Dere som har foreldre langt unna

[Gjest Inggolf]

Har gjort.

Og jeg har ikke de helt store problemene med å finne plass til folk. Den største utfordringen der, har faktisk vært da søsknene mine var her; da måtte jeg finne rom til 3 ekstra voksne, + at jeg hadde min datter på feriesamvær.

Og når jeg klarte det, skal jeg saktens klare bare to voksne, også.

@ Edit; beklager serie-posting...

I og med at de har reist å besøkt andre med jevne mellomrom, og pluss at du faktisk har invitert dem, så hadde jeg blitt supersåra! Enda mer såra enn det jeg trodde da jeg skrev den første meldingen her inne...

Men det er kanskje litt fordi jeg har et veldig godt og nært forhold til familien og hadde ikke klart meg særlig godt uten dem. Helt fra broren min og jeg var tenåringer så har mamma "spøkt" med at hun flytter etter oss om vi flytter for mange mil unna henne... (hadde vært morro å se hva hun gjør hvis vi flytter til hver vår kant da )

Men kanskje det er på tide å gå litt hardere til verks? Konfrontasjon tenker jeg, noe sånn som "Hvorfor vil du ikke komme å besøke barnebarna dine og meg?? Jeg trenger faktisk mamman min og mine barn savner mormor!" Du sier at du har prata med henne om det men ikke fått noe særlig med svar.. Men så direkte spørsmål som jeg stilte her, er det ikke mulig å vri seg unna eller å svare utenom tenker jeg.. Jeg skjønner også tankegangen din om å bare gi opp, la det heller være opp til henne om hun vil se barnebarna sine, men hva med et siste forsøk?

[Raven Emerald]

I og med at de har reist å besøkt andre med jevne mellomrom, og pluss at du faktisk har invitert dem, så hadde jeg blitt supersåra! Enda mer såra enn det jeg trodde da jeg skrev den første meldingen her inne...

Men det er kanskje litt fordi jeg har et veldig godt og nært forhold til familien og hadde ikke klart meg særlig godt uten dem. Helt fra broren min og jeg var tenåringer så har mamma "spøkt" med at hun flytter etter oss om vi flytter for mange mil unna henne... (hadde vært morro å se hva hun gjør hvis vi flytter til hver vår kant da )

Men kanskje det er på tide å gå litt hardere til verks? Konfrontasjon tenker jeg, noe sånn som "Hvorfor vil du ikke komme å besøke barnebarna dine og meg?? Jeg trenger faktisk mamman min og mine barn savner mormor!" Du sier at du har prata med henne om det men ikke fått noe særlig med svar.. Men så direkte spørsmål som jeg stilte her, er det ikke mulig å vri seg unna eller å svare utenom tenker jeg.. Jeg skjønner også tankegangen din om å bare gi opp, la det heller være opp til henne om hun vil se barnebarna sine, men hva med et siste forsøk?

Det er bare bortforklaringer å få, egentlig. Altså, de har på sett og vis gode grunner for hvorfor de ikke kommer. Som for to år siden. Jeg hadde en bror på Utøya, sier seg selv at jeg ikke ventet å få besøk av dem det året. Men det var aldri snakk om at "neste år tar vi en tur til Raven, i stedet for å dra til xxx", det er liksom alltid "ja, vi har nå tenkt å se om vi får til..."

Men de får aldri til, det er alltid noen andre.

Jeg vet ikke, jeg.

Mamma sa engang at hun ikke følte seg som en mormor til ungene mine, men som ei tante. Og sånn som det virker nå, trives hun med å ha det sånn...

Hennes tap.

[Raven Emerald]

Min far er stadig på farten dit og også hit, men han takler ikke å besøke oss av uante grunner. Han kan innom en halvtime, så blir han urolig og drar, vil ikke være over. Ingen uvennskap.

Det er leit, spesielt for ungene. Og når de da heller ikke har sin morfar i live, har de på en måte ingen reelle besteforeldre på min side. Ingen som vil ta turen på besøk til dem, i alle fall.

[Gjest Inggolf]

Det er bare bortforklaringer å få, egentlig. Altså, de har på sett og vis gode grunner for hvorfor de ikke kommer. Som for to år siden. Jeg hadde en bror på Utøya, sier seg selv at jeg ikke ventet å få besøk av dem det året. Men det var aldri snakk om at "neste år tar vi en tur til Raven, i stedet for å dra til xxx", det er liksom alltid "ja, vi har nå tenkt å se om vi får til..."

Men de får aldri til, det er alltid noen andre.

Jeg vet ikke, jeg.

Mamma sa engang at hun ikke følte seg som en mormor til ungene mine, men som ei tante. Og sånn som det virker nå, trives hun med å ha det sånn...

Hennes tap.

Nå ble jeg skikkelig, skikkelig lei meg på dine vegne...........

Ble nettopp(3 uker siden idag) tante for første gang (og foreldrene mine besteforeldre for første gang, logisk nok) og jeg får helt abstinenser om det går for mange dager mellom jeg ser min BitteLiten! Og med for mange dager, så mener jeg 4-5-6 dager..... Jeg føler virkelig med deg Raven, all min sympati til deg! Skulle så inderlig ha hjulpet deg, men det kan jeg ikke forstå at kan være mulig desverre....

Kan det være noe med at mamman din er snurt for at du flyttet så langt vekk?

Kanskje hun på en måte føler seg forlatt eller noe?

[Raven Emerald]

Nå ble jeg skikkelig, skikkelig lei meg på dine vegne...........

Ble nettopp(3 uker siden idag) tante for første gang (og foreldrene mine besteforeldre for første gang, logisk nok) og jeg får helt abstinenser om det går for mange dager mellom jeg ser min BitteLiten! Og med for mange dager, så mener jeg 4-5-6 dager..... Jeg føler virkelig med deg Raven, all min sympati til deg! Skulle så inderlig ha hjulpet deg, men det kan jeg ikke forstå at kan være mulig desverre....

Kan det være noe med at mamman din er snurt for at du flyttet så langt vekk?

Kanskje hun på en måte føler seg forlatt eller noe?

Da jeg bodde tre timer unna, var de vel på besøk...4-5-6 ganger? på 6-7 år. Så det har alltid vært litt sånn.

[Marie90]

Jeg bor i London og mine foreldre bor i Oslo. Jeg er alltid hjemme til jul, er som regel hjemme om sommeren men ikke i år. Min mor var riktignok her på forsommeren. Som regel blir det en 2-3 ganger i året, noen ganger opp til 4.

De klager stadig over at de ser meg altfor lite. Jeg skulle selvsagt gjerne reist hjem om jeg hadde tid - har ikke hatt ferie i år i det hele tatt.

Er utenlandsstudent og har ingen barn.

Jeg føler at de forventer seg litt mye - deres venner og søsken har alle barn som studerer i Norge, om ikke i Oslo så de sammenlikner sin egen situasjon med deres.

[AnonymBruker]

Sånn er mine foreldre også, og jeg måtte bare akseptere det. Slutte fred med tanken om at de aldri kom til å bli de foreldrene som så meg og respekterte meg.

Er det kun dette med besøk som er vanskelig i forholdet deres, eller er det andre ting og dette liksom blir dråpen?

Anonymous poster hash: 36fe2...d39

[AnonymBruker]

Moren min ser jeg cirka fem ganger i året, mens faren min møter jeg maks to ganger i året ettersom han bor i USA. Har forøvrig ingen barn.

Anonymous poster hash: b04dc...451

[Raven Emerald]

Sånn er mine foreldre også, og jeg måtte bare akseptere det. Slutte fred med tanken om at de aldri kom til å bli de foreldrene som så meg og respekterte meg.

Er det kun dette med besøk som er vanskelig i forholdet deres, eller er det andre ting og dette liksom blir dråpen?

Anonymous poster hash: 36fe2...d39

Som jeg skrev tidligere, det er litt anstrengt, og vi står ikke hverandre nært. Hun har mye kontakt med mine mer eller mindre utflyttede søsken, men ikke med meg. Det gjør det jo enda mer tydelig. Hun er veldig flink til å dra frem ting ved de andre hun er stolt av, jeg er som regel bare et "påheng", der hun sier hun er stolt av meg også, som et slags P.S.

Men dette går jo mest på meg, så jeg blir mer oppgitt av akkurat det.

Men det er først og fremst det at hun altså ikke kan bruke tid på barnebarna sine, mens hun bruker masser av tid på tanteungene sine. Til sammenligning: Hun har tre barnebarn, og nærmere 20 tanteunger. Så jeg er faktisk aller mest irritert på ungene sine vegne. At slektas øvrige barn skal være viktigere enn dem, liksom.

Jeg vet jeg virker sytete nå, men jeg fant nettopp ut at hun er ute på tur igjen, og kjente det stakk. Normalt blir jeg bare oppgitt, i dag føltes det litt sårende.

I alle fall greit å vite at jeg ikke er helt urimelig, som synes dette er trist og sårt.

Endret 22. august 2013 av Raven Emerald

[Anglofil]

Nei, jeg orker ikke mase mer. Jeg har nå forsøkt. Vurderer nå om jeg bare skal slutte å reise dit, også. Så får deres forhold til barnebarna heller bli deres ansvar. Jeg kan ikke prøve å legge opp til et forhold der alene, jeg må ha litt drahjelp fra dem.

Jeg skjønner.

Mvh Yvonne

[Silfen]

Hvor ofte ser dere dem?

Og har dere egne barn?

Den gangen jeg bodde to timer unna min mor, med 3 barn, så traff vi henne når jeg hadde tid eller penger til å drasse de med meg på buss/båt for å dra opp til Bergen. Hun kom aldri, i de fem årene vi bodde der, på besøk. Fordi det var så langt å kjøre og hun ble så sliten. Hun var da et par og 50.

Og man kan lure på hvorfor jeg ikke gidder lenger ...

[Raven Emerald]

Den gangen jeg bodde to timer unna min mor, med 3 barn, så traff vi henne når jeg hadde tid eller penger til å drasse de med meg på buss/båt for å dra opp til Bergen. Hun kom aldri, i de fem årene vi bodde der, på besøk. Fordi det var så langt å kjøre og hun ble så sliten. Hun var da et par og 50.

Og man kan lure på hvorfor jeg ikke gidder lenger ...

Det er det jeg også begynner å lure på, om jeg skal slutte å gidde. Så får hun heller legge opp til å treffe ungene selv, og ikke satse på at det er jeg som skal ordne opp i det.

[Silfen]

Det er det jeg også begynner å lure på, om jeg skal slutte å gidde. Så får hun heller legge opp til å treffe ungene selv, og ikke satse på at det er jeg som skal ordne opp i det.

Etter jeg kuttet kontakten, så har hun aldri hatt ungene så mye. Fra å kanskje gidde å ha de en dag eller to i året, så er de nå både med på besøkt til oldeforeldre og på besøk hos henne i opp til en uke i slengen. Har aldri hatt så mye barnefri.

[Raven Emerald]

Etter jeg kuttet kontakten, så har hun aldri hatt ungene så mye. Fra å kanskje gidde å ha de en dag eller to i året, så er de nå både med på besøkt til oldeforeldre og på besøk hos henne i opp til en uke i slengen. Har aldri hatt så mye barnefri.

Tror ikke det vil skje her, dessverre...

[Silfen]

Tror ikke det vil skje her, dessverre...

Det er jo synd for ungene. Men jeg tenker pokker heller, folk som ikke bryr seg, de er faktisk ikke verdt å ha noe med å gjøre.

[Raven Emerald]

Det er jo synd for ungene. Men jeg tenker pokker heller, folk som ikke bryr seg, de er faktisk ikke verdt å ha noe med å gjøre.

Jeg er egentlig enig. Men det er litt vanskelig å slippe taket, på en måte. Jeg har jo ingen andre foreldre.

[Cata]

Bor godt over 100 mil unna. På 13 år har min mor besøkt meg to ganger, min far en.

Har ikke barn.

Jeg besøker min mor 1-2 ganger i året (far døde for noen år siden).

Mor ville nok gjerne kommet, men det er for kronglete å ta tog (går ikke helt fram så hun må hentes og bringes) og det er en skikkelig lang togreise også. Fly reiser hun ikke med alene. Da må hun ha følge.

[Raven Emerald]

Bor godt over 100 mil unna. På 13 år har min mor besøkt meg to ganger, min far en.

Har ikke barn.

Jeg besøker min mor 1-2 ganger i året (far døde for noen år siden).

Mor ville nok gjerne kommet, men det er for kronglete å ta tog (går ikke helt fram så hun må hentes og bringes) og det er en skikkelig lang togreise også. Fly reiser hun ikke med alene. Da må hun ha følge.

Hvordan tror du det ville vært om du hadde barn? Hadde det gjort noen forskjell da?

[Kanutte]

Foreldrene mine bodde i utlandet i flere år da guttene var små. De var hjemme på ferie 2-3 anger i året, vi besøkte dem to ganger på alle de årene. Pappa var hjemme på jobb mellom feriene. De har alltid prioritert barnebarna i feriene (avstandene har vært såpass lange at helgebesøk har vært utelukket).

Nå bor vi i samme by og har mer kontakt.

[Cata]

Hvordan tror du det ville vært om du hadde barn? Hadde det gjort noen forskjell da?

Nei egentlig ikke. Reiseavstanden er jo den samme uansett og med en viss innebygget motvilje mot lengre reiser så tror jeg ikke det hadde blitt mye besøk å få da heller, sannsynligvis heller uttrykt ønske om at jeg (dvs. vi i så fall) skulle kommet oftere på besøk.