"Babyen min" Hvordan ser kvinner på barna sine egentlig?

[Vera Vinge]

Jo, nå skal du høre. Så klart ingen kvinner egentlig ønsker seg et barn, men en dukke...

Fikk du det svaret du var ute etter? Eller er det mulig å se at det fins noen merkelige folk som omtaler barna sine litt annerledes enn de fleste andre? Jeg forstår heller ikke at noen i fullt alvor kaller barnet sitt for prinsen eller prinsessa, men det trenger faktisk ikke å si noe om hvordan de ser på barna sine. De ønsker vel å gi barna et kosenavn, som mange andre, og så blir det tilfeldigvis et litt smakløst et. Kosenavn er i de fleste tilfeller et uttrykk for at man er så glad i vedkommende at man vil si noe mer enn navnet deres, ikke fordi man er noe dårlig menneske.

[Gjest Passing by]

Kjært barn har mange navn. Det er definitivt ikke en hobby å ha en baby. En hobby kan du legge vekk i perioder av livet men barnet er der hele tiden, men det kunne til tider vært deilig å legge barnet fra seg i den verste kolikktiden og hente den fram igjen når kolikken var over.

Er det blogger du har forståelsen din fra? Du skjønner kanskje at de fleste mødre ikke befinner seg i en blogg.

[Cuckold]

Hvis jeg skulle reagert på denne formuleringen ville jeg vel heller reagert på siste del, «babyen min» enn på den første («babyen»). Det ideelle ville kanskje vært at kvinner i større grad sa «babyen vår» hvis de anerkjenner at det skal både en far og en mor til for å skape et barn, og at far er akkurat like mye forelder for barnet som mor. (Selv om norsk lovgivning og rettspraksis dessverre ikke respekterer dette per i dag.)

[makkapakka]

jeg syns de skal kalle det for monsteret og ikke baby, unge, prins,prinsesse, pode osv.. for det blir så misvisende.

[Gjest Riskjeks]

Hva med dialektforskjeller? Der jeg kommer ifra sier ingen "barn" da det ikke er et naturlig ord i dialekten vår. Vi skriver selvsagt barn, men om jeg hadde omtalt jentene mine som "barna" mine så hadde nok folk rundt meg begynt å lure på om jeg hadde lagt om dialekten. På samme måte er ikke "pen" et naturlig ord for meg å si.

Jeg sier "jentene mine" eller "ungene mine". Ikke babyene eller prinsessene. Jeg kan noen ganger kalle en av dem frøken, men aldri i flertall.

Samme her, er ikke naturlig for meg heller å si "barn". Så jeg synes "unge" er helt normalt. Jeg sier "ungene"/"gutten"/"jenta"/"sønnen"/"datteren" - eller aller helst bare navnene deres

Hvis jeg skulle reagert på denne formuleringen ville jeg vel heller reagert på siste del, «babyen min» enn på den første («babyen»). Det ideelle ville kanskje vært at kvinner i større grad sa «babyen vår» hvis de anerkjenner at det skal både en far og en mor til for å skape et barn, og at far er akkurat like mye forelder for barnet som mor. (Selv om norsk lovgivning og rettspraksis dessverre ikke respekterer dette per i dag.)

For noe flisespikkeri. Man kan da si "min" om noe man har sammen med andre? Jeg sier f.eks "moren min/faren min" selv om jeg faktisk har søsken. Grusomt? Kan også si "huset/hjemmet mitt" selv om jeg ikke bor her alene. Hvorvidt man sier barnet mitt/vårt avhenger vel mest av hvem man snakker med og situasjon. Både mor og far har da full anledning til å si "barnet mitt" - og det er like riktig fra begge sider. Du konstruerer problemer.

[lusk]

Alt folk skal bry seg med. Lage problemer av ingenting. *ler og rister på hodet*

[Gjest Passing by]

Hvis jeg skulle reagert på denne formuleringen ville jeg vel heller reagert på siste del, «babyen min» enn på den første («babyen»). Det ideelle ville kanskje vært at kvinner i større grad sa «babyen vår» hvis de anerkjenner at det skal både en far og en mor til for å skape et barn, og at far er akkurat like mye forelder for barnet som mor. (Selv om norsk lovgivning og rettspraksis dessverre ikke respekterer dette per i dag.)

Tja, de fleste menn jeg kjenner sier også datteren min eller sønnen min når de er alene, når de opptrer som par sier de barna våre og det gjør de fleste kvinner jeg kjenner også. Kommer an på settingen det sies i.

[Gjest Marmot]

Dyr får unger, mennesker får barn. Jeg hater når folk sier "ungen min". Eller enda verre: poden!

Hva? "Ungen min" bringer frem følelse av nærhet og varme hos meg, sånn som i denne sangen. Jeg kaller sønnen min for "ungen min" og det er virkelig et kosenavn.

[AnonymBruker]

Dyr får unger, mennesker får barn. Jeg hater når folk sier "ungen min". Eller enda verre: poden!

Det handler vel om dialekt. Hadde jeg sagt "barnet mitt" hadde folk sett på meg som om jeg var rar. Hr heter det ungen.

Anonymous poster hash: e0fd7...01a

[Veggdyret]

Jeg kaller barnet vårt "babyen min" på KG for å spesifisere at det er et veldig ungt barn og for å slippe å spesifisere hvem jeg inkluderer i "vårt" (stort sett ikke nødvendig, men jeg synes det ser rart ut å referere til en 3. person uten å forklare hvem det er).

Når barnet blir eldre ser jeg for meg at jeg kommer til å si "7-åringen min", "tenåringen min", "min voksne datter" etc. Dersom jeg tidligere i teksten har forklart "jeg har en samboer og vi har et barn sammen" så vil jeg referere til nevnte samboer ved å skrive "barnet vårt" i resten av teksten, for da peker "vår" tilbake på en spesifik person, altså samboeren min.

Alt dette er (i mine øyne) snakk om å ha et godt og forklarende språk - ikke om at babyen er MIN, at hun er en dukke jeg skal dolle opp, eller noe som helst i den retning.