Dere som har sosial angst eller sjenerte opplever dere at folk misoppfatter dere ofte?

[AnonymBruker]

Sliter endel med dette.Folk misoppfatter meg ofte,og tror at jeg er sur,overlegen eller bare kjedelig.

Plager meg egentlig ganske mye,og jeg prøver jo å være hyggelig og smile.Men den tanken om at folk ikke liker meg uansett har satt seg i hodet og da føler jeg at jeg blir fake.

Undrer meg ofte over at ingen tenker den tanken om at jeg er sjenert,men så er det vel ofte det med signaler.At jeg kanskje blir litt for stram i maska når jeg er stresset,og at ofte ikke tør å si hei så da unngår jeg heller.

Enkelte,spesielt kvinner blir ganske bitchy mot meg selv om jeg aldri har sagt noe stygt og jeg sier hei og smiler,mens mannfolk kan slenge spydige kommentarer.

Jeg syns det er veldig utfordrende å ha det sånn,og ja jeg prøver å jobbe med det.Har holdt på med det i årevis uten at jeg føler at jeg kommer noen vei,men det går vel bare veldig sakte

Trenger vel ikke å skrive at jeg ikke har noen venner.Er vel ingen som vil være venn med noen som bare står der og ikke sier noen ting.

Anonymous poster hash: 22f96...b23

[AnonymBruker]

Det er lett å blir misoppfattet som sur når man er sjenert ja. Mulig andre opplever det sånn på meg, men de har ikke sagt det ihvertfall.

Jeg blir oppfattet som veldig rolig og balansert. Men hadde de vært i hodet mitt så hadde de sett at det ikke stemmer. Men da er jeg tydeligvis rolig på utsiden. Men jeg tenker og reflekterer over situasjoner som jeg gjør/er med i hele tiden. Fryktelig slitsomt.

Anonymous poster hash: ff8f6...540

[AnonymBruker]

Ja,det er utrolig slitsomt.Jeg er mer i hodet mitt enn jeg er i situasjonen.

Føles som jeg mislykkes uansett hvor hyggelig jeg prøver å være.

Har jo fått høre flere ganger at folk tror at jeg er overlegen,men jeg er bare usikker,sjenert og har bøttevis med angst.

Anonymous poster hash: 22f96...b23

[Dricka]

Nei, skjer ikke så ofte for min del enda jeg er så sjenert at jeg såvidt tørr å se folk i øynene. Handler vel litt om å være imøtekommende og blid da det gjelder.. Ikke vet jeg.

[AnonymBruker]

Jepp. Har ikke angst, men har alltid vært typen som har foretrukket å forsvinne i mengden. Dårlig kombinasjon når en har vært lett å få øye på. Resulatet har ofte vært at jeg har blitt oppfattet som arrogant. Ikke så hyggelig alltid...

Anonymous poster hash: c680e...39b

[Gjest Blondie65]

Fortsett å jobbe med det. Jeg lover at det blir bedre.

Noen triks: når du snakker med andre prøv å legge merke til en ting de sier og kommenter det. Gi komplimenter, det er kontaktskapende.

Og ja, hvordan forklare det negative tankekjøret til noen som ikke har opplevd det? Som å forklare fargen rød til en blindfødt.

[AnonymBruker]

Når jeg var tenåring skjedde det ofte, og skjønner veldig godt hvordan du har det! Man er jo det motsatte av overlegen, så det er kjipt å få det slengt etter seg hele tiden. Jeg har vokst litt av sjenertheten av meg, og blir aldri tatt for å være overlegen lenger. Prøver å smile mye og være glad. Men sliter fortsatt en del med angst. J

eg kjenner meg veldig godt igjen i det mange her skriver, at man er mer inni sitt eget hode enn i en sosial situasjon. Overanalyserer og vurderer alt. Det er kjempeslitsomt. Jeg tenker ofte at folk synes jeg er rar, stille, kjedelig eller dum. Det er veldig frustrerende, for jeg vet at jeg er en morsom, snill og intelligent person som har masse å komme med. Men jeg får ikke vist det i sosiale situasjoner, med mindre jeg kjenner personene godt... Jeg blir bare stressa, ukomfortabel, vet ikke helt hva jeg skal si også videre.

Er det noen måte å bli kvitt det på?

Anonymous poster hash: 48791...1c8

[AnonymBruker]

sliter med det samme. har begynt å gå til psykolog og får hjelp med min sosial angst. så langt har det hjulpet masse. vil råde deg til det samme. det vil hjelpe deg masse og fortere.

Jeg har og brukt mange år på selvhjelp men det har gått fortere hos psykologen. hvis du går til fastlegen din og så vil du sikkert få en henvisning. lykke til videre

Anonymous poster hash: adfe1...6be

[AnonymBruker]

Det skjer jo ikke med alle.Noen er jo hyggelige uansett,og virker som de forstår at jeg er sjenert.

Men jeg skjønner ikke hvorfor endel føler at de må oppføre seg stygt mot meg når jeg ikke har sagt eller gjort noe.

Bruker vel for mye tid på de jeg føler ikke liker meg,og jeg tar det vel altfor personlig.

Anonymous poster hash: 22f96...b23

[AnonymBruker]

Jeg går allerede i terapi,og har gjort det i ca 2 år. Har vel blitt litt bedre,men det sitter veldig godt og føler at jeg stanger i en vegg som oftest.

Anonymous poster hash: 22f96...b23

[Gjest Blondie65]

Det er nok overreaksjon på det folk sier. Der andre ville sagt "hvorfor sier/sa du det" når noen sier noe slemt, så går vi i analytisk modus.

Jeg pleide å ha en mengde kule kommentarer klar i hodet - men de kom aldri ut. Så bestemte jeg meg for å prøve å si det i stedenfor å tenke det og i 90 % av tilfellene blir det en suksess. De 10 % resterende er det en blanding av fiasko og ikke fullt så morsomt som det hørtes ut i mitt hode - noe som er den samme andelen av suksesser de fleste andre har.

Selvtillit er en god nøkkel her - og at en sier positive ting om seg selv for å døyve de destruktive tankene.

[AnonymBruker]

Problemet mitt er at det er blankt i hodet mitt når noen sier noe til meg uansett om det er noe stygt eller ikke. Først etterpå kommer jeg på alt jeg kunne sagt,mens der og da står jeg der bare og sier ja og ha.

Folk forstår ofte ikke hva jeg mener siden jeg er stresset når jeg skal forklare noe,og prøver jeg å være morsom så slår den ofte ikke an. Eller det vil si,noen ganger ler folk faktisk av noe jeg sier,men det skjer kanskje en gang hvert skuddår

Anonymous poster hash: 22f96...b23

[Gjest Blondie65]

Tenk litt over hva det er folk ler av når andre er morsomme.

Da jeg var ung var det også blankt i mitt hode. Men nå når jeg er gammel husker jeg morsomme filmkommentarer, sangtekster og egne erfaringer sammen med andre. Når noen sier noe dukker disse opp som kommentarer til det de andre har sagt.

Å være kul og utadvendt eller overvinne sjenerthet handler om å fokusere mer på andre enn en selv. Sitter du og snakker med Linda og Unni og det eneste du selv tenker på er hva du selv skal si så lytter du heller ikke til det som blir sagt. Hvis du fokuserer på det som blir sagt isteden og vender deg til å spørre f.els "hva følte du da" eller "hva gjorde du da" så viser du både at du følger med og er interessert. Når du har vendt deg til å gjøre dette i små grupper fortsetter du til større grupper - f.eks lunsjbordet på jobben.

[AnonymBruker]

Ja, jeg tror folk ofte misoppfatter meg dessverre.

Jeg har fått høre fra andre at de først trodde jeg var veldig overlegen og selvgod, og at det ikke virket som om jeg var interessert i å bli kjent med noen. Dette har de da altså sagt til meg etter at de har blitt litt kjent med meg, og de har blitt overrasket over hvor hyggelig jeg faktisk var..

Det siste jeg vil er at folk skal tro jeg er overlegen og selvgod!! Men det blir dessverre slik når man sitter der lammet av angst og ikke greier å snakke med noen.

Har også inntrykk av at folk ofte misforstår det jeg prøver å si, fordi jeg blir stresset og usikker når jeg prater med folk, og da begynner jeg å bable i vei, og så mister jeg tråden i min egen tankerekke og alt blir bare tull... :frown:

Anonymous poster hash: 90b37...c5f

[AnonymBruker]

Ja, jeg tror folk ofte misoppfatter meg dessverre.

Jeg har fått høre fra andre at de først trodde jeg var veldig overlegen og selvgod, og at det ikke virket som om jeg var interessert i å bli kjent med noen. Dette har de da altså sagt til meg etter at de har blitt litt kjent med meg, og de har blitt overrasket over hvor hyggelig jeg faktisk var..

Det siste jeg vil er at folk skal tro jeg er overlegen og selvgod!! Men det blir dessverre slik når man sitter der lammet av angst og ikke greier å snakke med noen.

Har også inntrykk av at folk ofte misforstår det jeg prøver å si, fordi jeg blir stresset og usikker når jeg prater med folk, og da begynner jeg å bable i vei, og så mister jeg tråden i min egen tankerekke og alt blir bare tull... :frown:

Anonymous poster hash: 90b37...c5f

Kjenner meg veldig igjen i dette! Føler ikke at jeg får sagt det jeg vil si, for jeg mister tråden fordi jeg blir usikker og stressa... så kommer det ofte ut på en dum eller feil måte. Det er kjempeslitsomt, og jeg føler meg så dårlig. Ønsker jeg kunne være avslappa og lett å prate med...

Godt å høre at det er flere som også har det sånn, selv om jeg selvfølgelig ikke unner andre det. Men det føles litt ensomt, for det er ikke noe folk snakker om... føles ut som en svakhet.

Anonymous poster hash: 48791...1c8

[AnonymBruker]

I tenårene slet jeg med sosial angst og var til behandling for det. Jeg opplevde at en oppfattet meg som arrogant før hun ble godt kjent med meg. Hun sa at kroppsspråket mitt virket unnvikende og at hun derfor trodde jeg så ned på henne.

Sannheten var at jeg ikke følte meg god nok til å snakke med henne.

Anonymous poster hash: 6774b...0e4

[AnonymBruker]

Ts her.

Syns det er litt rart at omtrent ingen faktisk tenker at man kanskje er sjenert eller usikker. Alle bare tenker automatisk at man er overlegen og andre negative ting.

Selv så kan jeg tenke at folk sikkert er sjenerte hvis de er litt stille og virker litt unnvikende.

Anonymous poster hash: 22f96...b23

[AnonymBruker]

Ja, får stadig vekk høre at andre oppfatter meg som overlegen og sur. Det er spesielt sårt når jeg egentlig har et brennende ønske om å bli kjent med mange av dem, eller bare være hyggelig, men det blir liksom "rart" uansett hva jeg gjør. Jeg blir rett og slett skikkelig ukomfortabel rundt mennesker jeg ikke kjenner godt.

Anonymous poster hash: 8e386...885

[AnonymBruker]

Jeg er fortsatt litt sjenert, men ikke lenger på en veldig tydelig måte.

Før var jeg veldig sjenert. Satt jeg med venner og det kom en ukjent, ble jeg veeeldig stille og sa knapt et ord. Følte meg bare veldig ukomfortabel. Da jeg etterhvert ble godt kjent med disse (som regel jenter) så er fellesnevneren "Du ****** før jeg ble kjent med deg, så trodde jeg at du var skikkelig bitch! Men du er jo faktisk veldig grei" De trodde alltid at jeg satt i hjørnet og var høy på pæra med mitt blonde hår.

Anonymous poster hash: 0ff34...844

[Kjempeliten]

Noen har trodd jeg er overlegen. men så bare tør jeg liksom ikke å si hei eller slå av en prat. Men jeg har skjerpa meg mye i det siste, ser folk i øya når jeg går forbi og sier hei! Kan gjerne slå av en liten prat om alt og ingenting. Stille folk spørsmål funker.

Jeg tenker egentlig veldig mye på hva folk tror om meg, redd for å si noe feil og sånn. Men så har jeg begynt å tenke at, om de ikke liker meg, så er det bare sånn det er! En kan ikke være bestevenn med alle! Dessuten oppfører alle seg litt "teit" innimellom uansett. Det har ikke mye å si, og det blir glemt i etterkant. Om noen begynner å prate om ting jeg ikke vil bli mint på, at jeg dreit meg ut eller noe, så prøver jeg alt jeg kan for å få samtalen over på et nytt tema. Funker ikke å bare stå der og holde kjeft da eller begynne å forsvare seg selv. Er nok mange usikre som gjør det.

Men man må bare tvinge seg selv, øve.. så går det bedre. Prøv å bare gi litt faen:)