Det å være offer.

[AnonymBruker]

Nå er den komentaren tatt noe ut at konteks,men den passet sammen med det innlegget jeg siterte. Denne psykologen her en en anerkjent og kjent psykolog,så vedkommende vet godt hva h*n drev med.

At vedkommede er en anerkjent psykolog betyr ikke automatisk at h*ns utsagn er noe univerlsalopskrift på den perfekte hevn. For mitt vedkommende hadde den perfekte hevn vært at overgriperne hadde måtte tatt sin straff for det de har gjort i fengsel.

Anonymous poster hash: 86fc8...6c3

[Gjest Blomst83]

At vedkommede er en anerkjent psykolog betyr ikke automatisk at h*ns utsagn er noe univerlsalopskrift på den perfekte hevn. For mitt vedkommende hadde den perfekte hevn vært at overgriperne hadde måtte tatt sin straff for det de har gjort i fengsel.

Anonymous poster hash: 86fc8...6c3

Det er jeg selvfølgelig enig i. Mine overgripere går også fri,men som sagt det er tatt noe ut av kontekst.

[AnonymBruker]

Jeg har møtt mennesker som har fått ris på rompen 1-2 ganger(for å sette det litt på spissen) gjennom hele sin barndom og som er bitter og veldig sint på sine foreldre pga av dette.

(...)

Er det noen andre som har opplevd dette, jeg er rett og slett interessert i mekanismene bak for det er egentlig psykologisk veldig interessant :-) .

Anonymous poster hash: ce4f3...1f3

Jeg likte spørsmålene du still her Trådstarter, men det jeg ikke liker med innlegget er at du jo nesten "henger ut" dem som føler at det var et overtramp å bli slått som barn? Å rise et barn 1-2 ganger er 1-2 ganger for mye, og dessverre nok til å sette sine spor... (Barn husket det som skjedde i tidlig barndom også, selv om det kun skjedde 1-2 ganger, og selv om barna som tenåringer/voksne ikke snakker om det lengre...

Jeg kjenner meg litt igjen i trådstarters eksempel, men absolutt ikke 100%... Jeg har noen "offer følelser/minner" men det å være et "offer" er overhode IKKE en del av min identitet.

Jeg fikk vel ris ca 10-15 ganger i barndommen og et noen slag i ansiktet med flat hånd, og selv om jeg vet at dette ikke er voldsom mishandling så er jeg BITTER for dette, men mesteparten av bitterheten stammer også fra det psykiske stresset som foreldrene mine lot meg gå gjennom, daglig kjefting og press, ALT jeg gjorde ble rettet på (ingen overdrivelse), ingen ting var bra nok, jeg fikk aldri slappe ordentlig av i barndommen, selv ikke i helger eller ferier... Nå er jeg voksen og jeg har et forhold med foreldrene mine, men ikke et nært et, og det er kun pga dårlige minner fra barndommen...

Samtidig har jeg en nær venninne som ble misbrukt seksuelt av stefaren sin gjennom halve barndommen og hun er veldig "kald" i tankegangen om dette, hun ble skadet av incesten men hun er ikke "ødelagt" og hun virker ikke bitter, ikke sint, og jeg tror ikke hun er det heller... Så det setter ting veldig i perspektiv for meg, og jeg tenker "hva har jeg å klage over?" (klager ikke til venninnen min selvfølgelig og så og si aldri til andre heller!).

Men forskjellen er:

- Min venninne har ikke en følsom/sart personlighet, hun er mer "robust" og er en fighter (trolig av natur, ikke bare av miljø).

- Min venninnes stefar er "død" for henne (hun har ikke sett ham på 10+ år, han var en idiot på ALLE områder i livet, en type få hadde forventninger til på de fleste områder i livet.) Hun har klart å slutte å tenke på ham (sier hun i alle fall).

- Mine foreldre som slo meg i barndommen og behandlet meg dårlig psykisk er intelligente, "vellykkede", høyt utdannede, meget god økonomi, begge i respekterte høye stillinger, typen som de fleste tenker om at "de er sikkert perfekte foreldre". Og når de likevel ikke er det, men alle tror det, og de kunne ha vært det; det er DER bitterheten kommer inn i bildet...i alle fall for meg personlig. Jeg må også fortsatt forholde meg til dem og deres fasade-spill nå som voksen, så derfor slipper ikke bitterheten taket...

- Jeg har en veldig følsom/sart personlighet av natur.

Når det er sagt:

- Jeg ser at en slik barndom har skadet meg (sliter med angst, panikk og å stole på andre), men i motsetning til 80% av de som sliter psykisk i Norge, så har jeg aldri vært sykmeldt 1 dag, har aldri mottatt noen som helst støtte fra NAV og kunne ikke tenke meg å få det heller. Jeg ser at jeg er "skadet", men jeg vil ikke være et "offer" selv om jeg til tider har så lammende angst at jeg ikke kan gå ut døren, og at jeg må ha beroligende for å jobbe, og er nervøs hver gang jeg tenker på familien min, så nekter jeg å bli sykmeldt osv... Hvis man åpner den NAV-døren så har man på en måte "tapt".... (min personlige mening).

Som jeg skrev først i innlegget mitt: Jeg har noen "offer følelser/offer minner" (det må vel være "lov"?) men det å være et "offer" er overhode ikke en del av min identitet. Skulle jeg gitt slipp på "offer minnene" tror jeg det hadde vært som å tilgi foreldrene mine for angsten min og bare akseptert deres livsstil; å late som man har en fin fasade og at alt er perfekt? (Tar jeg feil...?)

Anonymous poster hash: 5a9ee...01e

[Gjest Riskjeks]

Jeg kjenner ingen som gjør det til et kult image å ha hatt en "vanskelig barndom".

Anonymous poster hash: 86fc8...6c3

Ingen av mine venner, men har noen bekjente som liker å sutre over hvor kjipt de har hatt det.

[JaVel]

Slenger meg på offerrolle vs. å være offer av noe-betraktningen.

Jeg har overlevd en liten haug med overgrep, et par drapsforsøk, voldtekt, alkoholiserte omsorgspersoner og hele rekka der. Likevel har jeg aldri latt meg affisere stort av det. Far min er en kynisk, hensynsløs skrulling som ler fremfor å be om nåde, og jeg er av samme ulla. Jeg overlever ikke, jeg lever. Jeg har enda til gode å være redd for å dø eller å se meg over skuldra når jeg går alene om natten. Jeg er ikke et offer.

Du er akkurat som de jeg snakker om! Hvorfor ser ikke du på deg selv som et offer? Det er ikke det at jeg mener at det vil være hensiktsmessig at du gjør det,men du hadde jo virkelig hatt grunn til å gå inn i den rollen? Istedet er det "mine foreldre ga meg ris på rompa noen ganger+pluss at de glemte å lese eventyr for meg, ihvertfall 10 ganger i løpet av barndommen"- mennesker som går inn i offerrollen. Dette er jo selvsagt voldsomt satt på spissen. Men treffer mennesker som kanskje har grunn til å klage over sin barndom, for foreldrene har langt ifra vært perfekte men disse menneskene "glemmer" fullstendig å nevne alt det positive de også har opplevd, de legger ALL vekt på det negative, og hvis noe positivt skulle bli nevnt så tar de seg straks i det og legger igjen vekt på hvor "grusomme" foreldrene har vært? Hva er egentlig hensikten? Hvis det er sympati de er ute etter vil jo ikke dette vare lenge for folk går jo lei av mennesker som støtt og stadig klager over uheldige omstendigheter?

[JaVel]

Jeg likte spørsmålene du still her Trådstarter, men det jeg ikke liker med innlegget er at du jo nesten "henger ut" dem som føler at det var et overtramp å bli slått som barn? Å rise et barn 1-2 ganger er 1-2 ganger for mye, og dessverre nok til å sette sine spor... (Barn husket det som skjedde i tidlig barndom også, selv om det kun skjedde 1-2 ganger, og selv om barna som tenåringer/voksne ikke snakker om det lengre...

Jeg kjenner meg litt igjen i trådstarters eksempel, men absolutt ikke 100%... Jeg har noen "offer følelser/minner" men det å være et "offer" er overhode IKKE en del av min identitet.

Jeg fikk vel ris ca 10-15 ganger i barndommen og et noen slag i ansiktet med flat hånd, og selv om jeg vet at dette ikke er voldsom mishandling så er jeg BITTER for dette, men mesteparten av bitterheten stammer også fra det psykiske stresset som foreldrene mine lot meg gå gjennom, daglig kjefting og press, ALT jeg gjorde ble rettet på (ingen overdrivelse), ingen ting var bra nok, jeg fikk aldri slappe ordentlig av i barndommen, selv ikke i helger eller ferier... Nå er jeg voksen og jeg har et forhold med foreldrene mine, men ikke et nært et, og det er kun pga dårlige minner fra barndommen...

Samtidig har jeg en nær venninne som ble misbrukt seksuelt av stefaren sin gjennom halve barndommen og hun er veldig "kald" i tankegangen om dette, hun ble skadet av incesten men hun er ikke "ødelagt" og hun virker ikke bitter, ikke sint, og jeg tror ikke hun er det heller... Så det setter ting veldig i perspektiv for meg, og jeg tenker "hva har jeg å klage over?" (klager ikke til venninnen min selvfølgelig og så og si aldri til andre heller!).

Men forskjellen er:

- Min venninne har ikke en følsom/sart personlighet, hun er mer "robust" og er en fighter (trolig av natur, ikke bare av miljø).

- Min venninnes stefar er "død" for henne (hun har ikke sett ham på 10+ år, han var en idiot på ALLE områder i livet, en type få hadde forventninger til på de fleste områder i livet.) Hun har klart å slutte å tenke på ham (sier hun i alle fall).

- Mine foreldre som slo meg i barndommen og behandlet meg dårlig psykisk er intelligente, "vellykkede", høyt utdannede, meget god økonomi, begge i respekterte høye stillinger, typen som de fleste tenker om at "de er sikkert perfekte foreldre". Og når de likevel ikke er det, men alle tror det, og de kunne ha vært det; det er DER bitterheten kommer inn i bildet...i alle fall for meg personlig. Jeg må også fortsatt forholde meg til dem og deres fasade-spill nå som voksen, så derfor slipper ikke bitterheten taket...

- Jeg har en veldig følsom/sart personlighet av natur.

Når det er sagt:

- Jeg ser at en slik barndom har skadet meg (sliter med angst, panikk og å stole på andre), men i motsetning til 80% av de som sliter psykisk i Norge, så har jeg aldri vært sykmeldt 1 dag, har aldri mottatt noen som helst støtte fra NAV og kunne ikke tenke meg å få det heller. Jeg ser at jeg er "skadet", men jeg vil ikke være et "offer" selv om jeg til tider har så lammende angst at jeg ikke kan gå ut døren, og at jeg må ha beroligende for å jobbe, og er nervøs hver gang jeg tenker på familien min, så nekter jeg å bli sykmeldt osv... Hvis man åpner den NAV-døren så har man på en måte "tapt".... (min personlige mening).

Som jeg skrev først i innlegget mitt: Jeg har noen "offer følelser/offer minner" (det må vel være "lov"?) men det å være et "offer" er overhode ikke en del av min identitet. Skulle jeg gitt slipp på "offer minnene" tror jeg det hadde vært som å tilgi foreldrene mine for angsten min og bare akseptert deres livsstil; å late som man har en fin fasade og at alt er perfekt? (Tar jeg feil...?)

Anonymous poster hash: 5a9ee...01e

Takk for et langt og klokt innlegg! Når jeg leser historien din så forstår jeg hvorfor du sliter med angst, nå tenker jeg ikke på den fysiske straffen du fikk noen ganger gjennom din barndom men mer den daglige psykiske trakasseringen. Vitenskapen har etterhvert funnet ut at barn som stadig blir utsatt for psykisk vold fra sine foreldre tar langt mer skade enn de som blir utsatt for fysisk vold (nå tenker jeg IKKE på grov, sadistisk vold med skader). Årsaken: barn som feks blir slått vet stort sett alltid at det foreldrene gjør er galt mens de som blir utsatt for psykisk vold tror det er noe galt med dem-selvfølelsen blir fullstendig ødelagt. Hvis man ser på voksne kvinner som har vært utsatt for voldelige partnere så ser man ofte der den samme mekanismen, de sier ofte at det var ikke slagene som var verst , det var alle de slemme ordene som brøt dem fullstendig ned.

[Gjest Inferno]

Du er akkurat som de jeg snakker om! Hvorfor ser ikke du på deg selv som et offer? Det er ikke det at jeg mener at det vil være hensiktsmessig at du gjør det,men du hadde jo virkelig hatt grunn til å gå inn i den rollen? Istedet er det "mine foreldre ga meg ris på rompa noen ganger+pluss at de glemte å lese eventyr for meg, ihvertfall 10 ganger i løpet av barndommen"- mennesker som går inn i offerrollen. Dette er jo selvsagt voldsomt satt på spissen. Men treffer mennesker som kanskje har grunn til å klage over sin barndom, for foreldrene har langt ifra vært perfekte men disse menneskene "glemmer" fullstendig å nevne alt det positive de også har opplevd, de legger ALL vekt på det negative, og hvis noe positivt skulle bli nevnt så tar de seg straks i det og legger igjen vekt på hvor "grusomme" foreldrene har vært? Hva er egentlig hensikten? Hvis det er sympati de er ute etter vil jo ikke dette vare lenge for folk går jo lei av mennesker som støtt og stadig klager over uheldige omstendigheter?

Fordi å være et offer ikke er hensiktsmessig for meg. Og gener.

[Gjest Blomst83]

Du er akkurat som de jeg snakker om! Hvorfor ser ikke du på deg selv som et offer? Det er ikke det at jeg mener at det vil være hensiktsmessig at du gjør det,men du hadde jo virkelig hatt grunn til å gå inn i den rollen? Istedet er det "mine foreldre ga meg ris på rompa noen ganger+pluss at de glemte å lese eventyr for meg, ihvertfall 10 ganger i løpet av barndommen"- mennesker som går inn i offerrollen. Dette er jo selvsagt voldsomt satt på spissen. Men treffer mennesker som kanskje har grunn til å klage over sin barndom, for foreldrene har langt ifra vært perfekte men disse menneskene "glemmer" fullstendig å nevne alt det positive de også har opplevd, de legger ALL vekt på det negative, og hvis noe positivt skulle bli nevnt så tar de seg straks i det og legger igjen vekt på hvor "grusomme" foreldrene har vært? Hva er egentlig hensikten? Hvis det er sympati de er ute etter vil jo ikke dette vare lenge for folk går jo lei av mennesker som støtt og stadig klager over uheldige omstendigheter?

Kan jeg spørre hvorfor du "mener" at vi som er utsatt for voldsomme ting skal se på oss selv som offre.Jeg har opplevd grusomme ting som ikke et menneske skulle ha trengt å oppleve,og livet mitt i dag er sterkt preget av dette,men jeg vil ikke bli satt i en offerrolle.

[JaVel]

Kan jeg spørre hvorfor du "mener" at vi som er utsatt for voldsomme ting skal se på oss selv som offre.Jeg har opplevd grusomme ting som ikke et menneske skulle ha trengt å oppleve,og livet mitt i dag er sterkt preget av dette,men jeg vil ikke bli satt i en offerrolle.

Jeg mener ikke at noen skal se på seg selv som et offer, tror ikke det er en hensiktsmessig rolle å gå inn i, man slutter å ta ansvaret for sitt eget liv og skylder heller på mor eller far for alt som går galt. MEN samtidig synes jeg rett og slett det er interessant at de som har opplevd ekstreme ting enten det er fysisk/psykisk/seksuelt omtrent konsekvent aldri går inn i en offerrolle, mens de som har opplevd en barndom med belastninger men også med veldig mye kjærlighet og omtanke-ofte ser på seg selv som offer for omstendigheter. Rent logisk skulle man jo tro at det ville være motsatt, ekstreme belastninger=ser på seg selv som offer, mindre belastninger= ser ikke seg selv som et offer, men sånn er det altså ikke. Hvilke psykiske mekanismer ligger bak? Mine tanker rundt det, er ikke psykolog slik at det er nevnt. Et barn som feks har blitt voldtatt av far/bror/bestefar gjennom mange år er så traumatisert av sine opplevelser at hvis de virkelig skulle gått i dybden i de grusomhetene de har opplevd så ville sinnet deres brutt sammen. Tror nok at mennesker med en slik barndom ytre sett kan fungere såkalt normalt men at de bruker forsvarsmekanismer som fortrengning/benekting for at følelsene ikke skal skylle over dem slik at de rett og slett blir syke. Et barn som har opplevd belastninger i sin barndom men av langt mildere grad vil ikke i like stor grad bli skremt av de følelsene som barndommen har gitt dem, de har på en måte et trygt, indre bilde av sin mor og far for det har vært veldig mye godt i deres barndom og. Dermed risikerer de ikke å bli syke om de skulle tenke på foreldrene eller negative opplevelser, de har på en måte en buffer i det at de har opplevd mye kjærlighet og omtanke fra sine foreldre-et mer nyansert indre bilde av sine foreldre med andre ord. Kanskje dette bare er viss-vass men det er tanker jeg har gjort meg :-) .

[AnonymBruker]

Jeg mener ikke at noen skal se på seg selv som et offer, tror ikke det er en hensiktsmessig rolle å gå inn i, man slutter å ta ansvaret for sitt eget liv og skylder heller på mor eller far for alt som går galt. MEN samtidig synes jeg rett og slett det er interessant at de som har opplevd ekstreme ting enten det er fysisk/psykisk/seksuelt omtrent konsekvent aldri går inn i en offerrolle, mens de som har opplevd en barndom med belastninger men også med veldig mye kjærlighet og omtanke-ofte ser på seg selv som offer for omstendigheter. Rent logisk skulle man jo tro at det ville være motsatt, ekstreme belastninger=ser på seg selv som offer, mindre belastninger= ser ikke seg selv som et offer, men sånn er det altså ikke. Hvilke psykiske mekanismer ligger bak? Mine tanker rundt det, er ikke psykolog slik at det er nevnt. Et barn som feks har blitt voldtatt av far/bror/bestefar gjennom mange år er så traumatisert av sine opplevelser at hvis de virkelig skulle gått i dybden i de grusomhetene de har opplevd så ville sinnet deres brutt sammen. Tror nok at mennesker med en slik barndom ytre sett kan fungere såkalt normalt men at de bruker forsvarsmekanismer som fortrengning/benekting for at følelsene ikke skal skylle over dem slik at de rett og slett blir syke. Et barn som har opplevd belastninger i sin barndom men av langt mildere grad vil ikke i like stor grad bli skremt av de følelsene som barndommen har gitt dem, de har på en måte et trygt, indre bilde av sin mor og far for det har vært veldig mye godt i deres barndom og. Dermed risikerer de ikke å bli syke om de skulle tenke på foreldrene eller negative opplevelser, de har på en måte en buffer i det at de har opplevd mye kjærlighet og omtanke fra sine foreldre-et mer nyansert indre bilde av sine foreldre med andre ord. Kanskje dette bare er viss-vass men det er tanker jeg har gjort meg :-) .

Ærlig talt!

Tror virkelig du, og mange andre, at det å være et offer er det samme som at man ikke tar ansvar for sitt eget liv og prøver hardt å komme seg videre? Det går faktisk an å kombinere det! Er man et offer, altså skadelidende men posttraumatiske stressreaksjoner, må man få adekvat hjelp fra en terapeut til å bli fri fra at fortiden skal hjemsøke en her og nå. Det er ikke alltid nok å bare bestemme seg for å se fremover så lenge fortiden hjemsøker en i mareritt, flashbacks som hopper frem fra det store intet på dagtid og et overaktivt autonomt nervesystem som lever sitt eget liv! De fleste som sliter bruker faktiske enormt med krefter på å holde traumene på avstand!

Anonymous poster hash: 86fc8...6c3

[AnonymBruker]

Jeg likte spørsmålene du still her Trådstarter, men det jeg ikke liker med innlegget er at du jo nesten "henger ut" dem som føler at det var et overtramp å bli slått som barn? Å rise et barn 1-2 ganger er 1-2 ganger for mye, og dessverre nok til å sette sine spor... (Barn husket det som skjedde i tidlig barndom også, selv om det kun skjedde 1-2 ganger, og selv om barna som tenåringer/voksne ikke snakker om det lengre...

Jeg kjenner meg litt igjen i trådstarters eksempel, men absolutt ikke 100%... Jeg har noen "offer følelser/minner" men det å være et "offer" er overhode IKKE en del av min identitet.

Jeg fikk vel ris ca 10-15 ganger i barndommen og et noen slag i ansiktet med flat hånd, og selv om jeg vet at dette ikke er voldsom mishandling så er jeg BITTER for dette, men mesteparten av bitterheten stammer også fra det psykiske stresset som foreldrene mine lot meg gå gjennom, daglig kjefting og press, ALT jeg gjorde ble rettet på (ingen overdrivelse), ingen ting var bra nok, jeg fikk aldri slappe ordentlig av i barndommen, selv ikke i helger eller ferier... Nå er jeg voksen og jeg har et forhold med foreldrene mine, men ikke et nært et, og det er kun pga dårlige minner fra barndommen...

Samtidig har jeg en nær venninne som ble misbrukt seksuelt av stefaren sin gjennom halve barndommen og hun er veldig "kald" i tankegangen om dette, hun ble skadet av incesten men hun er ikke "ødelagt" og hun virker ikke bitter, ikke sint, og jeg tror ikke hun er det heller... Så det setter ting veldig i perspektiv for meg, og jeg tenker "hva har jeg å klage over?" (klager ikke til venninnen min selvfølgelig og så og si aldri til andre heller!).

Men forskjellen er:

- Min venninne har ikke en følsom/sart personlighet, hun er mer "robust" og er en fighter (trolig av natur, ikke bare av miljø).

- Min venninnes stefar er "død" for henne (hun har ikke sett ham på 10+ år, han var en idiot på ALLE områder i livet, en type få hadde forventninger til på de fleste områder i livet.) Hun har klart å slutte å tenke på ham (sier hun i alle fall).

- Mine foreldre som slo meg i barndommen og behandlet meg dårlig psykisk er intelligente, "vellykkede", høyt utdannede, meget god økonomi, begge i respekterte høye stillinger, typen som de fleste tenker om at "de er sikkert perfekte foreldre". Og når de likevel ikke er det, men alle tror det, og de kunne ha vært det; det er DER bitterheten kommer inn i bildet...i alle fall for meg personlig. Jeg må også fortsatt forholde meg til dem og deres fasade-spill nå som voksen, så derfor slipper ikke bitterheten taket...

- Jeg har en veldig følsom/sart personlighet av natur.

Når det er sagt:

- Jeg ser at en slik barndom har skadet meg (sliter med angst, panikk og å stole på andre), men i motsetning til 80% av de som sliter psykisk i Norge, så har jeg aldri vært sykmeldt 1 dag, har aldri mottatt noen som helst støtte fra NAV og kunne ikke tenke meg å få det heller. Jeg ser at jeg er "skadet", men jeg vil ikke være et "offer" selv om jeg til tider har så lammende angst at jeg ikke kan gå ut døren, og at jeg må ha beroligende for å jobbe, og er nervøs hver gang jeg tenker på familien min, så nekter jeg å bli sykmeldt osv... Hvis man åpner den NAV-døren så har man på en måte "tapt".... (min personlige mening).

Som jeg skrev først i innlegget mitt: Jeg har noen "offer følelser/offer minner" (det må vel være "lov"?) men det å være et "offer" er overhode ikke en del av min identitet. Skulle jeg gitt slipp på "offer minnene" tror jeg det hadde vært som å tilgi foreldrene mine for angsten min og bare akseptert deres livsstil; å late som man har en fin fasade og at alt er perfekt? (Tar jeg feil...?)

Anonymous poster hash: 5a9ee...01e

Hvordan fikk du legen til å gi deg beroligende? Eller kjøper du det selv?

Fikk ikke beroligende for en tannlegetime, og er så desperat at jeg vurderer å skaffe det på andre måter...

Anonymous poster hash: 01965...50e

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd omsorgsvikt på det groveste av mine foreldre og nærmeste familie. Psykisk og fysisk misshandling, overgrep som barn. Vært sammen med en psykopat(ja en ekte en) som ung og jeg nekter å se meg selv som et offer.

Hadde jeg sett meg selv som et offer hadde jeg alldri klart å skape et liv for meg selv og følt at jeg klarer å snu livet mitt til noe bedre. Ikke før jeg sluttet å skylde på min tragiske barndom klarte jeg å ta tak i de tingene jeg kunne gjøre noe med. Jeg har et liv til tross for mine traumer og selv om jeg ikke ønsker å ha måtte gått gjennom de tingene jeg har så har de gjort meg sterkere og mer selvbevist.

Anonymous poster hash: 95b99...dc2

[JaVel]

Ærlig talt!

Tror virkelig du, og mange andre, at det å være et offer er det samme som at man ikke tar ansvar for sitt eget liv og prøver hardt å komme seg videre? Det går faktisk an å kombinere det! Er man et offer, altså skadelidende men posttraumatiske stressreaksjoner, må man få adekvat hjelp fra en terapeut til å bli fri fra at fortiden skal hjemsøke en her og nå. Det er ikke alltid nok å bare bestemme seg for å se fremover så lenge fortiden hjemsøker en i mareritt, flashbacks som hopper frem fra det store intet på dagtid og et overaktivt autonomt nervesystem som lever sitt eget liv! De fleste som sliter bruker faktiske enormt med krefter på å holde traumene på avstand!

Anonymous poster hash: 86fc8...6c3

Nå tror jeg at du misforstår totalt, kanskje jeg har forklart meg keitet. Jeg snakker ikke om det å være et offer men det å aktivt velge offerrollen. En vesentlig forskjell. Hvis jeg feks hadde hatt en grusom barndom kunne jeg generelt sagt valgt å gå inn i to roller (er selvfølgelig mye mer komplisert enn det). Jeg kunne forstått at jeg hadde tatt skade av barndommen, oppsøkt terapeut og snakket ut om det som var vondt i håp om at det kunne gjøre livet mitt bedre. Jeg kunne også valgt å se at jeg hadde hatt en grusom barndom,men istedet for å gjøre noe aktivt med det, kunne jeg valgt å fortelle "alle" jeg møtte hvilken forferdelig barndom jeg hadde hatt, hver gang livet gikk skeis hadde jeg unnskyldningen klar, "det er jo ikke rart, jeg har jo hatt en grusom barndom", og hvis jeg tilslutt fikk somlet meg til psykolog kunne jeg brukt timene på å prøve å få psykologen til å være helt enig meg meg i at foreldrene mine var grusomme, at det egentlig er veldig synd på meg. Den første rollen har selvfølgelig ingenting med offer eller offerrollen å gjøre, det er en aktiv, sunn måte å løse sine problemer på, den andre derimot vil ikke føre til store forandringer, man er og blir et offer.

[Gjest Raggy]

Jeg tror det er sånn for de som har blitt utsatt for grove overgrep at de som med tiden har vært nødt til å jobbe så mye med seg selv for å overleve at de også har sett og kjent at offerollen spisen en opp innenifra. De aller fleste som er traumatisert kommer på et tidspunkt ned i offerrollen, det er en naturlig del av det hele. Jeg ser det sånn at de som kommer seg ut av offerollen er de som blir rehabilitert, mens de som forblir i denne rollern forblir triste, sinte mennesker som etser opp av hat innvending.

Hat er en følelse som kan være sterk, den dagen en ikke føler hat lengre så er en fri! Det handler om å holde fokus og å gi seg selv et så godt liv som mulig,for hvem trenger vel å kaste bort ivet sitt på å hate??? Rehabilitering handler om å klare å komme igjennom alle de grusomme følelsene for så å slippe fri til slutt. Ja sånn sett bort i fra dissasosiasjon da, det er en greie som mange må leve med, men man kan lære seg det og akkurat som en kan lære seg å leve med alle andre typer skavanker.

Endret 18. januar 2014 av Raggy

[AnonymBruker]

Jeg gir opp.

Anonymous poster hash: 86fc8...6c3

[AnonymBruker]

Jeg gir opp. Nei/ du er ALTfor Verdifull til det

Anonymous poster hash: 86fc8...6c3

Anonymous poster hash: f62d3...aef

[Gjest Blomst83]

. Hvis man åpner den NAV-døren så har man på en måte "tapt".... (min personlige mening).

Anonymous poster hash: 5a9ee...01e

Jeg håper virkelig ikke du har noen venner som har det så tøft her ilivet at de ikke har sjans å fungere i samfunnet sånn at det å åpne døra til NAV faktisk er den eneste muligheten de har for å overleve. Jeg får stønda fra NAV,men jeg har da vel ikke tapt av den grunn.

[JaVel]

. Hvis man åpner den NAV-døren så har man på en måte "tapt".... (min personlige mening).

Anonymous poster hash: 5a9ee...01e

Jeg håper virkelig ikke du har noen venner som har det så tøft her ilivet at de ikke har sjans å fungere i samfunnet sånn at det å åpne døra til NAV faktisk er den eneste muligheten de har for å overleve. Jeg får stønda fra NAV,men jeg har da vel ikke tapt av den grunn.

Jeg har møtt mennesker som er så skadet av sin barndom at de lider av personlighetsforstyrrelser, posttraumatisk stress o.l men klage over sin barndom gjør de merkelig nok ikke. Mange av dem er av de tøffeste menneskene jeg har møtt-noen av dem er uføretrygdet pga sine psykiske plager men jeg ville aldri tenkt at de hadde gitt opp. De lever jo på tross av sine psykiske plager og de har en så smertefull hverdag at bare det er beundringsverdig. Hvis man har hatt en barndom med litt ukloke foreldre (hvilke foreldre er ikke det?) og man har LITT angst ( igjen satt på spissen) og velger å legge seg ned av den grunn kan man kanskje si at man har tapt-men samtidig man skal være svært forsiktig med å sammenligne. Man vet jo ikke hvordan andre EGENTLIG har det.

[Gjest Blomst83]

Jeg har møtt mennesker som er så skadet av sin barndom at de lider av personlighetsforstyrrelser, posttraumatisk stress o.l men klage over sin barndom gjør de merkelig nok ikke. Mange av dem er av de tøffeste menneskene jeg har møtt-noen av dem er uføretrygdet pga sine psykiske plager men jeg ville aldri tenkt at de hadde gitt opp. De lever jo på tross av sine psykiske plager og de har en så smertefull hverdag at bare det er beundringsverdig. Hvis man har hatt en barndom med litt ukloke foreldre (hvilke foreldre er ikke det?) og man har LITT angst ( igjen satt på spissen) og velger å legge seg ned av den grunn kan man kanskje si at man har tapt-men samtidig man skal være svært forsiktig med å sammenligne. Man vet jo ikke hvordan andre EGENTLIG har det.

Bra sagt!

[AnonymBruker]

Jeg ble slått hjemme da jeg var barn. Dog bare når jeg opponerte mot foreldrene mine og tok til motmæle mot deres synspunkter. Langsom dresserte de meg til å bli den de ville jeg skulle bli for da var det enklest for dem. De fikk en lydig unge og det var det beste i verden de kunne få.

Men langsomt mistet jeg også meg selv,jeg ble et innesluttet,stille barn som ikke lenger tok intiativ og fikk vanskelig å holde på venner for jeg reagerte så overdrevent og innpåslitent og det skremte dem bort.Jeg avreagerte skjønner jeg idag, på den autoritære oppdragelsen hjemme.-

I ungdomsårene fikk jeg problemer med å finne meg selv,dvs jeg visste ikke hvordan jeg skulle være meg selv,det beste av alt var umulig for meg å bli. Hvordan kunne noen like meg når jeg ikke kunne være meg selv,jeg måtte prøve å skjule det alt jeg kunne og jeg ble innhyllet i en enda større sky av skam enn den de der hjemme hadde klart å innhylle meg i.

Årene gikk og det ble fortrengelser avreaksjone ,dårlige valg ikke minst ift menn,Grenser fantes ikke og de utnyttet meg. En som ikke kunne være seg selv kompenserte med andre ting. Manier feks,en periode fikk jeg vaskemani,spiseproblemer osv..

Jeg fortsatte å fortrenge alt men så kom jeg til en psykolog og lærte å finne meg selv,den jeg egentlig var og det var en befrielse!

Men omgivelsene mine /familien likte ikke den nye utgaven av meg som hadde kontakt med sin egen personlighet og snakket på en nye selvsikke ettertenksom og ressonn

erende rolig. veloverveid måte

De savnet det skjelvende løvet som låste i vinden hver gang de ropte hopp.

Vel de får aldri det løvet tilbake...

Var bare det at jeg ville uttrykke hva fortrengelse kan fortelle om en person. Alt er ikke som vi ser det utenfra..

Det jeg hårdnakket hadde benektet om noen hadde slått meg som liten,og prøvd å skjule FØR jeg tok tak i livet mitt og gikk til psykolog,så har jeg det helt motsatt etter jeg tok tak i vanskelighetene mine. En befrielse så uendelig

Fortrengelse kan nemlig gjøre en til et annet menneske. Jeg tror de som har erfart liknende skjønner meg veldig godt.

Jeg er heretter svært bevisst i mine partner og vennevalg ,jeg velger med omhu,mennesker som respekterer meg og som har kontakt med sitt indre,og det er jeg blitt spesialist på å skjønne at de har. Alt annet er blitt ufattelig slitsomt. Overfladiske mennesker som snakker utenpåminglesnakk er bare slitsomt. Jeg har så mye å ta igjen da meget mitt ble frarøvet meg i altfor mange år.

Jeg har hatt det vanskelig men jeg har også skaffet meg innsikt.

Sannheten om hvordan jeg ble et underdanig blafrende løv i vinden anerkjennes av mine nære, fortrolige og vi har det så godt isammen. Vi stjeler ikke hverandres energi men samtaler med hverandre på et dypere plan og tilfører hverandre styrke. Hadde jeg hatt/valgt fortrolige som hadde satt spørsmålstegn ved min lidelseshistorie ville tilbakeslaget for min helse vært enormt. Derfor holder jeg usikre elementer på en armlengdes avstand.

Har lagt merke til hvordan enkelte mennesker som maser veldig hele tiden om å få treffe meg får det veeeldig travelt bare jeg sier ordet psykologi. Så ringer de igjen og det samme skjer igjen og igjen. De menneskene som vil ha meg der nede og tråkke på meg. Familiemedlemmersom fant det greiest slik det var før. Det er i grunnen helt greit for meg for jeg trenger ikke dem i min sfære.

Anonymous poster hash: d2ffe...808