Ulikt pengesyn

[Gorgonzola]

Jeg er helt enig med Tabris. Dessuten, et kvalifisert råd til alle som vurderer å flytte sammen: Tenk på den dagen en av dere ikke vil mer. Det er større sannsynlighet for at den dagen kommer enn at den ikke kommer. Statistikken taler i mot all rosa sukkerspinn forelskelse og søt søndagsteori.

Derfor: Les, og forstå, ekteskapsloven. Den regulerer ganske mye med tanke på økonomi, både i gode og mindre gode dager. Lag en avtale, juridisk bindende sådan, det vil begge tjene på.

Endret 27. desember 2013 av Gorgonzola

[Gjest Coolaid]

Vi har vært sammen siden vi var 18. Vi har alltid delt alt av glede, sorger, oppturer og nedturer og selvfølgelig penger osv...altså delt alt hele vårt samliv. Vært sammen i 25 år og er strålende fornøyd. Har forresten tjent mest selv. Kan ikke forstå tankegangen om delt økonomi dersom man skal leve forpliktende sammen. Ser flere snakker om fellesskap - der har mange mye å lære. Jeg arvet noen penger en gang, betalte ut mitt studielån samt det meste av hennes..... who cares....samma pott uansett for oss.

Kjenner mange par som har adskilt økonomi. Mange av dem sliter også med fellesskapsfølelsen også. Typisk "min hund" , "min bil" osv.... de kjøper gaver til sin side av familien, den andre til sin side osv osv..

Det handler om hvor mye man satser i samlivet. For oss er det alt eller ingenting.

Endret 27. desember 2013 av Coolaid

[Tabris]

Vi har vært sammen siden vi var 18. Vi har alltid delt alt av glede, sorger, oppturer og nedturer og selvfølgelig penger osv...altså delt alt hele vårt samliv. Vært sammen i 25 år og er strålende fornøyd. Har forresten tjent mest selv. Kan ikke forstå tankegangen om delt økonomi dersom man skal leve forpliktende sammen. Ser flere snakker om fellesskap - der har mange mye å lære. Jeg arvet noen penger en gang, betalte ut mitt studielån samt det meste av hennes..... who cares....samma pott uansett for oss.

Kjenner mange par som har adskilt økonomi. Mange av dem sliter også med fellesskapsfølelsen også. Typisk "min hund" , "min bil" osv.... de kjøper gaver til sin side av familien, den andre til sin side osv osv..

Det handler om hvor mye man satser i samlivet. For oss er det alt eller ingenting.

Det er akkurat slik vi tenker også.

Endret 27. desember 2013 av Tabris

[AnonymBruker]

Mine erfaringer er at det faktisk er viktig å sikre at begge to har omtrent likt beløp 'lommepenger'/egne penger tilgjengelig etter at denne felleskontoen har fått det den skal ha.

Så hvis en med 50 000 utbetalt blir sammen med en med 25 000 utbetalt, så skal han gi henne 12 500 hver måned for at det skal bli likt? Tror du det blir færre golddiggere i verden med den tankegangen?

Anonymous poster hash: e2ed4...7a1

[AnonymBruker]

Ja, syns det er rettferdig dersom man ønsker et samliv sammen. Man kan ikke gå tilbake i tid og bli "straffet" for at man ikke har utdannelse, kommer fra en rik familie osv. Dette vet man for øvrig om en person før man flytter sammen. Det handler om å godt hverandre slik man er og DELE livet sammen. Vi snakker ikke om gold diggers her, men i et forhold basert på gjensidig respekt og kjærlighet.

På hvilken måte straffer jeg henne ved å ikke betale for henne? Vi lever i 2013.

Anonymous poster hash: e2ed4...7a1

[Tabris]

Vi lever i 2013.

Anonymous poster hash: e2ed4...7a1

Hva har det å si? Er 2013 året for kynisme og egoisme foran felleskap og familie?

Jeg snakker selvsagt her ikke om gold diggere. Jeg reagerer mer på at man er i et seriøst forhold og omtaler kjæresten sin som "Hun tok en dårlig utdannelse, så nå kan hun bare ha det så godt!" Jeg forstår ikke at man kan snakke slik om sin samboer - hvor er kjærligheten? Felleskapet?

Hvis du lever i et samboerskap hvor f.eks du har råd til å kjøpe deg en ny smarttelefon og din samboer ikke har - føler du kjærlighet og felleskap med henne som familie når du går med dine nye ting hun ikke har råd til? Er følelsen av "hun kan bare ha det så godt" noe som varmer i forholdet?

Jeg spør også av nysgjerrighet, for jeg klarer ikke å sette meg inn i en slik tankegang. Når det er sagt så vet jeg ikke en gang om jeg har lyst til å sette meg inn i det, får vondt i magen av en slik kulde og kynisme.

Endret 27. desember 2013 av Tabris

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med Tabris. Dessuten, et kvalifisert råd til alle som vurderer å flytte sammen: Tenk på den dagen en av dere ikke vil mer. Det er større sannsynlighet for at den dagen kommer enn at den ikke kommer. Statistikken taler i mot all rosa sukkerspinn forelskelse og søt søndagsteori.

Derfor: Les, og forstå, ekteskapsloven. Den regulerer ganske mye med tanke på økonomi, både i gode og mindre gode dager. Lag en avtale, juridisk bindende sådan, det vil begge tjene på.

Jeg har tatt dette med brudd opp med henne, men hun sier at "Det er helt feil å planlegge et brudd på den måten. Det er ikke sånn man tenker når man flytter sammen."

Anonymous poster hash: e2ed4...7a1

[Tabris]

Jeg har tatt dette med brudd opp med henne, men hun sier at "Det er helt feil å planlegge et brudd på den måten. Det er ikke sånn man tenker når man flytter sammen."

Anonymous poster hash: e2ed4...7a1

Jeg er faktisk enig med henne. Jeg er heller ikke typen til å sette opp noen kontrakt om hvem som skal ha hva hvis det blir slutt. Da hadde jeg følt vi ikke egentlig trodde på forholdet.

Skulle det bli slutt, så regner jeg med at vi begge er voksne nok til å ordne opp i ordenlige former. Og skulle det vise seg at min samboer plutselig skifter personlighet etter ni år sammen og blir vrang og vanskelig i et brudd, så får jeg bare ta det hvis det skulle komme. Jeg vil heller det en å ha gått halvveis inn i et forhold hvor jeg har en vei ut og hele tiden holder på "meg og mitt", fordi jeg har i bakhodet at det antagelig blir slutt.

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen siden vi var 18. Vi har alltid delt alt av glede, sorger, oppturer og nedturer og selvfølgelig penger osv...altså delt alt hele vårt samliv. Vært sammen i 25 år og er strålende fornøyd. Har forresten tjent mest selv. Kan ikke forstå tankegangen om delt økonomi dersom man skal leve forpliktende sammen. Ser flere snakker om fellesskap - der har mange mye å lære. Jeg arvet noen penger en gang, betalte ut mitt studielån samt det meste av hennes..... who cares....samma pott uansett for oss.

Kjenner mange par som har adskilt økonomi. Mange av dem sliter også med fellesskapsfølelsen også. Typisk "min hund" , "min bil" osv.... de kjøper gaver til sin side av familien, den andre til sin side osv osv..

Det handler om hvor mye man satser i samlivet. For oss er det alt eller ingenting.

Du brukte arvepengene på å betale gjelden til dama? Ganske kjipt den dagen dere ikke er sammen mer? Tror du vil være ganske bitter da. Penger ut av vinduet. Nå sier du nok at skilsmisse/brudd er noe som rammer andre, og ikke dere, menn hvis man tror det lever man kanskje på en rosa sky?

Anonymous poster hash: e2ed4...7a1

[Tabris]

Du brukte arvepengene på å betale gjelden til dama? Ganske kjipt den dagen dere ikke er sammen mer? Tror du vil være ganske bitter da. Penger ut av vinduet. Nå sier du nok at skilsmisse/brudd er noe som rammer andre, og ikke dere, menn hvis man tror det lever man kanskje på en rosa sky?

Anonymous poster hash: e2ed4...7a1

Det handler ikke om en rosa sky, det handler om å gå inn i forholdet 100%. Etter man har vært sammen så lenge som Coolaid har, og jeg som har vært samboer i ni år, så er man ferdig med forelskelsesfasen for lenge siden.

Selvsagt kan det bli slutt. Men det er ikke noe jeg går og tenker på, har i bakhodet eller legger slagplaner for å ta vare på "meg og mitt" i tilfelle det skjer. Du ser på det som å være på en rosa sky, jeg ser på din holdning som kald og kynisk, hvor du bare delvis investerer i forholdet.

[Gjest Coolaid]

På hvilken måte straffer jeg henne ved å ikke betale for henne? Vi lever i 2013.

Anonymous poster hash: e2ed4...7a1

På hvilken måte straffer jeg henne ved å ikke betale for henne? Vi lever i 2013.

Anonymous poster hash: e2ed4...7a1

Du betaler ikke FOR henne, dere bidrar etter evne SAMMEN. For øvrig syns jeg Tabris sitt svar er mer enn dekkende nok. Hun må være drømmekvinnen

Hva har det å si? Er 2013 året for kynisme og egoisme foran felleskap og familie?

Jeg snakker selvsagt her ikke om gold diggere. Jeg reagerer mer på at man er i et seriøst forhold og omtaler kjæresten sin som "Hun tok en dårlig utdannelse, så nå kan hun bare ha det så godt!" Jeg forstår ikke at man kan snakke slik om sin samboer - hvor er kjærligheten? Felleskapet?

Hvis du lever i et samboerskap hvor f.eks du har råd til å kjøpe deg en ny smarttelefon og din samboer ikke har - føler du kjærlighet og felleskap med henne som familie når du går med dine nye ting hun ikke har råd til? Er følelsen av "hun kan bare ha det så godt" noe som varmer i forholdet?

Jeg spør også av nysgjerrighet, for jeg klarer ikke å sette meg inn i en slik tankegang. Når det er sagt så vet jeg ikke en gang om jeg har lyst til å sette meg inn i det, får vondt i magen av en slik kulde og kynisme.

[AnonymBruker]

Hvis du lever i et samboerskap hvor f.eks du har råd til å kjøpe deg en ny smarttelefon og din samboer ikke har - føler du kjærlighet og felleskap med henne som familie når du går med dine nye ting hun ikke har råd til?

Ja. Kjærlighet handler ikke om penger og smarttelefoner. Mener du seriøst at man ikke kan være glad i hverandre selv om den ene har iPhone 4 og den andre "bare" Galaxy S2? Dama har forresten både dyrere klær og telefon enn meg, fordi hun prioriterer shopping framfor fisketurer, aksjer osv.Når man kjøper iPhone 4 så synes jeg ikke man har rett til å syte over økonomien og at man må dele boutgiftene.

Anonymous poster hash: e2ed4...7a1

[Tabris]

Ja. Kjærlighet handler ikke om penger og smarttelefoner. Mener du seriøst at man ikke kan være glad i hverandre selv om den ene har iPhone 4 og den andre "bare" Galaxy S2? Dama har forresten både dyrere klær og telefon enn meg, fordi hun prioriterer shopping framfor fisketurer, aksjer osv.Når man kjøper iPhone 4 så synes jeg ikke man har rett til å syte over økonomien og at man må dele boutgiftene.

Anonymous poster hash: e2ed4...7a1

Jeg tror ikke du forsto hva jeg mente. Og jeg tror det kommer av at vi står så langt fra hverandre at vi ikke klarer å sette oss inn i den andres syn.

[AnonymBruker]

Jeg er faktisk enig med henne. Jeg er heller ikke typen til å sette opp noen kontrakt om hvem som skal ha hva hvis det blir slutt. Da hadde jeg følt vi ikke egentlig trodde på forholdet.

Skulle det bli slutt, så regner jeg med at vi begge er voksne nok til å ordne opp i ordenlige former. Og skulle det vise seg at min samboer plutselig skifter personlighet etter ni år sammen og blir vrang og vanskelig i et brudd, så får jeg bare ta det hvis det skulle komme. Jeg vil heller det en å ha gått halvveis inn i et forhold hvor jeg har en vei ut og hele tiden holder på "meg og mitt", fordi jeg har i bakhodet at det antagelig blir slutt.

Det er ikke sånn det fungerer. Når det blir slutt er man ofte uvenner, bitre, sinte og lei seg. Så skal man i tillegg krangle om hvem som skal få bilen og hvem som skal nøye seg med vaskemaskinen?

Anonymous poster hash: e2ed4...7a1

[Gjest Coolaid]

Du brukte arvepengene på å betale gjelden til dama? Ganske kjipt den dagen dere ikke er sammen mer? Tror du vil være ganske bitter da. Penger ut av vinduet. Nå sier du nok at skilsmisse/brudd er noe som rammer andre, og ikke dere, menn hvis man tror det lever man kanskje på en rosa sky?

Anonymous poster hash: e2ed4...7a1

Jepp, gjorde det og det føles bra. Vi har vært sammen i 25 år. Vært gift i 12 ,har to barn. Vi har holdt sammen gjennom alvorlig sykdom og alltid stilt opp for hverandre. Forholdet blir bare bedre og bedre for hvert år. Uansett om noe skulle skje, penger ut av vinduet blir det aldri. Kan ikke måle sånt i penger. Å betale ut noen studielån av eget ønske er bare bagateller. Det heter kjærlighet

[Gjest Chloe87]

Jeg er faktisk enig med deg her, samboer tjener en del mer enn meg, men jeg klarer fint å betale like mye på husleia som han. Han eier leiligheten, men jeg syntes ikke det er urimelig at jeg betaler. Vi har delt økonomi og det syntes jeg fungerer supert. Er veldig opptatt av at han "ikke skal forsørge meg" og at jeg skal få det romslig økonomisk mens han liksom skal betale alt her, det vil ikke jeg være skyldig i.

[Tarsan97]

Har vert gift I 21 år og aldri hatt med pengene og gjøre. Jeg får en neve når jeg vil. Allt havner I en cocktailbolle og røres rundt......

[AnonymBruker]

For å ha felles økonomi, så kreves det at begge parter har samme syn på penger. Om ikke, så funker det ikke.

Anonymous poster hash: 84ca5...01c

[Erazor]

Jeg synes ikke det er noen motsetning mellom å gå hundre prosent inn i et forhold og å ta diskusjonen om økonomi og fordeling ved et eventuelt brudd på forhånd. Tvert imot regner jeg det som både voksent og fornuftig. For meg har det absolutt ingenting med kjærlighet å gjøre. Det er en forsikring akkurat som man tegner ulykkesforsikring selv om man ikke har planlagt å bli utsatt for en ulykke.

Jeg betviler ikke at det finnes mange som har klart seg utmerket med felles økonomi og uten noen tanker om hvem som betaler hva. Samtidig er jeg også fullt klar over at det er svært mange som har brent seg på dette. Jeg synes derfor ikke det er noe som det er verdt å gamble på.

Det går for øvrig fint an å gi hverandre gaver og stille opp for hverandre selv om man har delt økonomi. Dersom man har et ujevnt forbruk er det også praktisk å slippe å ta en diskusjon om hvert innkjøp man ønsker å gjøre.

[AnonymBruker]

For å ha felles økonomi, så kreves det at begge parter har samme syn på penger. Om ikke, så funker det ikke.

Anonymous poster hash: 84ca5...01c

Enig. Dama har f eks snakket om at hun ønsker seg en veske til 10 000+, og at hun gjerne vil fly business class. Jeg tar meg ikke råd til sånne ting. Hun må gjerne spare og fly business når hun drar på shoppingtur til new york med venninnegjengen, men (kall meg gjerrig, kald og kynisk) jeg hadde blitt uvel om hun hadde dratt felleskortet.

Anonymous poster hash: e2ed4...7a1