det over igjen. Og så er det plutselig tilbake. Jeg går liksom rundt og venter på at det skal bli ille "NOK" for at jeg skal søke hjelp. For jeg har hatt det mye verre enn dette før, og fortsatt klart meg hjemme.

Jeg er så redd for at de ikke skal ta meg på alvor, eller at de ikke skal tro meg. Eller at det rett og slett ikke èr alvorlig nok for å ta en plass der, aarghhh, dette gjør meg så usikker!!!

Anonymous poster hash: 89dd6...922

[AnonymBruker]

Ikke vær redd for at de ikke vil tro deg. Hvorfor skulle du lyve om noe sånt? Det krever mot å innrømme slike tanker. Jeg håper at du søker hjelp! Lykke til!

Anonymous poster hash: f8346...6ff

[Iylienne]

Hvis du tror det er den minste sjanse for at du kan bikke over og at trangen kan få deg til å faktisk skade et annet menneske synes jeg du burde gjøre alt i din makt for å skaffe hjelp, uansett hvor skummelt det er. Om de er vanskelige får du bare prøve igjen, helt til de skjønner alvoret.
Systemet i Norge er ganske idiotisk, har sett flere tilfeller der farlige personer, til og med personer som har sendt ut dødstrussler får gå fritt på tross av at de er en fare for andre, fordi de ikke har skadet noen -enda-.
Om du da ender opp med å skade noen vil du sitte igjen med en forferdelig skyldfølelse og samvittighet som kommer til å følge deg resten av livet. Og selv om du ikke skader noen høres det utrolig vanskelig ut å måtte gå rundt med disse tvangstankene som hjemsøker deg hele tiden.
For din egen og de rundt deg sin skyld, gi ikke opp, vær sterk og få deg hjelp! Lykke til!

[AnonymBruker]

Om du faktisk tror at du kan overfalle uskyldige mennesker med kniv så burde du legge deg selv inn ja.

Anonymous poster hash: 6cc94...7e4

[AnonymBruker]

Alle onde ånder, forlat dette mennesket!

I Jesu navn, Amen.

Anonymous poster hash: 63dd4...f9e

[pantora]

De tankene er en form for tvangstanker, selv om du beskriver det som en "trang". Det er ikke vanlig, men det er heller ikke uvanlig, og det er absolut noe du burde få hjelp med!

[AnonymBruker]

Takk for svar!

De tankene er ikke tvangstanker, tvangstankene mine handler om andre ting. Disse tankene er jeg ikke redd for, jeg er bare redd for de når jeg er ute av disse periodene, men da er det ikke noe å være redd for lenger, for da kjenner jeg jo ikke trangen.

Men jeg vet liksom aldri når jeg sliter NOK for at jeg skal søke hjelp, hvor grensa går.

Men tusen takk for alle svar! Om det blir verre så drar jeg, men akkurat nå går det bedre

Anonymous poster hash: 89dd6...922

[Gjest Jørild]

Slike tanker klassifiseres ofte inn under tvang, det er nok det folk mener. Du bør søke hjelp når du kjenner disse tankene, spesielt siden du er litt ambivalent i forhold til om du er i stand til å gjøre noe galt. Det er ikke normale tanker, selv om de føles slik. Det er sykdommen som gjør at de føles normale.

De som jobber i psykiatrien skal være vant til dette og skal tro deg.

[AnonymBruker]

Slike tanker klassifiseres ofte inn under tvang, det er nok det folk mener. Du bør søke hjelp når du kjenner disse tankene, spesielt siden du er litt ambivalent i forhold til om du er i stand til å gjøre noe galt. Det er ikke normale tanker, selv om de føles slik. Det er sykdommen som gjør at de føles normale.

De som jobber i psykiatrien skal være vant til dette og skal tro deg.

Takk for svar!

Det som er er at jeg tenker at jeg burde klare meg hjemme, siden det går egentlig helt "greit" utenom de tankene der - eller, det er bare vanskelig på en annen måte enn det pleier da. Terskelen min for å legge meg inn er temmelig høy. Men de hadde sikkert sluppet meg inn. Men jeg tenker på at på akuttpsyk, der tar man ikke kontakt før det VIRKELIG gjelder, og det er ALVORLIG liksom.

Men det går som sagt bedre nå uansett da

Anonymous poster hash: 89dd6...922

[pantora]

Takk for svar!

De tankene er ikke tvangstanker, tvangstankene mine handler om andre ting. Disse tankene er jeg ikke redd for, jeg er bare redd for de når jeg er ute av disse periodene, men da er det ikke noe å være redd for lenger, for da kjenner jeg jo ikke trangen.

Men jeg vet liksom aldri når jeg sliter NOK for at jeg skal søke hjelp, hvor grensa går.

Men tusen takk for alle svar! Om det blir verre så drar jeg, men akkurat nå går det bedre

Anonymous poster hash: 89dd6...922

Man kan ha forskjellige typer tvangstanker.

[AnonymBruker]

Og jeg kommer vel ikke til å gjøre meg selv eller andre noe. Men jeg er ikke HELT sikker, men 98%.

Anonymous poster hash: 89dd6...922

Så det er med andre ord 2% sjanse for at du tar ditt eget liv eller knivstikker tilfeldig forbipasserende, parterer dem og spiser lårene.

Ønsker du ikke hjelp for din egen del, så søk hjelp for andres del. Jeg vil helst ikke bli overfalt og gnagd på av deg når du er i drapsmodus, fordi du er for stolt til å oppsøke hjelp.

Anonymous poster hash: 67bf0...761