Verste kommentar fra eller opplevelse med helsepersonell

[AnonymBruker]

Dersom du mener at man skal tie ihjel de negative episodene som blant annet skildresni denne tråden vil jeg bare si at det er svært beklagelig.

Her skildres det enormt mange historier om personer som har et enormt etisk ansvar for å hjelpe og lindre(psykologer,leger, psykiatere ol) og mange av disse episodene som skildres er helt utrolig at det er helsepersonell som står for. Enten det er bagatallisering av selvskading og selvmordsforsøk eller det er grove brudd på taushetsplikten.

Javisst gjøres det nye fantastisk innen helsevesenet men at disse tingene som kommer fram i denne tråden er for meg helt grusomt.

Dersom du vil hylle helsenorge kan du jo lage en tilsvarende tråd men med positive opplevelser.

Jeg er dypt rystet over hva som kommer fram her, men også at man tydeligvis kan mene at man ikke skal si ifra om total faglig og etisk uforsvarlighet fordi de tross alt gjør en god jobb som regel. Som regel er ikke godt nok.

Alt som blir fortalt her blir sett fra kun en side, og det er klart at folk som føler seg som et offer vil legge mer i det. Og noen ganger så ser man ikke sin egen oppførsel ovenfor de som jobber slik, og da kan det bli misforståelser.

Hvorfor mener du det er beklagelig at det ikke blir tiet om? Det nevnes verken navn på sykesøstre, sykehus, legevakt eller annen helsepersonell. Det er ingen som lærer av dette, det er ingen som får sparken, det er ingen som får tilsnakk av sjefen... Det eneste dette er godt for er å sette et enda styggere rykte på helsepersonellet i Norge, klart det er mye dårlig som skjer. F.eks så er det ofte alvorlig ting blir avfeid som bagatellmessig, men hvor mange useriøse mennesker kommer innom legevakta/fastlegen hver eneste dag med forskjellige symptomer, "skader" og diagnoser, da forstår jeg at det innemellom kan skje feil. Leger er mennesker de også, og selv om det ikke skal skje, så skjer det selvsagt feil uavhengig hva man jobber med.

Godt jeg ikke jobber innen dette feltet, eller politi. Det er de to (ironisk nok de som redder mennesker her i landet) som blir hetset, det er de som får et dårlig rykte. Og nordmenn elsker å synes synd i seg selv og gi andre skyld og ansvar. Gud jeg er lei av klaging, når alt det fantastiske de gjør blir satt i skyggen. Klart man skal gå videre dersom man blir feilbehandlet eller urettferdig behandlet, men er virkelig anonym på et forum veien å gå?

Vi har det tross alt ikke såå ille her i landet. Føler man seg ikke riktig behandlet så er man helt fri til å oppsøke andre steder.

Anonymous poster hash: 96aa5...f15

[AnonymBruker]

Alt som blir fortalt her blir sett fra kun en side, og det er klart at folk som føler seg som et offer vil legge mer i det. Og noen ganger så ser man ikke sin egen oppførsel ovenfor de som jobber slik, og da kan det bli misforståelser.

Hvorfor mener du det er beklagelig at det ikke blir tiet om? Det nevnes verken navn på sykesøstre, sykehus, legevakt eller annen helsepersonell. Det er ingen som lærer av dette, det er ingen som får sparken, det er ingen som får tilsnakk av sjefen... Det eneste dette er godt for er å sette et enda styggere rykte på helsepersonellet i Norge, klart det er mye dårlig som skjer. F.eks så er det ofte alvorlig ting blir avfeid som bagatellmessig, men hvor mange useriøse mennesker kommer innom legevakta/fastlegen hver eneste dag med forskjellige symptomer, "skader" og diagnoser, da forstår jeg at det innemellom kan skje feil. Leger er mennesker de også, og selv om det ikke skal skje, så skjer det selvsagt feil uavhengig hva man jobber med.

Godt jeg ikke jobber innen dette feltet, eller politi. Det er de to (ironisk nok de som redder mennesker her i landet) som blir hetset, det er de som får et dårlig rykte. Og nordmenn elsker å synes synd i seg selv og gi andre skyld og ansvar. Gud jeg er lei av klaging, når alt det fantastiske de gjør blir satt i skyggen. Klart man skal gå videre dersom man blir feilbehandlet eller urettferdig behandlet, men er virkelig anonym på et forum veien å gå?

Vi har det tross alt ikke såå ille her i landet. Føler man seg ikke riktig behandlet så er man helt fri til å oppsøke andre steder.

Anonymous poster hash: 96aa5...f15

Amen!

Anonymous poster hash: 2b1fb...f94

[bergen2]

Klart dette er en tråd som ikke tar for seg alle aspektene ved en sak. Men uansett hvordan du snur og vender på det kan det aldri være greit av en lege å si til en ung jente son sliter med selvskading at det ikke er så farlig med et nytt arr eller å snakke høyt om pasienter når andre er i rekkevidde for å få det med seg.

Jeg håper(men tror dessverre ikke) at mange av disse hendelsene har blitt rapportert inn. Beklagelsesvis er det også et maktforhold der pasienten har mindre enn yrkesutøverene. Mange mennesker føler seg små i sammenligning og blir følgelig lett overkjørt.

Jeg tror denne tråden er bra fordi at man som person har en mulighet til å fortelle om situasjoner som har vært belastende for dem.

Klart det at helsepersonell, politi , barnevern også gjør en glimrende jobb på mange måter. Men det er faktisk mangelområdene som koster i lidelse, ekstra belastning og også død. Det er viktig at helsetjenester våre kritiseres for å bli presset til å forbedre seg. Det er forøvrig positivt syntes jeg at navn og lignende ikke har blitt nevnt i denne tråden da dette er som du sier selv en versjon av sannheten og det bør isåfall påklages til riktig instans.

[AnonymBruker]

Har noe slitte tenner pga syreskader. Bestemte meg for å gå til odontologen, da jeg har hørt at de er billigst og samtidig veldig dyktige.Der fikk jeg høre av en student at jeg trengte streng, noe som var veldig overraskende, kan ikke akkurat si at jeg jublet. Læreren kom da, kikket kjapt inni munnen min før hun sa "Er du ikke flau over å ha så stygge tenner? Skammer du deg ikke? Jeg tror innerst inne du er utrolig flau over dette!"

Da jeg (ganske fortvilt) ikke sa meg enig presterte hun å si (foran omtrent 15 studenter som nå hadde samlet seg for å se på) "Hva gjør du den dagen kjæresten slår opp med deg fordi han ikke orker de stygge tennene dine?"

Og nå høres det ut som jeg ser ut som Karius eller Baktus, nei. Tennene mine er hvite, jeg mangler ingen og de er ganske så rette. Framtennene er litt slitt, noe som jeg har sett på som en del av…meg.

Anonymous poster hash: f4b4d...341

[AnonymBruker]

Ofte handler misnøye med helsevesenet om at ting ikke fungerer som man trodde og/eller at man ikke får viljen sin. Noen historier her inne er hoderystende, men en del vitner kun om liten forståelse fra pasientens side og mangel på forståelse for hva man kan forvente og ikke.

Anonymous poster hash: 92d0b...87c

[AnonymBruker]

Ofte handler misnøye med helsevesenet om at ting ikke fungerer som man trodde og/eller at man ikke får viljen sin. Noen historier her inne er hoderystende, men en del vitner kun om liten forståelse fra pasientens side og mangel på forståelse for hva man kan forvente og ikke.

Anonymous poster hash: 92d0b...87c

Tja, jeg vet ikke helt om jeg kan si meg helt enig med deg. Det virker nemlig som om enkelte ting vi burde kunne forvente ikke alltid forekommer. Jeg forventer en viss diskresjon rundt noe så sensitivt som helse, noe som kan oppnås ved å ta pasienten litt til side og bruke lav stemme. Jeg forventer også at helsepersonell ser pasienten og ikke bare sykdommen, ved å se på pasienten, lytte til det pasienten sier og fortelle pasienten hva en sykdom eller et inngrep innebærer. Dersom helsepersonellet har dårlig tid må de prøve å se pasienten best mulig på den tiden de har til rådighet. I tillegg forventer jeg at helsepersonellet utfører jobben sin med færrest mulig feil, fordi feil lett kan bli fatale.

Har jeg for høye forventninger?

Anonymous poster hash: 60ac4...b47

[AnonymBruker]

Har noe slitte tenner pga syreskader. Bestemte meg for å gå til odontologen, da jeg har hørt at de er billigst og samtidig veldig dyktige.Der fikk jeg høre av en student at jeg trengte streng, noe som var veldig overraskende, kan ikke akkurat si at jeg jublet. Læreren kom da, kikket kjapt inni munnen min før hun sa "Er du ikke flau over å ha så stygge tenner? Skammer du deg ikke? Jeg tror innerst inne du er utrolig flau over dette!" Da jeg (ganske fortvilt) ikke sa meg enig presterte hun å si (foran omtrent 15 studenter som nå hadde samlet seg for å se på) "Hva gjør du den dagen kjæresten slår opp med deg fordi han ikke orker de stygge tennene dine?" Og nå høres det ut som jeg ser ut som Karius eller Baktus, nei. Tennene mine er hvite, jeg mangler ingen og de er ganske så rette. Framtennene er litt slitt, noe som jeg har sett på som en del av…meg. Anonymous poster hash: f4b4d...341

Fy f...! Hvordan reagerte studentene på det?

Anonymous poster hash: bc56b...b6c

[AnonymBruker]

Ser det er en stund siden suste innlegg med har et stort behov for å kunne uttrykke meg...

Har 3 episoder jeg kjenner jeg har behov for å få ut. Kan starte med den minst værste og det var i nov-13, jeg skulle leges inn for en etterlengtet kjeveoperasjon, og skulle møte opp før kl08. Var der ca 07 (satt på med sambo for å slippe buss) og fikk eg god dose smertestillende som liksom skulle begynne å virke til kl08. Klokken gikk og gikk, fikk et rom å vente på og beskjed om å bytte til "operasjonsklær". Klokken gikk fortsatt, og jeg kjente tårene presset på og at dette var noe jeg angret på siden jeg var reist aleine. Kl12.30, etter å ha sovet ett par timer hadde jeg akkurat fått på meg mine egne klær igjen pga frustrasjonen, SÅ kommer sykepleierne inn og sier nå kan du få komme!!! Så på igjen med de ekle klærne for så å da starte på turen ned til operasjonssalen! Iført kunn papir-lignende klær og poser på beina GIKK jeg i hælene på sykepleieren, ned 5 etasjer på kald betonggulv.. Satte igang med operasjonen og hadde avtalt med sambo at siden han var ferdig kl15, og jeg skulle opereres så tidlig ville jeg være ferdig til da. Men neida, den gang ei. Våknet på oppvåkning 14.45, i full panikk for at han måtte sitte å vente uten å ane noen ting.. Ga da beskjed til sykepleieren at hun MÅTTE ringe han og gi beskjed så han kunne reise hjem og heller komme tilbake senere. Men med en nyoperert kjeve var ikke dette så lett å få frem! Og etter 3 forsøk hvor jeg prøvde å så godt jeg kunne men hver gang så at sykepleieren IKKE gjorde som jeg sa ga jeg opp. Hadde fått beskjed om at jeg maks skulle ligge på oppvåkning i 2 timer, så når klokken nærmet seg 20.00, DA ble jeg trillet opp igjen på rommet... Forbanna over at ingen hadde gitt beskjed til sambo om at dette kom til å ta tid.. Stakkaren var dødsbekymret...

Over til 2/3ganske nylige hendelser...

Jeg ble gravid i april og var når i juli 14 uker på vei. Har da selvsagt lest litt frem og tilbake ang lege/jordmor/lege/jordmor, og valget falt på jordmor sa jeg generelt sett hater å gå til leger og i det hele tatt være på et legekontor. Ringte til jordmor for å avtale time og fikk da selvsagt beskjed om at jeg måtte til lege for å ta blodprøver osv. Så da ble det jo til det. Da jeg satt på legekontoret og skulle fortelle dette da, så er det første jeg reagerer på at legen sier "så? Hva er i veien med deg da?? ".. Litt oppgitt for at dette er da den 3 personen jeg skal fortelle den glade nyhet til så sier jeg min grunn og legen svarer "jasså, du også". Uprofesjonelt i forhold til at jeg så hvem som var inne til denne legen rett før meg.. For så å mumle frem og tilbake om noe greier før hun går ut av rommet og inn på kontoret/skranken(u name it) og nærmest roper til de der inne "de gravide er glad i meg i dag", uvitende om luken var åpen og hvem som var der satt jeg igjen i rommet forskrekket..

Ukene gikk og det nærmet seg "tid til å fortelle". Vi ventet til uke 11 før vi fortalte hver vår person om det, og ville vente to uker til da vi skulle på ferie for å fortelle resten av nærmeste familie nyheten personlig. Så da vi kom til uke 13 og gjort både tanter/onkler/oldeforeldre/besteforeldre osv super glad så var liksom presset over.

Samme helg som vi fortalte alle dette fikk jeg en blødning.. Ikke stor men nok til å bli bekymret, etter første kontroll med både jordmor og lege hvor det forsikret med om at en blødning i svangerskapet er like normalt som å ikke ha det valgte vi å se det ann ett par dager. To dager gikk og fortsatt blødning så jeg ringte til jordmor for å høre helt sikkert. Hun var da selvsagt på ferie men helsesøster i tlf sa det samme at det var nok helt ufarlig siden jeg ikke hadde smerter. To dager til gikk og vi bestilte time til lege. Kom inn til legen og hun sa det samme igjen, men trolig ansiktsuttrykket mitt viste at dette var ikke nok. Så lege valgte å ta en "GU", og jada, hun kunne se hvor jeg blødde fra og dette var kun en rift. Alt var bra. Slo meg til ro med den tanken..

Dagen etter bar det på ikea for 3 dag på rad (nyoppført innflytting i leilighet), denne gangen var det garderobeskap som skulle kjøpes. Vi tegnet, fikk liste på hvor ting å lå å startet turen gjennom helvete. Plutselig kjente jeg fikk krampe i magen og kunne kjenne blodet renne.. Gikk ut av ikea, og ba sambo fortsette, det var sikker bare pga undersøkelsen dagen før.. Det gikk ikke lang tid før jeg bare måtte be sambo løpe fra alt og kjøre til legevakten... Satt forøvrig i tlf kø de 15 minuttene det tok til legevakten uten at noen tok tlf.. Kom inn på legevakten fortsatt med enorme smerter og mange tårer (ikke bare for at jeg ante at nå var det slutt, men også pga smertene). Sykepleieren bak skranken beklagde seg for alle de dumme spm hun måtte stille mens jeg sto der og hadde vondt.. Fikk så endelig komme inn til legen og ble da møtt av en kinesisk lege ( no effence mot utenlandske leger, for det er nok mange flinke) men hun her.. Tok kaka... Hun kunne se at jeg hadde vondt, og hvis det var en mulig spontanabort kunne hun bare sende meg til fastlege for å ta hcg måling, ellers gi meg paracet.. Der jeg satt å vrei meg i smerte, og tårene rant fordi legen omtrent ikke kunne snakke norsk eller forstå norsk... Så hun henter paracet, kommer inn igjen og sier "ja, jeg ser du er lei deg, men hallo, du er bare 20 år, du har god tid å få barn på".

Ja, det er vell forsåvidt sant at jeg er ung, men sitte å si til en som holder på å miste et ønsket barn at det ikke gjør noe fordi man er ung er totalt feil. Det var måten hun sa det på jeg reagerte på, og gikk ut derfra forbannet...

Sykepleiere kom og gikk og jeg ble tilslutt sendt til fødeavdeling. Da var klokken 22.00, smerter hadde da vært konstante siden 20.00.. Vell oppe på fødeavdelingen fikk jeg da mer smertestillende (som fortsatt ikke hjelpte) og ble bedt om å vente til legen kom. Timene gikk, smertene ble værre (kan sammenlignes med rier).. Tilslutt kl. 03 om natten var legen kommet, og jeg hadde da blødd igjennom alt av klær å hadde så vondt at jeg ikke klarte å verken sitte eller stå. Ble fulgt inn på en rom og på ny med flere spm. Plutselig sier legen "okei, gå rundt forhenget og kle av deg nedentil". Okei tenkte jeg?

Ble satt med beina til værs og hun satte i gang. Kan spare dere for flere detaljer der.. Og så sier hun " okei, da ser det tomt ut", ta disse tablettene for evt rester". Også måtte vi gå derfra. Uten noen som helst av informasjon om noen ting... Dette har gravd seg fast i hodet mitt.. Og blir noe jeg sent vil glemme. Det jeg vet til nå er det jeg har funnet ut selv via nettet. Og er veldig klar over at dette er "naturens gang" men likevel. Fosteret har kanskje ikke så stort, men likevel noe keg hadde gledet meg over i mangen uker. Og dette var kun en uke etter at flere hadde fått visst om det...

Beklager for langt innlegg og ekle detaljer, men dette var for meg en god måte å få ut ting jeg har tenkt på og følt! Litt mer en bare kommentarer men det opplevelser seg må leve med resten av livet.

Anonymous poster hash: 244e2...060

ikke for å være ufin, men det eneste som var spesielt uheldig her var at du ikke fikk tilstrekkelig informasjon ved aborten.

Anonymous poster hash: cc09b...28f

[Ellevill]

Ikke så ille som noen andre her inne selvfølgelig.

Men jeg kommer aldri til å glemme min kjære øyenlege som proklamerte at jeg måtte ha veldig godt sidesyn siden jeg praktisk talt har øynene plassert på hver side av hodet, litt som en ann." Jeg var 13 år og fikk meg et nytt kompleks den dagen...

Anonymous poster hash: 0d4ad...735

Unnskyld meg, men denne lo jeg faktisk av! :-)

Men for en utrolig uprofesjonell og tåpelig ting å si!

[AnonymBruker]

Jeg var veldig deprimert en periode i 2009. Var på kanten til å ta selvmord, prøvde også faktisk. Legen skrev til meg anti-depressiv tabletter. Husker da jeg var der neste gang, han spurte hvordan det går, også sa jeg ikke bra, og at jeg er veldig deppe og holdt på å ta alle tablettene og bare bli ferdig med livet.

Svaret jeg fikk var: HVA? VET DU HVA, DETTE HER GIDDER JEG IKKE, OG HAR HELLER IKKE TID TIL. KJERP DEG. NÅ KAN DU GÅ FOR JEG HAR IKKE TID TIL DETTE.

Anonymous poster hash: 07962...cbd

[calio]

Var nylig hos en psykiater for å få medisiner, og da fikk jeg blant annet høre at jeg så altfor glad ut til å være deprimert (psykologen min har diagnostisert meg med alvorlig depresjon) og at spiseforstyrrelsen min umulig kunne være så alvorlig og at jeg måtte få i meg nok næring, for jeg var ikke spesielt tynn. Vet ikke hvor lett det er å forstå for en som ikke er spiseforstyrret selv, men den kommentaren gjorde så utrolig vondt, og den fikk meg virkelig til å gå inn for å gå ned enda mer i vekt. Har allerede gått ned flere kg siden jeg var der for et par uker siden. Blir så irritert over hvordan en psykiater kan si sånne ting!

[AnonymBruker]

Poster dette som anonym pga at mange er imot plastisk kirurgi. Skjedde ikke i Norge så er kanskje litt off topic?

Har seg slik at jeg dro til Øst Asia for å fikse brystene mine etter de ble slappe etter vekttap.

Dro til en ganske kjent klinikk der og fikk første timen på morgenen til å ta operasjonen. Operasjonen var klokken åtte, så ganske tidelig, det var nok ikke bare jeg som var trøtt men de som jobbet der også. Tok på meg operasjonsklærne,var såklart litt nervøs, har aldri vært gjennom en operasjon i hele mitt 25 år lange liv. Ble guidet inn til operasjonsrommet og lagt ned på bordet jeg skulle opereres på, fikk beskjed om å slappe av å ikke stresse, jeg ville jo sove å ikke føle noen ting. Fikk kanylen i hånda og fikk beskjed om at jeg ville snart føle meg veldig søvnig. Når jeg var på vei til å sovne og rommet gikk rundt forran øynene mine hører jeg legen si "du som skulle ta jaw bone surgery ikke sant?" (kutte vekk ben i ansiktet for å få smalere ansikt) Fikk ikke sagt noe før alt ble mørkt og jeg sovnet.

Anonymous poster hash: 49f97...f42

[AnonymBruker]

Jeg hadde feilaktig fått diagnosen "emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse", etter at jeg hadde gått til fastlegen min og tryglet om hjelp fordi jeg følte meg deprimert og suicidal på grunn av ganske mange traumer fra ungdomstiden. Selvskadingen min bekymret henne, så jeg ble henvist til en psykolog som sa at jeg måtte ta meg sammen og slutte å være så oppmerksomhetssyk. Hun gav meg diagnosen etter å ha pratet med meg i under 20minutter. Jeg var da 19år gammel og hadde gått med depresjon og angst i fire år.

likevel sa hun at hun var bekymret og la meg inn på psykiatrisk akuttmottak. Der ble jeg værende i fire timer, før det kom en psykiater inn og sa: "Nasjonale retningslinjer sier at sånne som deg ikke har godt av innleggelser, derfor skriver jeg deg ut."

Det viste seg plutselig at jeg ikke "bare" ble skrevet ut. Da jeg skulle gå, fikk jeg beskjed om å sette meg inn i en bil sammen med en pleier. Ingen sa et ord i bilen, og jeg turde ikke spørre. De kjørte meg til et DPS, hvor de kommanderte meg inn. Jeg ante ikke hvordan psykiatrien fungerte og ei heller hva i alle dager et DPS var.

På DPS-et var jeg i nesten tre måneder. Minnene derfra er helt og holdent, forferdelige. Jeg ble ledd av, latterliggjort, truet, og dopet ned. Personalet brukte hele dagen på kakespising på vaktrommet og pasientene fikk så godt som ingen oppfølging. En dag satt jeg på gulvet på rommet mitt i tre dager, verken spiste eller sov. De stakk hodet inn èn gang om dagen og sukket, før de gikk igjen. Uten å si et ord. Etter dette tok jeg mot til meg, og ba om å få prate med noen. "Slutt å være så oppmerksomhetssyk", var svaret jeg fikk etter å ikke ha snakket med helsepersonell på over en uke.

Om jeg protesterte på åpenbare, grove feil, sa de at jeg var paranoid og konfliktssøkende. ALT ble relatert til sykdommen de påstod jeg hadde, og de evnet ikke å se etter tegn på andre ting.

Det skjedde forferdelig mye inne på det DPS-et og mye er så hårreisende at dere ikke hadde trodd meg om jeg fortalte det. Akkurat disse spesifikke hendelsene var med på å forverre PTSD-en min, men av frykt for å bli gjenkjent kan jeg ikke fortelle disse tingene.

Hadde det ikke vært for en sykepleierstudent om fortalte meg at jeg verken var oppmerksomhetssyk, konfliktsøkende eller gal, så hadde jeg trodd dem.

Jeg ble skrevet ut, og ble fulgt opp av psykologen fra sengeposten som til stadighet fortalte meg at jeg måtte skjerpe meg og "vokse opp" og slutte å syntes så synd på meg selv. Stort sett gjorde hun narr av meg, og spøkte med hvordan jeg burde prøve å ta livet mitt, for om jeg virkerlig var suicidal, så hadde jeg jo vært død allerede... eller hva? At jeg prøvde å forklare at jeg ikke ville dø, men snart kom til å gi opp, var visst bare komisk i hennes øyne. Vi snakket aldri om hvorfor jeg hadde det som jeg hadde det. Etter noen uker, sluttet jeg å gå til timene fordi de gjorde meg dårligere. Atter en gang stod jeg alene.

Månedene gikk og livet mitt gikk til helvete på alle fronter. Depresjonen min fikk meg til å miste både venner og kjæreste.... og alt jeg hadde av selvrespekt. Jeg raste ned i vekt, droppet ut fra skolen, sluttet å dusje, og orket ingenting. Jeg innså at dette var et problem som måtte gjøre noe med, og tryglet fastlegen min om å få tildelt en ny psyolog, men fikk beskjed om at jeg hadde jo hatt det, og siden jeg ikke ville ha henne, så hadde jeg ingenting å klage over.

En dag fikk jeg nok og klarte nesten å ta livet av meg. Jeg var innlagt på lukket i tre måneder hvor de fant ut at jeg var bipolar og led av PSTD. De fant også ut at depresjonen min hadde blitt forverret på grunn av lavt stoffskifte og diabetes. Dette hadde tydeligvis ingen tenkt på å teste meg for før. Jeg fikk medisiner mot bipolar lidelse, diabetes og lavt stoffskifte og har vært symptomsfri i over et halvt år nå. Jeg fikk tett oppfølging, først på sengepost og deretter poliklinisk på et annet DPS enn det jeg tidligere hadde vært på. De reddet livet mitt.

Jeg er 23

Beklager det forferdelig lange innlegget.

Anonymous poster hash: 6a7ed...b5e

[Gjest Eurodice]

Hvordan gikk det? Fikk du smalere ansikt eller velformede bryster?

[Wonderbitch]

Jeg synes sykepleiere med fordel kunne vært mer diskrete.

Ofte virker det som de tror de er med i en amerikansk såpeopera. I virkeligheten kan man høre hva som blir sagt to meter unna. Baksnakking, stygge kommentarer og personlig informasjon om pasienter synes jeg ikke de trenger å ta foran personen det gjelder, i tillegg til ti andre pasienter.

Egentlig synes jeg de fleste som jobber i helsevesenet er kjempeflinke og profesjonelle, men det er selvsagt noen som skiller seg ut negativt. Men jeg tror dette som regel er personer som hadde vært sånn i andre yrker også.

[AnonymBruker]

Fy f...! Hvordan reagerte studentene på det?

Anonymous poster hash: bc56b...b6c

Tja, noen flirte mens andre såg på meg med medfølende blikk. Haha, vet ikke helt hva som er best og verst. Har bestemt meg for å bytte tannlege for å si det sånn.

Anonymous poster hash: f4b4d...341

[solch]

Dødfødsel da jeg var 4mnd på vei som 17-åring. Skulle på kontroll ca. en uke etter jeg var blitt utskrevet fra sykehuset, og denne unge dama hadde tydeligvis ikke lest journalen min grundig nok, og trodde jeg var inne på kontroll etter å ha tatt en frivillig abort. Jeg på min side trodde hun visste hva som hadde skjedd med meg.

Første hun gjør var å begynne å spør meg om jeg brukte noe prevensjon og om jeg hadde tenkt å begynne på det nå som "jeg visste at det gikk ann å bli gravid". Jeg på min side ville jo bli gravid igjen så fort som mulig og sier at nei det ønsker jeg ikke. Så forteller hun meg at det er jo veldig lurt å begynne på prevensjon, hvor hun inndirekte sier; "Så slipper du å drepe flere uskyldige barn". Jeg er fortsatt i den tro om at hun vet at jeg mistet et veldig ønsket barn, og blir helt satt ut og sint, men hadde det for vondt til å gidde å protestere.

Vi snakker litt ilag om selve graviditeten, om den var planlagt osv. Jeg sa at mini satt på første forsøk, selv etter at vi dagen etter hadde løpt på butikken å kjøpt angrepille, så var jo et lite mirakel. Da sier hun: "Åja, men da ordnet jo kroppen opp av seg selv likevel da, tilslutt"

Og når jeg da forteller at jeg var jo fire måneder på vei, så sier hun: Ja? Var det ikke sånn at du nettopp hadde funnet ut at du var gravid da også mistet du likevel? At valget ville falt på abort?

Jeg sitter der bare å tenker hvordan i helvete kan en jente gå fire måneder uten å skjønne at noe er muffins når mensen forsvinner, og hadde hun sett på dataen ville hun sett at jeg hadde vært på hele tre ultralyder hos de tideligere i svangerskapet, pga blødninger. Helt helt sjokkert, og jeg tenkte på de stakkars jentene som faktisk hadde vært å tatt en frivillig abort, og måtte møte det monsteret av en dame som det der!

[Lykkerusen]

det verste jeg har vært med på var da jeg skulle fjerne en føflekk hos fastlegen. Han satt sprøyte med bedøvelse inn i føflekken men ventet ikke til bedøvelsen virket! Istendenfor kuttet han bare, og selv om jeg gråt og sa det gjorde vondt ba han meg bare skjerpe meg... Har utrolig legeskrekk den dag i dag etter den opplevelsen

[AnonymBruker]

*snip*

Anonymous poster hash: 6a7ed...b5e

Helt sjokkerende å lese dette! Håper det går bedre med deg nå.

Har du klaget på behandlingen du fikk?

Anonymous poster hash: 29497...5f9

[AnonymBruker]

Jeg syns at denne tråden er bra! Er ikke alle som klarer å snakke med alle eller som har nære venner de kan snakke med og som ennå syns at det de opplevde var bra. Så da er det godt å lufte det de har opplevd og godt å vite at man er ikke alene med dårlige erfaringer.

Forferdelig lesing, får helt vondt i magen! Jeg har heldigvis aldri hatt noen dårlige erfaringer med helsevesenet som pasient, men har opplevd noen særdeles ubehagelige episoder som student!

En hjelpepleier på en lungeavdeling jeg hadde praksis på var helt utrolig merkelig. Det virket som om hun ikke var helt "riktig", hun sa en masse merkelige ting i bla. matpauser som fikk oss andre til å stirre uforstående på hverandre. Jeg tror hun bla. manglet helt grunnleggende sosiale kunnskaper og egenskaper som gjorde at hun samarbeidet særdeles dårlig med ansatte og pasienter. Ved en episode skulle vi hjelpe en dame med en spesiell muskelsykdom (hun klarte nesten ikke å gjøre noe selv, kunne røre på hodet sitt og litt på hendene). Vi skulle hjelpe henne å stelle seg og å få henne over i seng på kvelden. For det første klundret hjelpepleieren med heisen, selv om hun hadde jobbet på sykehuset i over tjue år og sikkert hadde vært borti heis før. Denne hjelpepleieren hadde i tillegg hjulpet denne pasienten mange ganger før men likevel plundret hun med heisen. Pasienten så fortvilet og oppgitt på meg, det endte med at jeg røsket "seilet" til heisen ut av hendene hennes og satte den på riktig (selv om jeg aldri hadde brukt slik heis før). Hjelpepleieren plundret og plundret og jeg kjente at jeg bare ble mer og mer svett og frustrert, jeg så hele tiden unnskyldende på pasienten, det føltes som en EVIGHET. Pasienten ble mer og mer oppgitt over hjelpepleierens plundring, og hjelpepleieren sa til pasienten "Du burde være glad for at vi i det hele tatt gidder å hjelpe deg, du burde være takknemlig". Hun gjorde så pasienten fikk vondt flere ganger, tok hardt i henne ol. Heldigvis avløste "min" primærsykepleier meg og fikk ordnet opp. Jeg har aldri vært borti en hjelpepleier som har vært mer klønete og som har så stor mangel på sosiale antenner i hele mitt liv! Hun var sikkert 60 år og hadde jobbet i over 20 år på sykehuset, jeg forstår ikke hvordan det er mulig at hun får lov å fortsette. Jeg var inne hos en annen pasient som fortalte meg at den samme hjelpepleieren måtte være gæren, at hun var hardhendt og hadde fortalt pasienten at hun burde være takknemlig for at noen i det hele tatt gadd å hjelpe henne.

Dette opplevde ikke jeg, men en medstudent, og hun var med den samme hjelpepleieren og den samme pasienten med muskelsykdommen. De skulle også ha henne oppi heis, og hjelpepleieren plundret. De fikk omsider på henne seilet og skulle til å heise henne opp når studenten stopper henne og sier at heisen står helt feil i forhold til pasienten (sånn heis på hjul) men hjelpepleieren sa det gikk bra. Det endte med at heisen veltet og min medsykepleierstudent fikk tak i pasienten og hindret at hun falt i gulvet. Mens studenten stod å holdt pasienten fikk hun en svær skyllebøtte av hjelpepleieren hvor hun fortalte hvor dum og ubrukelig hun var, at det var hennes skyld og at hun skulle holde kjeft om hva som hadde hendt. Det er bare helt horribelt!

Det ble snakket om at hjelpepleieren fikk lov å fortsette jobben fordi hun ikke hadde noen venner og slet sosialt ol., men herregud, hun setter jo pasientene i fare ved å drive på sånn!

Kanskje den er mora til en tidligere kollega av meg, hun er også hjelpe pleier. Jeg hadde sammen med en annen kollega fått ei multihandikapped dame i personheisen og trillet inn på stellerommet, kollegaen min ble ropt på og skulle bare raskt snakke med en annen person. Mens jeg og dama i heisen stod og ventet så røyk seilet (hun var ikke for tung så noe var galt) og hun datt nesten i gulvet og jeg stod der og holdt seilet oppe fordi heisen holdt da på å velte. Roptet "hjelp hjelp" og denne hjelpepleieren kom, så hva som skjedde, lo, og gikk å satte seg på en stol rett utenfor stellerommet så hun kunne se på oss. Jeg fortsatte å rope og en annen kollega (heldigvis en sterk mann) kom løpende og han hadde sett at hjelpepleieren gikk inn og ut igjen, vi var begge sjokkerte.

Ja jeg klagde til sjefen men hun hadde manupilert sjefen for lenge siden og surret sjefen rundt lillefingeren sin så sjefen brydde seg ikke. Det skjedde mye mer med denne kollegaen og en ledelse som vendte ryggen til, ja jeg gikk høyrere opp i systemet etter denne nevnte hendelsen siden den gikk ut over en bruker (som heldigvis ikke skjønte noe pga hun er på spedbarnsnivå mentalt). Men nei de brydde seg ikke, så jeg sa opp, ville ikke jobbe for de lenger. Og først da turte de andre kollegaene å bekrefte min historie, sjfen ringte meg og la seg paddeflat men jeg gadd ikke jobbe der mer uansett. Og takk og lov fordi denne hjelpepleieren fikk bare litt muntlig refs! Hun burde vært sagt opp! Har ennå kontskt med en kollega der og hun fortalte for ikke så lenge siden at hjelpepleieren ennå holder på sånn, helt sykt!

Anonymous poster hash: cc286...00b