Flytte fra mann og barn?

[AnonymBruker]

Hei alle sammen

Jeg har vært sammen med mannen min i 10 år. Snart 11 år faktisk. Vi har to barn sammen og periodevis har vi et ganske flott familieliv.

Dessverre så har de periodene hvor familielivet absolutt ikke fungerer kommet oftere, og de har blitt mer langvarige.

Problemet er ikke mannen. Det er ett av barna. Helt siden 4-års alderen har vi slitt med akkurat hin. Mye raseri, masse ting som flyr gjennom lufta, og mine grenser respekteres absolutt ikke. Mannen derimot.. Ja, han blir i hvert fall hørt oftere enn meg! Disse periodene innebærer mye trass og direkte frekkheter og ufinheter fra barnet. Tidligere så vi det helst på dagtid (ettermiddagene). Nå har det begynt å få utløp på kveldstid.
Det fortoner seg slik at hin f.eks. sier hin vil ha en til god natt kos rett før jeg går ut av rommet. Jeg går tilbake og skal gi kos, men da har hin gjemt seg under dyna og tviholder på den og fniser og ler. Jeg prøver gjentatte ganger før jeg går mot døra og sier god natt. Men da begynner hin å hyle og skrike. Jeg går tilbake og sier "slapp av, ikke rop. Vil du fortsatt ha en kos?", men mens jeg sier dette så er dyna på vei over hodet igjen. Jeg prøver å trekke dyna ned for å få kontakt, men plutselig så kan det slå ut i raserianfall. Fordi fingeren ble bøyd litt til sides (kanskje en millimeter, maks!), eller noe annet rart som at armen da skal ha truffet nattbordet når hin ligger helt inntil veggen og det står 50 cm i fra.

Dette er bare ett eksempel, men det er på slike uforståelige måter disse situasjonene oppstår.
Nå for tiden så kan kveldene dra ut helt til midnatt i verste fall. Og grunnen til at mannen ikke kan gjøre noe med det er at han har en jobb hvor han jobber på skift (12 timer, bytter mellom dag og nattskift).

Utenom det eksempelet jeg gav så blir det bare ledd av dersom jeg gir en beskjed. Eller så blir det totalt ignorert og jeg får sure og frekke svar når jeg minner på. Hvis jeg minner på at jeg har bedt om at yttertøyet skal henges opp, kan jeg få svar som "Ja hva så da? Gjør det du da vel! Åja, så dumt da!" og mye mer.
Hele dagen er det slik. Og hin er ekstremt sur og irritabel hele tiden. Mot meg vel å merke. Pappa er fortsatt verdens beste....

Nå har det her pågått helt siden i sommer. Jeg har fått nok. Jeg føler meg som dritt, og føler at jeg blir behandlet deretter også.
Jeg prøver å snakke med mannen om det, men han mener at det er jo jeg som må jobbe med å få respekten, det nytter ikke å bare klage på alt heller. Men det han ikke tenker på er at jeg gjør faktisk nøyaktig de samme tingene som han gjør. Samme forventninger, samme måte å formidle beskjeder på, og jeg prøver å delta i begge barnas ting på samme måte som han gjør. Men det er nytteløs ovenfor eldste altså.

Yngste barnet har jeg ingen problemer med. Vi har et veldig godt forhold.

Vi har altså holdt på med det her i mer eller mindre 6 ÅR!! Jeg har fått nok, og vi har til og med prøvd å få inn hjelp fra barnevernet. Når de har avsluttet og trukket seg ut så har det vært veldig bra. Men plutselig så var de periodene tilbake igjen. Det tok en stund etter BV, men det raknet igjen.
Jeg har prøvd å snakket med eldste om det her flere ganger, men får bare svar som "vet ikke" eller "det er jo bare sånn!".

Nå har jeg faktisk formidlet som de alle har hørt på at nå er det faktisk sånn at jeg har fått nok, og at enten blir det endringer og jeg får respekt, ellers så flytter jeg.
Jeg har laget et automatisk søk på finn.no over eiendommer til salgs. De fleste jeg lagerer og ser på prospektene på ligger faktisk 12-20 timers kjøring herfra. Og når jeg tenker på å pakke sammen og dra så har jeg ingen følelser rundt det. Jeg har fått et kaldt og distansert forhold til hele familielivet nå, og jeg kjenner ingenting når jeg tenker på å flytte. Og nei, jeg tar ingen med. Ikke katten en gang. Bare meg. Langt borte hvor jeg slipper å bli behandlet respektløst og som om jeg skulle vært siste sort.

Om det mener mannen at jeg må tenke på at det er to andre som trenger meg her også, og at jeg ikke bare kan forsvinne sånn uten videre. Men det er vel helt opp til meg når jeg har fått nok? Og om jeg vil fortsette familielivet når det ikke gjør noe annet enn å tappe meg for krefter?

Selvfølgelig går det nok an å redde stumpene av det jeg har av glede ved familien, men hva om jeg ikke vil? Hva om jeg har erfart det så kraftig og så mange ganger at det bare er midlertidige bedringer? Hva da?

I morgen tidlig kommer mannen hjem fra jobb. Da kommer jeg til å be de alle 3 om å gi meg en veldig god grunn til å bli. Så får de klare seg selv. Og jeg får endelig fred og ro og mulighet til å være sammen med noen som virkelig bryr seg om hvordan jeg har det. Nemlig MEG.

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

[Gjest Gjest]

Begynn med å sette deg i respekt hos barnet. Det er lov å bli sint, ta i et tak og spør om hva som feiler hin.

[AnonymBruker]

Begynn med å sette deg i respekt hos barnet. Det er lov å bli sint, ta i et tak og spør om hva som feiler hin.

Jeg har prøvd alt føler jeg.

Jeg har gitt klare beskjeder, jeg har gjennomført konsekvener, jeg har blitt sint, jeg har kjeftet, og jeg har vært fly forbana og bare gått ut av huset og vært borte i timevis bare for å kjøle meg ned.

Jeg har faktisk også spurt rett ut "Hva er problemet ditt? Hvorfor er det så forbaska vanskelig å høre etter på meg også?".

Men det finnes verken svar eller effekt i noe som helst virker det som...

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

[GammelKaktus]

Det virker som om du distanserer deg fra familien din på måten du skriver på... Det er dine egne barn det er snakk om?

[AnonymBruker]

Det virker som om du distanserer deg fra familien din på måten du skriver på... Det er dine egne barn det er snakk om?

Det er godt mulig at jeg gjør. Etter flere år med det samme så har jeg faktisk kommet til et punkt der jeg ikke hadde brydd meg katten om jeg bare var alene.

Og ja, det er mine barn, ikke hans barn fra tidligere forhold. Selv om det er mine biologiske barn så er det jo fullt mulig å få nok av slike av-og-på anfall...

TS

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

[AnonymBruker]

Barna dine trenger deg. Det er bare snakk om noen år så er eldste ute av huset. Jeg tror du kommer til å angre om du drar. Og hva når du drar? Da får du ungene mest sannsynlig 50/50 og da er jo du hundre prosent alene med de den tiden. Er det bedre?

Anonymous poster hash: 5af87...f6f

[Gjest Nikki09]

Jeg skjønner at du er drittlei, men jeg sliter dessverre med å forstå at du vurderer å reise fra barna dine. Har du virkelig prøvd alt? Kanskje barnet har en diagnose? Har du feks prøvd å bare gå ut av rommet selv om hn hyler? Eller latt hn gå ut uten ytterklær? La klær/ting ligge der de blir lagt og gi beskjed om at det blir lagt vekk eller kastet hvis ikke det blir lagt på plass. Jeg er tildels enig med mannen din, du er nødt til å sette deg i respekt engang for alle. Og desperate tider krever desperate tiltak! Lag belønningssystem, en god dag uten tull, gir en stjerne. Etter så og så mange stjerner så gjør dere noe gøy, enten kun du og barnet, eller hele familien. Og la barnet være med på å bestemme litt ved belønningssystemet. Hvilke aktiviteter hn vil ha etter feks 10 stjerner, hvilke regler dere skal ha osv. Og ved en dårlig dag så mister hn en stjerne. Og hvis hn mister alle stjernene så begynner du å fjerne goder. Og husk å gjennomføre alt du sier! Hvis du sier at det ikke blir noen aktivitet, eller en "gode" (tv, data, spill osv) etter å ha mistet en stjerne, så blir det ikke det. Du må være hard. Det er viktig at barnet også får være med å bestemme, fordi det er enklere å følge regler ol som hn selv har satt. Da føler barnet seg mer selvstendig. Dere voksne setter selvfølgelig noen egne regler også, men la barnet være med å avgjøre.

Jeg hadde i alle fall ikke dratt før jeg visste at jeg hadde prøvd alle løsninger. Og selv om det sikkert føles ut som et helvete nå, så løser det seg alltids på et vis

[AnonymBruker]

Du er mor til disse barna. Det handler ikke om hva du vil.

Anonymous poster hash: d2d0d...f18

[Bettina82]

Dette høres ikke greit ut i det hele tatt! Det er på ingen måte ok å true mann og ikke minst barn med at du forlater dem om ikke barnet oppfører seg som du vil. Tenkte i utgangspunktet å anbefale deg/dere å ta ett foreldrekurs, men høres også ut som du trenger individuell oppfølging.

Hvordan tror du egentlig en 10 åring og ett barn som er ennå mindre opplever hverdagen sin. Med en mor som stadig truer med å rømme fordi hun ikke føler seg respektert - av ett barn.

[Gjest Summers]

I morgen tidlig kommer mannen hjem fra jobb. Da kommer jeg til å be de alle 3 om å gi meg en veldig god grunn til å bli. Så får de klare seg selv. Og jeg får endelig fred og ro og mulighet til å være sammen med noen som virkelig bryr seg om hvordan jeg har det. Nemlig MEG.

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

Du skal be barna dine som er under 10 år om en god grunn til å bli hos dem?

[Gjest RockOn]

Du skal flytte ut, gi barna skylden og så hva? Late som om du ikke har barn noe mer?

[KleintEastwood]

Vi snakker her om ditt eget kjøtt og blod. Ditt barn som du har bært fram gjennom ni måneder. Som du har sett vokse opp. Skal du bare gå vekk fra alt sammen?

Hva med det yngste barnet du har et veldig godt forhold til? Skal det bli "morløst" fordi du ga dem opp? Og så lurer man på hva som traumatiserer barn i dagens samfunn... Jeez

[allice]

Jeg var akkurat lik som ungen din mot moren min. Kunne rett og slett ikke fordra henne.

Grunnen hos meg, var det at henne ikke så MEG og mine behov, og det å være 8 og utstøtt og det svarte fåret i familien, er ikke lett.

Moten min truet og med å flytte ut, og helt ærlig, hadde jeg ønsket at henne gjorde det.

Jeg vet at min mor distanserte seg fra meg når jeg var lita, hu fikk en fødselsdepresjon, og klArte ikke å ta vare på meg. Kanskje noe av det samme som har skjedd hos dere?

SnAkk med ungen og bv igjen, og prøv å få fiksa et avlastnings/ besøkshjem til den av og til.

Gjør som du føler for, og lykke til!

[asterix]

Hvis eksempelet ditt er typisk for hvordan du takler barnet synes jeg slett ikke det er merkelig at du sliter.

Om det hadde vært meg ville samme situasjon utspilt seg som følger: Hvis h?n hadde gjemt seg under dyna når jeg kom for å gi kosen så hadde jeg sagt, "Neivel, god natt da" og gått. Enkelt og greit.

Du må slutte å "dille" så mye. Ingen unger har godt av å se at de kan manipulere foreldrene akkurat som det faller dem inn og komme unna med det.

Unger vil ha grenser og får de ikke det blir det bare tull, akkurat som det du opplever.

Ta tak i deg selv og situasjonen og få litt "baller" til å sette ned foten overfor barnet. Og når det har gått så langt som det tydeligvis har, så vil det kreve en hard innsats i en periode. Du må være knallhard og skikkelig streng, hver gang, ikke bare gjøre et halvhjertet forsøk nå og da som bare blir tull.

[Pinkee]

Kan det ha sammenheng med fars ustabile jobbsituasjon? At han jobber turnus, å er hjemme-borte til ulike tider? Ettersom far har bedre kontakt med barnet/ er den foretrukne forelder?

Før du flytter, ville jeg hørt med han om han kunne tenke seg å finne en 8-16 jobb, å testet ut om det skapte mer forutsigbar hverdag for barnet, slik at raserianfallene ble dempet. Sier ikke at bare far skal ha med en ungen å gjøre altså.

[Missy1]

Jeg forstår godt din situasjon og hvordan det føles. Forstår også at du tenker på å dra din vei, men klarer ikke forstå at du faktisk vurderer det.

Det vil ikke hjelpe å løpe fra dette her, dere trenger å få hjelp, både at du må lære deg hvordan du får respekten du fortjener og i form av avlastningstiltak slik at du kan klare å stå i denne kampen, for det er slitsomt.

Selv har jeg en sønn som banker meg opp hver eneste dag. Det høres rart ut å si det for han er så liten, men ja han slår, biter, sparker, skaller meg ned osv. Jeg føler at jeg er i et forhold som jeg blir mishandlet i, men jeg kan ikke gå min vei. Det er barnet mitt og jeg elsker han over alt på jord. Det er vel derfor det gjør så utrolig vondt. Gråter jeg så ler han av meg, han ser ikke at mamma har det vondt. Vi vet årsaken, det er ikke hans feil. Jobber selvsagt med å få han til å slutte med den voldelige atferden.

Jeg ville også gjort som asterix. Bare sagt "neivel da" også forlatt rommet om barnet bare tulla og tøysa. Barnet har deg rundt lillefingeren og vet akkurat hvilken knapp å trykke på.

[AnonymBruker]

Enig med Asterix. Klare, tydelige grenser, ikke mer dilling og ikke true med mannen/få mannen til å ordne opp hver gang det er et problem. I tillegg bør du få behandling for depresjon.

Du kan ikke la ungene dine ta ansvar for dette her, hva vil du lære dem? At om de ikke er snille nok, flytter mamma??!

Anonymous poster hash: bc129...07b

[Celtic Heart]

Be om å få et pmt kurs via barnevernet eller familievernkontoret. Det er gull verdt for å få igjen kontrollen.

Skjønner at du er sliten, men å gi ansvaret for din lykke over på 3 barn under 10 år er langt under godkjent. Det er psykisk maktmisbruk og det bør du holde deg for god for.

[Heisanndu]

Barnet ditt ønsker oppmerksomhet, kjærlighet og å bli sett. Sannsynligvis på en annen måte enn den du gir. Ikke alle oppfatter at man er elsket på samme måte. Du bør prøve å komme på innsiden av sjela hins, og se hva det er dette barnet vil ha. Her må du være ekstremt tålmodig, og vise godhet, selv om du har grenser. Begynn å holde barnet hardt rundt seg ved raserianfall og tving deg på med gode klemmer.

Hvis hin ikke stoler på deg, vil det være vanskelig å åpne seg også. Siden det startet i 4-års alderen, kan det være sjalusi mot søskenet sitt som utløste det hele.

[Odelsguten]

I morgen tidlig kommer mannen hjem fra jobb. Da kommer jeg til å be de alle 3 om å gi meg en veldig god grunn til å bli. Så får de klare seg selv. Og jeg får endelig fred og ro og mulighet til å være sammen med noen som virkelig bryr seg om hvordan jeg har det. Nemlig MEG.

Anonymous poster hash: fb2ef...4ba

Du skriver ikke hvor gammelt barnet er, men du mener ikke at du skal be barna komme med gode grunner for at du fortsatt skal bo med dem?