Kan jeg bli lærer?

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente tidlig i 20-årene som har slitt en del psykisk, og derfor har jeg ikke kommet i gang med utdanning. Jeg har tenkt mye på hva jeg vil bli, og synes lærer høres spennende ut. Jeg er veldig interessert i å lære selv, synes det var gøy å gå på skolen, og er veldig interessert i realfag. Har derfor tenkt på lektor i realfag.

Men, som sagt, så sliter jeg psykisk. Jeg er sjenert, har veldig lav selvfølelse, og er langt i fra noen autoritetsperson. Jeg synes det virker veldig skummelt å skulle stå foran andre å snakke, men tenker at jeg blir jo vant til dette. Aller mest er jeg redd for å få en klasse som ikke er interessert i å lære, som er "slemme", og som jeg ikke klarer å håndtere. Hva gjør man i slike situasjoner? Er det veldig dumt av meg å satse på læreryrket når jeg har de utfordringene jeg har?

Hadde blitt veldig glad om noen lærere her inne kunne ha kommet med litt innspill, og hvordan de evt har opplevd dette.

Anonymous poster hash: a13e7...b7e

[Gjest *kokos*]

Jeg er lærer, og jeg vil si at det krever mye av meg psykisk. En sak er arbeidspresset, men elevene kan være veldig frittalende. Jeg er en godt likt lærer, som bruker mye tid på å lage gode undervisningsopplegg.

Opp gjennom årene har jeg likevel blitt kalt stygge ting, en elev har spytta på meg, to har angrepet meg fysisk, og svært mange har sovna/sagt at opplegget er kjedelig. Ofte er det elever som ler bak ryggen min, og en kan aldri vite om det er meg de ler av.

En må tåle å ha oppmerksomhet, og en må kreve respekt og fokus. Om du viser usikkerhet vil elevene spise deg opp.

Mulig andre har andre erfaringer, men dette er i allefall mine hverdagserfaringer (byskoler, ungdomsskole og vgs).

[Gjest *kokos*]

... men jeg må legge til at jeg elsker jobben min, da. Hørtes veldig negativ ut over her, så jeg. Yrket er flott, men jeg tror som sagt at det krever en sterk selvtillit.

[AnonymBruker]

Ikke nok med at elevene kan være ufyselige; de har gjerne like ufyselige curlingforeldre som lovpriser avkommet og truer med advokat dersom poden blir irettesatt.

Anonymous poster hash: 55414...e3c

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg lærer, men jeg tror du kommer til å vokse veldig etter hvert. Både gjennom studietiden og gjennom de første årene som lærer. Jeg hadde en fysikklærer som var ganske sjenert og litt keitete. Likevel er han den beste læreren jeg noen gang har hatt. Jeg må inrømme at jeg først tenkte litt "wtf, er dette læreren jeg skal ha????" og ble litt stresset, men etter et par uker så var synet mitt totalforandret. Selv om han var litt usikker sånn generelt, hadde han enorm selvtillitt når det gjaldt faget. Han er utrolig smart og i tillegg en veldig hyggelig person. En sånn lærer som genuint er opptatt av elevene og deres liv. I tillegg fikk han mer selvtillitt etter hvert som året gikk.

Så jeg har troen på at det vil gå bra, men som du nok vet, tenåringer kan være slemme. Så det kan hende du får en klasse som er helt jævelig, men da er det din jobb å sette dem på plass. Når du slår hardt ned på slikt, så slutter de som oftest. Dersom du viser usikkerhet og ignorerer dette blir det bare verre. Men dette vet du nok. Håper det ordner seg for deg!

Anonymous poster hash: 84dd7...e43

[Gjest *kokos*]

Jeg studerte sammen med et par som ville bli lærere fordi de elsket faget sitt/var tidligere mobbeoffer og ville utgjøre en forskjell osv. Felles for dem var at de ikke tok innover seg hva yrket faktisk handler om. Det handler om veldig mye mer enn å vise omsorg og lære bort faget sitt.

I ungdomsskolen bruker jeg bla masse tid på å mekle i konflikter mellom hysteriske 14-årige jenter, jeg må forsøke å hindre en elev med adhd og tourettes i å angripe medelever, jeg må i møter med barnevernet angående en elev som er blitt misbrukt av far, jeg må forholde meg til 15-åringer som allerede har gitt opp tanken om en utdanning, og jeg må vise profesjonalitet og kontroll overfor foreldre som mener det er min feil at deres barn mobber/hater skolen/svarer meg stygt.

Noen elever er herlige, andre er jævlige. Jeg forholder meg til alle, bryr meg og alle og underviser alle.

Dette kan jeg ikke "vokse meg inn i". Det er en grunn til at så mange flykter fra yrket få år ettwr endt utdannelse. Det er beinhardt for psyken, og styrken må du inneha og utvise fra dag én.

[AnonymBruker]

TS her, takk for tilbakemeldinger!

Jeg er en omsorgsfull person, men alt utenom det faglige som jeg har hørt kan bli litt vel mye til tider, er også noe jeg ikke ønsker så mye av. Dette er også en av grunnene til at jeg tenker i retning av lektor, da jobber man vel helst på vgs? Jeg ser for meg at det kan bli litt mindre av slike mer personlige ting der, i forhold til ungdomsskole og barneskole? Og dette har vel kanskje litt med om man er kontaktlærer eller ikke også?

AB #5: Du skrev "Så jeg har troen på at det vil gå bra, men som du nok vet, tenåringer kan være slemme. Så det kan hende du får en klasse som er helt jævelig, men da er det din jobb å sette dem på plass. Når du slår hardt ned på slikt, så slutter de som oftest. Dersom du viser usikkerhet og ignorerer dette blir det bare verre. Men dette vet du nok. Håper det ordner seg for deg!"

Dette har jeg sett flere skrive, og er en av de tingene som gjør at jeg kvier meg for å gå i denne retningen. Lærer man dette i utdannelsen (jeg har ikke bestemt meg for om jeg vil ta lektorpogrammet eller bachelor+master+ppu)? Dette er noe jeg ikke akkurat føler ligger naturlig for meg, jeg aner ikke hva jeg skulle ha gjort for å sette de på plass, og slå hardt ned på uønsket oppførsel. Er vel relativt begrenset hva man som lærer kan gi av sanksjoner også?

Jeg er veldig interessert i mange fag, og vet jeg er flink til å forklare og formidle, noe jeg synes er kjempegøy (hjelper ofte småsøsken og vennene deres med skolearbeid). Jeg synes også det er gøy å undersøke temaer slik at jeg kan få forklart ting på en spennende og motiverende måte. Men hadde vært veldig kjedelig å ta en så lang utdannelse, bare for å finne ut at jeg ikke egner meg som lærer på grunn av autoritetsproblemer og andre ting som ikke egentlig har noe med undervisning å gjøre.

Anonymous poster hash: a13e7...b7e

[AnonymBruker]

Kan du bli lærer på f.eks Sonans da? Ettersom elevene betaler en god sum penger for å gå der er de vel mer motivert vil jeg tro.

Anonymous poster hash: 55414...e3c

[AnonymBruker]

Kan du bli lærer på f.eks Sonans da? Ettersom elevene betaler en god sum penger for å gå der er de vel mer motivert vil jeg tro.

Anonymous poster hash: 55414...e3c

TS her. Jeg har også tenkt at dette må være et bra sted å være lærer. Men er jo bregrenset med slike skoler, så ser for meg at det kan være vanskelig å få jobb der. Tenker derfor at jeg må være realistisk, og ha i bakhodet at jeg mest sannsynligvis må ihvertfall i perioder jobbe på offentlige skoler, og derfor ha tenkt godt igjennom om det er noe for meg eller ikke før jeg begynner utdannelsen.

Anonymous poster hash: a13e7...b7e

[AnonymBruker]

Jeg studerte sammen med et par som ville bli lærere fordi de elsket faget sitt/var tidligere mobbeoffer og ville utgjøre en forskjell osv. Felles for dem var at de ikke tok innover seg hva yrket faktisk handler om. Det handler om veldig mye mer enn å vise omsorg og lære bort faget sitt.

I ungdomsskolen bruker jeg bla masse tid på å mekle i konflikter mellom hysteriske 14-årige jenter, jeg må forsøke å hindre en elev med adhd og tourettes i å angripe medelever, jeg må i møter med barnevernet angående en elev som er blitt misbrukt av far, jeg må forholde meg til 15-åringer som allerede har gitt opp tanken om en utdanning, og jeg må vise profesjonalitet og kontroll overfor foreldre som mener det er min feil at deres barn mobber/hater skolen/svarer meg stygt.

Noen elever er herlige, andre er jævlige. Jeg forholder meg til alle, bryr meg og alle og underviser alle.

Dette kan jeg ikke "vokse meg inn i". Det er en grunn til at så mange flykter fra yrket få år ettwr endt utdannelse. Det er beinhardt for psyken, og styrken må du inneha og utvise fra dag én.

Hmm.. Så du tror ikke det er mulig at en vokser som person og blir flinkere til å takle slike situasjoner? Dersom man var et mobbeoffer på ungdsomsskolen så vil dette garantert prege hele voksenlivet ditt på en negativ måte? En vil alltid være usikker? Og slike situasjoner som du nettopp nevnte.. Er en nødt til å vite hvordan en skal takle de som barn for at en i det hele tatt kan takle de som voksen? Siden en kan jo umulig bli flinkere til å takle dette etter hvert, ifølge deg.

Dette var tullete og det virker som du har en negativ holdning overfor tidligere mobbeoffere. Aner du hvor mange lærere det finnes som har opplevd mobbing? Mange. Og mange av disse er helt fantastiske lærere. Det virker som om du prøver å skremme bort TS fra læreryrket. I tillegg ser en oftest slike situasjoner i ungdomsskolen, som du nevner. TS ønsker å bli lektor i realfag. Da er jo følgelig videregående mer relevant. Elever på videregående er som oftest helt annerledes enn elever på ungdomsskolen. Som elev selv synes jeg ungdomsskolen var helt forferdelig med så mange umodne mennesker og unødvendig drama. Dette ser jeg overhodet ikke på videregående. Lærerne jeg har sier at de så å si aldri opplever slike ting, selv om de ofte får høre om livssituasjonen til elevene, på godt og vondt. Mye av dette handler også om i hvor stor grad en involverer seg i elevene.

Denne saken du nevner om misbruk. Dette er et helt spesielt tilfelle og jeg synes ikke du bør skrive dette til TS engang. Slike tilfeller forekommer, men jeg synes ikke dette skal være en grunn for at hun ikke skal velge å bli lærer. Lærere blir ikke utdannet for å takle slike situasjoner. Det hender at elever kommer til dere for å fortelle slikt, men det er ikke dere som skal håndtere det. Det er det ekspertene som skal gjøre. Dere har jo selvsagt da en sentral rolle i dramaet og et ansvar, men dere sitter jo ikke med alt sammen i fanget alene.

Anonymous poster hash: 84dd7...e43

[AnonymBruker]

Jeg er lærer i vgs men har også tidligere jobbet i ungdomsskolen. Jeg må si det er stor forskjell. Etter min siste runde i u.skolen, lovte jeg meg selv at jeg aldri skulle tilbake dit igjen.

På vgs er elevene hakket mer modne, men også her kan enkeltelever være frekke og vanskelige å ha i klassen. Jentedramaene er nok vanligere i u.skolen, de fleste har vokst av seg dette på vgs.

Dessverre lærte jeg ingenting om klasseledelse på PPU. Alle mine triks har jeg måttet finne fram til selv - the hard way. Så lærerutdanningen/PPU bør absolutt styrkes på dette feltet.

Det å være kontaktlærer kan være krevende - men det trenger du kanskje ikke bli? Faglærer blir ikke blandet så mye opp i elevers vanskelige hjemmeforhold osv. Dette er kontaktlærer og Elevtjenestens hodepine.

Kanskje du kan besøke en skole i nærheten og be om å få være flue på veggen en time? Da får du mer føling med hvordan realiteten er i norsk skole i dag. Jeg har ikke frekke elever, men jeg jobber på et mindre programområde - ikke stud.spes. Derfor har jeg færre elever i klassen. Største problemene jeg har er ikke atferdsproblematikk, men fravær, forseintkomminger, ikke gjorte lekser/innleveringer, de driver med andre ting i timen - slike ting. Men dette har jeg strategier for å håndtere.

Anonymous poster hash: 3e6ed...c7a

[Gjest *kokos*]

Hmm.. Så du tror ikke det er mulig at en vokser som person og blir flinkere til å takle slike situasjoner? Dersom man var et mobbeoffer på ungdsomsskolen så vil dette garantert prege hele voksenlivet ditt på en negativ måte? En vil alltid være usikker? Og slike situasjoner som du nettopp nevnte.. Er en nødt til å vite hvordan en skal takle de som barn for at en i det hele tatt kan takle de som voksen? Siden en kan jo umulig bli flinkere til å takle dette etter hvert, ifølge deg.

Dette var tullete og det virker som du har en negativ holdning overfor tidligere mobbeoffere. Aner du hvor mange lærere det finnes som har opplevd mobbing? Mange. Og mange av disse er helt fantastiske lærere. Det virker som om du prøver å skremme bort TS fra læreryrket. I tillegg ser en oftest slike situasjoner i ungdomsskolen, som du nevner. TS ønsker å bli lektor i realfag. Da er jo følgelig videregående mer relevant. Elever på videregående er som oftest helt annerledes enn elever på ungdomsskolen. Som elev selv synes jeg ungdomsskolen var helt forferdelig med så mange umodne mennesker og unødvendig drama. Dette ser jeg overhodet ikke på videregående. Lærerne jeg har sier at de så å si aldri opplever slike ting, selv om de ofte får høre om livssituasjonen til elevene, på godt og vondt. Mye av dette handler også om i hvor stor grad en involverer seg i elevene.

Denne saken du nevner om misbruk. Dette er et helt spesielt tilfelle og jeg synes ikke du bør skrive dette til TS engang. Slike tilfeller forekommer, men jeg synes ikke dette skal være en grunn for at hun ikke skal velge å bli lærer. Lærere blir ikke utdannet for å takle slike situasjoner. Det hender at elever kommer til dere for å fortelle slikt, men det er ikke dere som skal håndtere det. Det er det ekspertene som skal gjøre. Dere har jo selvsagt da en sentral rolle i dramaet og et ansvar, men dere sitter jo ikke med alt sammen i fanget alene.

Anonymous poster hash: 84dd7...e43

Negativ holdning til mobbeoffere? Jasså... Det jeg mente, og skrev, var at disse som jeg kjente, og som selvsagt ikke er representative for alle mobbeoffere eller alle som elsker faget sitt, ikke var forberedt på hva yrket faktisk innebærer.

Det er klart at en blir tryggere og mer kompetent etterhvert, men om en usikker på seg selv så vil ikke de første årene i læreryrket styrke deg, akkurat.

Og ja, hun vil bli lærer på vgs, men det er ikke gitt at en får jobb der en vil uten erfaring. Kanskje må hun innom u-skolen først, og derfor ga jeg henne eksempler på hva min hverdag går ut på. På en skole med 4 paralleller er ikke dette så uvanlig, akkurat.

[Gjest *kokos*]

Og en kan heller ikke nødvendigvis velge ikke å være kontaktlærer. Det kommer an på stillingsutlysningen, og som skoleleder hadde iallefall jeg vært skeptisk til denne personens evne til klasseledelse og samarbeid, om vedkommende absolutt ikke vil være kontaktlærer.

[AnonymBruker]

Jeg har vært lærer i mange år på barneskolen, og jeg vil si at det er et yrke der man må ha god psyke og selvtillit i bunnen! Jeg ser ofte lærere som ikke takler elever og klasser, og som rett og slett blir mobbet og

behandlet på en respektløs måte. Noe av grunnen til dette er nok at de ikke stoler på seg selv og ikke er autoritære nok. Å være leder for en klasse krever en del av deg!

Jeg jobber kanskje på en skole der vi har i overkant mange utfordrende elever, men jeg har mange bekjente og venner som jobber på andre barneskoler, og på ungdomsskoler og vgs. Av de tre er nok vgs den best løsningen om man vil styre unna konflikter og et tøft klassemiljø. Jeg ville definitivt prøvd meg i klasserommet før jeg begynte på utdanningen om du er så usikker. Det er en ganske annen verden enn mange tror!

Anonymous poster hash: 1ef13...b95

[AnonymBruker]

Og en kan heller ikke nødvendigvis velge ikke å være kontaktlærer. Det kommer an på stillingsutlysningen, og som skoleleder hadde iallefall jeg vært skeptisk til denne personens evne til klasseledelse og samarbeid, om vedkommende absolutt ikke vil være kontaktlærer.

Mulig det er slik i ungdomsskolen, men der jeg jobber (vgs) vil ingen tvinges til å bli kontaktlærere. Du kan bli spurt om det, ja, men det er ok å takke nei (det har jeg gjort etter å ha prøvd det et år og nesten brent meg ut..) Om man søker på en faglærerstilling i vgs, så der det sjelden at kontaktlæreransvar er nevnt i stillingsutlysningen, dette fordi kontaktlæreroppgaven gjerne rullerer, og de fleste klasser skifter kontaktlærer hvert år.

Men i grunnskolen kan det selvsagt stå i utlysningen.

Anonymous poster hash: 3e6ed...c7a

[AnonymBruker]

Jeg har vært lærer i mange år på barneskolen, og jeg vil si at det er et yrke der man må ha god psyke og selvtillit i bunnen! Jeg ser ofte lærere som ikke takler elever og klasser, og som rett og slett blir mobbet og

behandlet på en respektløs måte. Noe av grunnen til dette er nok at de ikke stoler på seg selv og ikke er autoritære nok. Å være leder for en klasse krever en del av deg!

Jeg jobber kanskje på en skole der vi har i overkant mange utfordrende elever, men jeg har mange bekjente og venner som jobber på andre barneskoler, og på ungdomsskoler og vgs. Av de tre er nok vgs den best løsningen om man vil styre unna konflikter og et tøft klassemiljø. Jeg ville definitivt prøvd meg i klasserommet før jeg begynte på utdanningen om du er så usikker. Det er en ganske annen verden enn mange tror!

Anonymous poster hash: 1ef13...b95

Det forekommer også i vgs at elever regelrett mobber lærere (selv om jeg har vært heldig og ikke har opplevd dette selv). Senest sist uke hadde vi en slik sak på min skole. Så, ja, man bør ha sterk psyke og gode lederegenskaper som lærer. Det vil jo ta noen år før Ts evt er ferdig utdannet. Jeg ville brukt denne tida godt - blant til å snakke med erfarne lærere om hvordan disse takler utfordringer som oppstår.

Anonymous poster hash: 3e6ed...c7a

[Gjest Evans]

Jeg er ei jente tidlig i 20-årene som har slitt en del psykisk, og derfor har jeg ikke kommet i gang med utdanning. Jeg har tenkt mye på hva jeg vil bli, og synes lærer høres spennende ut. Jeg er veldig interessert i å lære selv, synes det var gøy å gå på skolen, og er veldig interessert i realfag. Har derfor tenkt på lektor i realfag.

Men, som sagt, så sliter jeg psykisk. Jeg er sjenert, har veldig lav selvfølelse, og er langt i fra noen autoritetsperson. Jeg synes det virker veldig skummelt å skulle stå foran andre å snakke, men tenker at jeg blir jo vant til dette. Aller mest er jeg redd for å få en klasse som ikke er interessert i å lære, som er "slemme", og som jeg ikke klarer å håndtere. Hva gjør man i slike situasjoner? Er det veldig dumt av meg å satse på læreryrket når jeg har de utfordringene jeg har?

Hadde blitt veldig glad om noen lærere her inne kunne ha kommet med litt innspill, og hvordan de evt har opplevd dette.

Anonymous poster hash: a13e7...b7e

Klart du kan!

Du må sikker jobbe en del med selvfølelsen din og lære deg en del teknikker for å ta ledelsen, men om du vil er jeg sikker på at dette er noe du kan klare!

[AnonymBruker]

Hvis du sliter psykisk, fraråder jeg å bli lærer. Enkelt og greit.

Anonymous poster hash: dc8c1...5d6

[AnonymBruker]

TS her.

Hm, ser visst ut til at jeg må revurdere dette. Har heldigvis litt tid å tenke på, da det eventuellt blir neste år jeg kommer til å søke. Jeg kan jo gjerne tenke meg å bli lærer, og med ålreite elever tror jeg at jeg hadde egnet meg veldig godt til en slik jobb.

Jeg nevner det igjen, noen som kan forklare litt mer om hvordan det er å ha en "uhåndterlig" klasse? Hvordan taklet dere det første gangen dere opplevde det? Hva gjør man om man overhodet ikke klarer å sette seg i respekt? Hva slags metoder lærer man, eventuelt hvilke metoder har dere lært dere underveis? Kom gjerne med litt konkrete eksempler.

Anonymous poster hash: a13e7...b7e

[Gjest *kokos*]

TS her.

Hm, ser visst ut til at jeg må revurdere dette. Har heldigvis litt tid å tenke på, da det eventuellt blir neste år jeg kommer til å søke. Jeg kan jo gjerne tenke meg å bli lærer, og med ålreite elever tror jeg at jeg hadde egnet meg veldig godt til en slik jobb.

Jeg nevner det igjen, noen som kan forklare litt mer om hvordan det er å ha en "uhåndterlig" klasse? Hvordan taklet dere det første gangen dere opplevde det? Hva gjør man om man overhodet ikke klarer å sette seg i respekt? Hva slags metoder lærer man, eventuelt hvilke metoder har dere lært dere underveis? Kom gjerne med litt konkrete eksempler.

Anonymous poster hash: a13e7...b7e

For min del er det vanskelig å svare på, for dette er det lettere å forebygge enn å reparere!

Når jeg møter en ny klasse, som jeg skal ha fast, så bruker jeg tid på at de skal bli kjent med meg, og jeg med dem (kjempeviktig å lære navna deres!) Jeg er streng på uro, men blid hele tida. Jeg sier ja til det jeg synes er okei, feks musikk på øret ved stille arbeid, og nei til det jeg ikke liker (småprat, føtter på border osv). Jeg prøver å ikke ta forhastede avgjørelser, og jeg møter godt forberedt til timene.

Om jeg derimot har en vikartime i en klasse som jeg ikke kjenner, og som er urolige, må jeg gå fram på en annen måte. Kjefting blir bare komedie for dem. Derimot stiller jeg meg opp foran dem, og venter til det blir rolig. Det kan ta 20 minutter, men etterhvert vil de seriøse elevene be resten om å være stille.

Så forteller jeg dem at dette var litt utrivelig, og at ettersom de ikke ser ut til å være i humør for fag, så skal vi heller lære navn osv denne timen, slik at neste time blir bedre. Passer på å vise at jeg har forventninger til dem, og at jeg krever en viss oppførsel for at jeg skal "gidde" å undervise. (Alle vil jo ha fritime, men mange elever vet jo at det kommer en prøve i det fjerne, så på sikt ønsker de jo å faktisk lære noe).

Jeg anbefaler deg å melde deg som ringevikar. Dette er tyngre enn å jobbe fast, siden det er nye klasser hele tida. Men om du takler det, og liker å jobbe med elevene, så gir det en pekepinn på at du vil takle det som karrierevei også.

Lykke til!