Det å være offer.

[JaVel]

En ting til: når jeg leser innlegg her inne om at folk må komme seg i jobb, at om en får stønad av Nav så er man automatisk lat og misbruker andre sine skattepenger, så føler jeg forakt, vet at det ikke er en høyverdig følelse men det er slik jeg opplever det. Når man har møtt mennesker som ligger under bord og klynker som et barn fordi de er tilbake i gamle traumer, de dissosierer,så blir disse "kom deg tilbake i jobb"-innleggene direkte kvalmende. Vil dere bytte kanskje? I tillegg er det svært vanskelig å få uføretrygd i dag, en må gå i tiltak, utredes av spesialister i lang tid før noe slikt kommer på tale. Man kan selvfølgelig velge å narre systemet, men hvem er det som orker å gå i åresvis til spesialist og snakke om sine "angst-og depresjonsplager" i håp om at det skal ligge en uføretrygd å vente i andre enden? Sikkert noen, men de færreste håper og tror jeg.

[AnonymBruker]

Slenger meg på offerrolle vs. å være offer av noe-betraktningen.

Jeg har overlevd en liten haug med overgrep, et par drapsforsøk, voldtekt, alkoholiserte omsorgspersoner og hele rekka der. Likevel har jeg aldri latt meg affisere stort av det. Far min er en kynisk, hensynsløs skrulling som ler fremfor å be om nåde, og jeg er av samme ulla. Jeg overlever ikke, jeg lever. Jeg har enda til gode å være redd for å dø eller å se meg over skuldra når jeg går alene om natten. Jeg er ikke et offer.

Dette høres egentlig forferdelig ut, men skulle likt og sett filmen om livet ditt.

Anonymous poster hash: b6011...c2f

[Gjest Inferno]

Dette høres egentlig forferdelig ut, men skulle likt og sett filmen om livet ditt.

Anonymous poster hash: b6011...c2f

Skal skrive en bok og satse på at noen plukker den opp.

[AnonymBruker]

Skal skrive en bok og satse på at noen plukker den opp.

Edit: *skulle stå *forferdelig kynisk*.

Jeg kommer til å lese den, bli oppslukt og grine som aldri før. Slike historier gjør meg så ekstremt forbanna, og samtidig nysgjerrig på hvorfor, hvordan osv. Skulle ønske flere historier som dine så dagens lys. Du er nok en meget interessant person som kan sette ting i perspektiv, du har opplevd hvordan livet kan være på sitt verste. Det er ofte de klokeste menneskene, i mine øyne. Overfladiskhet er det så aldeles nok av. Vi blir jo fòra på agurknyheter 24/7 om hunder som blir reddet fra brennende hus, stakkarslige nordmenn som ikke får kommet hjem til julaften pga forsinkelser, kroppen til fotballfrue osv osv. Virkelighetsnære og betydningsfulle nyheter er mangelvare i disse dager. Jeg blir rett og slett fascinert og imponert over mennesker som har gjennomgått et helvete, og likevel takler det slik det virker som du gjør. Unnskyld på forhånd, vil anta jeg høres en smule psycho ut med mine betraktninger her

Anonymous poster hash: b6011...c2f

[Gjest Inferno]

Edit: *skulle stå *forferdelig kynisk*.

Jeg kommer til å lese den, bli oppslukt og grine som aldri før. Slike historier gjør meg så ekstremt forbanna, og samtidig nysgjerrig på hvorfor, hvordan osv. Skulle ønske flere historier som dine så dagens lys. Du er nok en meget interessant person som kan sette ting i perspektiv, du har opplevd hvordan livet kan være på sitt verste. Det er ofte de klokeste menneskene, i mine øyne. Overfladiskhet er det så aldeles nok av. Vi blir jo fòra på agurknyheter 24/7 om hunder som blir reddet fra brennende hus, stakkarslige nordmenn som ikke får kommet hjem til julaften pga forsinkelser, kroppen til fotballfrue osv osv. Virkelighetsnære og betydningsfulle nyheter er mangelvare i disse dager. Jeg blir rett og slett fascinert og imponert over mennesker som har gjennomgått et helvete, og likevel takler det slik det virker som du gjør. Unnskyld på forhånd, vil anta jeg høres en smule psycho ut med mine betraktninger her

Anonymous poster hash: b6011...c2f

Er nok ikke så helteaktig som du tror. Har ytt min andel av faenskap selv.

[AnonymBruker]

Er nok ikke så helteaktig som du tror. Har ytt min andel av faenskap selv.

Det tok jeg vel som en selvfølge. For meg er det nesten naturlig, og fullt og helt forståelig. Men dette blir på siden av tråden.

Anonymous poster hash: b6011...c2f

[Gjest Inferno]

Det tok jeg vel som en selvfølge. For meg er det nesten naturlig, og fullt og helt forståelig. Men dette blir på siden av tråden.

Anonymous poster hash: b6011...c2f

Joda. Men jeg er nok ikke et så veldig mye klokere eller bedre menneske enn andre av den grunn, bare hakket mer hardfør.

[AnonymBruker]

Leste en artikkel av Frode Thuen hvor han skrev at barn som ble traumatisert av sine foreldre hadde et sterkt behov for å se på foreldrene som gode, og seg selv som dårlig, rett og slett fordi det ble for skremmende for et barn å se foreldrene slik de egentlig var, noen som vil barnet vondt. Kanskje dette er årsaken til at mange som har vært utsatt for grusomme traumer fra sine foreldres side, ikke går inn i en offerrolle? Hvis de skulle gått inn i en offerrolle, så måtte de sett på foreldrene som noen som har gjort dem veldig vondt, og det blir rett og slett for skummelt? Tenker at de som har opplevd belastninger i barndommen men som ikke har opplevd ekstreme traumer, har fått nok kjærlighet fra sine foreldre som barn, og dermed er det ikke så skremmende å svartmale dem? Altså kan de snakke om hvor " grusomme" foreldrene har vært, ta en offerrolle, siden de har fått nok trygghet fra sine foreldre som barn.

Anonymkode: 4532f...d63

[QueenOfTheSidewalk]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Leste en artikkel av Frode Thuen hvor han skrev at barn som ble traumatisert av sine foreldre hadde et sterkt behov for å se på foreldrene som gode, og seg selv som dårlig, rett og slett fordi det ble for skremmende for et barn å se foreldrene slik de egentlig var, noen som vil barnet vondt. Kanskje dette er årsaken til at mange som har vært utsatt for grusomme traumer fra sine foreldres side, ikke går inn i en offerrolle? Hvis de skulle gått inn i en offerrolle, så måtte de sett på foreldrene som noen som har gjort dem veldig vondt, og det blir rett og slett for skummelt? Tenker at de som har opplevd belastninger i barndommen men som ikke har opplevd ekstreme traumer, har fått nok kjærlighet fra sine foreldre som barn, og dermed er det ikke så skremmende å svartmale dem? Altså kan de snakke om hvor " grusomme" foreldrene har vært, ta en offerrolle, siden de har fått nok trygghet fra sine foreldre som barn.

Anonymkode: 4532f...d63

Hæ? Tror du at traumer er frivillig?

[AnonymBruker]

Mange spiller offerrolle. Kvinner blir matet med offerrolle, dessverre, men flere og flere menn tar også offerrollen. Samtidig er det selvfølgelig i tilfeller hvor man er offer for et eller annet. Men vi lever i et samfunn som stort sett er krenket hele tida og  tar alt personlig, det gjelder både menn og kvinner. Jeg ble mobbet grovt på barneskolen, ingen tvil om at jeg var et offer da, men jeg gidder ikke skylde på fortiden min for den jeg er i dag. Hvis jeg ser sammenheng mellom oppvekst og min oppførsel i dag, så er det greit nok en forklaring, men ingen unnskyldning. Man tar det man har, bearbeider, opparbeider selvinnsikt og forsøker å bedre seg. Alle skal ta ansvar for eget liv uansett, og samtidig på at man ikke er stygg i kjeften bare for å være det. Mennesker er sårbare. Det er ingen vits i å resignere, og det er heller ingen vits i å være en jævel. Kjenner mange med jævlige oppveksthistorier som sliter, men som samtidig er gode mot andre. Har liten medlidenhet med de som selv har ekstremt mye medlidenhet for seg selv.

Anonymkode: cff25...719

[AnonymBruker]

1 time siden, Evilposelos skrev:

Hæ? Tror du at traumer er frivillig?

Den skjønte jeg ikke? Har da ikke skrevet noe om at traumer er frivillig?

Anonymkode: 4532f...d63

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Leste en artikkel av Frode Thuen hvor han skrev at barn som ble traumatisert av sine foreldre hadde et sterkt behov for å se på foreldrene som gode, og seg selv som dårlig, rett og slett fordi det ble for skremmende for et barn å se foreldrene slik de egentlig var, noen som vil barnet vondt. Kanskje dette er årsaken til at mange som har vært utsatt for grusomme traumer fra sine foreldres side, ikke går inn i en offerrolle? Hvis de skulle gått inn i en offerrolle, så måtte de sett på foreldrene som noen som har gjort dem veldig vondt, og det blir rett og slett for skummelt? Tenker at de som har opplevd belastninger i barndommen men som ikke har opplevd ekstreme traumer, har fått nok kjærlighet fra sine foreldre som barn, og dermed er det ikke så skremmende å svartmale dem? Altså kan de snakke om hvor " grusomme" foreldrene har vært, ta en offerrolle, siden de har fått nok trygghet fra sine foreldre som barn.

Anonymkode: 4532f...d63

Har også sett en tensens til at vanskjøttede barn setter både foreldrene og seg selv i offerrollen, de blir offer for omstendighetene, offer for "alt". Slik foreldrene ikke har skyld i noe sien de også er offer for "alt". "Mamma og meg mot verden" mentaliteten de ble hjernevasket med som aldri slipper taket.

Anonymkode: 625f0...82f

[AnonymBruker]

Jeg har møtt mennesker som har opplevd ekstreme traumer, for eksempel seksuelt misbruk av en i familien gjennom hele barndommen. Det som jeg synes var rart, var at hvis jeg ble sjokkert og rystet av det de fortalte og viste dem masse empati, så likte de det veldig dårlig, de ville ikke ha empatien min? Jeg har også møtt mange som har opplevd mindre belastninger ( altså ikke grov psykisk, fysisk eller seksuell vold), mange av dem har klaget langt mer over sin barndom, og selv om de fleste av dem ikke har gått inn i noen offerrolle, så er det i denne gruppen jeg har truffet mennesker som næres av offerrollen. Snåle greier, men har ingen forklaring på det.

Anonymkode: 4532f...d63

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har også sett en tensens til at vanskjøttede barn setter både foreldrene og seg selv i offerrollen, de blir offer for omstendighetene, offer for "alt". Slik foreldrene ikke har skyld i noe sien de også er offer for "alt". "Mamma og meg mot verden" mentaliteten de ble hjernevasket med som aldri slipper taket.

Anonymkode: 625f0...82f

Tenker på svært uheldig tilknytning mellom foreldre og det voksne barnet når jeg leser det du skriver.

Anonymkode: 4532f...d63

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tenker på svært uheldig tilknytning mellom foreldre og det voksne barnet når jeg leser det du skriver.

Anonymkode: 4532f...d63

Ja. Men det er jo også typisk ved misbruk o.l. Gode foreldre er obs på usunne tilknytninger og "psykisk incest".

Anonymkode: 625f0...82f

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Men det er jo også typisk ved misbruk o.l. Gode foreldre er obs på usunne tilknytninger og "psykisk incest".

Anonymkode: 625f0...82f

Men da er det ihverfall ikke bare det voksne barnet som er i en offerrolle, de putter foreldrene i samme rolle, altså kritiserer de ikke foreldrene slik andre kan gjøre, uten at det er sunnere, heller tvert imot.

Anonymkode: 4532f...d63

[AnonymBruker]

Jeg synes dette er interresant. Opplevde selv traumer og svik, og mye snakker jeg ikke om annet enn med profesjonelle. (Noen ganger nærmeste familie og venner som allerede vet). Jeg kan fortelle om hva som er vanskelig nå, men å gå inn på hva som skjedde meg som barn, det føles utrolig skamfullt. Jeg skammer meg over eget opphav og vil helst ikke identifiseres med det selv om det er det eneste jeg selv har i hodet omtrent, og jeg føler meg sviktet, hatefull og såret. Jeg har plassert skyld, men når jeg møter folk, så er ikke dette temaer. Mitt opphav er ikke en del av samtalen. Det er for vanskelig å forholde seg til. 

Jeg er ikke et offer. Jeg er en overlever. Jeg er ikke svak. Jeg er utholden. 

Jeg er den som smiler og later som at alt er fint i de fleste situasjonene. Den som kan gråte om natta, og le dagen etter på sosiale eventer. Jeg vil ikke at folk skal vite, men samtidig så ønsker jeg forståelse. Jobber med å gi meg selv forståelse slik at jeg ikke blir så emosjonelt avhengig av de rundt meg. 

Anonymkode: 923a5...bd7

[Gjest Tutte]

På 17.1.2014 den 12.12, AnonymBruker skrev:

Jeg har møtt mennesker som har fått ris på rompen 1-2 ganger(for å sette det litt på spissen) gjennom hele sin barndom og som er bitter og veldig sint på sine foreldre pga av dette. Så har man mennesker som feks har vært utsatt for incest i mange, mange år som reagerer med sinne hvis man synes synd på dem. Er det noen som forstår mekanismene bak? Jeg opplever at jo mindre man har opplevd jo bitrere er man, mens de som man virkelig kan kalle et offer nekter å være dette. Er det noen andre som har opplevd dette, jeg er rett og slett interessert i mekanismene bak for det er egentlig psykologisk veldig interessant 🙂 .

 

Anonymous poster hash: ce4f3...1f3

 

Dette blir på et veldig generelt grunnlag, og blir umulig å svare på.

[AnonymBruker]

Får svare for meg selv, jeg er oppvokst med grovt seksuelt misbruk, vold og psykisk mishandling. Begge foreldrene mine var gale, og kjærlighet var ikke eksisterende. Men jeg var hele veien klar over at dette, var ikke min feil. Det var kun deres feil. Men jeg vil ikke være offer, jeg vil ikke at andre skal se på meg, som hun som ble seksuelt misbrukt. Jeg vil de skal se på meg, som den jeg er. Orker ikke at noen skal gå og synes synd på meg. Her så vet faktisk ikke familien min om alt, har bare fortalt litt. Selvfølgelig er jeg preget av det jeg har opplevd, og i tunge perioder, kverner det jo rundt i hodet hele tiden, bilder av det som har skjedd. Er vel derfor jeg har et ekstra stort behov, for at da jeg er sammen med andre, så er det borte. Da kan jeg ha det hyggelig, og for en stund, så eksisterer det ikke. 

Anonymkode: 05052...b88

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp veldig ustabilt og utsatt for grov vold og overgrep. Ble fullstendig ødelagt av det. Dissosiativ lidelse, borderline pf, schizotypal pf, alle angstlidelser. Var fullstendig lammet i mange år. Mista bolig, venner, deler av hukommelsen fordi jeg klarte ikke å ta innover meg alt det grusomme jeg hadde vært utsatt for. Når jeg leser om de som har vært utsatt for mye fælt skjønner jeg ikke hvordan det er mulig å "bare velge" bort offermentalitet. Jeg var et offer på så mange og forferdelige måter at jeg visste ikke før jeg var godt voksen at andre alternativer fantes for meg. Og jeg var i utgangspunktet et robust barn. Har brukt mange år på å klandre meg selv for at jeg ble så skadet og ikke var umerket av alt jeg gikk igjennom.

 

Noen svar på hvorfor har jeg funnet. F.eks. skjer det grove ting før 6-årsalderen er det større risiko for å utvikle dissosiative lidelser. Har man noe trygghet under oppveksten kan man tåle mer. Men er det 0 trygghet, ingen trygge personer rundt mens man er liten og det dreier seg om grov vold og overgrep er det liten sjans for å komme umerket fra det.

Når det er sagt er jeg ikke et offer på samme måte idag. Jeg har langt lavere stresstoleranse enn de fleste, men fungerer på endel områder også. Har partner og barn. Prøver å få deltidsjobb. Er utdannet.

Når tenker på fortida idag er jeg fortsatt rasende på et inkompetent barnevern, inkl fosterforeldre, og senere horrible behandling i psykiatrien mer enn mine opprinnelige overgripere.

Anonymkode: 0d7c2...1a0