Dere som har sosial angst eller sjenerte opplever dere at folk misoppfatter dere ofte?

[Gjest Peanut]

Jeg er introvert. Det har faktisk ikke noe med å være sky eller sjenert. Å være sjenert betyr som regel at man er redd og føler seg uvel i sosiale situasjoner, og det er ikke noe jeg kan kjenne meg igjen i - men jeg snakker ikke mye når jeg er med folk jeg ikke kjenner, ihvertfall ikke til å begynne med. Å være en introvert vil si at man føler seg mest komfortabel i sitt eget sinn og at man fort mister energien hvis man er for lenge med folk.

Jeg er ikke sjenert, men jeg liker å ha en grunn til å prate før jeg orker å åpne munnen min, i motsetning til ekstroverter som elsker å snakke om all svada og ingenting, bare fordi de ikke liker det når det er stille. Det blir slitsomt da når jeg, som på min side liker stillhet og tid til å tenke for meg selv, konstant blir avbrutt av ''hørte du at Jorunn dreit seg ut her om dagen eller?''. Det er fysisk slitsomt, ikke psykisk, og det blir derfor mye kvalitetstid for meg selv når jeg har vært ute blant folk.

Derimot, kommer den rette personen med et interessant emne og gode argumenter om det, kan jeg stå/ sitte i timesvis å prate. ^^,

Har fått høre titt og ofte at "du burde bli flinkere på small talk". <_< Joda, men for meg så føles det tvungent og ekkelt ut, og det blir ikke naturlig fordi det blir bare rart. >_<

Av overnevnte grunner har jeg blitt kalt arrogant, sky, sjenert, stille etc etc etc. Begynner å bli litt lei. >_<

[Gjest snoopy_93]

Jeg blir oppfatta som sur og bitch.

Jeg har sosial forbi og går stort sett med "klørne ute" i sosiale sammenhenger pga frykt. Egentlig er jeg en ganske sosial person, blid og hyggelig. Forbiet har jeg hatt siden jeg var rundt 14år sammen med panikk angsten.

[MyElixir]

Jeg har sosial angst, men jeg er ikke sjenert. Stor forskjell på disse tingene.

[AnonymBruker]

Husker når jeg gikk andreåret på videregående, hadde ingen venner i klassen men det var ei som sa at alle syntes jeg var skikkelig bitch. Jeg er jo ikke det, men jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg foran andre, og blir usikker spesielt når jeg ikke kjenner noen eller lager mine egne tanker om hva folk sier/tror/mener om meg.

Har også blitt bedt av sjefen å snakke mer under diverse møter og komme med forslag, men det tør jeg ikke og det tror jeg ikke han skjønner. Jeg er musestille, mest fordi jeg VIL si ting, men istedenfor tenker jeg på forskjellige måter jeg kan si ting, og forestiller meg at folk kommer til å synes det er teite forslag, så da holder jeg kjeft.

Anonymous poster hash: b7d08...802

[Jus sanguinis]

Men den tanken om at folk ikke liker meg uansett har satt seg i hodet og da føler jeg at jeg blir fake.

Da er det vel først og fremst det som er problemet, er det ikke?

[AnonymBruker]

Da er det vel først og fremst det som er problemet, er det ikke?

Ja, det er det. Jobber mye med dette i terapi, men dette er en tanke som har vært med meg siden jeg var barn.

Det blir vel en ond sirkel siden jeg tenker at folk ikke liker meg, og da trekker jeg meg bort eller virker utilgjengelig. Noe som igjen fører til at folk tror at jeg ikke vil ha noe med dem å gjøre.

Det er vanskelig å ta teorien ut i praksis siden det kommer automatisk og er blitt en leveregel for meg.

Anonymous poster hash: 22f96...b23

[Zinnia]

Jeg er introvert. Det har faktisk ikke noe med å være sky eller sjenert. Å være sjenert betyr som regel at man er redd og føler seg uvel i sosiale situasjoner, og det er ikke noe jeg kan kjenne meg igjen i - men jeg snakker ikke mye når jeg er med folk jeg ikke kjenner, ihvertfall ikke til å begynne med. Å være en introvert vil si at man føler seg mest komfortabel i sitt eget sinn og at man fort mister energien hvis man er for lenge med folk.

Jeg er ikke sjenert, men jeg liker å ha en grunn til å prate før jeg orker å åpne munnen min, i motsetning til ekstroverter som elsker å snakke om all svada og ingenting, bare fordi de ikke liker det når det er stille. Det blir slitsomt da når jeg, som på min side liker stillhet og tid til å tenke for meg selv, konstant blir avbrutt av ''hørte du at Jorunn dreit seg ut her om dagen eller?''. Det er fysisk slitsomt, ikke psykisk, og det blir derfor mye kvalitetstid for meg selv når jeg har vært ute blant folk.

Derimot, kommer den rette personen med et interessant emne og gode argumenter om det, kan jeg stå/ sitte i timesvis å prate. ^^,

Har fått høre titt og ofte at "du burde bli flinkere på small talk". <_< Joda, men for meg så føles det tvungent og ekkelt ut, og det blir ikke naturlig fordi det blir bare rart. >_<

Av overnevnte grunner har jeg blitt kalt arrogant, sky, sjenert, stille etc etc etc. Begynner å bli litt lei. >_<

Kjenner meg igjen i dette Før var jeg i tillegg ganske sjenert og sky, men har stort sett lagt den usikkerheten bak meg, og er nå "bare" en introvert som forøvrig er veldig glad i, og fasinert av mennesker.

Har aldri vært en fan av small talk jeg heller, men har blitt litt flinkere etter at jeg begynte å tenke annerledes om det. Small talk er rett og slett noe mange mennesker trenger, og det har sin funksjon som et slags "lim" eller en høflighetskonvensjon. Så hvis jeg heller tenker på det som en ferdighet som er grei å kunne av praktiske årsaker, og som noe jeg gjør for andre selv om det ikke gir meg så mye personlig. Og så tenker jeg at det ikke er så farlig om det blir litt pjatt og teit, det er jo nettopp det small talk er Og så kan det jo være ganske komisk for meg selv også å observere meg i rollen som Joviale-Zinnia som diskuterer vær og vind

OT, til trådens tema:

Ja, jeg har definitivt blitt misforstått mange ganger, og blitt sett på som rar, overlegen og sikkert mye annet. Og det verste var at det tok veldig lang tid før jeg skjønte dette, det falt meg ikke inn at folk kunne tro jeg mente noe vondt, for det er så langt fra min personlighet som det går an å komme. Så jeg tolket negativiteten jeg fikk tilbake som et tegn på at noe var galt med meg, i stedet for at det skyldes misforståelser, og det forsterket jo bare mine egne negative tanker og usikkerhet.

Men det meste går an å løses, og noen av de nøklene jeg tror er viktigst er nevnt tidligere i tråden; smil og se på folk, vis at de blir sett og prøv å vær til stede og lytt til de andre. Når man klarer å slappe litt av og flytte oppmerksomheten til de andre blir alt så mye enklere Da slipper man å bekymre seg over seg selv, samtidig som man får med seg hva som skjer og kan respondere på det. Og så er det øving og eksponering, og å tilgi seg selv og ikke ta det så høytidelig om man roter det til en gang i blant

[AnonymBruker]

Har nylig hatt møte med sjefen fordi jeg ikke er flink nok til å lede møter og snakke i lunsjen med kollegaer. Møter er greit, den ser jeg også. Men i lunsjen har jeg "fri" og vil være meg selv. Fikk til svar at han tolket det som at jeg da ikke ville bidra til et godt miljø på jobben.

Anonymous poster hash: eb065...97d

[Shinigami]

Jeg er akkurat som deg ts. Det er vanskelig å ha det sånn. Jeg har blitt litt bedre med åra,men sliter fortatt. Vil jo så gjerne bli venn med folk,men jeg tør ikke ta intiativet selv og av andre blir jeg oppfattwt aom sur og overlegen... Noe jeg absolutt ikke er.

[Twinky0]

Jeg vil også påstå at jeg er introvert. Jeg blir direkte sliten av et par over utadvendt folk! Syns mange kan ta mye plass, og har vanskelig for å godta at folk er forskjellig.. Alle sier at man må "by" mye på seg selv, det er greit men det er ulike måter å gjøre det på. Noen andre "introverte" som føler det samme?

[Strikkesokken]

Jeg kan bli veldig sånn i enkelte situasjoner, og helt motsatt i andre. Både med folk jeg ikke kjenner, og venner jeg har hatt lenge. Er utrolig slitsomt å føle seg utilpass, men jeg tror mye av det handler om dem rundt meg og, deres kroppsspråk og kommentarer, hvor interessert de egentlig virker i å bli kjent med meg, eller hvor mye det ser ut til at de bryr seg. Egentlig er jeg veldig utadvendt og fins ikke sjenert, men enkelte mennesker får meg bare til å føle meg skikkelig utilpass, og da virker jeg sannsynligvis arrogant og overlegen fordi jeg ikke tør å snakke med dem

Endret 10. april 2014 av Flyndrefanten