AnonymBruker Skrevet 20. september 2013 #1 Skrevet 20. september 2013 Hvordan får man tilbake lysten til å leve og kreftene til å kjempe, når alt er tomt, sort og virker umulig? Jeg orker ikke mer. Jeg vil bare gi opp. Anonymous poster hash: 529c8...1eb
Heart Skrevet 21. september 2013 #2 Skrevet 21. september 2013 Ta kontakt med helsevesenet. Hvis du føler at situasjonen er prekær, har Legevakten har et tilbud som kalles "livskrisehjelpen". Dit kan du trygt ringe. Bruk gjerne andre hjelpetelefoner dersom du føler deg mer komfortabel med dem. Har du venner eller slektninger du kan snakke åpent med, kan du kontakte dem. Når alt føles helt håpløst, er det nok hjernen som spiller oss et puss. Sannsynligvis er det ikke håpløst i det hele tatt, men hva hjelper det når det virkelig føles slik? Derfor mår du kontakte hjelpeapparatet, slik at du kan få hjelp til å komme på rett kjøl igjen. Ønsker deg alt godt.
AnonymBruker Skrevet 21. september 2013 #3 Skrevet 21. september 2013 Jeg har forsøkt utallige ganger å få hjelp, men det går ikke. Hadde jeg bare fått hjelp skulle jeg nok orket å leve litt til.. Anonymous poster hash: 529c8...1eb
Heart Skrevet 21. september 2013 #4 Skrevet 21. september 2013 Da har du ikke blitt tatt på alvor. Prøv igjen. Jeg vet om mange som har fått god hjelp, men det er riktig som du sier at man må være veldig tydelig på hvor ille det er, og kanskje prøve flere ganger.
AnonymBruker Skrevet 21. september 2013 #5 Skrevet 21. september 2013 Jeg ble utskrevet fra psykiatrisk avdeling i går, selv om jeg sa at jeg bare ville dø.. Anonymous poster hash: 529c8...1eb
Heart Skrevet 21. september 2013 #6 Skrevet 21. september 2013 Som sagt, noen har kanskje ikke skjønt alvoret. Sånt skjer dessverre. Jeg vil som sagt anbefale at du tar kontakt med en akuttjeneste. Du vil jo helst ha hjelp? Det er jo en grunn til at du skriver innlegg her inne. En annen fordel med å ta kontakt med en slik tjeneste, er at noen nye øyne og ører ser på saken din. Det er sjeldent noen ulempe.
AnonymBruker Skrevet 21. september 2013 #7 Skrevet 21. september 2013 Jeg har det helt likt som deg TS. Ser ingen lys i fremtiden. Kan ikke huske hvordan det var å være lykkelig. Alt går i mot meg, samme hva jeg gjør. Mislykkes i alt. Men jeg har ikke tenkt å gi opp helt enda, tror at livet kan være bra, men jeg ser at jeg må ha hjelp. Leit at du ikke har fått den hjelpen du trenger, gir ikke mye håp til meg... Anonymous poster hash: e2cc1...a50
AnonymBruker Skrevet 21. september 2013 #8 Skrevet 21. september 2013 Som sagt, noen har kanskje ikke skjønt alvoret. Sånt skjer dessverre. Jeg vil som sagt anbefale at du tar kontakt med en akuttjeneste. Du vil jo helst ha hjelp? Det er jo en grunn til at du skriver innlegg her inne. En annen fordel med å ta kontakt med en slik tjeneste, er at noen nye øyne og ører ser på saken din. Det er sjeldent noen ulempe. Nei jeg vil ikke egentlig dø, jeg vil bare ha hjelp.. Har ikke tenkt å dø i dag, og skal ta kontakt med noen over helga. Det bare føles så motløst når det virker som om ingen vil hjelpe meg. Det er så vanskelig å fortsette å kjempe Jeg har det helt likt som deg TS. Ser ingen lys i fremtiden. Kan ikke huske hvordan det var å være lykkelig. Alt går i mot meg, samme hva jeg gjør. Mislykkes i alt. Men jeg har ikke tenkt å gi opp helt enda, tror at livet kan være bra, men jeg ser at jeg må ha hjelp. Leit at du ikke har fått den hjelpen du trenger, gir ikke mye håp til meg... Anonymous poster hash: e2cc1...a50 Godt å vite at jeg ikke er alene, men vil ikke at andre skal føle det på samme måte som jeg gjør klem til deg! Anonymous poster hash: 529c8...1eb
Heart Skrevet 21. september 2013 #9 Skrevet 21. september 2013 Denne tråden risikerer antakelig å bli stengt pga. det alvorlige temaet. Det er ikke så urimelig, da det hindrer andre i å gi dårlige råd til personer i en veldig vanskelig situasjon. Det hindrer også trolling (ja, det finnes folk som kan finne på å drive ap med mennesker som er langt nede). Det er ikke slik at det er umulig å få hjelp hvis man sliter psykisk, men dessverre er det sånn at man kanskje har vanskelig for å gi uttrykk for hvor ille det er, nettopp fordi det er så ille. I stedet ender man opp med å isolere seg, noe som bare gir grobunn for mer depresjon, selvhat og negative tanker. Så kom igjen, ring en krisetelefon idag. Dere er langt fra alene om å ha problemer, faktisk vil rundt halvparten av befolkningen oppleve psykiske problemer minst én gang i løpet av livet.
AnonymBruker Skrevet 21. september 2013 #10 Skrevet 21. september 2013 Ja den blir sikkert stengt. Men det hjelper å få noen svar likevel.. Jeg føler jeg har gitt klart uttrykk for hvor vanskelig jeg har det. Jeg har flere ganger sagt rett ut at jeg kommer til å ta livet mitt, jeg har tidligere prøvd å gjøre det, men ingen tar meg på alvor og ingen vil hjelpe meg. Jeg begynner å tro at de vil jeg skal dø.. Anonymous poster hash: 529c8...1eb
Heart Skrevet 21. september 2013 #11 Skrevet 21. september 2013 Det er helt usannsynlig at noen skulle ønske at det går deg så ille. Det er leit hvis du ikke har fått hjelp og behandling som du føler har vært til nytte, men helsepersonell klarer dessverre ikke alltid å finne de beste løsningene på første (eller andre eller tredje) forsøk. Jeg vet selvfølgelig ikke noe om din konkrete situasjon, men jeg vil generelt foreslå at du tar kontakt med helsevesenet hver gang du føler at du er virkelig dårlig. Det er noe som heter "the squeaky wheel gets the grease", og det er dessverre mye sannhet i det. Hvis de ikke hører noe fra deg, er det lett å anta at alt må fungere noenlunde bra. Hvis du har venner/slektninger som kan hjelpe deg med å legge litt press på behandlingsapparatet, så kan det også være en fordel.
AnonymBruker Skrevet 21. september 2013 #12 Skrevet 21. september 2013 Ja, jeg tar kontakt hver gang jeg er så dårlig at jeg bare vil dø. Men det hjelper liksom ikke at de legger meg inn akutt i tre dager og sender meg hjem til den samme elendige situasjonen jeg befinner meg i her :/ Jeg skjønte ikke det engelske der, kan du forklare? Anonymous poster hash: 529c8...1eb
Heart Skrevet 21. september 2013 #13 Skrevet 21. september 2013 Uttrykket betyr at den som hyler høyest er den som blir hørt ("det er hjulet som knirker som blir smurt", direkte oversatt). Det er uheldig, for det er vanligvis de mest ressurssterke som er i stand til å klage og stille krav. Det er litt som om man kommer til et ulykkessted; det er ikke de skadde som hyler og skriker man først og fremst skal konsentrere seg om. Akuttinnleggelser er jo nettopp det: tiltak for å avhjelpe en akutt situasjon. Det høres ut som du har et vedvarende problem. Får du noe hjelp eller behandling for det?
AnonymBruker Skrevet 21. september 2013 #14 Skrevet 21. september 2013 Uttrykket betyr at den som hyler høyest er den som blir hørt ("det er hjulet som knirker som blir smurt", direkte oversatt). Det er uheldig, for det er vanligvis de mest ressurssterke som er i stand til å klage og stille krav. Det er litt som om man kommer til et ulykkessted; det er ikke de skadde som hyler og skriker man først og fremst skal konsentrere seg om. Akuttinnleggelser er jo nettopp det: tiltak for å avhjelpe en akutt situasjon. Det høres ut som du har et vedvarende problem. Får du noe hjelp eller behandling for det? Jeg roper så høyt jeg klarer, men det er ingen som hører.. Eller vil høre.. Jeg får ikke noe hjelp som fungerer for meg. Jeg har gått med selvmordstanker veldig lenge, og i månedsvis hatt så mye av det at det har fristet flere ganger å bare gi etter for de. Dette har jeg fortalt om. Likevel får jeg ikke mer hjelp. Jeg føler jeg har vært ærlig med hvordan det står til, men møter bare motstand.. Anonymous poster hash: 529c8...1eb
Heart Skrevet 21. september 2013 #15 Skrevet 21. september 2013 Igjen kan jeg bare komme med generelle anbefalinger som mulignens eller muligens ikke er relevante for deg, men hvis du ikke føler at du får hjelp (eller at den hjelpen du mottar, ikke fungerer), kan du vurdere å be om å få bytte lege/behandler. Dette kan hjelpe dersom problemet er at den rette personkjemien ikke er til stede mellom deg og behandlende lege/terapeut. Ellers kommer det jo veldig an på hva problemet er (og hvorvidt du vet hva årsaken er), og hva slags behandling du mottar (medikamenter vs. psykologhjelp). Hvis problemet er relatert til en bestemt hendelse, sykdom eller situasjon, kan du evt. undersøke om det finnes relevante støttegrupper.
AnonymBruker Skrevet 21. september 2013 #16 Skrevet 21. september 2013 Jeg har hatt seks behandlere på under tre år. Kommer nok til å bytte igjen, fordi det ikke fungerer med ham jeg har nå. Støttegrupper som i gruppetilbud? For slikt er det ikke her jeg bor. Lurer nesten på om jeg må flytte til et større sted med et bedre tilbud innen psykisk helsevern. Anonymous poster hash: 529c8...1eb
Heart Skrevet 21. september 2013 #17 Skrevet 21. september 2013 Bytt for all del behandler hvis det ikke fungerer med ham du har. Det er ingen vits i å være i en behandlingssituasjon som ikke fungerer. Når det er sagt; så vær likevel forsiktig med å bytte behandler så snart du føler at du møter "motstand", f.eks. i form av at behandleren stiller spørsmål ved din oppfatning av dine egen situasjon. Jeg sier ikke at det er det som har hendt deg, jeg bare nevner det fordi det er en veldig vanlig problemstilling. Å bo på et lite sted er definitivt ingen fordel hvis man leter etter støttegrupper. For det første kan de være langt unna eller ikke eksistere i nærmiljøet overhodet, og for det andre risikerer man å treffe folk man kjenner litt for godt til at det føles komfortabelt å være åpen om personlige problemer. Mange støttegrupper er ikke tilknyttet helsevesenet overhodet, men er opprettet etter privat initiativ.
AnonymBruker Skrevet 21. september 2013 #18 Skrevet 21. september 2013 Bytt for all del behandler hvis det ikke fungerer med ham du har. Det er ingen vits i å være i en behandlingssituasjon som ikke fungerer. Når det er sagt; så vær likevel forsiktig med å bytte behandler så snart du føler at du møter "motstand", f.eks. i form av at behandleren stiller spørsmål ved din oppfatning av dine egen situasjon. Jeg sier ikke at det er det som har hendt deg, jeg bare nevner det fordi det er en veldig vanlig problemstilling. Å bo på et lite sted er definitivt ingen fordel hvis man leter etter støttegrupper. For det første kan de være langt unna eller ikke eksistere i nærmiljøet overhodet, og for det andre risikerer man å treffe folk man kjenner litt for godt til at det føles komfortabelt å være åpen om personlige problemer. Mange støttegrupper er ikke tilknyttet helsevesenet overhodet, men er opprettet etter privat initiativ. Ja, jeg har tenkt veldig lenge på å bytte, men som jeg skrev har jeg hatt veldig mange behandlere på kort tid, og det å starte helt på nytt med ENDA en person frister veldig lite :/ Men å fortsette i den relasjonen jeg er i nå er nok heller ikke bra for meg, da jeg føler terapien jeg får av denne behandleren bare gjør meg verre. Jeg føler ikke at jeg møter motstand på den måten du skriver om her, mer at jeg og behandler ikke er på samme planet. Det skal sies at i de andre tilfellene er det ikke jeg som har bedt om å bytte behandler, det har skjedd på grunn av praktiske årsaker, eller på grunn av at behandler har anbefalt et bytte. Nei å bo på et lite sted er veldig vanskelig, men å finne et sted å bo i en litt større by er jo klin umulig det også. Jeg kjenner flere som har flyttet til helt andre kanter av landet for å få hjelp, fordi det blir veldig snevert på små steder. Anonymous poster hash: 529c8...1eb
AnonymBruker Skrevet 21. september 2013 #19 Skrevet 21. september 2013 Så gi opp da, eller skjerp deg! Hva forventer du at andre skal gjøre? Det er kun DU som kan ta tak i dette...Anonymous poster hash: 037e5...5e2
Heart Skrevet 21. september 2013 #20 Skrevet 21. september 2013 Ikke rart du føler at ting har gått i stå hvis det har vært såpass dårlig kontinuitet i behandlingen. Som du sier så begynner man til en viss grad på nytt hver gang man må forholde seg til en ny lege/behandler/terapeut, det tror jeg alle som har hatt kontakt med helsevesenet kan skrive under på. Det ikke så veldig mye mer jeg kan si enn at du må prøve å forholde deg til enda en ny person, i håp om at det vil fungere bedre denne gangen. Og igjen, ikke vær tilbakeholden med å ta kontakt med akuttjenestene hvis du føler at det er nødvendig. Det vil da bli skrevet en epikrise som blir en del av din journal, og kan hjelpe behandleren til å få et mer komplett bilde av hvordan du faktisk har det. Skriv gjerne dagbok, eller gjør daglige notater over hvordan du føler deg og hva du tenker på. Det kan være både egenterapi og til hjelp i behandlingen.
Fremhevede innlegg