Dere som har foreldre langt unna

[AnonymBruker]

Svigers bor to timer fra oss. De vil aldri komme om vi inviterer og kommer bare innom om de skal noe annet i byen. For det er jo så mye lettere om vi kommer til dem. Med to små som hater bilkjøring. Vi har gitt dem litt opp. Barna våre kjenner dem nesten ikke for de ser dem noen timer 2-3 ganger i året utenom de to gangene i året vi gidder å kjøre til dem. Vi prøver og prøver å friste dem til å komme hit, men det går ikke. De kan reise til dattera si som bor åtte timer borte da, mange ganger i året.

Anonymous poster hash: 2d0f5...228

[AnonymBruker]

Ja, men når jeg allerede vet hvordan hun vil reagere, og at vi ikke kommer til å komme noen vei, vet jeg ikke om jeg orker å utsette meg selv for nok et forsøk.

Hadde jeg trodd at hun ville ta meg alvorlig, hadde det vært verdt det. Men dette er dama som mente jeg faket vondt i armen fordi jeg sa at det ble mer vondt hver gang jeg tok et skritt (hadde falt ned fra et klatrestativ). Da var jeg rundt 12.

Om hun ikke tok meg på alvor da, regner jeg ikke med hun vil gjøre det nå.

Armen var hoven og i den dystre enden av fargeskalaen i vel to måneder. For de som tenkte jeg faket. Røntgen viste ingenting.

Kanskje jeg bare er redd for å få bekreftet at jeg er like uviktig som jeg føler meg. Teit, men..

Leste du det jeg linket til her?

Passer dette for din familie?

http://www.psycholog...-mental-illness

Er dette din mor?

http://www.williever...r-narcissistic/

Det har vært til utrolig stor hjelp for meg å skjønne at det ikke er meg men henne... Boken som forfatteren har skrevet er også uvurderlig.

Anonymous poster hash: 36fe2...d39

[Raven Emerald]

Leste du det jeg linket til her?

Passer dette for din familie?

http://www.psycholog...-mental-illness

Er dette din mor?

http://www.williever...r-narcissistic/

Det har vært til utrolig stor hjelp for meg å skjønne at det ikke er meg men henne... Boken som forfatteren har skrevet er også uvurderlig.

Anonymous poster hash: 36fe2...d39

Ja, jeg leste det. Takk for linkene. =)

Men det passer ikke helt til min mor, altså. Noen av punktene kan passe litt, til en viss grad, men alt i alt står det ikke så ille til. Vi har ingen spesielle konflikter av nevneverdig grad, det er jo derfor jeg synes det er rart at hun holder sånn avstand. Vi kan godt være uenige på noen punkter, og diskuterer ting og tang uten at det blir overopphetet. Og sånn skal det jo være.

Vi er bare ikke så nære, vi har ikke sånn kjempemye til felles. Men i og for seg er vi ikke en dysfunksjonell familie. Hun har etter det jeg vet, et godt forhold til mine øvrige søsken. Og da blir det på en måte ekstra tydelig for meg.

Har lurt litt på om det ligger i at jeg har en annen far, at jeg på en måte er et "vedheng" fra et mislykket ekteskap. Jeg føler meg på en måte litt utenfor, og den følelsen hadde nok vært enda sterkere om det ikke var for at jeg har et kjempegodt forhold til mine søsken. De kom både i fjor og i år (bortsett fra yngstemann, som var låst i militæret), og de har i tillegg dårlig råd. Så ser ikke for meg at det er det økonomiske som holder dem igjen. Jeg hadde litt troen på at det var fordi det var det "store utland", helt til de reiste på utenlandsferie i år. Og så har de jo som tidligere nevnt, reist på biltur i utlandet da mine søsken var yngre. Og å reise uten barn, er jo langt lettere enn å reise med barn. Så jeg kan heller ikke tenke meg at det er stress som er årsaken.

Som sagt, jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvor mye energi jeg vil gi dette mer, om jeg bare skal la være å reise dit. Tenker at det kanskje er lettere å velge oss bort, "fordi Raven kommer jo hit uansett". Så om jeg ikke lenger tar ansvar for den biten, ser hun det kanskje selv? Jeg har på en måte lyst til å si noe, men jeg vet at uansett hvordan jeg legger det frem, vil hun ta det negativt. Ikke fordi hun ikke ser at jeg kanskje har et poeng, men fordi hun føler hun har gode grunner. Det er bare det at dette av uvisse årsaker ikke er grunner hun vil dele. Hadde hun nå bare sagt hvorfor, så er jeg forståelsesfull nok til å akseptere de fleste grunner jeg kan tenke meg. Jeg vil jo ikke tvinge folk på besøk, jeg vil bare vite hvorfor vi blir valgt bort av noen det i utgangspunktet er naturlig å bli prioritert av, når det ikke er noen åpenbare grunner til at vi ikke skal det.

[AnonymBruker]

Jeg har bodd i studiebyen min siden 2007 og har sett pappa her én gang. Han var her i forbindelse med jobb ki 2010. Mamma har aldri vært her. Selv reiser jeg hjem til foreldrene mine hver jul og sommer. Er der ca to uker i jula og to måneder om sommeren. Det er 160 mil bilvei (20 timer i bil) mellom oss, eventuelt 5 timer med fly. Det er dyrt uansett hvordan man reiser, så det er ikke sånn at man bare tar en helgetur eller en spontan tur. Kjæresten min er fra samme by som meg, hans foreldre har vært her to ganger siden 2003.

Det er ikke noe ondt blod mellom noen av oss, men siden vi er så lenge hjemme i juleferien og om sommeren føler verken kjæresten eller jeg noe stort behov for at de skal besøke oss. Skulle mamma og pappa tatt seg en langhelg her ville det kostet 6000 kroner kun i flybilletter. Siden vi bor i en veldig liten leilighet måtte de tatt inn på hotell. Så for en langhelg ville det fort kostet 10 000 kroner. Da vil jeg heller at de skal reise på en ordentlig ferie, så sees vi når vi sees. Vi holder kontakten på telefon og meldinger, så jeg lider iallfall ingen nød.

Jeg tror vi kommer til å se foreldrene våre oftere når vi har barn, men da har vi også planer om å flytte nærmere foreldrene våre.

Anonymous poster hash: 5e5a3...691

[Raven Emerald]

Jeg har bodd i studiebyen min siden 2007 og har sett pappa her én gang. Han var her i forbindelse med jobb ki 2010. Mamma har aldri vært her. Selv reiser jeg hjem til foreldrene mine hver jul og sommer. Er der ca to uker i jula og to måneder om sommeren. Det er 160 mil bilvei (20 timer i bil) mellom oss, eventuelt 5 timer med fly. Det er dyrt uansett hvordan man reiser, så det er ikke sånn at man bare tar en helgetur eller en spontan tur. Kjæresten min er fra samme by som meg, hans foreldre har vært her to ganger siden 2003.

Det er ikke noe ondt blod mellom noen av oss, men siden vi er så lenge hjemme i juleferien og om sommeren føler verken kjæresten eller jeg noe stort behov for at de skal besøke oss. Skulle mamma og pappa tatt seg en langhelg her ville det kostet 6000 kroner kun i flybilletter. Siden vi bor i en veldig liten leilighet måtte de tatt inn på hotell. Så for en langhelg ville det fort kostet 10 000 kroner. Da vil jeg heller at de skal reise på en ordentlig ferie, så sees vi når vi sees. Vi holder kontakten på telefon og meldinger, så jeg lider iallfall ingen nød.

Jeg tror vi kommer til å se foreldrene våre oftere når vi har barn, men da har vi også planer om å flytte nærmere foreldrene våre.

Anonymous poster hash: 5e5a3...691

Jeg tror også det hadde vært nok for meg å treffe mine om jeg hadde tilbrakt store deler av feriene mine hos dem. Men jeg har ikke muligheten til å dra ofte og være der lenge. Ikke har jeg tilknytning til stedet de bor utover dem, heller. Det er ikke sånn at jeg har et kjempebehov for å tilbringe masse tid sammen med dem, men det hadde vært fint om vi kunne møttes et par uker i året, i alle fall. Som jeg sa til den ene broren min; de trenger ikke komme hvert år, eller annenhvert. Tredjehvert år holder, det. Bare sånn for å vise at vi også er på prioriteringslista. Vi kan godt være litt nede på lista, men som det er nå, virker vi ikke å være i nærheten.

Uff, føler at jeg syter veldig her, og bare fokuserer på det negative... Det er jo mye positivt, også. Ellers hadde jeg ikke giddet. Mamma er gjestfri, og vi er sånn sett alltid velkomne. Hun strekker seg så langt hun kan for at vi skal føle oss hjemme der. Jeg er litt redd folk skal tro hun er den hurpa, for det er hun ikke. Det er selvsagt ting ved henne jeg irriterer meg grønn over, hun er jo mora mi. =P Men det er bare småting, som ikke går ut over meg. Ville bare gi litt motvekt til det jeg har fortalt så langt. Tråden fokuserer jo på noe som føles sårt, så det blir naturlig nok mye fokus på det. Og hun lar jo heller ikke være å komme fordi hun er slem, men fordi hun av en eller annen grunn prioriterer annerledes.

[Gjest åffårno]

Så om jeg ikke lenger tar ansvar for den biten, ser hun det kanskje selv? Jeg har på en måte lyst til å si noe, men jeg vet at uansett hvordan jeg legger det frem, vil hun ta det negativt. Ikke fordi hun ikke ser at jeg kanskje har et poeng, men fordi hun føler hun har gode grunner. Det er bare det at dette av uvisse årsaker ikke er grunner hun vil dele. Hadde hun nå bare sagt hvorfor, så er jeg forståelsesfull nok til å akseptere de fleste grunner jeg kan tenke meg.

1: Hun kommer ikke til å se den biten selv, nei. Hun har jo ikke sett den til nå, så hvorfor skulle hun det om du velger en passiv og "silent" respons?

2: Du kan jo si til henne enkelt at hennes vegring mot å fortelle årsaker(om dette er noe hun har gitt uttrykk for og ikke noe du mener på egenhånd) gjør at du har endel oppfattelser du lurer på om hun er komfortabel med, og fortelle om disse oppfattelsene.

Nå skal jeg være hard og brutal mot deg litt - selv om jeg absolutt forstår hvordan du har det da jeg i langt mindre og "drastisk" grad enn deg har hatt et familiært nettverk oppigjennom:

1: Du velger passive reaksjoner. Tror du det vil virke for deg og at du oppnår noe med det?

2: Du legger mye antakelser i dette uten å krysssjekke at dette faktisk stemmer. Er det fordi du har fått klare signaler(at hun regelrett har sagt dette til søsken e.l) om at hun mener dette slik du oppfatter det, eller, har du på et vis "behov" for at det skal være slik da du jo føler det sånn?

3: Er du villig til å akseptere en versjon av saken som faktisk ikke stemmer helt overens med din oppfattelse, eller kommer du til å henge litt ved den uansett pga såre følelser?

Altså: Det du føler er jo nokså logisk utfra det du ser fra din side. Men det betyr ikke at det faktisk er tilfelle fra hennes side.

Og i så tilfelle har du "konstruert" en ganske vond, vanskelig og komplisert relasjon til henne utfra forhold som ikke stemmer.

Eller, du har rett i mange av dine antakelser(noe jeg ikke tror er tilfelle, jeg tror ikke hun er mindre glad/tilknyttet deg pga annen far osv) - eller, du får bekreftet at hun ikke tenker seg om overhodet når hun handler og kanskje er litt selvsentrert(noe jeg absolutt tror kan være tilfelle) - og da har du jo fått svaret ditt.

Så det jeg lurer på er egentlig om du på en side lar være å konfrontere henne direkte fordi du er redd for bekreftelse eller om du selv har såpass mange oppfattelser av dette du på et vis har behov for å "beholde" litt lengre? Eller; handler det om begge deler?

Uansett så synes jeg ikke du håndterer dette riktig dersom målet ditt er å få en oppklaring og komme videre.

Du kommer rett og slett aldri videre om du ikke konfronterer - da blir du stående på stedet hvil.

Jeg opplever littegranne at du kanskje vegrer deg av ulike grunner(forståelig nok) til å ta det direkte opp og få et svar(hva enn svaret er) - men da må du også være klar over at du ikke kommer noen videre vei selv om du i din oppfattelse har begynt med nye handlingsmønstre(ikke komme om du ikke får personlig invitasjon).

Og du kommer til å bli enda mer såret når du innser at hun ikke engang har fått det med seg, og så eskalerer konflikten bare enda mer, og du sitter fortsatt igjen med null oppklaring.

[Raven Emerald]

Åffårnå:

1. At hun ikke ser det, er jo fordi hun slipper å forholde seg til det. Altså, det er ikke at hun ikke ser at vi har liten kontakt, men at hun ikke ser hvor mye av den som er initiert av meg. Jeg tror sjansen er stor for at hun vil se det om jeg inntar en mer passiv rolle, nettopp fordi det ikke er mulig å la henne faktisk se det selv uten. Slik jeg kjenner henne, nytter det ikke å fortelle henne det, hun må se det slik selv.

2. Akkurat den taktikken er den jeg tror vil funke minst. Om hun ikke ser det på samme måten som jeg, er det min oppfattelse som er feil. Og da er det mitt ansvar, fordi det er mine følelser. Og så blir det en hel masse "realitetsorientering", hvor jeg skal fortelles om alt hun gjør for at jeg/ vi skal føle oss velkomne der. Det er rett og slett slitsomt å prøve å snakke med henne om ting hun ser på en annen måte.

Brutal-delen:

1. Nei, og det er jeg jo klar over at det ikke gjør. Men jeg er jo passiv fordi jeg er usikker på hvordan jeg skal håndtere det. Hadde jeg visst hvordan jeg kunne legge dette frem uten at hun går i forsvarsposisjon, hadde jeg jo gjort det. Så jeg oppnår ingen ting annet enn at jeg kjøper meg tid til å fundere ut en taktikk med en viss mulighet for å oppnå noe tilnærmet positivt.

2. Antakelsene er dels basert på å se på hvilke årsaker som kan ligge til grunn. Å kryssjekke det er ikke mulig uten å faktisk ta dette opp med henne, og det igjen kan jeg ikke gjøre helt på måfå. Jeg kjenner henne godt nok til å vite at om jeg legger det frem på en måte som gir henne et behov for å forsvare seg, kommer jeg absolutt ingen vei. Hun vil nekte å innse at det er et problem, og enda mindre vil hun innse at hun er en del av årsaken (og løsningen).

3. Og ja, jeg er villig til å godta det aller meste, til og med om det viser seg at jeg er en konstant påminnelse av et feilet ekteskap. Det høres kanskje rart ut, men for meg er det å finne grunnen, en essensiell del av å finne en løsning. Vi kan ikke finne en løsning alle parter kan leve med, uten grunnen til at det er som det er.

Og jeg tviler sterkt på at mine følelser er hele sannheten. Det er bare en del av det "store bildet", som det så fint heter. Men som ting er nå, har jeg jo ingen andre biter av det puslespillet. Relasjonen til henne er komplisert, distansert, men ikke direkte vond. Som jeg sa har hun jo mange gode sider også. Vi har mange fine samtaler, som jeg setter stor pris på. Det er jo utvilsomt ikke bare fint og flott selv om man ser bort fra dette med at vi blir nedprioritert som reisemål, forholdet oss i mellom har vært preget av store konflikter, spesielt da jeg var i tenårene. Men de siste årene har det vært et greit forhold, sånn ellers.

Så jeg har bevisst valgt å ikke konfrontere henne fordi jeg vet at jeg ikke har mange alternativer til hvordan jeg skal gripe det an, uten at det eskalerer ut av proporsjoner, og ender opp i en heidundrande krangel. Men samtidig er det jo som du sier, ikke mulig å komme videre ved å forbli passiv. Så jeg har brukt tråden til å lufte litt tanker omkring dette, i håp om å se det fra andre vinkler. Som igjen kanskje kan gi meg noen flere alternativer til hvordan jeg skal legge det frem.

Det er vanskelig, fordi min mor går så veldig i forsvar at hun ikke helt klarer å se andres side. Altså at andre føler/ ser noe på en annen måte enn henne, og at det ofte er gode grunner til det, uten at det nødvendigvis betyr at hun har gjort noe galt i den forstand. Men at selv om hun ikke gjør noe galt, betyr det heller ikke at det er greit som det er.

Det er litt vanskelig å sette ord på dette skriftlig, synes jeg. Føler ikke jeg helt får frem eksakt hvordan jeg føler det. =P

[Raven Emerald]

Det er litt interessant å se hvor mange andre som heller ikke får mye besøk av foreldre, der forholdet ellers ser "ordnet" ut. Litt trist at det skal være sånn, i alle fall der det ikke foreligger noen synlig god grunn. Altså om man ser bort fra tilfellene som involverer at de ikke liker å fly, ikke liker å reise langt, ikke liker å dra til utlandet, og denslags.

Og godt å se at så mange har foreldre som tar turen, at det ikke er blitt en tendens i dagens samfunn. =)

[AnonymBruker]

Hvor ofte ser dere dem?

Og har dere egne barn?

Bor 4 timer kjøring unna mine foreldre. Kan gå 1-3 mnd mellom hver gang jeg ser de. Har barn.

Jeg som besøker de mest, de er her kanskje 1 gang i året, og jeg besøker de kanskje 6-7 ganger på 1 år. Varierer veldig.

Anonymous poster hash: 2894c...660

[AnonymBruker]

Bor 4 timer kjøring unna mine foreldre. Kan gå 1-3 mnd mellom hver gang jeg ser de. Har barn.

Jeg som besøker de mest, de er her kanskje 1 gang i året, og jeg besøker de kanskje 6-7 ganger på 1 år. Varierer veldig.

Anonymous poster hash: 2894c...660

Tilføyer bare mere på mitt eget innlegg. Men når jeg tenkte over det, så ser jeg ikke mye foreldrene mine og søskenene mine iløpet av et år :O Men men, jeg jobber hver dag, og er ikke bare å sette seg i bilen å kjøre 4 timer for ei helg, men tar jo turen engang i bland. Har godt forhold til foreldra mine, men ser nå at de kanskje kunne tatt turen oftere..

Anonymous poster hash: 2894c...660