Livredd for å bli gravid - blir fysisk dårlig av kvinner med gravidmage

[AnonymBruker]

Tja... Jeg sliter med en utrolig angst som kan bli aktivert bare jeg ser meg i speilet, da fordi jeg ER kvinne og jeg teoretisk sett fullt mulig kan bli gravid. Jeg blir fysisk dårlig av tanken og synet av gravide. En ting vil jeg ha klart, det er ikke barna som gjør meg dårlig, selv om spedbarn også kan aktivere denne angsten, men selve prosessen. De 9 månedene før, når og etter de skal ut.

Jeg kunne tenkt meg barn. Om noen år har jeg utdanning som åpner muligheter for jobb med veldig god inntekt. Jeg har samboer som både vil gifte seg og ha barn (han har vært klar over fra begynnelsen at jeg aldri vil ha barn. Men har en stygg mistanke om at han håper jeg ombestemmer meg... "Grøsse" )

Grunnen til at jeg skriver her er at angsten bare har blitt verre, og kan komme overraskende på. Jeg så en romantisk komedie med kjæresten, som viste mer enn forventet. Han ble verpesyk av filmen, mens jeg brast i gråt.

I hodet mitt er fødsel ren tortur, og jeg fikk derfor en kraftig angstreaksjon. For å forklare: jeg har en ekstrem fobi mot edderkopper og trange rom. I filmer om graviditet, folk som hinter fram om barn osv oppfattes det som en trussel på lik linje som å true med å stenge meg inni en kiste med taranteller.

50 % av folkene på denne kloden er kvinner, og en stor andel av dem er på et tidspunkt gravide og føder unge etter unge. Jeg kan ikke akkurat unngå dem. Men jeg reagerer med avsky når noen blir gravide og tenker kondolerer framfor gratulerer. (Jeg gratulerer selvfølgelig på lik linje med andre og kliner på et falskt glis som vordende mødre oppriktig tror jeg mener).

Jeg skammer meg over dette. Jeg fungerer ikke som kvinne. Jeg har oppriktig prøvd å endre tankegang, men ender tilbake til start: morsrollen er frihetsberøvende, hjernevask og tortur. Alt er akseptert og forventet av omgivelsene som virker til å tro at dette bare er bagateller. Jeg vil ikke være en biologisk programmert robot. Jeg liker ikke tanken på hvor mye hormoner styrer følelseslivet og syntes det er direkte skremmende hvor besatt noen mødre blir av barnet og virker blinde på at barnet oppfører seg direkte ondskapsfullt mot andre barn eller dyr.

Jeg er ikke redd smertene, men derimot alvorlige fødselsskader og evnen til å være objektiv, eller at noe skjer med barnet. Jeg har nesten hele livet vært alt for overbeskyttende, noe jeg endelig har lært meg av med. Det var utrolig stressende og jeg ser for meg at et liv med barn er fylt av bekymringer og stress.

Har også observert mange barnefamilier, og foreldrene virker alltid så sure, slitne og missfornøyde. Men spør man dem så er barnet det beste som har skjedd. Politisk korrekthet eller hormon-hjernevask? En blanding? Det er vel tabu å mene noe annet.

Den angsten jeg har mistenker jeg er blitt sterkere fordi jeg oftere og oftere får øyeblikk jeg har sååå lyst på barn. Forbanna hormoner. Jeg går i fra et øyeblikk fra ekstrem angst og avsky til "awwww hadde vært sååå utrolig koslig med barn <3" og i begge situasjonene mener jeg det fullt ut.

Jeg gleder meg til overgangsalderen, og vurderer sterkt sterilisering (selv om jeg har lest om skremmende bivirkninger) slik at jeg slipper å tenke på det mer. Dette opptar tankene mine alt for mye og jeg blir psykisk utslitt av det... Humøret mitt varierer enormt fra kvalmende selvmedlidenhet med ekstrem sjalusi på menn som slipper hele dilemmaet til kvitrende godt humør med verpesyke.

Jeg er redd for å ende opp bitter. Jeg føler meg svak og ynkelig som har dette problemet. Jeg hater å ikke være sikker på meg selv fordi det går ut over hele hverdagen min... Hva hadde du gjort om du, teoretisk sett, slet med dette?

Anonymous poster hash: b05c5...821

[plix]

Jeg hadde oppsøkt psykolog (en dyktig, og med det mener jeg ikke en tørrpinne, men en som prøver aktivt ut metoder og setter mål for behandlingen) først. Tror det er noe ventetid i offentlige, men ville gjort reseach for tilbud i nærområde.

Utenom det ville jeg samtidig gjort reseach på hvilke typer terapier og behandlinger som finnes, og blitt opplyst på temaet.

Selv lærte jeg meg mye på å bruke tid på nettet med google og lesing. Det finnes mye "der ute", og jeg trodde selv psykolog var å sitte på et rom og bare prate. Det er delvis sant, men det jeg ikke visste var at det er store forskjeller på psykologer; hva de er spesialisert i f.eks.

Ønsker deg lykke til

[AnonymBruker]

Jeg hadde oppsøkt psykolog (en dyktig, og med det mener jeg ikke en tørrpinne, men en som prøver aktivt ut metoder og setter mål for behandlingen) først. Tror det er noe ventetid i offentlige, men ville gjort reseach for tilbud i nærområde.

Utenom det ville jeg samtidig gjort reseach på hvilke typer terapier og behandlinger som finnes, og blitt opplyst på temaet.

Selv lærte jeg meg mye på å bruke tid på nettet med google og lesing. Det finnes mye "der ute", og jeg trodde selv psykolog var å sitte på et rom og bare prate. Det er delvis sant, men det jeg ikke visste var at det er store forskjeller på psykologer; hva de er spesialisert i f.eks.

Ønsker deg lykke til

Takk for svar :-)

Har tenkt på psykolog, men er svært skeptisk. Det koster vel en del penger? Og liker ikke tanken på at noen skal analysere meg opp og ned og pirke i hjernebarken. Har også en angst for at dette kan bli brukt mot meg i en situasjon... Hva det skulle være aner jeg ikke, men liker ikke å dele ut mine svakheter...

Anonymous poster hash: b05c5...821

[AnonymBruker]

Det meste koster kr her i livet. Få en henvisning fra legen så blir det billigere.

Anonymous poster hash: 9e2bb...d03

[mulberrygal]

Du høres ut som en utrolig kjip sitasjon å være i. Det er en form for angst og det fins mange måter for terapi du kan få hjelp med hos profesjonelle. Det vanligste tiltaket er en blanding mellom kognitiv og eksponeringsterapi. Det virker som din nærmeste vennekrets ikke er helt etablert med barn enda, hvordan ville du for eksempel forholdt deg til din beste venninne hvis hun ble gravid?

[plix]

Takk for svar :-)

Har tenkt på psykolog, men er svært skeptisk. Det koster vel en del penger? Og liker ikke tanken på at noen skal analysere meg opp og ned og pirke i hjernebarken. Har også en angst for at dette kan bli brukt mot meg i en situasjon... Hva det skulle være aner jeg ikke, men liker ikke å dele ut mine svakheter...

Anonymous poster hash: b05c5...821

Ved å ta tak i dette, altså dele svakheter (problem er et bedre ord) med en fremmed person som har taushetsplikt, er en grei måte å også bli kvitt dine "svakheter". Tankemønsteret er nok veldig slitsomt å bære alene, så du har ingenting å tape på å prøve ut noe nytt

Ang penger, som nevnt, henvisning gjennom fastlege er en vei å gå. Det er en egenandel som skal betales før du får resten dekket av Helfo. Jeg har ikke satt meg inn i all info der, men jeg ville undersøkt litt der på egenhånd. Privat er oftere dyrere enn offentlig, i noen tilfeller henviser fastlege til privat pga mangel på tilbud i det offentlige. Kanskje det gjelder psykisk helse også der du bor?

[AnonymBruker]

Er det ikke verdt noen hundrelapper hvis det kan hjelpe for de hemmende angstene du har?

Eller vi du ha det slik resten av livet?

Anonymous poster hash: e5aa1...6bb

[AnonymBruker]

Jeg vil vel tro det er verdt å investere litt i et bedre liv, dette tar jo over hele livet ditt.

Anonymous poster hash: 0ec5d...d77

[AnonymBruker]

Psykolog som driver med kognitiv terapi.

Anonymous poster hash: 31785...44f

[AnonymBruker]

Ingen som har forslag til hvordan jeg kan løse dette på egenhånd?

Er virkelig skrapt for penger, er student og de pengene jeg har er nøye planlagt ut studietiden. Psykolog må i så fall bli etter endt utdanning, altså om over 2 år. Kanskje 4 om jeg går for master...

Anonymous poster hash: b05c5...821

[kisskissbangbang]

Ingen som har forslag til hvordan jeg kan løse dette på egenhånd?

Er virkelig skrapt for penger, er student og de pengene jeg har er nøye planlagt ut studietiden. Psykolog må i så fall bli etter endt utdanning, altså om over 2 år. Kanskje 4 om jeg går for master...

Anonymous poster hash: b05c5...821

Eksponeringsterapi.

Se bilder av gravide damer, videoer av gravide damer (finnes en drøss med sånne svangerskapsoppdateringsvideoer på youtube, f.eks.), snakk med venninner/kjente som har hatt positive opplevelser med svangerskap og fødsler, evt. les positive historier på nett ...

Prøv å endre fokus, det du har nå er veldig negativt. Det er mye en kan gjøre selv, uten psykolog.

[AnonymBruker]

Helt enig med Kisskiss.

Selv om psykolog sikkert kunne hjulpet deg er det først og fremst du som må møte frykten. Hvis man går til psykolog og tror at en annen person på magisk vis skal fikse det, så har man feil instilling.

Du må hjelpe deg selv. Først kan du spørre deg spørsmålet, hva er det med gravide som gjør at du føler deg slik? kommer kun tanker om å miste kontroll over egen kropp og fødsel opp? Tenker du det hele tatt på det lille fantastiske mennesket som ligger der inne, helt uskyldig?

Og fødsel...fødsler er jo forskjellige. Jeg hadde en hard fødsel ifølge jordmor og pleiere, men jeg synes selv at det var utrolig flott! Vondt har jeg under mensen og migreneanfall også, og jeg skulle heller ha født enn å ha mine 72 timers migrene-anfall. Da snakker vi om å miste kontroll. Ved fødsel kommer det noe fint i resultat, migrene er bare unødvendig smertehelvete.

Jo mer negativt du tenker, jo verre blir det. Og du kan selv prøve å endre tankemønster. Ikke bare si "nei det går ikke". Vi har fått utdelt en hjerne som gjør at vi ofte kan påvirke oss selv. Hvis vi har kommet i en negativ sirkel kan det være vanskelig å gjøre noe med det, men da må vi bare pushe oss enda hardere.

Anonymous poster hash: e5aa1...6bb

[plix]

Synes du har fått gode råd, håper du tar de til deg TS.

Det finnes seriøse og gode selvhjelpsbøker også, som virkelig kan hjelpe deg ekstra. De koster mindre enn psykolog eller lignende.

Kognitiv terapi og det Kisskiss nevner er kanskje en lett måte å bli kjent med hva som finnes der ute Samt er veldig effektive teknikker om man gjennomfører de og har litt tålmodighet. Tålmodigheten slipper du ikke unna uansett, men det er "vanlig" å gi litt opp på veien mot å kvitte seg med gruffe i vanene sine.

[AnonymBruker]

(...) Morsrollen er frihetsberøvende, hjernevask og tortur. (...) Jeg vil ikke være en biologisk programmert robot.

Anonymous poster hash: b05c5...821

Jeg har dessverre ingen råd til deg, for jeg føler akkurat det samme som deg, alt fra "jeg vil aldri ha barn/ kunne tenkt meg barn" til sterilisering for å unngå graviditet. Jeg blir og like dårlig og ukomfortabel når jeg ser en gravid kvinne; at de er villige til å ofre så mye av seg selv, og for hva? "Hvorfor måtte jeg bli født med en livmor?" tenker jeg... Hvorfor skal jeg måtte gå gjennom 9 måneder med et levende vesen inni meg, gå gjennom et smertehelvete under fødsel, amme i mange måneder, og endatil bli stemplet som "mor". "Mor" er et negativt ord for meg... Til syvende og sist er det moren som har den store forelderrollen, den folk dømmer og ser ned på om ikke barnet er ved sine fulle fem. Det er urettferdig hvorfor jeg som kvinne må gå gjennom dette helvetet. Allikevel kan det av og til være fint med barnelatter i heimen... Forstå det den som kan.

Du har satt ord på denne angsten jeg også kjenner i meg. Du beskriver det så bra! Godt å vite at man ikke er alene, hva?

*Følger tråden*

Anonymous poster hash: 350e6...718

[AnonymBruker]

Som student kan du gratis psykolog gjennom skolen. Sånn var det iallfall hos oss.

Anonymous poster hash: 7f603...db4

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre ingen råd til deg, for jeg føler akkurat det samme som deg, alt fra "jeg vil aldri ha barn/ kunne tenkt meg barn" til sterilisering for å unngå graviditet. Jeg blir og like dårlig og ukomfortabel når jeg ser en gravid kvinne; at de er villige til å ofre så mye av seg selv, og for hva? "Hvorfor måtte jeg bli født med en livmor?" tenker jeg... Hvorfor skal jeg måtte gå gjennom 9 måneder med et levende vesen inni meg, gå gjennom et smertehelvete under fødsel, amme i mange måneder, og endatil bli stemplet som "mor". "Mor" er et negativt ord for meg... Til syvende og sist er det moren som har den store forelderrollen, den folk dømmer og ser ned på om ikke barnet er ved sine fulle fem. Det er urettferdig hvorfor jeg som kvinne må gå gjennom dette helvetet. Allikevel kan det av og til være fint med barnelatter i heimen... Forstå det den som kan. Du har satt ord på denne angsten jeg også kjenner i meg. Du beskriver det så bra! Godt å vite at man ikke er alene, hva? *Følger tråden* Anonymous poster hash: 350e6...718

MÅ du gå gjennom alt dette da? Er da mange som velger å la være å få barn. Bare fordi man har en livmor betyr ikke det at den må brukes. Er mange som ikke burde få barn.

Anonymous poster hash: 7f603...db4

[AnonymBruker]

Har også observert mange barnefamilier, og foreldrene virker alltid så sure, slitne og missfornøyde. Men spør man dem så er barnet det beste som har skjedd. Politisk korrekthet eller hormon-hjernevask? En blanding? Det er vel tabu å mene noe annet.

Anonymous poster hash: b05c5...821

JA man blir sliten og sur av å være forelder, men det betyr ikke at det er sånn 24/7! Og man er da ikke blid, fornøyd og 100% opplagt når man ikke har barn heller?! Jeg har selv vært sur og sliten før jeg ble mamma, og ingen andre kan vel påstå at de aldri har vært det? Livet går opp og ned, enten man er 20, 30, 50 eller 80år, om man er barnløs, har ett, to eller syv barn, om man er singel, gift/samboende eller enke.

Det å bli mamma er en så fantastisk gave som man aldri kan se for seg på forhånd. Den kjærligheten man føler til barna er så sterk og så unik at det er umulig å beskrive den og få andre til å føle det samme uten å være i samme situasjon.

Jeg håper du benytter deg av å få henvisning fra fastlege eller går gjennom studenthelsetjenesten slik at du kan bli kvitt denne angsten.

Masse lykke til

Anonymous poster hash: 996b2...355

[bib_84]

Studenthelsetjeneste eller familievernkontor? Selv om dette kanskje havner litt utenom det Familievernkontoret prioriterer er det verdt et forsøk. Jeg og samboer fikk komme dit på grunnlag av at jeg har opplevd misbruk og som et resultat av det slet med angst som gikk utover forholdet vårt. De prioriterer barnefamilier, men vi fikk komme inn som ungt par uten barn og opplevde å møte flotte, engasjerte mennesker.

Ellers kan du som andre foreslår her jobbe med din egen tankegang. Det er utrolig hvor fastlåst vi kan bli i egne tankemønstre, men med en god dose tålmodighet og hardt arbeid ER det mulig å endre de. Men min erfaring er uansett at dette arbeidet blir mer overkommelig med hjelp av en utenforstående fagperson som kan veilede deg og hjelpe deg se ting fra nye innfallsvinkler.

Lykke til

(Og ja: Det er en STOR terskel å skulle blottlegge sine frykter, tanker og uvaner totalt for en fremmed. Men det gjør all forskjell og er virkelig verdt det )

Endret 30. januar 2014 av bib_84

[Wonders]

TS, jeg takker for innlegget. Jeg har gått igjennom mye av de samme tankene.

Mest inni meg selv, for å dele dem er for vanskelig.

Jeg har hatt samboer i 11 år og vi var lykkelige uten barn. Jeg var lettet over å være super streng med prevensjon og ble aldri gravid. Ikke at vi aldri ville ha barn, men vi var ikke klare. Frivillig barneløse er deilig. Og ingen visste at jeg tenkte domstol og ab#14 over meg her.......

I fjor høst sa jeg alt til mamma. Hvordan jeg så på graviditet og noe som skulle vokse inni meg...ailien.

Kjerringer, bikkjer, barnevogner og unger uuuuhhhhh. Yuck!!!!!!

Og hun spurte spørsmål for å forstå meg. Så knakk jeg helt sammen, snørr og tårer. Hun var nok sjokkert og jeg skremte henne nok litt, med mine innerste tanker. Men jeg kunne ikke fortsette å fokusere på ting jeg ikke har kontroll over.

Forholdet med samboeren ble en fremtid med barn og giftermål. Men ikke uten omveltninger inni meg.

For meg var det ingen andre enn mamma som ville hjulpet meg igjennom denne sammensatte situasjonen.

Uten denne veldig vonde veksten, motgangen og åpenheten tror jeg nok frykt for det ukjente ville vunnet. Nå kjennes det fortsatt snålt, men jeg er ikke alene om å se på ting annerledes. Til og med som gravid er jeg fast bestemt på at å dele mine tanker med mamma først -var det rette for meg. . . Uten det hadde jeg vært i sorg og ikke glede nå.

Endret 30. januar 2014 av Wonders

[Jolene]

TS, jeg takker for innlegget. Jeg har gått igjennom mye av de samme tankene.

Mest inni meg selv, for å dele dem er for vanskelig.

Jeg har hatt samboer i 11 år og vi var lykkelige uten barn. Jeg var lettet over å være super streng med prevensjon og ble aldri gravid. Ikke at vi aldri ville ha barn, men vi var ikke klare. Frivillig barneløse er deilig. Og ingen visste at jeg tenkte domstol og ab over meg her.......

I fjor høst sa jeg alt til mamma. Hvordan jeg så på graviditet og noe som skulle vokse inni meg...ailien.

Kjerringer, bikkjer, barnevogner og unger uuuuhhhhh. Yuck!!!!!!

Og hun spurte spørsmål for å forstå meg. Så knakk jeg helt sammen, snørr og tårer. Hun var nok sjokkert og jeg skremte henne nok litt, med mine innerste tanker. Men jeg kunne ikke fortsette å fokusere på ting jeg ikke har kontroll over.

Forholdet med samboeren ble en fremtid med barn og giftermål. Men ikke uten omveltninger inni meg.

For meg var det ingen andre enn mamma som ville hjulpet meg igjennom denne sammensatte situasjonen.

Kan jeg få spørre om dere nå skal ha barn? Sliter med mye av de samme tankene....