Vi kan dø når som helst....

[Fråde]

Tvert mot ser jeg på det som en oppmuntring. Folk i dag forstår ikke døden. Vi hører på Tv og nyheter om folk som dør... Nelson Mandela, Paul Walker... men det sier meg ingenting. Først når noen nær deg dør, noen du har tilbragt utallige timer sammen med... Først da vet du hva det vil si å være død og hva det betyr for de som er glad i deg.

[AnonymBruker]

Dere som sier "ja, folk dør, det visste jeg ikke, herregud altså" skjønte tydeligvis ikke hva jeg ville frem til. Tullinger..

Anonymous poster hash: 71f22...68b

Det er så typisk. Jeg får ofte sånne svar når jeg nevner dette med døden. Folk er så overfladiske, og vil ikke snakke om døden. Jeg tror også de slenger ut slike svar, fordi de ikke helt våger å gå inn i temaet, fordi de egentlig er litt redde. Da er det jo enklere å slenge ut slike overfladiske utsagn.

Anonymous poster hash: e512b...56c

[Eriks]

Får angst av å tenke på døden, så jeg legger tankene i en skuff og prøver å ikke åpne den for ofte. Men det skjer en gang i blant.

[Gjest Corto Maltese]

Det er så typisk. Jeg får ofte sånne svar når jeg nevner dette med døden. Folk er så overfladiske, og vil ikke snakke om døden. Jeg tror også de slenger ut slike svar, fordi de ikke helt våger å gå inn i temaet, fordi de egentlig er litt redde. Da er det jo enklere å slenge ut slike overfladiske utsagn.

Anonymous poster hash: e512b...56c

Jeg har ingen problemer med og snakke om døden. Faktisk er det en av mine favoritt ting og snakke om.

[Gjest Corto Maltese]

Tvert mot ser jeg på det som en oppmuntring. Folk i dag forstår ikke døden. Vi hører på Tv og nyheter om folk som dør... Nelson Mandela, Paul Walker... men det sier meg ingenting. Først når noen nær deg dør, noen du har tilbragt utallige timer sammen med... Først da vet du hva det vil si å være død og hva det betyr for de som er glad i deg.

Jeg liker folk som tror de har fasist svaret på alt.

[AnonymBruker]

Huff, skumle tanker ja. Trist at småbarnsforeldre skynder seg slik. Etter de får barn så er det om og gjør å få tempoet opp så hurtig som mulig. Man skal ha en 2-3 barn, men være med dem er et ork og slit, derfor skal de i barnehagen fortere enn svint. Gjerne fra 7-17 hver dag. Kun 3 uker ferie. Vi skal ligge så uendelig lenge i den graven, så hvorfor ikke kose seg mer når vi lever? Her stresser vi i vei, står grytidlig opp, skal rekke bhg, sfo, så jobb, så hente barn, handle, lage middag, så kveld, ungene stuper i seng og foreldre enda trøttere......dette pågår i en 12-18 års tid til barna blir mer selvstendige. Men hva skyndter vi oss slik for? Jo jobben, mer penger, tjene til livets opphold. Men ingen får verken ting eller penger med seg i grava. DERFOR jobber jeg deltid, for å kose meg i livet mens jeg lever, og har DYREBAR tid med mine barn.

Ja til livet, men nei til stress

Anonymous poster hash: 69329...f5c

[Fråde]

Jeg liker folk som tror de har fasist svaret på alt.

Jeg liker folk som tror jeg har fasit svaret på alt

[altflyter]

Jeg tror det er viktig å ikke tenke på den måten. Kanskje til en viss grad for å sette mer pris på livet, men man blir ikke lykkelig av å vente på døden

[Gjest Passing by]

Jeg vet jo at vi alle skal dø, det er jo bare en utvei på livene våre. Men jeg liker ikke å tenke på det, ikke fordi jeg er redd for å dø. Det jeg ikke liker tanken på er at jeg ikke lenger kan følge med på hva som skjer med familien min og andre jeg bryr meg om. Det er jo lov å håpe at jeg er gammel og "utlevd" når døden kommer, og at jeg har familien min rundt meg og at det ikke er noen vonde ord mellom oss når jeg forlater livet. Jeg tenker noen ganger at det må være litt fælt å bli utsatt for en ulykke og dø momentant etter en kjempekrangel med mange vonde ord, at man dro ut i sinne. Den som er død er jo ferdig med den biten men jeg tenker mest på de etterlatte som får ekstra vondt inni seg når de husker at siste gang jeg så han/hun i live så sa jeg stygge ting til han/hun. Det er sånne tanker jeg gjør meg, men det er ikke noe jeg går rundt og tenker på hver dag, kun en gang i blant.

Endret 10. januar 2014 av Passing by

[AnonymBruker]

Men på hvilket punkt er man utlevd? 40, 50, kanskje 70 år?

På det punktet du avsluttet utdanningen din?

Eller når det ble klart at du ikke har eller aldri kommer til å utrette noe av betydning i ditt abyssmale lille, ubetydelige liv.

Anonymous poster hash: 8bc8c...1b9