Ensom. Ingen gutter liker meg.

[AnonymBruker]

Du kan ikke begynne på en eller annen aktivitet, eller engajsere deg i noe slik at du slipper å treffe menn når det er alkohol i bilde?

Er du flink til å flørte?

Jo, men litt vanskelig å ta seg tid til det med jobb, trening og mye arbeid med skolen. Vil gjerne gå ut med A i snitt, så har ikke så mye tid i ukedagene på å være med på andre ting. Eventuelt kan jeg være med på mer gruppetrening på studio, kanskje treningsformer med flere gutter..

Jeg vil si at jeg er det. Pleier å ha en god tone med de jeg flørter med, men mitt problem er at jeg enten ikke får sjansen til å snakke med menn fordi de snur seg etter at de har hilst (går til venninnene mine), eller at de bare spør om jeg vil være med hjem (også skal de sikkert selvfølgelig aldri ta kontakt igjen). Så sier nei til det.

Ett eller annet gjør jeg feil i hvertfall. Er bare vanskelig for meg å si hva siden jeg ikke har anelse. Håper bare det ikke er utseende det går på. Føler helt ærlig at det ikke er noe galt med meg, ikke sosialt, fysisk eller mentalt.

Anonymous poster hash: 8e459...54c

[Gjest .-L-.]

Jo, men litt vanskelig å ta seg tid til det med jobb, trening og mye arbeid med skolen. Vil gjerne gå ut med A i snitt, så har ikke så mye tid i ukedagene på å være med på andre ting. Eventuelt kan jeg være med på mer gruppetrening på studio, kanskje treningsformer med flere gutter..

Jeg vil si at jeg er det. Pleier å ha en god tone med de jeg flørter med, men mitt problem er at jeg enten ikke får sjansen til å snakke med menn fordi de snur seg etter at de har hilst (går til venninnene mine), eller at de bare spør om jeg vil være med hjem (også skal de sikkert selvfølgelig aldri ta kontakt igjen). Så sier nei til det.

Ett eller annet gjør jeg feil i hvertfall. Er bare vanskelig for meg å si hva siden jeg ikke har anelse. Håper bare det ikke er utseende det går på. Føler helt ærlig at det ikke er noe galt med meg, ikke sosialt, fysisk eller mentalt.

Anonymous poster hash: 8e459...54c

Nei det er vanskelig å si. En forklaring kan jo være at siden du bruker så mye tid på skole, trening, jobb osv så får du ikke satt det i de situasjonene som gjør at du naturlig kommer i kontakt med menn.

Jeg tror at det å putte seg selv i de rette situasjonene, og faktisk gripe muligheten når den er der, er avgjørende når det kommer til egen suksee.

Du får ha lykke til i alle fall Håper du finner ut av det.

[Klatt]

Hvor studerer du? Om det er i Bergen kan jeg bli vennen din!

[belle_]

Hvor er det du bor TS? Kan anbefale deg å melde deg inn i en organisasjon eller noe politisk eller tilsvarende. Der møter du utrolig mange, både gutter og jenter. Så mulighetene er mange.

[emilius]

Hvis du er det så kan du sikkert ta nytte av mange av de gode rådene jeg får her. Nei, bor ganske langt unna Østfold:)

Anonymous poster hash: 8e459...54c

Åh det var dumt! Ellers skulle jeg gjerne blitt din venn

[spegel]

Hei ts!

Jeg er nok ganske lik deg, bortsett fra at jeg ikke studerer, men jobber. Jeg er 26 år. Føler at det eneste jeg gjør er å jobbe, trene, sove og spise. Sjelden jeg er sosial. Ytterst sjelden jeg går på besøk eller får besøk. Mine venner er svært få i antall og de jeg har er opptatt med familie og kjærester.

Jeg har mistet kontakten med mange venninner etter at jeg ble ferdig med skolen. Har ikke den mest sosiale jobben i verden heller. Kjæreste har jeg ikke, og har heller aldri hatt. Jeg hadde sex for første gang rett før jeg fulgte 23 år. Da innledet jeg et seksuelt forhold til en jeg trodde skulle bli kjæresten min. Han "playet" meg bare, var slettens ikke interessert i noe annet en sex. Dette innså jeg da jeg så han kline med en annen dame ute på byen. Når det "forholdet" tok slutt, traff jeg en annen, en tid etterpå. Igjen trodde jeg at jeg skulle få kjærest. Men nei, han fikk ikke følelser for meg, og kuttet etterhvert kontakten.

Har faktisk opplevd at noen har vært interessert i meg, utover det rent seksuelle da. Men dette er gutter som jeg faktisk ikke finner interessante i det heeele tatt. Typer som "naver" og bor i kjelleren hos mamma og spiller wow.... og lignende

Jeg har verken mål eller mening med dette innlegget. Vil bare støtte deg litt, for du skal vite at du ikke er alene. Tror nok at kjærligheten kommer til oss en dag. Men vi må åpne oss og FLØØØØØØRTE mye ikke så lett når man sjelden treffer nye folk. Men du er heldig som er student, der har du flere spennende arenaer å treffe folk på. Hvis du bare tør

[Gjest Summers]

Jo, men litt vanskelig å ta seg tid til det med jobb, trening og mye arbeid med skolen. Vil gjerne gå ut med A i snitt, så har ikke så mye tid i ukedagene på å være med på andre ting. Eventuelt kan jeg være med på mer gruppetrening på studio, kanskje treningsformer med flere gutter..

Jeg vil si at jeg er det. Pleier å ha en god tone med de jeg flørter med, men mitt problem er at jeg enten ikke får sjansen til å snakke med menn fordi de snur seg etter at de har hilst (går til venninnene mine), eller at de bare spør om jeg vil være med hjem (også skal de sikkert selvfølgelig aldri ta kontakt igjen). Så sier nei til det.

Ett eller annet gjør jeg feil i hvertfall. Er bare vanskelig for meg å si hva siden jeg ikke har anelse. Håper bare det ikke er utseende det går på. Føler helt ærlig at det ikke er noe galt med meg, ikke sosialt, fysisk eller mentalt.

Anonymous poster hash: 8e459...54c

Jeg er ikke noe god på kjæresteråd, men synes det er lettere å snakke med folk jeg har gjort noe med før. Trenger ikke være venner, kanskje en du vet har gått på samme forelesning som deg, spinning, osv, dere trenger ikke engang ha snakket sammen tidligere.

Som sagt du får sikkert ikke kjæreste, men tror du lettere får snakket litt lenger med guttene(eventuelt jentene om du leter etter venner).

Og igjen når det gjelder tid så sjekk hvordan du kan få tid, som student har du vel litt fleksisbilitet på når du skal lese og trene og om du har vel noen kvelder i uken som du har tid til å finne på noe med noen.

[vivana]

kan være at du virker litt desperat hvis gutter snur seg eller inviterer deg hjem med en gang. Jeg var singel i 4 år, fra 24 til 28, men det var jeg som bestemte hvem jeg skal date og ikke date, og virket ganske selvsikker fordi at jeg egentlig var glad i singellivet mitt og ikke spesielt opptatt med å finne kjæreste etter et svært tøff skilsmisse. Den indre følelsen kan dessverre "luktes" av andre, jeg vet ikke om alle klarer å se det, men for meg og mange jeg snakker med er det ganske tydelig hvem som er desperat. Og det hjelper ikke å bare si "jeg er ikke desperat, jeg er ikke desperat" når man møter nye folk. Det hjelper å bli tilfreds med den tilværelsen du har og bli glad i livet ditt.

Jeg var ganske aktiv på nettdating også de årene, men det førte ikke fram til noe langvarig, ble med noen dater og et par 3-ukers forbindelser som jeg ikke utviklet følelser i. Når jeg til slutt traff kjæresten min så skjedde det helt tilfeldig og uventet, ute på byen faktisk.

Og et lite tips: Vær den som snur først, gutter er jegere

[AnonymBruker]

wow, dette kunne vært meg...

Jeg aner ikke hvorfor gutter ikke liker oss.

Jeg synes egentlig at jeg selv er ganske pen, smart, snill osv, og jeg ser at mindre pene, dumme og bitchy jenter (no hate) får seg ordentlige typer.

...mens jeg bare sitter her på KG og lurer på om jeg vil dø ensom

Anonymous poster hash: f42e5...969

[AnonymBruker]

Drit i dansekurs bare ts. Er bare rare gutter eller menn som er dratt med av damene sine som er med på slikt

Slik taler en ekte uvitende. I tilfelle du ikke har fått det med deg har det gått i flere år nå et program på TV som heter "Skal vi danse". Dette har ført til at mange danseklubber har fått markant økt tilstrømming. Det er alle slags folk som kommer. Der jeg danser er det riktignok en hovedvekt av folk mellom 25 og 40, men det er da også en del som er yngre og eldre enn dette.

Det er flere kjærestepar som har truffet hverandre i min klubb.

Anonymous poster hash: ded21...290

[AnonymBruker]

Jeg er ute etter noen synspunkter, eventuelt råd.

Jeg er en 22 år gammel jente som aldri har hatt kjæreste før. Enkelt og greit har jeg vært ufrivillig singel helt siden jeg oppdaget gutter, og helt siden gutter oppdaget meg har jeg blitt oversett. Da jeg gikk på ungdomskolen og videregående gikk det som regel greit fordi flere av mine venninner var single og vi fant på masse gøy sammen. Slik er det dessverre ikke lenger.

Nå har jeg ingen single venninner lenger og føler meg veldig ensom. Før så dro vi på kino, stranda, utlandet, ut å spise sammen, nå gjør de alt med kjæresten. Siden min omgangkrets nå har rundet 20 merker jeg at byen og alkohol ikke alltid er like gøy, og savner å ha noen å finne på ting med. Etter at flere av mine venninner flyttet inn med typene har de sluttet helt å være sosiale. Det er over ett år siden jeg var på kino, eller var ute å spiste, husker ikke sist gang jeg hadde/var på besøk. Det eneste jeg gjør er å dra på skolen og jobb før jeg drar hjem å legger meg. Trener også på studio et par ganger i uken. I helgene er jeg alltid alene, hvis ikke noen på studie ber meg på et vors.

Problemet mitt er at jeg aldri møter noen! Mine venninner derimot har flere ekser, og møter gutter overalt. Har hatt flere jobber (deltid), men møter aldri noen der (som regel stor alderforskjell, 40-50åringer, eller ingen menn). På studie er det flere menn, men de hilser bare og overser meg resten av tiden. På byen sitter venninne mine i armkroken til gutter mens jeg sitter alene helt til de vil dra hjem til disse og bare venter på at jeg skal dra først.

Jeg har lært meg å trives alene og finner på ting alene, men grensen går ett sted. Det siste året har jeg følt meg ufattelig ensom til tider, er ofte lei meg, føler en tung vedvarende sinsstemning, lav energi og tror kanskje jeg begynner å bli mild deperimert. :frown: Det er ikke noe gøy å gjøre alt alene hele tiden, og ikke ha muligheten til å dra/gjøre ting fordi man ikke har noen å finne på ting med.

Har snakket om dette til venninne/kompisene mine tidligere og de sier at de helt ærlig ikke skjønner hvorfor jeg er singel. Jeg har også gjort alt det "nødvendige" for å øke sjansene mine for kjæreste. Bra hygiene (naturligvis), trent/slank kropp, fin stil, god personlighet, og trives med meg selv som person, så håper at ingenting er galt på det område.

Noen som har noen koselige solskinnshistorier for å gi meg litt mer håp?

Eventuelt på magisk vis fortelle meg hva jeg gjør feil.

Anonymous poster hash: 3fa0d...554

Anonymous poster hash: 8e459...54c

Er i samme situasjon men bare mann og 10år eldre ...møter heller ingen kvinner lengre, driver for meg selv.

Se på som om duj investerer i deg selv, mens alle andre har gått ut og inn av det ene forholdet etter det andre ..levd sine liv gjennom andre så har vi investert i oss selv

Jeg personlig ser at jeg ikke trives i kulturen som former det folkeslaget vi er ..etter å ha opplevd andre variasjoner av folk av andre kulturer. Vår kultur inkluderer bare en type mennekser. Jeg bor mye av året i utlandet og det skal ikke gå lange tiden før jeg kjenner jeg blir deprimert av forholdene på denne holmen kalt Norge.

Trodde og før at det var meg som det var noe galt med, men så var det forholdene rundt meg som gjorde meg deprimert. Par, familier, venner er veldig slik her oppe at de ikke inviterer andre noe særlig inn i deres liv aktivt.

De lever for seg selv og verden og menneskene i ytre relasjoner betyr raskt ikke mye lengre.

Du er ung, søk utenfor lille rare Norge sine landegrenser, du blir mer verdsatt av de menneskene du møter på din vei er mitt råd.

Anonymous poster hash: 5030b...674

[AnonymBruker]

kan være at du virker litt desperat hvis gutter snur seg eller inviterer deg hjem med en gang. Jeg var singel i 4 år, fra 24 til 28, men det var jeg som bestemte hvem jeg skal date og ikke date, og virket ganske selvsikker fordi at jeg egentlig var glad i singellivet mitt og ikke spesielt opptatt med å finne kjæreste etter et svært tøff skilsmisse. Den indre følelsen kan dessverre "luktes" av andre, jeg vet ikke om alle klarer å se det, men for meg og mange jeg snakker med er det ganske tydelig hvem som er desperat. Og det hjelper ikke å bare si "jeg er ikke desperat, jeg er ikke desperat" når man møter nye folk. Det hjelper å bli tilfreds med den tilværelsen du har og bli glad i livet ditt.

Jeg var ganske aktiv på nettdating også de årene, men det førte ikke fram til noe langvarig, ble med noen dater og et par 3-ukers forbindelser som jeg ikke utviklet følelser i. Når jeg til slutt traff kjæresten min så skjedde det helt tilfeldig og uventet, ute på byen faktisk.

Og et lite tips: Vær den som snur først, gutter er jegere

Takk for godt råd. Det kan godt være at jeg lyser litt desperat uansett om jeg ikke føler det selv. Er dog litt usikker på hvordan jeg kan unngå dette da jeg ikke klarer å trives i singeltilværelsen i det hele tatt. Som jeg skrev tidligere så "gikk det fint/trivdes" jeg som singel på ungdomskolen og vgs, men nå har jeg gått helt lei. Tror det blir vanskelig for meg å finne tilbake til trivselen med singellivet når jeg ikke engang har opplevet dating.

Har faktisk forsøkt det med å spille litt "overlegen/care", skjedde ikke noe mer for å si det slik. Har egentlig forsøkt det meste, haha.

Anonymous poster hash: 8e459...54c

[AnonymBruker]

wow, dette kunne vært meg...

Jeg aner ikke hvorfor gutter ikke liker oss.

Jeg synes egentlig at jeg selv er ganske pen, smart, snill osv, og jeg ser at mindre pene, dumme og bitchy jenter (no hate) får seg ordentlige typer.

...mens jeg bare sitter her på KG og lurer på om jeg vil dø ensom

Anonymous poster hash: f42e5...969

Jeg føler med deg! Dette er ikke noe gøy

Syntes selv jeg gjør så utrolig mye for å bli penere/mer intelligent for å øke min "sosiale verdi", men når jeg ser meg rundt ser jeg jo at kvinner i alle former og størrelser leier på en mann, så egentlig burde det ikke telle såå mye. Skjønner regelrett ingenting..

Ekstremt frustrerende er det hvertfall!

Anonymous poster hash: 8e459...54c

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon men bare mann og 10år eldre ...møter heller ingen kvinner lengre, driver for meg selv.

Se på som om duj investerer i deg selv, mens alle andre har gått ut og inn av det ene forholdet etter det andre ..levd sine liv gjennom andre så har vi investert i oss selv

Jeg personlig ser at jeg ikke trives i kulturen som former det folkeslaget vi er ..etter å ha opplevd andre variasjoner av folk av andre kulturer. Vår kultur inkluderer bare en type mennekser. Jeg bor mye av året i utlandet og det skal ikke gå lange tiden før jeg kjenner jeg blir deprimert av forholdene på denne holmen kalt Norge.

Trodde og før at det var meg som det var noe galt med, men så var det forholdene rundt meg som gjorde meg deprimert. Par, familier, venner er veldig slik her oppe at de ikke inviterer andre noe særlig inn i deres liv aktivt.

De lever for seg selv og verden og menneskene i ytre relasjoner betyr raskt ikke mye lengre.

Du er ung, søk utenfor lille rare Norge sine landegrenser, du blir mer verdsatt av de menneskene du møter på din vei er mitt råd.

Anonymous poster hash: 5030b...674

Der sier du noe! Har jo tross alt hatt mye tid til selvutvikling og selvinvestering de siste årene;) Jeg tror dessverre at jeg kanskje går glipp av erfaring med gutter og forhold da. Erfaring som kan være lurt å ha erfart til senere i livet.

Jeg har også reist en del, alene selvfølgelig, og har lagt merke til flere tendenser fra den sosiale delen av kulturen i utlandet som gjerne kunne ha blitt overført til det norske samfunn. Vi er kanskje ikke så åpne her som i mange andre land. Takk for rådet! Jeg kommer definitivt til å reise mer. Da føler jeg hvertfall ikke at jeg har kastet bort ungdomstiden min på ensomhet og alenetid.

Anonymous poster hash: 8e459...54c

[AnonymBruker]

Hvor studerer du? Om det er i Bergen kan jeg bli vennen din!

Jeg studerer psykologi, og bor veldig langt unna Bergen dessverre

Anonymous poster hash: 8e459...54c

[AnonymBruker]

Var aapenbart fra innlegget ditt at du bor et mindre sted. For det foerste fordi det foles begrenset med moro aa dra ut, for det andre at alle venninnene dine er sammen med noen og har flyttet sammen.

22 er ungt. Jeg er 23 naa - noen av venninnene mine har kjaereste, men ingen har flyttet inn med noen. De fleste er single. Hvis det er noen troest saa varer sjelden forholdene man har paa den tiden - de fleste moter sin fremtidige partnere I midten av tyveaarene.

Jeg tror du bor kvitte deg med tanken om aa date for datingens skyld. Seriemonogami gjor mer skade enn det helper deg. Etter en rekke mislykkede forhold ender mange opp som bitre og kyniske. Jeg dater, men kaster ikke bort tid med en Mann med mindre jeg ser ham for meg som en fremtidig ektemann. Som resultant av det har jeg aldri hatt et langvarig, monogamt forhold.

Jeg tror det vil hjelpe deg mye aa flytte til en storre by naar du kan. Silk som det er naa er utvalget av baade menn og venninner begrenset.

Anonymous poster hash: 1eac2...9b3

[Marie90]

http://www.therulesrevisited.com/2012/12/think-about-where-you-live-and-work.html

[nawuraM]

Jeg føler med deg! Dette er ikke noe gøy

Syntes selv jeg gjør så utrolig mye for å bli penere/mer intelligent for å øke min "sosiale verdi", men når jeg ser meg rundt ser jeg jo at kvinner i alle former og størrelser leier på en mann, så egentlig burde det ikke telle såå mye. Skjønner regelrett ingenting..

Ekstremt frustrerende er det hvertfall!

Anonymous poster hash: 8e459...54c

Har dere noen sex-appeal, dere damer som har dette problemet? Er dette i det hele tatt noe dere tenker på, eller går det mest i karriere og fag? Tør dere f.eks. å vise litt kropp og former i måten dere kler dere på? Tør dere å flørte? Tør dere å etablere noen form for kroppskontakt med menn? Tør dere å oppføre dere litt "feminint", eller føler dere dere "teite" da? Jeg kjenner ihvertfall til enkelte kvinner som er objektivt pene nok, oppegående og intelligente, men som har sex-appeal lik null fordi de rett og slett ikke er i kontakt med den delen av seg selv og fremstår nesten litt "lesbiske" i måten å være på. De er for "seriøse", rett og slett, ikke "lekne" nok. Kan så klart hende at de er sensuelle vesener innerst inne de også (sannsynligvis er de det), men man får liksom ikke et inntrykk av at de er det, så da er det gjerne ikke dem man går etter heller.

Så mitt tips er å bruke det dere har mellom beina for alt det er verdt, ikke bare det dere har oppi hodet.

Endret 23. oktober 2013 av nawuraM

[AnonymBruker]

Jeg er ikke noe god på kjæresteråd, men synes det er lettere å snakke med folk jeg har gjort noe med før. Trenger ikke være venner, kanskje en du vet har gått på samme forelesning som deg, spinning, osv, dere trenger ikke engang ha snakket sammen tidligere.

Som sagt du får sikkert ikke kjæreste, men tror du lettere får snakket litt lenger med guttene(eventuelt jentene om du leter etter venner).

Og igjen når det gjelder tid så sjekk hvordan du kan få tid, som student har du vel litt fleksisbilitet på når du skal lese og trene og om du har vel noen kvelder i uken som du har tid til å finne på noe med noen.

Ja lurt å ta kontakt med mennesker og bare øve seg litt på det sosiale, uansett om jeg selv føler jeg er flink sosial. Tror kanskje jeg må endre helt holdning når jeg møter gutter. Etter å ha lest hva andre skriver til meg begynner jeg å tro at det kanskje er utstrålingen min det er noe galt med. At folk oppfatter disse følelsene jeg sitter med når jeg er alene. Kanskje virker jeg litt desperat når jeg snakker med menn og derfor prater de heller til venninnene mine. Akkurat hvordan jeg skal bli kvitt den utstrålingen har jeg ikke peiling på.

Anonymous poster hash: 8e459...54c

[AnonymBruker]

Jeg er ute etter noen synspunkter, eventuelt råd.

Jeg er en 22 år gammel jente som aldri har hatt kjæreste før. Enkelt og greit har jeg vært ufrivillig singel helt siden jeg oppdaget gutter, og helt siden gutter oppdaget meg har jeg blitt oversett. Da jeg gikk på ungdomskolen og videregående gikk det som regel greit fordi flere av mine venninner var single og vi fant på masse gøy sammen. Slik er det dessverre ikke lenger.

Nå har jeg ingen single venninner lenger og føler meg veldig ensom. Før så dro vi på kino, stranda, utlandet, ut å spise sammen, nå gjør de alt med kjæresten. Siden min omgangkrets nå har rundet 20 merker jeg at byen og alkohol ikke alltid er like gøy, og savner å ha noen å finne på ting med. Etter at flere av mine venninner flyttet inn med typene har de sluttet helt å være sosiale. Det er over ett år siden jeg var på kino, eller var ute å spiste, husker ikke sist gang jeg hadde/var på besøk. Det eneste jeg gjør er å dra på skolen og jobb før jeg drar hjem å legger meg. Trener også på studio et par ganger i uken. I helgene er jeg alltid alene, hvis ikke noen på studie ber meg på et vors.

Problemet mitt er at jeg aldri møter noen! Mine venninner derimot har flere ekser, og møter gutter overalt. Har hatt flere jobber (deltid), men møter aldri noen der (som regel stor alderforskjell, 40-50åringer, eller ingen menn). På studie er det flere menn, men de hilser bare og overser meg resten av tiden. På byen sitter venninne mine i armkroken til gutter mens jeg sitter alene helt til de vil dra hjem til disse og bare venter på at jeg skal dra først.

Jeg har lært meg å trives alene og finner på ting alene, men grensen går ett sted. Det siste året har jeg følt meg ufattelig ensom til tider, er ofte lei meg, føler en tung vedvarende sinsstemning, lav energi og tror kanskje jeg begynner å bli mild deperimert. :frown: Det er ikke noe gøy å gjøre alt alene hele tiden, og ikke ha muligheten til å dra/gjøre ting fordi man ikke har noen å finne på ting med.

Har snakket om dette til venninne/kompisene mine tidligere og de sier at de helt ærlig ikke skjønner hvorfor jeg er singel. Jeg har også gjort alt det "nødvendige" for å øke sjansene mine for kjæreste. Bra hygiene (naturligvis), trent/slank kropp, fin stil, god personlighet, og trives med meg selv som person, så håper at ingenting er galt på det område.

Noen som har noen koselige solskinnshistorier for å gi meg litt mer håp?

Eventuelt på magisk vis fortelle meg hva jeg gjør feil.

Anonymous poster hash: 3fa0d...554

Anonymous poster hash: 8e459...54c

Sikkert ikke noen trøst men jeg har det akkurat som deg selv, m25 her og går for tiden på skole med deltidsjobb. Når jeg er på skole eller jobb ender jeg opp med å spendere masse tid med andre mennesker, kommer godt overens med dem, ser ganske så bra ut, slank, høy, velkledd og alt det der men er kronisk singel.

Stort sett trives jeg veldig godt, men det har nok etter hvert blitt litt for ekstremt. Men på mange måter tror jeg rett og slett jeg har glemt litt hvordan man bare nyter øyeblikket og har det morro, jeg ender rett og slett ofte opp med å kjede meg litt på sosiale tilstelninger feks vorsspiel eller byen og hvis man ikke har det morro selv er det vanskelig for andre å ha det morro med deg og. Så om jeg skal gi ett råd som kanskje kan passe, så er det rett og slett å finne noe gøy å drive med. Litt dumt, gjerne litt absurd, men et eller annet.

Anonymous poster hash: 9c4d0...5b1