Pappaperm når man har forskjellig syn

[AnonymBruker]

Han sa også nettopp at han ikke vil ha pappapermisjon allikevel.

Anonymous poster hash: 20715...bb1

Flott at han har selvinnsikt.

Anonymous poster hash: c7604...bad

[Irja]

Blir veldig trist av å lese dette.

Han vil ikke ha permisjon, blir sur av å være hjemme med dere i helgene, lei av barnet deres.. Utrolig trist. Tenk å bli sint fordi ungen bæsjer to ganger :-(

Synes ikke dette virker som et stabilt og godt forhold mellom dere to heller. Her lukter med mye krangling og dårlig stemning.

Selv kunne jeg aldri ha gått ut døra når jeg vet at han hjemme er irritert, kun plasserer ungen foran tven og lar h*n skrike. :-(

[AnonymBruker]

Alternativet er å bli hjemme selv, og miste halve inntekten i mnd. Joda, hadde hatt råd til alt til baby (kommer først), men ikke noe annet. Esset i ermet mitt er vel å forsøke en lang prat, overbevisning og å få ham til å love meg på tro og ære at han unnlater å gjøre enkelte ting jeg ikke liker. Hvis jeg kan få ham til å love noe, så vet jeg at han holder det.

Anonymous poster hash: f9d26...232

[AnonymBruker]

Hadde aldri akseptert at mannen nektet å ta pappaperm. Nekte å ta seg av ungen sin, liksom? Tror det også er betegnende for hvor mye ansvar han vil ta for barnet ellers, i tillegg går det utover deg økonomisk, når du kommer senere tilbake i jobb.

Man kan ikke bare nekte å ta seg av barnet sitt. Hva hvis du hadde gjort det samme?

Tror jeg hadde tatt en lang prat med denne "mannen", og revurdert hele forholdet...

Anonymous poster hash: afa3a...cef

[AnonymBruker]

Og du får bare akseptere at han gjør ting på sin egen måte. Dere kan diskutere ting, og du kan si din mening og argumentere for det, men han må få gjøre det han føler er riktig.

Anonymous poster hash: afa3a...cef

[AnonymBruker]

Han "nekter" ikke, men han vil ikke. Han trodde tydeligvis at jeg kunne ta over permen, det kan jeg jo ikke gjøre. Så han må jo i permisjon.

Anonymous poster hash: f9d26...232

[AnonymBruker]

Og du får bare akseptere at han gjør ting på sin egen måte. Dere kan diskutere ting, og du kan si din mening og argumentere for det, men han må få gjøre det han føler er riktig.Anonymous poster hash: afa3a...cef

Og du får bare akseptere at han gjør ting på sin egen måte. Dere kan diskutere ting, og du kan si din mening og argumentere for det, men han må få gjøre det han føler er riktig.Anonymous poster hash: afa3a...cef

Nei, ikke når "riktig" betyr riktig for HAM, utelukkende. Ikke babyen. Det er forsket på det, jeg får fiske frem noe sånt. Kanskje han gir seg da...

Anonymous poster hash: f9d26...232

[agenda]

Jeg må bare si: Gradert uttak!

For sent for dere nå kanskje, men kanskje til nytte for noen andre:

Min mann ble sprø av å være i perm 12 uker sammenhengende. Hadde ingen å finne på ting sammen med, trivdes ikke med åpen bhg og barselgruppa var veldig "damete". Så med nr to var han hjemme en-to dager i uka (jeg dro på jobb), og hadde fire uker sammenhengende perm før bhgstart. Jeg fikk strukket min permisjonstid, fikk råd til ulønnet perm siden jeg jobbet litt, han fikk delt sin permisjon opp, begge fikk mye alenetid med babyen fra tidlig av og jobbene våre var glade for å ikke miste oss helt.

Fullammet forresten til seks mnd, pumpet og far ga flaske.

Vinn vinn vinn.

[AnonymBruker]

Alternativet er å bli hjemme selv, og miste halve inntekten i mnd. Joda, hadde hatt råd til alt til baby (kommer først), men ikke noe annet. Esset i ermet mitt er vel å forsøke en lang prat, overbevisning og å få ham til å love meg på tro og ære at han unnlater å gjøre enkelte ting jeg ikke liker. Hvis jeg kan få ham til å love noe, så vet jeg at han holder det.

Anonymous poster hash: f9d26...232

Nei, ikke når "riktig" betyr riktig for HAM, utelukkende. Ikke babyen. Det er forsket på det, jeg får fiske frem noe sånt. Kanskje han gir seg da...

Anonymous poster hash: f9d26...232

Nå er jeg ikke enig i måten mannen din sitt syn på oppdragelse, men her føler jeg at han bør forsvares litt. Du er en typisk eksempel på en kontrollerende kvinne som tror hun vet best og at hennes måte er den eneste måten. Man er to om å få barn, og far til barnet har like mye rett til å ha hans syn på hvordan man oppdrar barn. Jeg er heller ikke fan av skrikekur, men å komme med et så dumt argument som at "det er forsket på, derfor er det riktig" er jo bare latterlig. Alt blir forsket på hele tiden. Før var det anbefalt at kvinner drakk alkohol som whishey eller vin for å roe nervene når de var gravide og det var forsket på at røyk under svangerskap ikke var farlig. Nå vet vi noe annet. Å stole blindt på noe forskere har funnet ut i tidens stund viser bare at man er lite reflektert og naiv.

Jeg tror mange menn som dette ikke vil i pappaperm fordi de aldri har fått muligheten til å bli trygg i papparollen og få lære sine egne erfaringer og prøve sine egne metoder. Da er det kvinner som deg som herser og klager og forteller når de gjør feil, slik at de rett og slett får et negativt syn på det å ha ansvar for barnet sitt.

DU må legge vekk kontrollbehovet ditt og innse at du ikke har et barn alene. Han må få finne ut av ting selv, feile og lære underveis og gradvis bli trygg som forelder UTEN at du skal sette krav og lister på hva han har lov til. Han synes nok dine syn på oppdragelse er like feil som du syns om hans, så her må dere rett og slett bare møtes på halvveien. Det kommer til å gå helt fint. Etter nok skriking tror jeg uansett mannen din blir så lei av at han innser at det beste er å trøste

Min mann var tildels som din, men han ville ikke ha pappapermen på grunn av noe jobbrelatert. Vi har også forskjellig syn på oppdragelse men tenk sønnen vår hadde det strålende sammen med far selv om han gjør ting helt annerledes enn meg. De fikk et veldig sterkt bånd, og her er det uten tvil far som er favoritten selv nå et år etter!

Anonymous poster hash: 4c725...a38

[wondergirl]

Han høres jo ikke ut som om han ikke vet bedre og ikke tør å gjøre noe pga kontrollerende mamma, han høres jo ut som om han ikke gidder og føler at det ikke er hans ansvar å følge opp dette barnet som jeg antar han har vært med på å sette til verden.

Det å ikke ville skifte bleie eller sette ungen foran tv er jo bare latskap og ansvarsfraskrivelse.

Kan det tenkes at han forandrer mening når babyen blir større? Da får man jo mer respons tilbake enn man gjør i starten...

[AnonymBruker]

Han høres litt ut som min svoger i grunn. Veldig glad i ungen sin, men syntes mammaen var alt for snill og dullete og skjemte bort - skjønte ikke helt hva som var så mye styr med å være hjemme med en baby osv. Altså svogeren er en snill og god mann egentlig, bare fryktelig uvant med babyer.

Han grua seg nok også til pappaperm, mest den biten å være hjemme hele dagene.

Han hadde veldig, veldig godt av det nå er det en liten pappagutt der i huset

Anonymous poster hash: 4676c...91e