Er jeg urimelig/slem?

[AnonymBruker]

Flytte fast på seg: Barnet flytter jo allerede fast? De praktiserer torsdager - mandager. Forskjellen på 50/50 er da bare at reisen skjer på en mandag i stedet for en torsdag. Det skiller 3 dager. Mor og far har forskjellige bosteder, så reisen må barnet ta uansett. Hvordan vil det bli mer belastende eller mindre greit 3 dager senere?

Stabilitet: Gitt at det allerede reises må da hele uker hos hver part være per definisjon mer "stabilit" ? Og jeg tar det som en selvfølge at far i dette tilfellet kan gi stabilitet. Kunne han ikke det ville de vel aldri praktisert den mengde samvær de allerede gjør?

Bush babe, du trekker frem det å bli sliten: En annen måte å se det på er jo at en 50/50 ordning innebærer at både mor og far kan gjøre unna praktiske gjøremål når de har barnefri slik at begge kan ha mest mulig kvalitetstid med barnet på uken deres.

Jeg er 100 % enig i at man skal tenke på barnet. Og forutsatt at man har en god og kjærlig far som innfrir på alle måter, hvordan kan man skråsikkert si at det er best for barnet å få mindre tid med far enn mor? Hvis jeg var i en slik situasjon ville jeg da under ingen omstendigheter bestemme på vegne av mitt barn at behovet for far er mindre. Joda, far kan gi kjærlighet som en helgepappa, men det sier seg selv at far ikke har mulighet til å gjøre det i like stor grad som mor når barnet ser ham mindre. Og da er det snakk om å frarøve barnet fars kjærlighet.

Vi kan sikkert snakke generelt kjønnsmessig, men jeg ser ikke helt poenget. Tråden går på at TS (mor) vegrer seg for å godta 50/50. Samtidig vet vi alle at de fleste skilsmissebarn tilbringer mesteparten av tiden hos mor. I de aller, aller fleste 50/50 fordelinger skjer det med mors samtykke, og i de få tilfellene far har hovedomsorgen skyldes det enten omsorgssvikt fra mor eller at mor er ok med løsningen.

Anonymous poster hash: 2f4bb...88f

[MissPierce]

Hvor lenge har han hatt sønnen sin hos seg annenhver helg uten noe tull?

Hvor lenge har han hatt denne samboeren?

Hadde dette vært en pappa som har stilt opp for sønnen sin hele tiden så hadde det vært en ting, men det har han jo ikke.

Han gjorde det som passet for seg selv, og det han hadde lyst til. I stede for å tilbringe tid med det lille barne sitt...

Jeg ville sagt at han først fikk vise at han takler det han allerede har i ett år til, og at vist han gjør det så kan det være ett alternativ med 50/ 50 eller 40/60.

Forklar at sønnen er for liten til dette enda osv.

Ei venninne av med hadde en barnefar som var lik din, og de var på meklingsmøte hvor hun sa dette.

Å de var helt enige med henne om at han fikk vise at han virkelig ville dette først, og at det ikke var ett innfall han fikk.

At sønnen ble lovet å bo hos pappa annenhver uke, for så å bli skuffet av pappa enda en gang.

De har 50/50 i dag, men de bytter hver 14 dag i stede for hver uke. Den som ikke har barnet har da en dag i uken hvor de møtes for å gjøre noe sammen.

[AnonymBruker]

Nei, du er ikke urimelig. Det er hva som er best for barnet som er viktig, ikke om rettferd mellom foreldrene.

Det fungerer ikke for alle å bo to steder, og mener du din sønn har best av å ha ett hjem, står du på ditt. Det finns heldigvis fornuftige mennesker i rettsystemet også, så dette klarer du!

Hvor fint hadde det ikke vært om du på en saklig måte kunne underbygget hvorfor det er gitt at en 50/50 ordning ikke vil være best for barnet. Far har allerede mer enn vanlig samværsrett, barnet reiser allerede hver uke. "Bor" ikke barnet allerede hos far, selv om han mangler 3 døgn fra at det blir en hel uke?

Anonymous poster hash: 2f4bb...88f

[AnonymBruker]

Jeg jobber med barn og ungdom, og 9 av 10 (!) som er inne til samtale hos meg, som bor 50% hos mor og 50% hos far, sier at dem føler seg rotløse, og dem er dritt lei av å bo i bag. Dem føler ikke at dem hører til noe sted og er dritt lei av at mamma og pappa kun tenker på seg selv! Dessuten så frarådes det å ha denne fordelingen, nettopp fordi det ikke er bra for barnet. Jeg synes ikke du er urimelig! Her har far samvær kun en dag pr uke og annenhver helg fra fredag til søndag. og det kommer vi til å fortsette med til barnet ønsker noe annet selv.

Anonymous poster hash: 35320...851

[Kontormus]

Hvor fint hadde det ikke vært om du på en saklig måte kunne underbygget hvorfor det er gitt at en 50/50 ordning ikke vil være best for barnet. Far har allerede mer enn vanlig samværsrett, barnet reiser allerede hver uke. "Bor" ikke barnet allerede hos far, selv om han mangler 3 døgn fra at det blir en hel uke?

Anonymous poster hash: 2f4bb...88f

Nei, barnet bor ikke hos far når han er der 4 netter annenhver uke.

Som maaaange har sagt, så er det vanlig å få følelsen av ikke å ha noe hjem, bare på besøk her og der. Jeg mener at 50/50 får vente de er store nok til å mene noe om det selv, og en slik ordning krever dessuten at foreldrene er særdeles gode på samarbeid og ryddighet. Det er det dessverre ikke alle som er i stand til dette og det medfører at barna mer eller mindre konstant befinner seg i en krigssone.

[AnonymBruker]

@MissPierce:

Fint innlegg, og jeg er helt enig: Far må naturligvis stille opp 100 %, løsningen må naturligvis fungere og barnet skal ha det bra hos far. En slik endring bør også skje gradvis. Det jeg reagerer på er at TS og andre tydeligvis ikke vil la far få sjansen til å bevise, til tross for at han allerede har en god del samvær. Og jeg blir mektig provosert av den generelle holdningen om at "barnet har det best hos mor". Punktum. Som om det ikke må begrunnes en gang hvorfor barn skal være tjent med at deres egen far tildeles en mindre vesentlig rolle i livene deres.

#64:

Når det allerede praktiseres samvær, i trådstarters tilfelle 10 netter per måned: Ville det blitt en radikal endring i barnets hverdag om det var 15 netter i stedet for 10? Hvem sine behov står egentlig i fokus, og hvorfor? Handler det faktisk om "barnets beste" eller er det f. eks. en underliggende maktbalanse med eks'en? 2 samvær x 1 uke per måned blir da strengt tatt mindre farting frem og tilbake enn 4 samvær per måned? Når det gjelder disse barna du nevner: De fleste er enige om at barn trenger både mor og far. Gitt at det da skal utøves samvær høres det for meg ut som om enten foreldrene ikke kan tilrettelegge for at det skal fungere (som at de kommuniserer dårlig, eller har bosatt seg for langt unna hverandre), eller at en av partene mangler grunnleggende egenskaper som foreldre bør ha. Er det sistnevnte er jeg på ingen måte for en 50/50 ordning.

@Kontormus:

Poenget mitt var at å "bo" eller ikke bo er en definisjonssak, barnet farter her allerede mer mellom ulike hjem enn om TS gikk inn på 50/50. Mener du ærlig talt det er fair å vente til barna kommer i tenårene, eller kanskje blir voksne, for å så ta dialogen om all tiden de mistet med pappa opp gjennom årene. Tid de aldri kan få tilbake fordi du bestemte at de trengte ham mindre enn deg? Og hvis det er en "krigssone" mellom foreldre, tror du den blir mindre av at den ene parten holder på barna?

Helt ærlig jenter, jeg observerer veldig mye underliggende bitterhet i slike tråder om barn og samvær. Mange av dere har sikkert kjipe ekser og vonde opplevelser som utroskap o.l., og det er trist. Mange av dere har sikkert ekser som faktisk er dårlige fedre også, noe som er trist for både dere og barna. Men det er 2014, og det sitter også ufattelig mange flotte fedre der ute, som ville gjort hva som helst for å få lov til å fylle en like stor rolle i livene til barna som det dere gjør. Som ikke ønsker noe annet enn å få lov til å være like mye far som det du får være mor - men som ikke får den muligheten p.g.a. helt andre årsaker enn manglende farsegenskaper. Og til de av dere som er i slike dialoger rundt samvær: Gå dypt i deg selv, tygg litt ekstra på dette med "barnas beste" og sørg for å handle deretter, i ordets rette forstand.

Anonymous poster hash: 2f4bb...88f

[Kontormus]

@Kontormus:

Poenget mitt var at å "bo" eller ikke bo er en definisjonssak, barnet farter her allerede mer mellom ulike hjem enn om TS gikk inn på 50/50. Mener du ærlig talt det er fair å vente til barna kommer i tenårene, eller kanskje blir voksne, for å så ta dialogen om all tiden de mistet med pappa opp gjennom årene. Tid de aldri kan få tilbake fordi du bestemte at de trengte ham mindre enn deg? Og hvis det er en "krigssone" mellom foreldre, tror du den blir mindre av at den ene parten holder på barna?

Anonymous poster hash: 2f4bb...88f

4 overnattinger annenhver helg får jeg til å bli 8 pr. måned. Dermed blir det 22 netter hos bostedsforelder, og det sier seg selv at da oppholder de seg nok til at de har alle tingene sine der,rutiner og de rekker å finne ro der før de må pakke for de skal av gårde for 4 overnattinger. Før de kan returnere til omgivelser og mijø de kjenner bedre de neste 14 dagene.

Dessuten snakker jeg ikke om tenåringer, de velger det som oftest 50/50 vekk når de får bestemme selv.

Jeg syns barn som ikke er mer enn 3-4 år skal få slippe å "flytte" annenhver uke fordi det skal være rettferdig for foreldrene. 8-9 åringer er bedre i stand til å mene noe om dette er en bra løsning eller ikke.

Samvær annhver helg betyr at den ene tar de fleste beslutninger som omhandler dagliglivet, f.eks. kosthold, leggetider og fritidsaktiviteter. Tenk å ha slike diskusjoner hver uke...

[Kontormus]

Forresten er "vanlig" samværsrett annenhver helg og én dag i uka. Dvs. at hvis ukedagen utgår den ene uken så har han ikke mer enn vanlig samværsrett.

[AnonymBruker]

Skjønner ikke dere som mener 50/50 er negativt for barnet? Jeg bodde fast hos pappa og var hos mamma annenhver onsdag og annenhver helg. Selv om jeg stortrivdes hos pappa, så skulle jeg gjerne ønske jeg hadde fått lik tid hos begge to. Dessverre var det vanskelig pga avstand til skole osv, men ideelt sett ville jeg heller hatt en 50/50 deling. Man savner jo den ene forelderen mye.

Anonymous poster hash: 2c690...d34

[Gjest constance90]

Du har allerede gjort opp din mening.

Håper de finner frem til en mer fornuftig løsning i meklingen

[huttetuu]

1) Hvor gammel er barnet?

2) 50/50 deling er en fordeling som favoriserer foreldrene, ikke barnet. Tenk om dere måtte flytte hjem 1 gang i uka? Ved en slik fordeling så tenker man ikke på barnets beste, men på foreldrene. Det vil alltid være 1 som taper mest i en barnefordelingssak, og ved 50/50 er dette barnet, og det er bare så feil som du kan få det til. Skulle vært forbudt.

Anonymous poster hash: bd1f1...a0c

HELT ENIG! kunne ikke sagt det bedre.

[sjøhest]

Ja du er vanskelig ts.

[bush babe]

Bush babe, du trekker frem det å bli sliten: En annen måte å se det på er jo at en 50/50 ordning innebærer at både mor og far kan gjøre unna praktiske gjøremål når de har barnefri slik at begge kan ha mest mulig kvalitetstid med barnet på uken deres.

Når jeg skriver at man blir sliten, mener jeg her barnet, ikke foreldrene. Det er slitsomt å være borte en helg, jeg merker det på mine barn ved at de bl.a. sover dårligere selvom de har faste senger hos besteforeldrene, det har vi voksne og, vi har tannbørster, klær etc der også, likevel er det ikke hjemme.

Og om et barn på fire år skal bytte bosted 50/50 ville ihvertfall mine barn blitt slitne. Skal foreldre absolutt ha 50/50 deling får de ha et felles bosted for barna, så kan foreldrene flytte ut og inn, hvis det er så lett å flytte rundt annen hver uke. Det er å tenke på barnas beste!! Ikke forvent at alle barn har godt av å bytte bosted hele tiden, hvis ikke foreldrene kunne gjort det samme. Det er foreldrene som skiller seg, så da burde de ta "straffen" også, så la barna heller bo ett sted, og så bytter foreldrene, eller la barna slippe 50/50 fordeling mens de er små!!

[LunaLove]

Har du egentlig lov til å nekte han 50/50 dersom han ønsker det? Han er jo tross alt far til barnet og hvis han ikke er udugelig på noe sett eller skader barnet så vet jeg ikke om du har så mye å komme med?

Som sagt…jeg vet ikke, jeg bare synser. Men det er jo positivt at faren vil være en del av livet til barnet deres.

[Kontormus]

Har du egentlig lov til å nekte han 50/50 dersom han ønsker det? Han er jo tross alt far til barnet og hvis han ikke er udugelig på noe sett eller skader barnet så vet jeg ikke om du har så mye å komme med?

Som sagt…jeg vet ikke, jeg bare synser. Men det er jo positivt at faren vil være en del av livet til barnet deres.

Har vel det hvis domstolene ikke vanligvis benytter en slik løsning?

Faren vil plutselig være en del av barnets liv, tilfeldigvis omtrent samtidig som han fikk samboer. Positivt? Tja, men skjønner skepsisen her.

(Forbaskede slask tenker jeg, men sier det ikke høyt) Eller gjorde jeg nettopp det?

[Tante-Sofie]

Når jeg skriver at man blir sliten, mener jeg her barnet, ikke foreldrene. Det er slitsomt å være borte en helg, jeg merker det på mine barn ved at de bl.a. sover dårligere selvom de har faste senger hos besteforeldrene, det har vi voksne og, vi har tannbørster, klær etc der også, likevel er det ikke hjemme.

Og om et barn på fire år skal bytte bosted 50/50 ville ihvertfall mine barn blitt slitne.

Barna blir slitne av å reise bort annenhver helg også, det ser jeg både på sønnen min, stedatteren min og flere andre barn jeg kjenner godt. Jeg tenker at dette kanskje kan reduseres litt ved at samværet varer lenger slik at det blir mer hjemmefølelse både hos mor og far.

[AnonymBruker]

@Kontormus
Jeg tror ikke du har noen forståelse for hvor simpel du fremstår her, men ideen skal være å tenke på hva barnet er tjent med, ikke å utagere eventuelt sinne man har mot eksen. Hvor mange har ikke vokst opp og ønsket de hadde en far som brydde seg? Her ønsker far å være der i større grad, og så er han en "forbasket slask" ? LAVMÅL.

@Kontormus
Så lenge man er gift/samboere så skal man altså oppdra barna sammen, mens i det øyeblikket forholdet mellom mor og far rakner (uansett årsak) kan ikke far ha noe positivt å bidra med når det gjelder oppdragelse, fritidsaktiviteter o.l.? Da er det gitt at mor alene skal ta disse beslutningene, og at fars innspill ikke skal diskuteres? Igjen, gi meg et snev av et logisk resonnement som konkluderer med at dette må være best for barnet. Er alle kvinner født med en unik evne til å utelukkende ta riktige valg? Du snakker som om fars rolle burde strippes ned til å være sæddonor.


Jeg leser stort sett bare tomme meninger uten argumentasjon. Det er så mye fokus på hvor slitne barna blir p.g.a. reising, eller hvordan alt under 50/50 skal være mer stabilt - mens ingen kan underbygge hvorfor reisingen skal være mindre slitsom ved kortere samvær. Vanlig samværsrett innebærer en overnatting ene uken og helg uken etter. Ergo flere reiser (med samme reisemål) enn ved en uke hos hver. Og så dette med stabilitet: En overnatting her, noen netter der, to netter her.. snakk om å være kasteball. Forklar meg hva som er stabilt med det, mot å ha to hjem ? Jeg understreker hjem, fordi det er ingen grunn til at ikke både mor og far begge kan skape følelsen av å "være hjemme".

Til slutt, hvorfor er det ingen som vektlegger barnets savn for den parten de ser minst, som #69 nevnte? Enkelte byrder vil uansett komme når man går fra hverandre, både for barna og foreldre. Forutsatt at man har to kjærlige foreldre man er glad i er jeg overbevist om at byrdene (som reising) er å foretrekke fremfor savnet.

Alle barn har EN mor, og EN far. Det eneste moralske riktige er å gi barn muligheten til å få like mye nærhet med begge parter. Så er det opp til de voksne å tilrettelegge for at det blir minst mulig belastende, f. eks. ved å bosette seg så nærme hverandre de kan. Viser det seg å fungere dårlig, ja da må man diskutere alternativer.

Anonymous poster hash: 2f4bb...88f

[Kontormus]

@Kontormus

Jeg tror ikke du har noen forståelse for hvor simpel du fremstår her, men ideen skal være å tenke på hva barnet er tjent med, ikke å utagere eventuelt sinne man har mot eksen. Hvor mange har ikke vokst opp og ønsket de hadde en far som brydde seg? Her ønsker far å være der i større grad, og så er han en "forbasket slask" ? LAVMÅL.

@Kontormus

Så lenge man er gift/samboere så skal man altså oppdra barna sammen, mens i det øyeblikket forholdet mellom mor og far rakner (uansett årsak) kan ikke far ha noe positivt å bidra med når det gjelder oppdragelse, fritidsaktiviteter o.l.? Da er det gitt at mor alene skal ta disse beslutningene, og at fars innspill ikke skal diskuteres? Igjen, gi meg et snev av et logisk resonnement som konkluderer med at dette må være best for barnet. Er alle kvinner født med en unik evne til å utelukkende ta riktige valg? Du snakker som om fars rolle burde strippes ned til å være sæddonor.

Jeg leser stort sett bare tomme meninger uten argumentasjon. Det er så mye fokus på hvor slitne barna blir p.g.a. reising, eller hvordan alt under 50/50 skal være mer stabilt - mens ingen kan underbygge hvorfor reisingen skal være mindre slitsom ved kortere samvær. Vanlig samværsrett innebærer en overnatting ene uken og helg uken etter. Ergo flere reiser (med samme reisemål) enn ved en uke hos hver. Og så dette med stabilitet: En overnatting her, noen netter der, to netter her.. snakk om å være kasteball. Forklar meg hva som er stabilt med det, mot å ha to hjem ? Jeg understreker hjem, fordi det er ingen grunn til at ikke både mor og far begge kan skape følelsen av å "være hjemme".

Til slutt, hvorfor er det ingen som vektlegger barnets savn for den parten de ser minst, som #69 nevnte? Enkelte byrder vil uansett komme når man går fra hverandre, både for barna og foreldre. Forutsatt at man har to kjærlige foreldre man er glad i er jeg overbevist om at byrdene (som reising) er å foretrekke fremfor savnet.

Alle barn har EN mor, og EN far. Det eneste moralske riktige er å gi barn muligheten til å få like mye nærhet med begge parter. Så er det opp til de voksne å tilrettelegge for at det blir minst mulig belastende, f. eks. ved å bosette seg så nærme hverandre de kan. Viser det seg å fungere dårlig, ja da må man diskutere alternativer.

Anonymous poster hash: 2f4bb...88f

Om du leser tråden så vet du hvorfor jeg kaller denne faren en slask!

Han valgte å gjøre noe annet enn å være en god far - det kaller jeg lavmål og umoralsk.

[AnonymBruker]

@Kontormus

Jeg tror ikke du har noen forståelse for hvor simpel du fremstår her, men ideen skal være å tenke på hva barnet er tjent med, ikke å utagere eventuelt sinne man har mot eksen. Hvor mange har ikke vokst opp og ønsket de hadde en far som brydde seg? Her ønsker far å være der i større grad, og så er han en "forbasket slask" ? LAVMÅL.

@Kontormus

Så lenge man er gift/samboere så skal man altså oppdra barna sammen, mens i det øyeblikket forholdet mellom mor og far rakner (uansett årsak) kan ikke far ha noe positivt å bidra med når det gjelder oppdragelse, fritidsaktiviteter o.l.? Da er det gitt at mor alene skal ta disse beslutningene, og at fars innspill ikke skal diskuteres? Igjen, gi meg et snev av et logisk resonnement som konkluderer med at dette må være best for barnet. Er alle kvinner født med en unik evne til å utelukkende ta riktige valg? Du snakker som om fars rolle burde strippes ned til å være sæddonor.

Jeg leser stort sett bare tomme meninger uten argumentasjon. Det er så mye fokus på hvor slitne barna blir p.g.a. reising, eller hvordan alt under 50/50 skal være mer stabilt - mens ingen kan underbygge hvorfor reisingen skal være mindre slitsom ved kortere samvær. Vanlig samværsrett innebærer en overnatting ene uken og helg uken etter. Ergo flere reiser (med samme reisemål) enn ved en uke hos hver. Og så dette med stabilitet: En overnatting her, noen netter der, to netter her.. snakk om å være kasteball. Forklar meg hva som er stabilt med det, mot å ha to hjem ? Jeg understreker hjem, fordi det er ingen grunn til at ikke både mor og far begge kan skape følelsen av å "være hjemme".

Til slutt, hvorfor er det ingen som vektlegger barnets savn for den parten de ser minst, som #69 nevnte? Enkelte byrder vil uansett komme når man går fra hverandre, både for barna og foreldre. Forutsatt at man har to kjærlige foreldre man er glad i er jeg overbevist om at byrdene (som reising) er å foretrekke fremfor savnet.

Alle barn har EN mor, og EN far. Det eneste moralske riktige er å gi barn muligheten til å få like mye nærhet med begge parter. Så er det opp til de voksne å tilrettelegge for at det blir minst mulig belastende, f. eks. ved å bosette seg så nærme hverandre de kan. Viser det seg å fungere dårlig, ja da må man diskutere alternativer.

Anonymous poster hash: 2f4bb...88f

Jeg er den AB#69 som skrev om savnet etter den ene forelderen, og vil bare si at jeg opplevde det som veldig slitsomt å plutselig en dag i uka skulle reise på "besøk" til mor. Det var jo veldig stressende å plutselig midt i uka skulle dra et helt annet sted.

Jeg rakk jo aldri føle meg hjemme der når jeg bare var der 6 dager i måneden (to helger og annenhver onsdag). Jeg kjente ingen i nærmiljøet og rakk heller aldri bli kjent med noen, føltes det ut som. Jeg ser mange skriver at barn føler seg "rotløse" ved å bo 50/50, men jeg følte at jeg var malplassert når jeg var på besøk hos moren min. Det var rart å ikke skulle ha et ordentlig hjem hos begge foreldrene, og heller føle at jeg bare var gjest hos egen mor.

Anonymous poster hash: 2c690...d34

[Gjest Coolaid]

Ts, dersom du mener at barnet må ha det mer stabilt enn 50/50, hvorfor gir ikke du i fra deg samvær slik at barnet får mer hos BF og mindre hos deg ?

Dessuten er en farsfigur den viktigste rollemodellen for en gutt, mens mor er den viktigste rollemodellen for en jente. Da vil det vel være fordelaktig for barnet å være mer eller mest mulig med pappaen sin ?

Har ikke lest hele tråden, svarer på hovedinnlegget.