Hvilken psykisk lidelse er mest stigmatisert og belastende?

[AnonymBruker]

Etter å ha lest noen kommentarer her, så er jeg litt interessert i å høre ulike meninger om dette.

Selv mener jeg at ulike psykoselidelser (paranoid psykose, schizofreni) er noen av de mest stigmatiserende, fordi da individets virkelighetsoppfatning er forstyrret.

Hadde vært interessant hva helsepersonell tenkerom dette også.

Anonymous poster hash: 63834...9eb

[AnonymBruker]

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, spesielt blant helsepersonell.

Anonymous poster hash: 3ac5e...730

[AnonymBruker]

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, spesielt blant helsepersonell. Anonymous poster hash: 3ac5e...730

Er det fordi man har erfaring med mennesker med denne type lidelse, eller er det pga generelle oppfatninger/fordommer?

For mennesker med samme psykiske lidelse kan være svært ulike, pga faktorer som temperament, intelligens, empati osv.

Anonymous poster hash: 63834...9eb

[AnonymBruker]

Er det fordi man har erfaring med mennesker med denne type lidelse, eller er det pga generelle oppfatninger/fordommer?

For mennesker med samme psykiske lidelse kan være svært ulike, pga faktorer som temperament, intelligens, empati osv.

Anonymous poster hash: 63834...9eb

Jeg er ikke samme AB som du siterte, men jeg har diagnosen selv og har fått kjenne fordommene på kroppen.

Helsepersonell avskriver oss fort som vanskelige, oppmerksomhetssyke, løgnaktige, og håpløse. Vi er ofte svært, svært vanskelig å behandle, langt mindre å faktisk forstå seg på. Oppfatningene våre endres raskere enn andre bytter truser, vi reagerer på de merkeligste ting og vi har ingen stabil følelse av jeg-et. Jeg ble en gang akuttinnlagt og da en ny lege kom for å se til meg og så journalen min, rynket han pannen oppgitt og sa: "Åh, du er en sånn en, du ja." Er skummelt mange som tror vi bare er bipolare dramaqueens med PMS som det egentlig ikke feiler noe.

Blant den øvrige befolkningen er det enda verre. Bare google "borderline personality disorder relationships" og les hva folk, ikke forskere og psykologer, skriver; joda, det er en del av disse som går ut med direkte jævlige uttalelser om oss, men det slår ikke hvilke fordommer som florerer blant alminnelige folk. Det er skummelt, synes jeg. Jeg unngår å lese slikt nå, det er så enormt triggende. En gang så jeg en som hadde skrevet et helt essay om hva vi gjør og ikke og om hvordan vi er destruktive orkaner som ødelegger alt vi kommer borti og etterlater kaos og helvete. En annen gang så jeg en som mente at vi burde skytes fordi vi er så fucka, og en god håndfull mennesker som støttet opp om den uttalelsen.

Så ja, emosjonelt ustabil PF her også.

Anonymous poster hash: 586e0...792

[AnonymBruker]

Jeg er ikke samme AB som du siterte, men jeg har diagnosen selv og har fått kjenne fordommene på kroppen. Helsepersonell avskriver oss fort som vanskelige, oppmerksomhetssyke, løgnaktige, og håpløse. Vi er ofte svært, svært vanskelig å behandle, langt mindre å faktisk forstå seg på. Oppfatningene våre endres raskere enn andre bytter truser, vi reagerer på de merkeligste ting og vi har ingen stabil følelse av jeg-et. Jeg ble en gang akuttinnlagt og da en ny lege kom for å se til meg og så journalen min, rynket han pannen oppgitt og sa: "Åh, du er en sånn en, du ja." Er skummelt mange som tror vi bare er bipolare dramaqueens med PMS som det egentlig ikke feiler noe. Blant den øvrige befolkningen er det enda verre. Bare google "borderline personality disorder relationships" og les hva folk, ikke forskere og psykologer, skriver; joda, det er en del av disse som går ut med direkte jævlige uttalelser om oss, men det slår ikke hvilke fordommer som florerer blant alminnelige folk. Det er skummelt, synes jeg. Jeg unngår å lese slikt nå, det er så enormt triggende. En gang så jeg en som hadde skrevet et helt essay om hva vi gjør og ikke og om hvordan vi er destruktive orkaner som ødelegger alt vi kommer borti og etterlater kaos og helvete. En annen gang så jeg en som mente at vi burde skytes fordi vi er så fucka, og en god håndfull mennesker som støttet opp om den uttalelsen. Så ja, emosjonelt ustabil PF her også. Anonymous poster hash: 586e0...792

Får vondt inni meg av å lese det... Mye kunnskapsløshet og fordommer om denne lidelsen, virker det som. Folk med samme diagnose kan likevel være veldig forskjellige.

Jeg trodde andre personlighetsfortyrrelser som den dyssosiale og narsissistiske typen var mer stigmatiserende. Men de har vel ikke samme lidelsestrykket som dem med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og søker ikke innleggelse eller behandling for sin diagnose.

Anonymous poster hash: 63834...9eb

[AnonymBruker]

Får vondt inni meg av å lese det... Mye kunnskapsløshet og fordommer om denne lidelsen, virker det som. Folk med samme diagnose kan likevel være veldig forskjellige.

Jeg trodde andre personlighetsfortyrrelser som den dyssosiale og narsissistiske typen var mer stigmatiserende. Men de har vel ikke samme lidelsestrykket som dem med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og søker ikke innleggelse eller behandling for sin diagnose.

Anonymous poster hash: 63834...9eb

Takk for sympati Folk glemmer fort at vi er individer, og ikke minst at det som gjør vondt for dem er hundre ganger verre for oss som faktisk har hele det infernoet inni oss.

Det er en del stigma rundt de, utvilsomt, men jeg tror verken det er like utbredt som ved borderline, eller at det rammer dem like hardt. Emosjonelt ustabile er ofte veldig sensitive og å få slikt i trynet kan sende en inn i en spiral av depresjon, paranoia og angst, på grensen til psykose. Personer med narsissistisk PF reagerer heller med sinne og ikke på like mye, mens dyssosiale stort sett gir faen i hva andre måtte mene om dem. Folk snakker mer om BPD (bruker engelske fortegnelser nå, tydeligvis, haha) fordi det er den man legger mest merke til som pårørende, den som er mest ødeleggende for folk rundt. Joda, det kan være vondt å ha med NPD og AsPD å gjøre, selvfølgelig, men BPD er gjerne en blanding av alt, ergo også trekk fra de andre PFene. Vi er en slags smeltedigel og vår manglende stabilitet, som ikke er et problem hos NPD og AsPD, leder folk til å ikke ta oss seriøst og å stemple oss som dramaqueens og løgnere.

Anonymous poster hash: 586e0...792

[Teriyaki]

Jeg tror nok at bipolare, schizofrene og folk med personlighetsforstyrrelser er de som møter flest fordommer. En annen ting er jo de som sliter med stadig tilbakevennende suicidalitetstanker/forsøk møter mange fordommer og meninger om at "det er så egoistisk" hvor de som uttaler seg ikke har den fjerneste anelse om hvordan vedkommende har det. De glemmer at dette er syke mennesker, at det er faktisk ikke snakk om mennesker som tenker og fungerer sånn som "oss andre".

Skal sies at jeg ikke gidder å ha sympati med folk som har narsisistisk personlighetsforstyrrelse. Har personlig erfaring med det, og denne mannen ødela utrolig mye. Er selvsagt individuelt her også, men det er ikke til å komme unna at de færreste med denne problematikken har selvinnsikt, og regelrett manipulerer omgivelsene sine, og ofte bedriver psykisk (av og til fysisk) misshandling av kjæreste/barn.

[AnonymBruker]

Er det fordi man har erfaring med mennesker med denne type lidelse, eller er det pga generelle oppfatninger/fordommer?

For mennesker med samme psykiske lidelse kan være svært ulike, pga faktorer som temperament, intelligens, empati osv.

Anonymous poster hash: 63834...9eb

Hun som har svart deg skriver veldig mye bra. Jeg har vært feildiagnostisert med EUPF, og har møtt utrolig mye fordommer. Det kan virke som om mange helsepersonell lever etter regelen "har du møtt en med EUPF har du møtt alle". Det er utrolig mye forhåndsdømming og stigmatisering forbundet med denne lidelsen, og jeg tror ikke man skjønner omfanget av det før man har vært der selv. Jeg blir jo fortsatt stemplet som "en sånn en", fordi jeg har hatt diagnosen en gang - og da må jeg jo "være sånn".

Mitt inntrykk er at mennesker med EUPF blir sett på som oppmerksomhetssyke, at de bare kan "ta seg sammen", at de bare ber om hjelp for å kunne lage drama og få oppmersomhet og "falsk omsorg". Jeg har to andre personlighetsforstyrrelser, og har ikke opplevd fordommer i nærheten av de jeg opplevde (og enda opplever) i forbindelse med EUPF.

Jeg synes forøvrig at dette blogginnlegget er veldig bra og forklarer litt om stigmaet rundt EUPF.

Anonymous poster hash: 3ac5e...730

[AnonymBruker]

Hun som har svart deg skriver veldig mye bra. Jeg har vært feildiagnostisert med EUPF, og har møtt utrolig mye fordommer. Det kan virke som om mange helsepersonell lever etter regelen "har du møtt en med EUPF har du møtt alle". Det er utrolig mye forhåndsdømming og stigmatisering forbundet med denne lidelsen, og jeg tror ikke man skjønner omfanget av det før man har vært der selv. Jeg blir jo fortsatt stemplet som "en sånn en", fordi jeg har hatt diagnosen en gang - og da må jeg jo "være sånn". Mitt inntrykk er at mennesker med EUPF blir sett på som oppmerksomhetssyke, at de bare kan "ta seg sammen", at de bare ber om hjelp for å kunne lage drama og få oppmersomhet og "falsk omsorg". Jeg har to andre personlighetsforstyrrelser, og har ikke opplevd fordommer i nærheten av de jeg opplevde (og enda opplever) i forbindelse med EUPF. Jeg synes forøvrig at dette blogginnlegget er veldig bra og forklarer litt om stigmaet rundt EUPF. Anonymous poster hash: 3ac5e...730

Det er leit det skal være sånne fordommer blant helsepersonell. Må ha vært veldig vondt å oppleve (også å få feil diagnose). Takk for link til interessant blogginnlegg

Anonymous poster hash: 63834...9eb

[AnonymBruker]

Jeg tror nok at bipolare, schizofrene og folk med personlighetsforstyrrelser er de som møter flest fordommer. En annen ting er jo de som sliter med stadig tilbakevennende suicidalitetstanker/forsøk møter mange fordommer og meninger om at "det er så egoistisk" hvor de som uttaler seg ikke har den fjerneste anelse om hvordan vedkommende har det. De glemmer at dette er syke mennesker, at det er faktisk ikke snakk om mennesker som tenker og fungerer sånn som "oss andre".

Skal sies at jeg ikke gidder å ha sympati med folk som har narsisistisk personlighetsforstyrrelse. Har personlig erfaring med det, og denne mannen ødela utrolig mye. Er selvsagt individuelt her også, men det er ikke til å komme unna at de færreste med denne problematikken har selvinnsikt, og regelrett manipulerer omgivelsene sine, og ofte bedriver psykisk (av og til fysisk) misshandling av kjæreste/barn.

Tror du har et poeng. De med dyssosial eller narsissistisk pf opplever ikke stigma på samme måte (det er jo alle andre det liksom er noe i veien med).

Kan si meg enig i de diagnosene du nevner, og særlig når det er suicidalitet nne i bildet. Det virker som det kan vekke en del passiv aggressivitet i helsepersonellet. Det er nok gammeldags "moral" inne i bildet også, sånt har en tendens til å sitte dypt. Men jeg skjønner godt at smerten kan bliså uutholdelig at folk ønsker å dø, unnslippe (og ikke nødvendigvis oppmerksomhet og omsorg).

Anonymous poster hash: 63834...9eb

[AnonymBruker]

Schizofreni

Anonymous poster hash: 48924...758

[Gjest Hyssingen]

Schizofreni tenker jeg.

Har selv borderline personlighetsforstyrrelse, har ikke opplevd særlig mye negativt omkring det fordi nesten ingen vet hva det er, eller har hørt om det før. Inntil de går hjem og googler det da, da er jeg enda en venn mindre.

Superirriterende fordi jeg er nesten friskmeldt, så det er ikke særlig mye forstyrrelse igjen..

[AnonymBruker]

Vil si meg enig med de som nevner emosjonelle ustabil personlighetsforstyrrelse.

For 6-7 år siden fikk jeg selv den diagnosen. Jeg gikk til psykolog, fordi jeg hadde en rekke utfordringer. Psykologen fant ut etter et par timer at jeg nok hadde denne diagnosen, og behandlingen ble lagt opp til det. I den tiden skjedde det mye privat, som var vanskelig for meg å takle. Jeg hadde et par selvmordsforsøk, og havnet på sykehus. Når legene fikk høre hvilken diagnose jeg hadde fått av psykologen, så merket jeg en endring i hvordan de forholdt seg til meg. De mente, både legene på sykehuset på legevakten, at mine selvmordsforsøk var et resultat av min diagnose. De var ikke interessert i å se det i sammenheng med en vanskelig familiesituasjon og andre utfordringer. Også psykologen vridde det jeg sa, om hva jeg mente lå bak til at det hadde med diagnosen å gjøre.

Etter to år med psykologen fikk jeg en ny behandler. Jeg ba om å bli vurdert på nytt, fordi jeg selv mente at diagnosen måtte være feil. Jeg hadde ikke symptomer på emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, og mente selv at jeg hadde en depresjon, samt et rusproblem. Psykologen vurderte meg, og kom fram til at diagnosen som ble satt av tidligere behandler var feil. Når jeg og behandleren hadde en felles forståelse av hvorfor jeg hadde det som jeg hadde det, en depresjon og et på den tida alvorlig rusproblem, så løste ting seg. Jeg fikk den hjelpen jeg trengte, og ble kvitt depresjonen og rusproblematikken. Det er nå over 5 år siden.

Det ble et langt innlegg, men jeg mener absolutt at den diagnosen er en av de mest stigmatiserte innenfor psykiatrien. Man blir møtt med så mye dritt, prata til som om man er en unge, og behandlet som om alt det man gjør, hva nå enn det er, så er det for å få oppmerksomhet, eller fordi man er så impulsiv at man ikke evner å tenkte konsekvenser eller ikke evner å se at verden ikke er svart/hvitt.

Anonymous poster hash: 074ba...47c

[AnonymBruker]

Takk for langt og godt innlegg AB over (og dere andre). Jeg har også denne diagnosen (men har ikke visst om det før mylig) og det jeg har lest gjør meg jo bekymret. Jeg ville se hva andre mente uten å si noe om det i HI. For det er jo sjelden man har absolutt alle symptomene, noen har et utslag av sykdommen, noen et annet.

Da vet jeg i alle fall at jeg aldri skal være åpen om dette, heller ikke til helsepersonell (om det ikke allerede er registrert i journalen).

Finnes det noen støttegrupper eller liknende? Eller er det for stigmatisert?

Anonymous poster hash: 63834...9eb

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet i psykiatrien en stund, og kan si meg enig i at de med emosjonell ustabil PF er en pasientgruppe det er vanskelig og krevende å forholde seg til. Jeg blir veldig irritert og sliten av å jobbe med disse pasientene, men gjør selvsagt alt jeg kan for at det ikke skal synes. Les om overføringer og motoverføringer i psykologien, så forstår dere hva jeg snakker om. Selvsagt er ikke alle i pasientgruppen like, men jeg kan ofte "føle" at en pasient har EUPF uten at jeg vet det, men det er vanskelig å forklare hvorfor.

I samfunnet generelt tror jeg schizofreni er mest stigmatisert.

Anonymous poster hash: b95ab...656

[AnonymBruker]

Du som skriver ovenfor her, kunne du tenke deg å utdype litt?

Anonymous poster hash: 074ba...47c

[AnonymBruker]

Takk for langt og godt innlegg AB over (og dere andre). Jeg har også denne diagnosen (men har ikke visst om det før mylig) og det jeg har lest gjør meg jo bekymret. Jeg ville se hva andre mente uten å si noe om det i HI. For det er jo sjelden man har absolutt alle symptomene, noen har et utslag av sykdommen, noen et annet.

Da vet jeg i alle fall at jeg aldri skal være åpen om dette, heller ikke til helsepersonell (om det ikke allerede er registrert i journalen).

Finnes det noen støttegrupper eller liknende? Eller er det for stigmatisert?

Anonymous poster hash: 63834...9eb

Du må nok fortelle helsepersonell om det (med mindre psyken din er irrelevant, selvsagt - du trenger ikke gå gjennom ild og vann for å få frem at du har en PF hvis du har brukket foten, f.eks), men når det gjelder venner og bekjente ville jeg holdt tett om det. I nære relasjoner kan det være greit å vite, ikke som en unnskyldning, men for at folk skal forstå hvorfor du reagerer som du gjør og kan lære sykdommen å kjenne. Se det litt an.

Støttegrupper tror jeg ikke det finnes. Ikke fordi det er stigmatiserende, men fordi PFer generelt er ganske sjeldne. Men psychforums.com/borderline-personality har hjulpet meg mye, iallfall. Veldig hyggelige folk, mye aktivitet og stor forståelse å møte, jeg har forstått mye mer av sykdommen etter jeg ble med der! Hvis du velger å bli aktiv, kan vi ikke finne en måte å utveksle brukernavn på?

Anonymous poster hash: 586e0...792

[Efgh]

.

Endret 25. februar 2015 av Efgh

[puppepia]

Jeg har en bror som er schizofren, og det, kan jeg fortelle, er alt annet enn morsomt. Nå finnes det sikkert utallige forskjellige måter schizofrene personer er på og reagerer på, og Erik er i hvert fall ikke voldelig og det er bra. Men det som er ille er det at han selv ikke forstår at han er syk, ikke forstår at han rett og slett mistolker omverdenen rundt seg. For eksempel kan han tilfeldig overhøre to fremmede snakke sammen, og han vil øyeblikkelig tro at det han de snakker om, veldig narsissistisk. Han har ingen jobb eller venner, noen jentekjæreste har han heller aldri hatt. Han har sagt at han har vært sammen med noen (jenter), men jeg vet ikke. Han har nektet å gå til psykolog eller få hjelp og han beskylder familien for å være etter ham hele tiden. Det verste er at vi får ikke gjort noe, fordi han er ikke suicidal eller truende på andre, så vi har ikke fått han tvangsinnlagt ennå selv om pappa har en advokat på saken som sier at den finnes en mulighet, men jeg tror det ikke før jeg får se det.

Jeg synes det er en stor skam at folk skal kunne gå rundt å være syke ute å få hjelp, og folk som ikke vet sitt beste, burde virkelig få tvangsbehandling. (Jeg tenker det samme om narkomane forresten.) Det er uverdig som samfunn å sitte å se på at folk kaster bort sine liv når man vet at det finnes behandling og at folk kan bli friske. (Det var bare mitt siste lille hjertesukk!)

Endret 28. september 2013 av puppepia

[AnonymBruker]

Jeg personlig sliter med angst, den er så ille at jeg blir sinnsykt kvalm når jeg er i sosiale sammenhenger, så blir jeg redd for å kaste opp offentlig osvosv, baller seg på.

For meg er dette utrolig belastende, jeg er arbeidsledig og mer asosial enn jeg var før pga dette.

Men kjemper fortsatt, gir ikke opp! Bare tatt et halvt år av livet mitt så langt..

Anonymous poster hash: 420b1...4c0