Ensom. Ingen gutter liker meg.

[AnonymBruker]

Jeg er ute etter noen synspunkter, eventuelt råd.

Jeg er en 22 år gammel jente som aldri har hatt kjæreste før. Enkelt og greit har jeg vært ufrivillig singel helt siden jeg oppdaget gutter, og helt siden gutter oppdaget meg har jeg blitt oversett. Da jeg gikk på ungdomskolen og videregående gikk det som regel greit fordi flere av mine venninner var single og vi fant på masse gøy sammen. Slik er det dessverre ikke lenger.

Nå har jeg ingen single venninner lenger og føler meg veldig ensom. Før så dro vi på kino, stranda, utlandet, ut å spise sammen, nå gjør de alt med kjæresten. Siden min omgangkrets nå har rundet 20 merker jeg at byen og alkohol ikke alltid er like gøy, og savner å ha noen å finne på ting med. Etter at flere av mine venninner flyttet inn med typene har de sluttet helt å være sosiale. Det er over ett år siden jeg var på kino, eller var ute å spiste, husker ikke sist gang jeg hadde/var på besøk. Det eneste jeg gjør er å dra på skolen og jobb før jeg drar hjem å legger meg. Trener også på studio et par ganger i uken. I helgene er jeg alltid alene, hvis ikke noen på studie ber meg på et vors.

Problemet mitt er at jeg aldri møter noen! Mine venninner derimot har flere ekser, og møter gutter overalt. Har hatt flere jobber (deltid), men møter aldri noen der (som regel stor alderforskjell, 40-50åringer, eller ingen menn). På studie er det flere menn, men de hilser bare og overser meg resten av tiden. På byen sitter venninne mine i armkroken til gutter mens jeg sitter alene helt til de vil dra hjem til disse og bare venter på at jeg skal dra først.

Jeg har lært meg å trives alene og finner på ting alene, men grensen går ett sted. Det siste året har jeg følt meg ufattelig ensom til tider, er ofte lei meg, føler en tung vedvarende sinsstemning, lav energi og tror kanskje jeg begynner å bli mild deperimert. :frown: Det er ikke noe gøy å gjøre alt alene hele tiden, og ikke ha muligheten til å dra/gjøre ting fordi man ikke har noen å finne på ting med.

Har snakket om dette til venninne/kompisene mine tidligere og de sier at de helt ærlig ikke skjønner hvorfor jeg er singel. Jeg har også gjort alt det "nødvendige" for å øke sjansene mine for kjæreste. Bra hygiene (naturligvis), trent/slank kropp, fin stil, god personlighet, og trives med meg selv som person, så håper at ingenting er galt på det område.

Noen som har noen koselige solskinnshistorier for å gi meg litt mer håp?

Eventuelt på magisk vis fortelle meg hva jeg gjør feil.

Anonymous poster hash: 3fa0d...554

Anonymous poster hash: 8e459...54c

[AnonymBruker]

Har du prøvd å snakke med menn/gutter du liker?

Har du prøvd nettdating?

Har du prøvd å ikke sitte med venninnene dine når du er ute?

Anonymous poster hash: ac9ad...da5

[gyazo]

Siden min omgangkrets nå har rundet 20 merker jeg at byen og alkohol ikke alltid er like gøy

Trodde det var da det begynte å bli et poeng i å gå ut, når man er 20-25.

[Gjest Summers]

Men det må da være mye sosialt på studiet ditt? Sjekk foreningene, jeg meldte meg inn i omtrent samtlige, er ikke aktiv, men går på sosiale treff osv, hytterurer, bowling, blikjentfester, surfing, osv. Om de ikke har det på studiet ditt, så sjekk fakultetet, ikke fakultetet så sjekk om høyskolen/universitetet har, osv.

Nekter å tro at man må være ensom.

Edit: jegertriks nummer 2, snakk med fastlegen eller studentpresten om problemene dine, ensomhet er vanlig blant studenter.

Endret 21. oktober 2013 av Summers

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du trenger å utvide nettverket ditt. Begynn med sosiale aktiviteter, gjerne swing, lagidretter eller lignende. Bli kjent med andre, både gutter og jenter i samme situasjon. Med andre ord, gjør noe med det selv, i stedet for å vente på at alt skal komme i fanget på deg.

Anonymous poster hash: 4b3ec...0eb

[Gjest BettyBoop]

Drit i dansekurs bare ts. Er bare rare gutter eller menn som er dratt med av damene sine som er med på slikt

[La-La-La]

Trodde det var da det begynte å bli et poeng i å gå ut, når man er 20-25.

Jeg syntes byen bare er bråk og fyll. Mye koseligere på vors, eller å være hjemme å finne på koslige ting med venner osv. Regner med at alle er litt forskjellige på det området. Men en gang i blandt kan det være gøy.

[AnonymBruker]

Har du prøvd å snakke med menn/gutter du liker?

Har du prøvd nettdating?

Har du prøvd å ikke sitte med venninnene dine når du er ute?

Anonymous poster hash: ac9ad...da5

Ja, tar gjerne initiativet selv, men ender som oftes med at de heller snakker med venninne mine. Ja, men jeg bor på et lite sted så møtte ingen i mitt område og de som tok kontakt var gjerne 40-50 år. Slettet profilen min etter en stund. Ja, jeg pleier å danse og snakke med flere, men ender alltid opp alene mens guttene vi er sammen med snakker med venninne mine. Jeg føler selv at jeg opptrer selvsikkert og smiler hele tiden.

Anonymous poster hash: 8e459...54c

[AnonymBruker]

Jeg er overbevist om at vi sender ut signaler til omgivelsene som sier om vi er tilgjengelige eller ikke. Du virker sikkert utilgjengelig. Sånn er jeg også. Har en høy mur rundt meg selv. I noen tilfeller er det bra, men det vanskeliggjør prosessen med å treffe noen.

Har ikke så mange gode råd egentlig, men merker selv at det hjelper litt om jeg smiler og ser mer rett på folk. Flørting har jeg aldri vært god på og alle mine forhold har oppstått litt tilfeldig fordi vi har vært nødt til å tilbringe en del tid sammen.

Anonymous poster hash: c62e8...6b9

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du trenger å utvide nettverket ditt. Begynn med sosiale aktiviteter, gjerne swing, lagidretter eller lignende. Bli kjent med andre, både gutter og jenter i samme situasjon. Med andre ord, gjør noe med det selv, i stedet for å vente på at alt skal komme i fanget på deg.

Anonymous poster hash: 4b3ec...0eb

Det er der jeg tror problemet ligger. Har et relativt stort nettverk, men typisk er alle venninne mine opptatt.

Og de nye vennene jeg fikk på studie har også kjæreste og drar hjem hver helg for å være sammen med dem (min type flaks). Det er en veldig god ide. Har egentlig ikke så mye tid til å slike ting da toppkarakterer + deltidsjobb og trening tar litt tid, men skal absolutt sjekke ut noen slike ting. Det hadde vært veldig godt å finne på noe med noen. Tenker bare at det er litt flaut å dra alene. Takk for svar!

Anonymous poster hash: 8e459...54c

[Gjest Summers]

Ja, tar gjerne initiativet selv, men ender som oftes med at de heller snakker med venninne mine. Ja, men jeg bor på et lite sted så møtte ingen i mitt område og de som tok kontakt var gjerne 40-50 år. Slettet profilen min etter en stund. Ja, jeg pleier å danse og snakke med flere, men ender alltid opp alene mens guttene vi er sammen med snakker med venninne mine. Jeg føler selv at jeg opptrer selvsikkert og smiler hele tiden.

Anonymous poster hash: 8e459...54c

Kan det være at depresjonen din har endret oppførselen din? Er man i tillegg litt ensom så blir man fort mindre attraktiv å henge med.

Men igjen ville prøvd å møtt opp på sosiale ting på studiet, studenter er jo de mest sosialt åpne som finnes så det er bare å møte opp på selv om man ikke kjenner noen eller deltatt på noe tidligere.

[amonyn]

Drit i dansekurs bare ts. Er bare rare gutter eller menn som er dratt med av damene sine som er med på slikt

Ja, og rare gutter må man holde seg laaangt borte fra

[AnonymBruker]

Jeg er overbevist om at vi sender ut signaler til omgivelsene som sier om vi er tilgjengelige eller ikke. Du virker sikkert utilgjengelig. Sånn er jeg også. Har en høy mur rundt meg selv. I noen tilfeller er det bra, men det vanskeliggjør prosessen med å treffe noen.

Har ikke så mange gode råd egentlig, men merker selv at det hjelper litt om jeg smiler og ser mer rett på folk. Flørting har jeg aldri vært god på og alle mine forhold har oppstått litt tilfeldig fordi vi har vært nødt til å tilbringe en del tid sammen.

Anonymous poster hash: c62e8...6b9

Det er faktisk sant. Selv føler jeg at jeg er enkel å snakke/ta kontakt med, men det trenger jo ikke å være sant. Selv syntes jeg det er viktig å smile og være hyggelig til alle jeg møter. Tror ikke jeg ser overlegen ut når jeg møter nye mennesker. Men jeg har jo da aldri møtt meg selv.

I det siste har jeg merket at jeg ser og føler meg trist i offentligheten også, ikke bare hjemme. Klarer ikke helt å skjule det lenger. Det er egentlig veldig negativt, for da oppfatter jo andre meg trist/kjedelig osv. Absolutt noe jeg skal prøve å jobbe med, tusen takk for svar!

Anonymous poster hash: 8e459...54c

[emilius]

Føler med deg, er litt i samme situasjon selv. Hvor i landet bor du om jeg kan få spørre?

[AnonymBruker]

Kan det være at depresjonen din har endret oppførselen din? Er man i tillegg litt ensom så blir man fort mindre attraktiv å henge med.

Men igjen ville prøvd å møtt opp på sosiale ting på studiet, studenter er jo de mest sosialt åpne som finnes så det er bare å møte opp på selv om man ikke kjenner noen eller deltatt på noe tidligere.

Er bare nå i det siste at jeg føler meg litt nede ute i offentligheten i tillegg til hjemme. Du sier noe der. Jeg vet jo at mennesker som er overlegne, usikre og så videre ikke er like lett å henge med, så prøver å tenke over min egen oppførsel, men vi kan vel ikke endre på det kroppen virkelig utstråler.

Det gjør jeg vel allerede. Er bare vors som skjer på mitt studie, er ganske vanskelig studie så de fleste bare leser. Heldigvis kan jeg være med venninnene mine å lese en gang i bland, men vi leser som oftes hjemme hver dag. Vi er en ganske splittet gruppe også siden vi er 200 stykker.

Men er det ingen her som også er evige single og har klart å finne en kjæreste til slutt?

Anonymous poster hash: 8e459...54c

[AnonymBruker]

Føler med deg, er litt i samme situasjon selv. Hvor i landet bor du om jeg kan få spørre?

Huff da, det er ikke noe koselig. Jeg bor på østlandet. Tenker noen ganger at det kunne vært lurt å flytte til en større by, men må bo på et litt mindre sted pga. at starten på studiet mitt bare finnes her.

Anonymous poster hash: 8e459...54c

[AnonymBruker]

Det er faktisk sant. Selv føler jeg at jeg er enkel å snakke/ta kontakt med, men det trenger jo ikke å være sant. Selv syntes jeg det er viktig å smile og være hyggelig til alle jeg møter. Tror ikke jeg ser overlegen ut når jeg møter nye mennesker. Men jeg har jo da aldri møtt meg selv.

I det siste har jeg merket at jeg ser og føler meg trist i offentligheten også, ikke bare hjemme. Klarer ikke helt å skjule det lenger. Det er egentlig veldig negativt, for da oppfatter jo andre meg trist/kjedelig osv. Absolutt noe jeg skal prøve å jobbe med, tusen takk for svar!

Anonymous poster hash: 8e459...54c

Jeg er også en hyggelig og sosial person. Det handler ikke om det egentlig. Men jeg tror folk ofte tror at jeg er opptatt med mitt og har nok. Det er det samme problemet når jeg ønsker å få kontakt med nye venner.

Men i situasjoner der jeg blir tvunget til å være sammen med folk over en periode fungerer det bedre. I hvert fall hvis jeg går litt inn for å virke mottakelig. Støtter derfor rådet om å utvide omgangskretsen.

Og tenk over signalene dine! ;-)

Anonymous poster hash: c62e8...6b9

[emilius]

Huff da, det er ikke noe koselig. Jeg bor på østlandet. Tenker noen ganger at det kunne vært lurt å flytte til en større by, men må bo på et litt mindre sted pga. at starten på studiet mitt bare finnes her.

Anonymous poster hash: 8e459...54c

Skjønner hva du mener, tror jeg er ganske lik deg egentlig. Østlandet ja, du bor vel ikke i Østfold? hehe

[AnonymBruker]

For å være helt ærlig har jeg tenkt over signalene mine i de siste 6 årene. Jeg er klar over at jeg bare er 22 år og sikkert kommer til å møte noen til slutt, men akkurat nå føles det ikke slik ut og jeg er rimelig lei av å høre "det ordner seg, du møter noe en dag". Enkelt å si for en som har hatt flere kjærester, som f.eks. mine venninner.

Men mest av alt er jeg lei av å alltid prøve å finne feil ved meg selv som jeg skal rette opp for å virke bedre for andre. Har begynt å se dumme feil som egentlig ikke finnes bare for å ha en grunn å vise til når ingen gutter viser interesse. F.eks. "Han likte venninnen min bedre, hadde jeg bare hatt litt flatere mage, blondt hår eller noe annet tull, hadde han absolutt snakket med meg". Utrolig teit, usakelig og patetisk, men dette sliter veldig på selvtillitten dessverre.

Anonymous poster hash: 8e459...54c

[AnonymBruker]

For å være helt ærlig har jeg tenkt over signalene mine i de siste 6 årene. Jeg er klar over at jeg bare er 22 år og sikkert kommer til å møte noen til slutt, men akkurat nå føles det ikke slik ut og jeg er rimelig lei av å høre "det ordner seg, du møter noe en dag". Enkelt å si for en som har hatt flere kjærester, som f.eks. mine venninner.

Men mest av alt er jeg lei av å alltid prøve å finne feil ved meg selv som jeg skal rette opp for å virke bedre for andre. Har begynt å se dumme feil som egentlig ikke finnes bare for å ha en grunn å vise til når ingen gutter viser interesse. F.eks. "Han likte venninnen min bedre, hadde jeg bare hatt litt flatere mage, blondt hår eller noe annet tull, hadde han absolutt snakket med meg". Utrolig teit, usakelig og patetisk, men dette sliter veldig på selvtillitten dessverre.

Anonymous poster hash: 8e459...54c

Jeg er AB som snakket om signaler.

Og enda en ting vi har til felles. Jeg var jomfru til jeg ble 22 og kjæresteløs til jeg var 24. Det handler ikke om utseende, men om ting det er veldig vanskelig å finne en quick fix på. Jeg har også veldig vanskelig for å snakke om følelser også. Det har sikkert en sammenheng.

Ikke stress i hvert fall! Du er bare 22 selv om det ikke føles sånn akkurat nå.

Anonymous poster hash: c62e8...6b9