Ulikt pengesyn

[AnonymBruker]

Jeg synes det er underlig å dele alt likt på krona uavhengig av inntektsnivå når man bor sammen. Men jeg hadde søren meg begynt å lure litt på partneren min hvis han hadde sagt 'jeg vil bo finere enn dette, men jeg har ikke råd til å bidra til det, så det får du betale'. Det er milevis forskjell mellom å trekke lasset sammen og å forvente at andre skal trekke det for en fordi de tjener mer. Jeg synes for å være ærlig ikke at kjæresten til TS virker som hun tenker på deres felles beste, men på sitt eget beste. Og da skjønner jeg godt at TS setter seg på bakbeina. Selv generøse folk har en tendens til å lukke lommeboken når det er krav som fremmes og ikke tilsvarende ønske om å bidra.

Anonymous poster hash: 0802f...256

[AnonymBruker]

Samboeren min eier leiligheten, og han tjener rundt 700k . Jeg er student å tjener rundt 3000 netto .

Vi har felles økonomi å jeg betaler ingen form for leie.

Jeg bidrar til innkjøp av mat, og nedbetaling av regninger så mye det strekker . Jeg har oppsparte penger som er til disposisjon om store utgifter dukker opp.

Vi har ingen form for delt økonomi . Alt er felles. Vi har likt pengesyn. Når jeg er ferdigutdannet så kommer jeg mest sannsynlig til å få en bra startlønn, og jeg skal ta over halve leiligheten . Vi har snakket om dette, og er sikker på at vi skal være sammen, og har planer om å stifte familie sammen .

Hadde han tenkt "dette er mitt, og ditt", så hadde jeg neppe orket å være i det forholdet.

Jeg har ingen problemer med særeie når vi gifter oss osv. Men verste jeg vet er når det blir krangling fordi dette er min mat, og du må betale halve regningen etc. Kjærligheten for meg hadde forsvunnet ut av vinduet . Selvfølgelig er det ulikheter når det kommer til penger, men er måten ting blir lagt frem på, og måten økonomien blir håndtert på.

Når jeg har penger på kort er det hans penger . Jeg nøler aldri med å gå å handle å betale regninger når han er bortreist . Føler at vi har at sterkere forhold pågrunn av det . Å vi diskuterer ofte økonomiske avgjørelser . Jeg jobber i ferier å pengene går som regel til utgifter, så jeg bidrar .

Men han tjener mest og jeg syns det er rettferdig at han betaler mest fordi jeg ikke har råd rett og slett. Hadde han krevd penger av meg 50/50 hadde det blitt vanskelig . Jeg bidrar med det jeg har når jeg eventuelt har det. Og har ingen form for luksus i klesskapet eller sosialt .

I fremtiden så tjener han like mye på det. Nettopp fordi jeg får en bra utdanning . Syns det er idiotisk at noen sier at "hvorfor skal jeg bli straffet grunnet latskap fra den annen part som ikke gadd å ta en utdanning" ?? Folk har ulike muligheter, og er ikke nødvendigvis like lett å ta en utdanning når man har dårlig råd eller har personlige problemer .

Men når det gjelder TS så syns jeg samboeren din legger det frem på en utrolig umoden måte. Jeg hadde aldri krevd av samboeren min å få noen form for luksus på hans bekostning . Har hun ingen mulighet til å bidra så har hun heller ingen rett til å ta slike avgjørelser .

Men samtidig som hun virker umoden virker du veldig smålig i måten du diskuterer med henne på . Om hun har en dyr livsstil så selvfølgelig skal du sette ned foten .

Men er det slik at du handler inn din egen mat, og hun handler inn det hun trenger av mat ? Eller når det gjelder innkjøp av nødvendigheter som toalettsaker, og produkter ?

Anonymous poster hash: f3b71...542

[Tarsan97]

Allt havner i samme cocktailbollen og røres rundt. Det har virket i 21 år.

[nojac]

Allt havner i samme cocktailbollen og røres rundt. Det har virket i 21 år.

Klart det virker flott. I stabile forhold er det ofte den beste løsningen.

Men ikke i starten av samboerforholdet. Da er det viktig at en lager systemer som gir rettferdighet dersom bruddet skulle komme. Og da er 50/50 i de fleste tilfeller det greieste,

Skulle så forholdet vare og det blir ekteskap / barn er det bare å finne fram bollen og røre rundt.

Men personlig ville jeg nok ikke rørt rundt i noen bolle hvis partneren syntes at vesker burde koste et femsifret beløp....

[Tarsan97]

Klart det virker flott. I stabile forhold er det ofte den beste løsningen.

Men ikke i starten av samboerforholdet. Da er det viktig at en lager systemer som gir rettferdighet dersom bruddet skulle komme. Og da er 50/50 i de fleste tilfeller det greieste,

Skulle så forholdet vare og det blir ekteskap / barn er det bare å finne fram bollen og røre rundt.

Men personlig ville jeg nok ikke rørt rundt i noen bolle hvis partneren syntes at vesker burde koste et femsifret beløp....

Haha, hva er det med damer og vesker... :-) Jeg er enig med det der. Jeg er jo i lag med en person som er fornuftig noen lunde me pengene da. Da blir det ikke noe diskusjon. Man kan sikkert lage en mattematisk gra som viser att jo større idiot man er, jo mer koster man. Så kan man se på de linjene og finne ut omtrent hvor lang tid det vil gå før forholdet ryker.

[AnonymBruker]

Vi har delt økonomi noe begge vil ha Jeg er student, mens han jobber og tjener mer, vi er samboere. Dere må jo bli enige selv, kanskje du kan fortelle henne hvorfor du vil ha delt økonomi? Vi betaler akkurat likt på fellesutgifter og alt utenom kjøper vi selv som vi vil! er ikke aktuelt å måtte rådføre seg med kjæresten min om jeg får "lov" til å kjøpe en veske eller et par sko etc og hadde syntes det hadde vært ubehagelig om han måtte spørre meg om lov til et større kjøp. Så vi deler alt av fellesutgifter 50/50 og har separat økonomi ellers! For oss fungerer dette veldig bra, men alle er jo forskjellige

Jeg skjønner deg godt i hvertfall.

Anonymous poster hash: 321db...85c

[AnonymBruker]

Herreminhatt så naive og dumme mange er!

TS: skriv en grundig samboerkontrakt om du velger å flytte sammen med henne.

Anonymous poster hash: b9c31...4c7

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mye enklere å gå for felles økonomi hvis begge går inn i forholdet uten noe som helst.

For eksempel det eksempelet i tråden her, "vi ble sammen da vi var 18 og har vært sammen i 25 år". Hvor mye penger, bolig o.l. har en 18-åring? Eventuelt, hvor mye penger/bolig/annet av verdi hadde en gjennomsnittlig 18-åring for 25 år siden? Sannsynligvis veldig mye mindre enn en typiske "samboerkandidater" i dag, hvor man gjerne er 25+ år før man går inn i seriøse samboerforhold. Da har man gjerne rukket å opparbeide seg både flere hundretusener i formue eller masse lån, fått en god eller dårlig utdanning/jobb, noen eier bolig mens andre kun har leid osv. Da kan det gi ganske store økonomiske forskjeller, og hvis forholdet skulle bli slutt (som det er stor fare for - siden selv 50 % av de som faktisk gifter seg, skilles. Terskelen kun i samboerskap er enda lavere) kan man komme veldig dårlig ut av det hvis man ikke har noen ordnet økonomi.

Anonymous poster hash: 57ff0...57a

[AnonymBruker]

Flere her blander også vilt mellom samboerskap og ekteskap som om det automatisk gir den samme økonomiske situasjonen, noe som ikke er realiteten. Helt felles økonomi bør vente til paret har tatt valget om å gifte seg, og viser at de virkelig, begge(!) ønsker fremtiden sammen. Inntil man er klar for den forpliktelsen så er man heller ikke klar for felles økonomi mener jeg i utgangspunktet. Har selv vært kjæreste og samboer nå i 6 år, med separat økonomi, men felles regningskonto der vi setter inn halvparten til felles utgifter osv, altså en fint fungerende felles økonomi der vi deler felles utgifter 50/50. Neste år gifter vi oss, og går da over til å ha felles økonomi. Fordi det rent juridisk, uten særavtaler, er sånn det er å være gift. Da går alt inn i samme pott og ut av samme pott i løpet av ekteskapet. Det er et lovverk rundt bruddet som også er mer styrende enn mange tenker over. Vel, de tenker over det i det skilsmissen er et faktum.

Som samboere finnes ikke slikt. Det er hver mann for seg i prinsippet. Mitt og ditt. Og det går helt fint å ha et romantisk og godt forhold selv om man har separat økonomi! Hvis ikke man klarer det ville jeg stille spørsmål ved forholdet på generell basis. Jeg ville ikke ønsket at min samboer skulle bruke sine sparepenger på MEG, og ei heller ønsker han at jeg skal bruke de på han. Inntil vi er gift. For oss er det helt naturlig å gjøre det slik.

Men, i bunn og grunn er svaret at dere gjør som dere vil, men skriv en god samboeravtale!!

Om du TS vil være snill og dele det skjevt, så kan det ende med at du har gitt henne pengene, ved et brudd. Men, det er ikke nødvendigvis noe galt i det!! Bare du er klar over at det er det som skjer. Noen synes jo det er helt ok p gi bort litt av det man har til sin kjære også. Og i beste fall ender det jo i varig ekteskap en dag. Og da spiller det jo ingen rolle.

Men generelt bekymrer innstillingen hennes meg litt. Det er litt uhøflig å forvente at en kjæreste plutselig skal begynne å betale for ens egne utgifter, noe det jo indirekte betyr. Lite respektfullt ovenfor deg at hun forventer dette. Fikk ikke umiddelbart sans for dama,

Anonymous poster hash: ddf04...cc7

Anonymous poster hash: ddf04...cc7