Mannen under prøvetiden

[AnonymBruker]

Vi har begynt prøving på en baby. Jeg har vært klar lenge og er veldig spent og gleder meg over tiden vi nå er inne i. Mannen derimot, vil helst ikke snakke om babyer og prøving. Jeg har spurt han flere ganger om han er sikker på om hele han ønsker dette og da sier han ja. Han kommer jo også inni meg (dette gjorde han ikke før) Så jeg prater ikke så mye om temaet med hensyn tl han og nå lurer jeg på om menn rett og slett ikke har så stort behov som oss kvinner å planlegge og glede oss over tiden vi har i møte. Har hørt at menn er ganske enkle og ikke klarer på samme måte som oss kvinner og forholde seg til noe som ikke er en helt bestemt ting (vanskelig å forklare) deler de rett og slett ikke den samme entusiastene og følelsene som bringes frem i den mest spennende tiden i livet?

Anonymous poster hash: a58b0...381

[AnonymBruker]

Dette var spot on på hvordan jeg føler det. Som om jeg skulle skreve dette selv. Viste dette til min samboer som bare lo, da han også følte seg truffet av dette. Godt det ikke bare er vi som har det slik. Men han er klar på at han vil ha barn, så da får jeg bare godta at det er slik, og håpe at han gleder seg og tar ansvar når barnet blir født.

Anonymous poster hash: d2aa7...aa7

[AnonymBruker]

Godt å se at man ikke er alene om å føle det sånn. Har lurt på om jeg engasjerer meg over snittet mye. Men trodde det var vanlig jeg da. Alltid når temaet baby kommer sier han bare "nå ser jeg på tv" og dytter meg bort. Så da spør jeg han "skal vi legge det på hylla en stund" da svarer han "nei, men (mitt navn) nå ser jeg på tv, la meg se uten all det maset" For så å etterpå dra meg inn på soverommet og komme inni meg. Klør meg i hodet. Mannfolk sier vi er vanskelig å forstå oss på!??? Hah! Ista fortalte jeg at jeg har fortalte jeg at jeg har hatt litt små kramper i magen (er en uke til mens), tror du vi traff denne måneden?" Da svarer han "tror jeg ikke.. Vet ikke.. Har kramper i magen jeg å. Fikk det etter middagen" halloooooooo???!

Anonymous poster hash: a58b0...381

[pusefrøken]

Her i huset er det mannen som er superivrig i prøvingen! Var han som nevnte flere barn først (jeg har ei datter fra tidligere), og det var han som ville vi skulle starte prøvingen

Syns det er så kjekt å se hvor han gleder seg til jeg blir gravid og er superspent hver måned! Og jeg syns så synd i han når skuffelsen er like stor hver gang..

Nå har vi prøvd i snart ett år, og jeg ser han blir preget av det.. Han føler seg nedfor, at det er noe feil med han og slikt, mens jeg prøver å trøste så godt jeg kan, og jprøver å forklare grunner til at jeg ikke blir gravid enda.. Begge krysser fingrene for at spiren sitter snart :D

Men jeg tror det er helt normalt at menn ikke er så "oppi" det som vi damene!

[Gjest Kariannne]

Så moro at han er så engasjert! Kunne ønske min var det å, en liten smule hvertfall. Ønsker dere masse lykke til! Håper dere snart får det dere ønsker dere klem

[AnonymBruker]

Dette var spot on på hvordan jeg føler det. Som om jeg skulle skreve dette selv. Viste dette til min samboer som bare lo, da han også følte seg truffet av dette. Godt det ikke bare er vi som har det slik. Men han er klar på at han vil ha barn, så da får jeg bare godta at det er slik, og håpe at han gleder seg og tar ansvar når barnet blir født. Anonymous poster hash: d2aa7...aa7

jeg har fortalt han at dette kan ta tid. Kan jo være at de ikke orker å fokusere så mye på det før det er et faktum? Kanskje litt sårt for de om de ikke klarer befrukte oss like fort som de hadde håpet? Kanskje det kan være en grunn til at de ikke fokuserer så mye på babyer og alt det? Lykke til http://forum.kvinneguiden.no/uploads//emoticons/default_Happy.gif' alt=':)'> hilsen ts.

Anonymous poster hash: a58b0...381

[AnonymBruker]

Min mann var totalt uinteressert i prøvingen. Jeg fikk faktisk beskjed om å ikke snakke noe om syklus, EL, testing osv., fordi han syntes det var så lite romantisk. Han ble glad da jeg ble gravid, men ville ikke glede seg før jeg var minst halvveis i svangerskapet. Først etter fødselen turte han å tro på at alt hadde gått bra.

Anonymous poster hash: e66d8...5d4

[AnonymBruker]

Jeg er mann og kan vel på mange måter bekrefte teoriene dine. Og om du er helt ærlig: Det kommer vel ikke som lyn fra klar himmel at du er mer oppspilt av dette enn mannen? Det finnes definitivt unntak, men det er klart det oftere går den veien enn motsatt.

Jeg er opptatt av at det skal være planlagt, men jeg forstår rett og slett ikke hva det er å prate om underveis. Når du omtaler det som "den mest spennende tiden i livet" blir jeg et eneste stort spørsmålstegn. Å få barn er stort, ja, å bli far er det største jeg har opplevd i hele mitt liv, men akkurat det å slutte med prevensjon for å få barn klarer jeg ikke å se på som så spennende. Vi gjør jo stort sett det samme som før.

Skjønner egentlig ikke at det skulle være så vanskelig å forstå seg på, det gjør oss enkle å forstå snarere enn vanskelig. Det har jo ikke skjedd noe ennå, så da er reaksjonen liten. Det er ikke mer avansert enn som så. Han sier fra dersom han ikke ønsker barn likevel, det kan du være trygg på, han bare ser ingen grunn til å leve så annerledes før det faktisk skjer en realitetsendring. Ikke planer og tanker, men at noe faktisk skjer.

Nå kan ikke jeg svare for mannen din (/mennene deres), men det kan virke som jeg har mye av den samme innstillingen som dem. I så fall er det bare å spørre meg, om dere lurer på hva det er jeg/vi tenker

Anonymous poster hash: d3ede...50a

[AnonymBruker]

Takk for svar interessant å lese dine tanker som mann. Kvinner og menn er veldig ulike følelsesmessige. Jeg skal prøve å forstå mannen min litt mere

Anonymous poster hash: a58b0...381

[AnonymBruker]

Mannen min vil også ha barn, men er ikke interessert i detaljer rundt prøving. Han vet ikke når IKM er. Han er heller ikke interessert i graviditet, fødsel og den første spedbarnstiden, ser det bare som en nødvendighet for å få barn.

Jeg tror han blir litt mer interessert hvis graviditeten blir et faktum, og at han vil bli sjarmert av vår nyfødt. Han er far fra tidligere forhold, og elsker barnet over alt på jord, men det gikk gradvis opp for ham hvor stort det var etterhvert som barnet ble stort nok til å vise personlighet. Jeg tror han vil få raskere farsfølelse denne gang pga harmonisk parforhold og fordi han vet hvor fantastisk nyfødten kan bli.

Anonymous poster hash: 6e0fd...6f2

[AnonymBruker]

Min mann var akkurat lik. Da avgjørelsen om å prøve å få barn var tatt, mente han at det ikke var så mye mer å snakke om. Jeg derimot ønsket å snakke om eggløsning, eggløsningstester, symptomer, tok graviditetstester hver måned osv. Etter ett år med prøving var jeg fortsatt ikke blitt gravid. Vi startet med utredning, og selv da ønsket ikke mannen å snakke mer enn nødvendig. Jeg hadde stort behov for å snakke om mine følelser rundt temaet, og mannen lyttet til en viss grad, men ellers snakket jeg med venninner. Det fungerte bra for oss, for det er viktig å også fokusere på noe annet enn det kommende svangerskapet i prøvetiden. Jeg ble gravid ved ivf, og da jeg var 6 uker på vei fikk jeg en blødning. Vi var helt sikre på at vi mistet, men ultralyd viste et sterkt lite embryo med bankende hjerte. Det ble vendepunktet for mannen min. Etter det var han like engasjert i svangerskapet som meg, og nå etter at barnet vårt er født, er han den perfekte pappa. Jeg har aldri sett en stoltere og lykkeligere pappa. Så selv om mannen din ikke er så engasjert nå, tror jeg at det vil snu når du blir gravid og etter at barnet blir født.

Anonymous poster hash: cb18e...97d

[AnonymBruker]

Jeg fikk positiv test igår. Mannen har reist..

Anonymous poster hash: a58b0...381

[Askmeagain89]

Gratulerer med positiv test!

Mannen har reist på..? Jobb? Ferie? Jobbtur?

Fortell han det når han kommer hjem

[AnonymBruker]

Jeg er TS. Mannen reiste når jeg sa jeg fikk positiv test. Så nå forstår jeg hvorfor han har vært så uinteressert.

Anonymous poster hash: a58b0...381

[AnonymBruker]

Hæ? Trodde han også ville ha barn?

Anonymous poster hash: d2aa7...aa7

[AnonymBruker]

Vi hadde snakket om det lenge. Jeg var vell mere ivrig, men joda, han var enig. Han orket ikke at jeg snakket om det, så jeg prøvde å la være, men var ikke alltid like flink. Så denne måneden gjorde han sitt og jeg ble gravid. Da jeg viste han den positive testen pakket han sakene og dro. Han vil ikke ha noe med meg eller barnet å gjøre. Vi har vært sammen i over 6 år. Bor sammen og alt. Men han trodde ikke det kom til å skje med en fang og sier han ikke er klar. Så her sitter jeg, forlatt av mannen jeg elsket og trodde jeg skulle leve med resten av livet. Valget jeg fikk av han var abort eller han. Kan vell si jeg er ganske knust!

Anonymous poster hash: a58b0...381

[Biloba]

Så leit! Håper det er en sjokkreaksjon og at han tar til vettet snart. Gratulerer uansett med den lille i magen.

[AnonymBruker]

Håper det, men mister troen. Han skyver meg unna og er helt iskald.

Anonymous poster hash: a58b0...381

[AnonymBruker]

Klarer ikke helt å glede meg. Dette var noe vi skulle gjøre sammen. Han var mitt livs kjærlighet og barnet vil alltid minne meg om han.

Anonymous poster hash: a58b0...381

[Izabella]

Vi snakker mye om prøving og barn, her er det han som vil ha flest Siden vi bor på ulike steder i ukedagene pga hans jobbsituasjon akkurat nå og jeg vil gifte meg først snakker vi foreløpig om det, og det betyr mye for meg at han også har meninger. Tror jeg ville blitt skuffa om han bare var mutt og jeg måtte ta alt initiativ.