•Ara's skriblerier om alt og ingenting•

[ara]

De blir som bittesmå hjelpesløse unger, særdeles

attraktivt

Yeah right

[SmartCookie]

Jeg blir som de andre sint på dine vegne. Det går ikke an å ha en stabil og normal familiesituasjon med en mann som melder seg ut av fellesskapet på den måten.

Tror familieterapaut er beste løsning selv om mange synes at man har tapt hvis man først må oppsøke profesjonell hjelp. Men det er jo nettopp problemet, man lar det gå for langt før man oppsøker hjelp og da er det gjerne for sent. Så kanskje du kan ringe noen som tilbyr dette eller lignende, forklare situasjonen og høre hvordan du bør gå frem for å få med mannen din på dette.. Det er jo sikkert ikke uvanlig at det er damene som tar intiativet og mennene som sitter på bakbena og nekter bli med..

Tenker på deg!

[ara]

Takk, SmartCookie!

A skal på 1 års kontroll 10.desember. Tenkte å ta det opp med helsesøster da. Kanskje hun har noen jeg kan kontakte, hvordan jeg skal gå fram osv.

Ja,det er gjerne for sent, for det tar lang tid å innse hvor ille ting egentlig er.. Jeg kjenner jo ikke akkurat på positive følelser hos han om dagen og tydeligvis er det ikke så gode følelser hos han heller.

Dritt dette her altså. ..

Endret 24. november 2014 av ara

[SmartCookie]

Jeg tror fortsatt dere kan komme dere ut av den onde spiralen, men sikkert greit med hjelp

Ikke noe gøy å ha det sånn. Skal innrømme at det er ganske dårlig stemning hos oss også, men heldigvis har vi også gode dager som gjør at jeg føler at til tross for kaoset så er det fremdeles noe der som vi begge ønsker å ta vare på. Har helt klart vært et sjokk å få barn. Vi kranglet aldri før Mini kom, nå kommer det slengbemerkninger til alle døgnets tider.. Synes helsestasjoner burde være flinkere til å informere og ivareta kommende foreldre!

[ara]

Ja, vi kan kanskje det. Men da må vi nok begge innse noen ting først..

Helgen gikk såå fort!

På lørdag ble vi bedt opp til svigers på middag. Var faktisk ganske koselig og vi fikk ribbe.. Da kvelden kom så gubben og jeg på Sons of Anarchy i kinoen. Så våknet A og lagde rabalder. Var blitt tett og forkjøla. Gråt og hosta og var helt fra seg. Ga henne nesespray og paracet, pakket henne godt inn I dyna og satt lenge og gynget I godstolen I stua. Hun ble til slutt rolig og sovnet godt. Da var det blitt såpass sent at jeg gikk og la meg selv. Var ikke helt i form enda heller.

Søndag morgen våknet A klokka 6. Ingen andre som våknet/gadd å stå opp med henne så jeg sto opp da jeg uansett måtte på do, knaske paracet og spise fordi jeg spiste så lite dagen før. Klokka 8 la jeg A ut i vogna og gikk for å vekke mannen. Han fikk pent stå opp og være sammen med L for jeg trengte mer hvile og hadde fortsatt veldig vondt i halsen. Jeg sov fra 8 til 9.30. Da kom L og gubben inn på rommet og gubben sa "Kanskje mamma skal stå opp nå".... Og jeg kjente det kokte i hele meg!! Tusen takk for at du kommer og vekker meg fordi du tydeligvis synes jeg hadde sovet nok!! Jeg sa ingenting for jeg ville sove mer, men greide ikke så tok en dusj og sto opp. Mannen begynte og snakke om at han ville jobbe litt i kjelleren. Da svarte jeg at "vi skal ikke finne på noe alle sammen da"? Da svarte han ikke! I steden gikk han å la seg på sofaen og SOVNA! Huff så slitsomt å være sammen med snille 2 åringen i 1,5 time. Buhuu....

Formen min var mye bedre etter paracet, sov og dusj så jeg spiste sammen med barna også kledde vi oss og koste oss ute i snøen som hadde falt i løpet av natten. Var veldig koselig og vi bygde snømann

Så ringte mamma og lurte på om hun og pappa kunne komme for de hadde barnebarn-abstinenser! Søtinger De kom og var sammen med oss hele dagen. Det var utrolig hyggelig

I dag ble vi bedt på middag hos naboen, som forøvrig er mannens tante. De har to barn som er på samme alder som L og A. Vi spiste og etterpå ble han sittende på kjøkkenet med telefonen sin!! Barna lekte og kranglet litt om hverandre, men han satt uberørt og glodde inn i skjermen. Tanta hans ropte fra stua at han kunne komme og sette seg der, men nei, han var limt til stolen. Til slutt ble A veldig sliten og trøtt og survet en del. Da ble han irritert og spurte om vi skulle gå hjem igjen. Herlighet. Han kunne jo bare underholdt en av barna, men begge satt på mitt fang og små krangla.

Så jeg gikk med på å gå hjem. Måtte uansett spise kveldsmat og ta kveldsstell osv.

Jeg blir bare så paff. Nå renner snart begeret over for meg. Jeg får lyst til å legge meg ned og gråte en hel dam!! Jeg blir så fortvila og trist over at han bryr seg så lite om ALT. Det er kun seg selv han tenker på. Jeg sitter å "drømmer" om å bo for meg selv og slippe og forvente ting av en jeg ikke kan forvente noe av. Heller bare klare meg selv. Men tanken på at han skal ha barna 50% av tiden skremmer meg fordi han er så likegyldig!!!

[ara]

Veldig oppmuntrende å lese Ara's dagbok for tiden....

[Gjest Siyha]

Uff, får så vondt av deg. Det er viktig at han får opp øynene, og det tror jeg kun han får ved at du gir han et ultimatum. Du er jo i prinsippet alenemor allerede slik jeg leser det her, og barna må jo også føle seg ganske avvist og ignorert. Hvis det skal reddes, så tror jeg ikke du kan la det gå noe særlig lengre tid.

[Kakaoen]

Enig med Siyha

På tide å komme med ultimatumet. Prøvd å ringe familievernkontoret og spør om de har tips til hvordan du kan få han med dit?

Du er jo allerede alenemor ja.. Og skulle dere gå fra hverandre så trenger han jo ikke å ha ungene 50%.. Han virker jo så lite interessert i de at det ville jo vært overraskende om han ville det

Stoooor klem til verdens beste Ara

Dette ordner seg til slutt på den ene eller den andre måten

[Favole]

Enig med Siyha og kakaoen her. Og stooooor klem til deg

Kjenner meg igjen i "drømmen" du beskriver. æsj, det er noe dritt! Men ville ringt familievernkontoret i morgen og hør hvordan du kan gå frem.

[ara]

Jeg skal ringe. Jeg skjønner jo at dette trenger en ordning så fort som mulig.

Jo, når det er noe så tyr barna mest til meg. Ser jo at de er glad i pappaen sin men det er mamma som er best. Ingen tvil. Og det er jo utrolig trist, men han kan jo om det selv!

Takk alle dere.

Dere er så snille som gidder å lese alle de negative innleggene mine. Jeg vil så gjerne snakke med mamma om dette her men hun blir ikke en nøytral part da jeg er datteren hennes... Men hun er jo ærlig og ser jo begge sider av saken. Jeg bare vil ikke bekymre henne..Jeg vil ikke at hun skal gå rundt å tenke på at jeg har det dritt.

Endret 24. november 2014 av ara

[Favole]

Om mammaen din er en du føler du egentlig kan snakke med om ting som er vanskelig så ville jeg gjort det. Det er kanskje godt å ha en som står en nær å snakke med om hvordan ting er på hjemmefronten? Det er viktig å ha støtte rundt seg når det stormer litt, selv om hun vil ta din "side" og ikke være nøytral. Hun ønsker nok å kunne være der for deg i en situasjon som dette!

[captiva]

Endret 24. november 2014 av HopsiDeisi

[Favole]

Hvor har vi funnet disse mannfolka egentlig?

(Og litt til eget forsvar, aldri hadde jeg trodd at det ville bli slik...)

[ara]

Jeg blir så fortvila og trist over at han bryr seg så lite om ALT. Det er kun seg selv han tenker på. Jeg sitter å "drømmer" om å bo for meg selv og slippe og forvente ting av en jeg ikke kan forvente noe av. Heller bare klare meg selv. Men tanken på at han skal ha barna 50% av tiden skremmer meg fordi han er så likegyldig!!!

[Kakaoen]

Kan man skylde på dårlig oppdragelse??

Min er virkelig en slask til tider han også.. Og jeg skylder på svigermor som har sydd puter under armene på han. Og ikke er vi flinke til å snakke sammen. Han er ikke vant til å snakke om veldig personlige ting hjemmenfra. Og det er egentlig ikke jeg heller. Så rota er nok der føler jeg.

La oss skylde på foreldrene

Og jeg synes du skal prate med mamman din om dette hvis du føler for det Hun har sikkert noen råd å komme med. De som har vært sammen i 30 år har vel vært igjennom tunge og tøffe tider de også vil jeg tro.

God klem til deg

[ara]

Hvor har vi funnet disse mannfolka egentlig?

(Og litt til eget forsvar, aldri hadde jeg trodd at det ville bli slik...)

De skulle ha seila sin egen sjø før vi fant dem. Kanskje vi hadde funnet noe bedre. Er vel straffa for å ta det første og beste

Neida... Men livet før barn var en smule enklere. Men han henger igjen i den tiden der han kunne feste hver eneste helg og bare måtte ta hensyn til seg selv.. Men altså....I en alder av 35 (!)så burde man snart kunne greie å legge fjortis livet på hylla?! Men å få barn var vel myyye mer enn han hadde trodd, enda han har sluppet unna VELDIG mye. Jeg har tatt meg av det meste. Alltid. Sånn skal det jo bare ikke være. Vi var og er 2 om oppgaven...

[Yesterday]

Trudde ting var bedre hos dere Han burde få seg en oppvåkning, han ser kanskje ikke at han holder på å miste deg. Skjønner ikke hva det er med han. Som de andre sier så er det lurt å ta tak i dette snart, ka skje forholdet kan reddes

[ara]

Trudde ting var bedre hos dere Han burde få seg en oppvåkning, han ser kanskje ikke at han holder på å miste deg. Skjønner ikke hva det er med han. Som de andre sier så er det lurt å ta tak i dette snart, ka skje forholdet kan reddes

Det var bra en periode etter at jeg skrev brev og reiste vekk. Da skjønte han litt. Men ting har tydeligvis gått i glemmeboka igjen...

[captiva]

Jeg bor fortsatt med han ja. Har en baby på 11 uker og ei jente på 4 år, så ikke bare bare å dra selvom jeg ofte har lyst.

"Godt" å se at det er flere som sliter med egoistiske og umodne menn. Føler at alle venninnene mine har menn som er mye hjemme og tar sin del.

[Leopanter]

Uff, Ara, det gjør vondt å lese om hvordan du har det... Du har heldigvis fått mange gode råd og støtteerklæringer her!

Håper dere kommer fram til en god løsning snart!

Og du, ikke vær redd for at vi skal synes dagboka di er negativ. Den er ikke det, den er oppriktig, og det er noe helt annet. Bruk den som en ventil