Du som er lærer, spør du elever som ikke rekker opp hånda?

[AnonymBruker]

I klassen jeg har er det slik at når vi f.eks. gjennomgår leselekse, eller oppgaver, så spør jeg, og elevene rekker opp hånda.

Men jeg vet at det er flere som ikke liker å snakke i timen som egentlig vet svaret, men som ikke rekker opp hånda.

Det er en elev som til stadighet begår "trikset" om å ha hånda halvveis oppe, og straks en annen blir spurt, så rekker vedkommende hånda helt opp. Vil det være for galt av meg å spørre vedkommende, altså tolke den halvveise hånda dithen at vedkommende faktisk kan bli spurt?

Et annet alternativ jeg tenker på er å forsøke å snakke mest mulig med de elevene som ikke liker å snakke i plenum, for slik å få kontroll på hva de kan og har gjort osv.

Hvilke strategier bruker dere andre lærere i situasjoner som dette?

Anonymous poster hash: 2d1b8...7c6

[Gjest oreokaka]

Nå er jeg bare student enda og bare hatt praksis 2 ganger, men det jeg hvertfall gjorde, var av og til å vente til alle hadde rukket opp hånda. Sånn "åjoda, dette vet jeg at dere kan, kom igjen" (med en vennlig stemme), og deretter kanskje ta noen som ikke pleier å rekke opp ellers. Hvis jeg velger en som vanligvis er veldig redd for slike ting, så er jeg ekstra nøye på å passe på at uansett hvor feil det er, så klarer jeg å vende det om til at det blir riktig(ikke SI at det gale er riktige, men snu om hele mattestykket eks), slik at eleven kanskje ikke er like redd neste gang

Men jeg er også veldig nysgjerrig på hvordan andre gjør det, veldig greit å vite for en kommende lærer

[Gjest Arch]

Jeg er ikke lærer, men forelder. En halv hånd må da holde lenge. Noen barn er sjenerte og må dyttes litt i gang, jeg ville absolutt foretrukket at læreren så den halve hånden til barna mine og spurte de. Og jeg hadde også satt pris på at de fikk positiv tilbakemelding på at de faktisk rakk opp hånden, slik at det kanskje ble en vane.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke lærer, men jeg er enda ung, så jeg husker hvordan jeg var på barne- og ungdomsskolen. Jeg var veldig sjenert, så jeg rakk hånda halvveis opp, eller så latet jeg som jeg ikke hadde gjort leksene for å unngå å gi feil svar. Jeg ville innerst inne svare, men var veldig blyg og sjenert. Jeg ble ofte kalt skolelys og nerd på skolen, og turte derfor ikke å være så aktiv i timene. Du kan jo tolke en halv hånd som en fullverdig hånd, og la vedkommende svare. Det er også lurt å variere hvem som får svare. Jeg husker at enkelte lærere ikke var strenge nok på håndsopprekning, og lot som regel de som ropte høyest få svare. På vegne av den sjenerte gjengen, hadde det vært fint om lærere var strengere med håndsopprekningen, samt at de er flinke til å variere hvem som får svare. Nå hinter jeg ikke til deg, TS, men til lærere generelt.

Anonymous poster hash: f1f84...e12

[AnonymBruker]

Du kan jo prate med de som bare rekker opp en halv hånd, om de vil bli spurt eller ikke??

Husker fra jeg gikk på skolen hvor jævlig det var, når lærern dreiv med utspørring! Jeg satt å kaldsvetta og nesten besvimte av angst for å bli spurt og evt. måtte drite meg ut.

Jeg rakk aldri opp hånda, prøvde å gjøre meg usynlig, eller rett og slett stakk av fra timen. spessielt hvis det var lærere som plukka ut de som ikke rakk opp hånda...

Så vær forsiktig. noen av disse barna kan være nesten i oppløsning innvedig, og du bør ikke gjøre det verre for dem.

Anonymous poster hash: cccc6...e4d

[AnonymBruker]

Jeg spør alle. Det er alltids noen ivrige flinkiser som får snakket litt mer enn andre, men ingen kan gjemme seg i min klasse. Mitt ansvar er å fremme læring og bygge opp elevenes selvtillit. Derfor lar jeg elevene finne diskutere to og to eller i små grupper mens jeg går rundt og hjelper og sjekker. Det hender også at de jobber helt alene. Jeg noterer meg hvem som har riktige svar og spør deretter i full klasse. Dermed får selv de mest sjenerte og usikre vist at de også kan noe, og de mest cocky elevene blir med rette satt litt på plass.

Anonymous poster hash: 319fc...3cd

[AnonymBruker]

Når det er gjennomganger, spør jeg uavhengig av om de rekker opp hånden eller ikke. Går runden slik at alle får svare på noe. Å lære seg å snakke i plenum og eventuelt å takle det å svare feil, er viktige ting å ha med seg i livet. Jeg slår imidlertid hardt ned på fnising og utdriting av de som svarer feil. Det er totalt uakseptabelt.

Anonymous poster hash: a2485...141

[Grønt blad]

Hvorfor kan du ikke spørre de som ikke rekker opp hånda? Er det en regel som sier at det ikke er greit?

[AnonymBruker]

Hvorfor kan du ikke spørre de som ikke rekker opp hånda? Er det en regel som sier at det ikke er greit?

Tja, jeg vet jo at det er noen som vil kunne reagere på det. Les innlegg #5 her for eksempel.

Anonymous poster hash: 2d1b8...7c6

[AnonymBruker]

Jeg husker at jeg hata når læreren dreiv med utspørring. Jeg begynte å svette, og prøvde å ikke møte blikket til læreren, i håp om at han ikke skulle "se" meg.

Personlig liker jeg bedre at læreren spør de som har opp hånda. (Verste jeg vet er når læreren bare godtar at elever bare roper ut svaret. Da har man jo som sjenert ikke en sjanse.)

Anonymous poster hash: 87cb3...7fd

[puppepia]

Hvorfor kan du ikke spørre de som ikke rekker opp hånda? Er det en regel som sier at det ikke er greit?

Om det ikke er en regel, burde det være det. For det er vel bare for å drite ut elever som ikke kan eller er sikre på at de kan svaret, er det ikke?

[Grønt blad]

Elever blir ikke nødvendigvis "driti ut" selv om de svarer feil. Det kommer helt an på hvordan læreren tar imot svaret. Læreren bør også være så profesjonell, at han/hun ikke stiller kjempevanskelige spørsmål til elever han/hun vet er faglig svake.

Mine lærere spurte om det var noen som ikke hadde gjort leksa. De som innrømte at de ikke hadde gjort det, fikk anmerkning og ble ikke spurt. Deretter spurte læreren elevene som en gjennomgang av leksa, og læreren spurte da om ting som elevene burde ha fått med seg hvis de faktisk hadde gjort leksa ordentlig. Læreren tilpasset spørsmålene til elevene, og spurte om vanskeligere ting til elever som lå høyere på karakterskalaen.

På en side hatet jeg det, men samtidig ble det da et press om å gjøre leksa ordentlig. Man ble også presset til å snakke i klassen, noe mange, inkludert meg selv, hadde godt av. Selv om man ikke var helt sikker på at det var riktig, så fikk man gradvis mer selvtillit når man oppdaget at det faktisk var riktig.

[AnonymBruker]

I klassen min blir ingen sett ned på, jeg spør elevene dersom det er en lekse og alle skal ha gjort den. Dersom eleven ikke har gjort leksen blir det anmerkning.

INGEN i klassen min ler dersom det blir svart feil av en annen medelev, uansett hvor feil dette blir. Jeg ser på det som nødvendig og spørre folk som ikke har hånden oppe for muntlig karakterer, er jo flere som aldri rekker opp hånden og jeg trenger noe å dømme etter og ikke bare presentasjoner.

Anonymous poster hash: e0fe8...1d0

[AnonymBruker]

INGEN i klassen min ler dersom det blir svart feil av en annen medelev, uansett hvor feil dette blir. Jeg ser på det som nødvendig og spørre folk som ikke har hånden oppe for muntlig karakterer, er jo flere som aldri rekker opp hånden og jeg trenger noe å dømme etter og ikke bare presentasjoner.

Anonymous poster hash: e0fe8...1d0

Vel ,men det kan jo hende de ler inni seg, og stille men gestikulerende mens du ikke ser.

Å tvinge alle til å snakke i klassen er ikke sikkert at er så lett for alle elevene.

Anonymous poster hash: 2d1b8...7c6

[_Aries]

Som tidligere elev husker jeg at jeg hatet å bli utspurt når jeg ikke hadde hånda oppe. Det var en grunn til at jeg ikke ga tegn til å snakke.. Enten hadde jeg ikke gjort leksene eller så viste jeg rett og slett ikke svaret. Da synes jeg det var flaut å svare feil eller å si vet ikke. Jeg er ikke sjenert, men har aldri likt å snakke foran mange mennesker. Heldigvis spurte læreren meg om dette på en elevsamtale engang, og da fikk jeg forklart hva jeg følte. Og etter det så spurte han bare de som ville svare.

[AnonymBruker]

Vel ,men det kan jo hende de ler inni seg, og stille men gestikulerende mens du ikke ser.

Å tvinge alle til å snakke i klassen er ikke sikkert at er så lett for alle elevene.

Anonymous poster hash: 2d1b8...7c6

Så du mener det er bedre å ha et grunnlag å ikke gi vurdering for? Alle i klassen min er veldig trivelig og hyggelig som jeg ser det ja, men de fleste vet hvordan det er å bli driti ut og det er aldeles ikke morsomt dersom en person ikke kan spørsmålet.

Anonymous poster hash: e0fe8...1d0

[AnonymBruker]

Så du mener det er bedre å ha et grunnlag å ikke gi vurdering for?

Anonymous poster hash: e0fe8...1d0

Man kan jo avtale en muntlig høring med slike elever, da.

Anonymous poster hash: 2d1b8...7c6

[AnonymBruker]

Jeg er også student, går tredje året. Dette er hvordan jeg gjør det i praksis:

-Dersom elevene har hatt en skrivelekse, ber jeg dem to og to fortelle hverandre hva de har skrevet. Mens de holder på går jeg rundt og sjekker diskret hvem som har gjort leksa. Da blir det lettere for meg å plukke ut noen til å svare høyt etterpå dersom det trengs. På den måten slipper man å "drite" ut elevene. Spør heller aldri de jeg vet at virkelig ikke vil/kan snakke høy foran klassen. Da snakker jeg heller litt med bare eleven selv mens jeg går rundt.

-Det samme gjelder om jeg spør et tilfeldig spørsmål midt i timen. Som regel tar det laang tid før noen våger å rekke opp hånda, mens andre gidder ikke.. Hvis jeg vet at de alle fleste vet hva svaret er, da plukker jeg ut en jeg vet ikke har noe i mot å snakke høyt foran klassen.

-Eller oppmuntrer jeg elevene til å rekke opp hånda, gir dem ledetråder og sier at "ingen svar er dumme"

Anonymous poster hash: b0896...9f1

[AnonymBruker]

Jeg kan bare svare for meg selv som elev/student. Før så hadde jeg mest lyst til å synke ned i jorda hvis læreren spurte meg om noe uten at jeg rakk opp hånda. Gjorde alt jeg kunne for å ikke bli spurt, og rakk aldri opp hånda for å spør om noe som var uklart. Var LIVREDD for å dumme meg ut, spør om dumme spørsmål, svare feil osv.

MEN nå har jeg nettopp begynt på ny skole (ny høyskole denne gang, har gått før også, men droppet ut). Og nå rekker jeg opp hånda opp til flere ganger i timen, hiver meg ut i diskusjoner i klassen. Rett og slett fordi jeg føler meg TRYGG i klassen. Føler ikke at jeg blir sett ned på om jeg svarer noe som er helt på jordet..

Jeg, etter min mening, mener at lærere burde bruke mye mer tid på å opprette et godt klassemiljø fra starten av. Det har så syyykt mye å si om en føler seg trygg i klassen før en tør å si noe høyt.

Anonymous poster hash: 36f2a...fbc

[AnonymBruker]

Jeg hører ikke i lekser på den tradisjonelle måten, men jeg tar stort sett oppsummeringer av arbeid i plenum. Da har jeg, som flere andre nevner her, hatt tid til å gå rundt i klassen og se hvem som har gjort hva. Jeg tar meg også tid til å sette meg ned med hver elev/gruppe og se/høre hva de arbeider med. Hvis jeg vet at alle har arbeidet godt, men ser at det kun er de samme to-tre elevene som rekker opp hånda så spør jeg en som ikke har oppe hånda med god samvittighet. Da kan jeg f.eks. si "Tore, det du sa til meg/gruppen om bildebruk i stad var veldig fint, kan du gjenta det for klassen?". Hvis vi arbeider med en tekst i engelsk går jeg ofte gjennom teksten avsnitt for avsnitt og forklarer nye ord, hvis det da er noen som spør meg om et ord mens jeg går rundt i klassen kan jeg spørre den eleven om han kan gjenta det for hele klassen enten der og da eller mens vi oppsummerer.

Det fungerer veldig godt for de elevene jeg har, og jeg ser at også de mest sjenerte elevene har vokst på dette.

Anonymous poster hash: 8b2bd...986