Livredd for å bli gravid - blir fysisk dårlig av kvinner med gravidmage

[Jente_i_utlandet]

(...)

morsrollen er frihetsberøvende, hjernevask og tortur. Alt er akseptert og forventet av omgivelsene som virker til å tro at dette bare er bagateller. Jeg vil ikke være en biologisk programmert robot. Jeg liker ikke tanken på hvor mye hormoner styrer følelseslivet og syntes det er direkte skremmende hvor besatt noen mødre blir av barnet og virker blinde på at barnet oppfører seg direkte ondskapsfullt mot andre barn eller dyr.

(...)

Har også observert mange barnefamilier, og foreldrene virker alltid så sure, slitne og missfornøyde. Men spør man dem så er barnet det beste som har skjedd. Politisk korrekthet eller hormon-hjernevask? En blanding? Det er vel tabu å mene noe annet.

Anonymous poster hash: b05c5...821

Du er mer intelligent enn gjennomsnittet; de fleste kvinner (og menn) reflekterer ikke en gang før de setter i gang å få barn som det neste naturlige "steget" i voksenlivet, uten å tenke særlig på konsekvensene, ofte uten en gang å være bevisst at de i stor grad er styrt av hormoner og av press fra samfunnet om hvordan "normale" A4-mennesker *skal* leve.

Du skriver at du skammer deg over disse tankene og at "Jeg fungerer ikke som kvinne", du burde slutte å skamme deg - du har grunn til å være stolt av deg selv; du er noe langt mer enn bare en hormon- og instinktstyrt "fødemaskin"; du har evnene til å stoppe opp å reflektere over et tema (å få barn eller ikke) et tema hvor de aller fleste går på autopilot, styrt av hormoner og press fra samfunnet (og selvfølgelig styrt av "aww, babyer er så søte og å være mor er rosenrødt"-synet som media bidrar til)

Du er tøff som våger å skrive åpent om dette temaet her, for som du selv skriver, det er et tabubelagt tema... Gå på Google og skriv inn "I regret having children" (skriv det i "gåseøyne" for å få korrekte sitater) og 47 800 treff kommer opp!! Det er flere som angrer på å ha fått barn, enn på å ikke ha fått barn, men det førstenevnte er jo fullstendig tabu å innrømme (det er derfor så mange Googler dette i skjul), og det er også psykologiske faktorer i mennesket etter en fødsel som skyver slike tanker til side (litt samme prinsipp som choice-supportive bias/post-purchase rationalization). Ja, fødselsdepresjon eksisterer, men hvordan samfunnet stempler kvinner som er nedbrutte i flere år etter fødsel som "fortsatt syke" (fortsatt fødselsdepresjon)...det sier også litt om hvor utenkelig det er å innrømme at babyer ikke nødvendigvis = lykke i samfunnet vårt...

Du trenger IKKE psykolog for å sette spørsmålstegn rundt dette å bli mor eller ikke; du fortjener applaus. Men hvis angsten i seg selv er et stort problem for deg...kanskje en psykolog eller fastlegen din kan hjelpe? Men som et første skritt - hva med å ta kontakt med andre som tenker som deg? Du er ikke alene... Google "Childfree by choice", "Frivillig barnløshet". Start å lese på http://thechildfreelife.com/forum/ og http://www.reddit.com/r/childfree...

Kanskje er det å få barn det rette for deg, kanskje ikke. Snakk åpent med samboeren din! Ikke skam deg... Og til sist; en klem til deg

[Wonders]

Kan jeg få spørre om dere nå skal ha barn? Sliter med mye av de samme tankene....

Juli. Prøver å chille, vi har hatt 11 år sammen å fått gjort alt vi ville til nå. Så det var vel uungåelig for oss å enten ta den kjipe samtalen eller ikke da...slå opp eller barn og giftermål... Noen er klare etter noen år å få barn. Vi har ikke vært på det nivået der. Føler ikke noe sorg for livet som snart er over merkelig nok.

[Wonders]

Du er mer intelligent enn gjennomsnittet; de fleste kvinner (og menn) reflekterer ikke en gang før de setter i gang å få barn som det neste naturlige "steget" i voksenlivet, uten å tenke særlig på konsekvensene, ofte uten en gang å være bevisst at de i stor grad er styrt av hormoner og av press fra samfunnet om hvordan "normale" A4-mennesker *skal* leve.

Du skriver at du skammer deg over disse tankene og at "Jeg fungerer ikke som kvinne", du burde slutte å skamme deg - du har grunn til å være stolt av deg selv; du er noe langt mer enn bare en hormon- og instinktstyrt "fødemaskin"; du har evnene til å stoppe opp å reflektere over et tema (å få barn eller ikke) et tema hvor de aller fleste går på autopilot, styrt av hormoner og press fra samfunnet (og selvfølgelig styrt av "aww, babyer er så søte og å være mor er rosenrødt"-synet som media bidrar til)

Du er tøff som våger å skrive åpent om dette temaet her, for som du selv skriver, det er et tabubelagt tema... Gå på Google og skriv inn "I regret having children" (skriv det i "gåseøyne" for å få korrekte sitater) og 47 800 treff kommer opp!! Det er flere som angrer på å ha fått barn, enn på å ikke ha fått barn, men det førstenevnte er jo fullstendig tabu å innrømme (det er derfor så mange Googler dette i skjul), og det er også psykologiske faktorer i mennesket etter en fødsel som skyver slike tanker til side (litt samme prinsipp som choice-supportive bias/post-purchase rationalization). Ja, fødselsdepresjon eksisterer, men hvordan samfunnet stempler kvinner som er nedbrutte i flere år etter fødsel som "fortsatt syke" (fortsatt fødselsdepresjon)...det sier også litt om hvor utenkelig det er å innrømme at babyer ikke nødvendigvis = lykke i samfunnet vårt...

Du trenger IKKE psykolog for å sette spørsmålstegn rundt dette å bli mor eller ikke; du fortjener applaus. Men hvis angsten i seg selv er et stort problem for deg...kanskje en psykolog eller fastlegen din kan hjelpe? Men som et første skritt - hva med å ta kontakt med andre som tenker som deg? Du er ikke alene... Google "Childfree by choice", "Frivillig barnløshet". Start å lese på http://thechildfreelife.com/forum/ og http://www.reddit.com/r/childfree...

Kanskje er det å få barn det rette for deg, kanskje ikke. Snakk åpent med samboeren din! Ikke skam deg... Og til sist; en klem til deg

Woooohooooooo i love you

[Jolene]

Juli. Prøver å chille, vi har hatt 11 år sammen å fått gjort alt vi ville til nå. Så det var vel uungåelig for oss å enten ta den kjipe samtalen eller ikke da...slå opp eller barn og giftermål... Noen er klare etter noen år å få barn. Vi har ikke vært på det nivået der. Føler ikke noe sorg for livet som snart er over merkelig nok.

Tusen takk for svar Har lest mye av det du har skrevet angående barn tidligere, så når du nå skal ha barn blir jeg interessert

[Wonders]

Tusen takk for svar Har lest mye av det du har skrevet angående barn tidligere, så når du nå skal ha barn blir jeg interessert

Tusen takk. Da forstår du sikkert noe av smerten jeg måtte brekke meg ut av. Sette ord på sterke følelser var ikke noe godt. Jeg er 33 år og strigråt og viste masse motstand foran mamma. Hun har født 4 barn og var lykkelig hele veien. Selv når det ene barnet døde under en fæl fødsel. Og mine barneminner fra det...

Samboeren har aldri presset meg. Vi har tatt det veldig rolig. Han har nok ikke hatt noe behov for å gjøre ting alvorlig som med tanke på barn og giftermål. Så glad for at vi har tatt det rolig.

Og jeg kan avsløre at jeg nå har møtt hans foreldre for første gang! Samboeren sa de er ikke vandt med å kose noen de ikke kjenner, så jeg skulle hilse med hånden for å ikke tråkke i salaten. De gledet seg . De holde meg rundt og kysset meg. De har kjøpt lehnga til meg allerede! Det er pakistansk/indisk bryllupskjole.

Tror samboer ble satt ut av denne gledens velkomst.

Vi har blitt presset av mange siden vi ble sammen i 2002

[Jolene]

Tusen takk. Da forstår du sikkert noe av smerten jeg måtte brekke meg ut av. Sette ord på sterke følelser var ikke noe godt. Jeg er 33 år og strigråt og viste masse motstand foran mamma. Hun har født 4 barn og var lykkelig hele veien. Selv når det ene barnet døde under en fæl fødsel. Og mine barneminner fra det...

Samboeren har aldri presset meg. Vi har tatt det veldig rolig. Han har nok ikke hatt noe behov for å gjøre ting alvorlig som med tanke på barn og giftermål. Så glad for at vi har tatt det rolig.

Og jeg kan avsløre at jeg nå har møtt hans foreldre for første gang! Samboeren sa de er ikke vandt med å kose noen de ikke kjenner, så jeg skulle hilse med hånden for å ikke tråkke i salaten. De gledet seg . De holde meg rundt og kysset meg. De har kjøpt lehnga til meg allerede! Det er pakistansk/indisk bryllupskjole.

Tror samboer ble satt ut av denne gledens velkomst.

Vi har blitt presset av mange siden vi ble sammen i 2002

Så fantastisk nydelig å høre om! (Gratulerer med både barn på vei og bryllup forøvrig) Gøy at du har møtt foreldrene hans da Husker du skrev om det. Har også prøvd å snakke med min mor, men til tross for at hun kjenner seg igjen i meg, så forstår hun ikke helt hvordan jeg har det. For min del sliter jeg med en kronisk ryggskade og er ikke noe glad i barn generelt. Det å skulle utsette ryggen min for en graviditet og fødsel (skaden er i korsryggen) er ikke noe jeg ønsker. Så jeg er redd. De som maste på oss sluttet etter at jeg sa det der. Også er jeg redd for å angre på at jeg fikk barn. Hva gjør man da liksom? Derfor har jeg satt hele greia på vent til jeg bikker 30 år. Kanskje jeg har endret syn på det, eller fått en annen innstilling. Hadde dog hjulpet dersom min samboer kunne snakke om det i stedet for å bli lei seg. Han ønsker seg barn på sikt, og blir alltid lei seg når vi snakker om barn.

Egentlig så synes jeg det er så rart at det i dagens samfunn er så tabubelagt å snakke om slike ting. Det er vondt å gå rundt med slike tanker, uten at man skal trenge en psykolog av den grunn. Dersom man forsiktig prøver å si at "jeg har ikke lyst på barn" blir dette sjeldent eller aldri godtatt av ens medmennesker som skal prøve å overbevise en. Dessuten så kommer det alltids den endeløse spørringen og gravingen, ingen som respekterer at man ikke har lyst til å brette ut om det ene eller andre. Blir litt oppgitt jeg!