Dere som har foreldre langt unna

[AnonymBruker]

Mine foreldre bor 3,5 timer unna, og jeg har en 3-åring. Vi er på besøk en helg i måneden stort sett, og i ferier og høytider når det er "deres" tur (bytter på mellom de og svigers). De er hos oss kanskje 4-6 ganger i løpet av året, mest fordi de har bedre plass og det er bedre å være der for alle sammen. 3 timer er vel ikke så innmari langt, og vi har bil, så det er mest pga jobb og slikt at det ikke blir oftere. Men vi prater mye på telefon og Skype utenom da, så vi har masse kontakt.

Anonymous poster hash: 12494...016

[AnonymBruker]

Jeg har bodd i utlandet i åtte år. Faren min døde i fjor, men besøkte oss i hvert fall tre ganger. Broren min har besøkt oss to ganger og moren min har besøkt oss en gang, men det var egentlig veldig slitsomt ettersom hun av helsemessige grunner trenger mye hjelp, noe hun ikke sa fra om på forhånd. Med svigerfamilien min er det omtrent likt, bortsett fra at svigerinnen min har vært hos oss sikkert fem ganger og kommer oftere og oftere.

Vi er i Norge ca 1 gang i året. Jeg tror ikke familien min skjønner at det ikke er så lett for oss å besøke dem. Vi lever ikke på norske lønninger, har mye mindre ferie enn det som er vanlig i Norge, så både billetter og opphold blir ekstremt dyrt.

Jeg skjønner at familiene vil se andre steder i feriene sine, men det blir feil når ansvaret for å se hverandre ligger kun på en part.

Vi har nylig flyttet nærmere Norge med flere billige flyforbindelser og har allerede hatt besøk av kusiner og tanter. Kanskje forholdet til den nærere familien blir bedre.

Vi har ingen barn, og for å være ærlig er det ikke særlig fristende å sette barn til verden når man vet at de ikke har noe familienettverk rundt seg og blir annenrangs barnebar og onkelbarn. Skjønner veldig godt at det du beskriver er sårt. Egentlig blir jeg veldig lei meg på egne og dine vegne, RE.

Anonymous poster hash: 14600...5ad

[AnonymBruker]

Det er veldig vondt når ikke engang ens egen mor og far kommer på besøk, og når man får barn selv er det ekstra ille.

Mine foreldre har vært som dine. De har også reist hele landet på langs for å besøke broren min i nabobyen, og de har ikke engang sagt ifra til meg at de var der! Hit kommer de aldri.

Man lurer jo på om det er noe galt med en selv, men stol på meg: Ingen "normale" foreldre oppfører seg sånn. Om det er en brist i forholdet mellom barn og foreldre er det i nesten alle tilfeller foreldrenes skyld.

Hev hodet og vær glad i og glad for de du har hos deg. Kanskje du har en flott svigerfamilie? Gode venner og andre slektninger.

Du er ihvertfall bra nok.

Anonymous poster hash: 36fe2...d39

[hjärterdam]

Merker jeg fikk helt vondt inni meg når jeg leser det du skriver. Jeg har selv mine foreldre 8 timer unna (ca distanse Oslo-Trondheim) og jeg har et, snart to barn.

Vi er alltid oppafor 1-3 uker på sommeren, og har pleid å være der annenhver jul, hver påske og prøver å få til en helg eller to til i løpet av året.

De er her nede 2-3 helger/langhelger i året i forbindelse med f.eks vinterferie (min mor er lærer og min far kan få tatt en del fri pga skiftjobbing.)

Disse helgene havner ofte i kombinasjon med sånt som konfirmasjoner og lignende da jeg har en haug kusiner og fettere som blir konfirmert de neste 15 årene.

Det jeg reagerer mest på i innleggene dine er jo det du selv sikkert også føler mest på, viljen og initiativet. Jeg vet med meg selv at om foreldrene mine hadde hatt mulighet til å se oss sjeldnere, så ville det likevel vært "ok", eller greit nok hvis viljen og lysten til det var der..

[Furstina]

Jag förstår precis hur du känner - vi har det ungefär likadant här.

Vi bor i Sverige, 100 mil från mina norska svigerföräldrar, och de har varit på besök 3-4 gånger på 12 år.

Inför bröllopet, när barn 1 var nyfött, en av dem kom när barn 2 var fött, de har passerat förbi en gång i samband med annan ferie, och i julas var de på första långbesöket (5 dagar) på flera år.

Vi är där varje sommar 1-3 veckor.

Jag tycker det är synd att vi inte träffas oftare men det är en lång resa eller dyra flygbiljetter. Jag förstår dem.

Min far bor ca 50 mil från oss och tidigare jobbade han tidvis i vår stad. Då kom han alltid på besök, det gör han inte nu. Vi är där 1-2 gånger om året. Vi är överens och sams. Bägge vill nog träffas oftare men det funkar inte riktigt.

Min mor bor 8 km från oss och är på middagsbesök kanske 3 gånger om året, vi är där 1-2 gånger. De är nämligen för upptagna med hennes sambos familj och vänner, sommarhus och båt. Det är mer sårande, att hon inte vill umgås med sitt enda barn och sina barnbarn mer i vardagen.

Sen ställer hon upp som barnvakt några gånger per år när vi behöver det - sällan utifrån eget förslag och aldrig på övernattning.

Tyvärr tror jag inte det är så mycket att göra kring det.

En del familjemedlemmar vill inte umgås på samma sätt, och jag tror det är svårt att få dem att ändra sitt synsätt. De förstår inte riktigt. Jag försökt att acceptera läget som det är även om det kan vara svårt vissa gånger.

[Miss moneypenny]

Mine foreldre bor 2 1/2 time unna, prøver å besøke de eller at de besøker oss annenhver helg, til nød hver 3. Helg. Da blir det 2-3 døgn sammen hver gang. Har to barn, og det er superstas å dra på miniferie til bestemor og bestefar, og få besøk i flere dager i slengen

[Gjest Mrs. Random Nick]

Jeg har barn selv. Det tar ca. ni timer å kjøre til mine foreldre, så vi ser dem maks tre ganger i året. Da tar vi fly.

[Gjest åffårno]

Du forklarte i et tidligere innlegg hvordan du følte det, og hva du vurderte som konsekvens - og det må du fortelle dem før du tar avgjørelsen. Dvs; fortelle først hvordan du føler og hva du helt ærlig tenker, og om det er noe de har et ønske om å gjøre noe med.

Det kan være at du er den i kretsen som krever/formidler minst og dermed "får" minst - og at din oppfattelse av saken er en stor overraskelse for dem.

Det kan også være du får et svar du ikke er fornøyd med, men da har du et grunnlag å ta en "avgjørelse" utfra.

[AnonymBruker]

Bor 1,5 timer unna foreldrene mine. De har vel vært på besøk 2 ganger på 7 år. De er ofte hos min søster som de må kjøre 6 timer til. Mange ganger i året. Vi har et veldig godt forhold, men virker som terskelen for å dra blir høyere om de må fly. Venninnen min bor 2 timer unna sine foreldre og de har ikke besøkt henne på 3 år.

Anonymous poster hash: 34a2c...72c

[AnonymBruker]

Meg oppfor her, mente 1,5 time med fly.

Anonymous poster hash: 34a2c...72c

[Raven Emerald]

Du forklarte i et tidligere innlegg hvordan du følte det, og hva du vurderte som konsekvens - og det må du fortelle dem før du tar avgjørelsen. Dvs; fortelle først hvordan du føler og hva du helt ærlig tenker, og om det er noe de har et ønske om å gjøre noe med.

Det kan være at du er den i kretsen som krever/formidler minst og dermed "får" minst - og at din oppfattelse av saken er en stor overraskelse for dem.

Det kan også være du får et svar du ikke er fornøyd med, men da har du et grunnlag å ta en "avgjørelse" utfra.

Jeg tror det er det som bekymrer meg litt, det å "stille ultimatum". Terskelen for det er litt høyere når jeg ikke har pappa å "støtte" meg til etterpå. Jeg er på en måte redd for å miste mamma, også, om du skjønner.

Men uansett hvordan jeg snur på det, så føles det vanskelig. Jeg tror jeg er litt konfliktsky, også. Altså, jeg er i utgangspunktet ikke redd for konflikter, jeg skyr helst bare dem der jeg er over halvveis sikker på at jeg ikke vil klare å forholde meg noenlunde saklig. Og når det er såpass mye følelser involvert, ser jeg for meg at saklighetsnivå-evnene mine, kommer til å være merkbart mangelfulle. Og sånt finner man ikke konstruktive løsninger av.

Det hjelper heller ikke at mamma er den flinkeste jeg vet om til å fortelle meg at jeg innbiller meg ting. Så det skulle ikke forbause meg om jeg etter en samtale med henne, ender med å tro at jeg bare innbiller meg at de ikke har vært her enda. =P Neida, det er ikke så galt.

Men hun er veldig flink til å få meg til å føle at jeg er helt urimelig. Var vel derfor jeg startet tråden, for å se om andre også har det sånn. Om andre kanskje føler det sånn, og om det kanskje er litt rimelig å føle det sårt.

[Silfen]

Jaja, det er nå litt greit at det er flere av oss, sort of.

[Raven Emerald]

Jaja, det er nå litt greit at det er flere av oss, sort of.

På sett og vis, ja. Ikke at jeg ikke unner andre å ha interesserte foreldre. Men det er også godt å vite at det er noen der ute som forstår hvordan det føles.

[AnonymBruker]

På sett og vis, ja. Ikke at jeg ikke unner andre å ha interesserte foreldre. Men det er også godt å vite at det er noen der ute som forstår hvordan det føles.

Passer dette for din familie?

http://www.psychologytoday.com/blog/the-legacy-distorted-love/201109/grief-is-not-mental-illness

Er dette din mor?

http://www.willieverbegoodenough.com/is-your-mother-narcissistic/

Jeg trodde i mange år at det var meg det var noe feil med, men inni meg var det en stemme som sa at det er ikke normalt at en mor oppfører seg sånn. Min mor sa nemlig også alltid at det var meg ikke henne. At jeg var for sensitiv, at jeg ikke skjønte humor, at jeg var nærtagende og alltid overdrev.

Nei, jeg gjorde faktisk ikke det. Min mor er ikke som andre mødre

Anonymous poster hash: 36fe2...d39

[Gjest åffårno]

Jeg tror det er det som bekymrer meg litt, det å "stille ultimatum". Terskelen for det er litt høyere når jeg ikke har pappa å "støtte" meg til etterpå. Jeg er på en måte redd for å miste mamma, også, om du skjønner.

Men uansett hvordan jeg snur på det, så føles det vanskelig. Jeg tror jeg er litt konfliktsky, også. Altså, jeg er i utgangspunktet ikke redd for konflikter, jeg skyr helst bare dem der jeg er over halvveis sikker på at jeg ikke vil klare å forholde meg noenlunde saklig. Og når det er såpass mye følelser involvert, ser jeg for meg at saklighetsnivå-evnene mine, kommer til å være merkbart mangelfulle. Og sånt finner man ikke konstruktive løsninger av.

Det hjelper heller ikke at mamma er den flinkeste jeg vet om til å fortelle meg at jeg innbiller meg ting. Så det skulle ikke forbause meg om jeg etter en samtale med henne, ender med å tro at jeg bare innbiller meg at de ikke har vært her enda. =P Neida, det er ikke så galt.

Men hun er veldig flink til å få meg til å føle at jeg er helt urimelig. Var vel derfor jeg startet tråden, for å se om andre også har det sånn. Om andre kanskje føler det sånn, og om det kanskje er litt rimelig å føle det sårt.

Jeg ville tatt det den mest diplomatiske måten - og det er ikke å stille ultimatum,

Det du gjør er å trekke frem hendelser, forklare hvordan du føler rundt det, at du lenge har tenkt på at det er poengløst med kontakt om hun ikke er interessert - om om hun synes dette er OK.

Jeg ville lagt med at du oppfatter at hun nettopp er flink til å bortforklare/ignorere oppfattelser med "nå finner du på ting", og at du ikke er interessert i den tilbakemeldingen.

Du vil vite; har hun tenkt å endre på situasjonen nå som hun vet hvordan du føler det - ja eller nei.

Da gir du henne en reell anledning til å forklare sin side av saken på en ordentlig måte(altså korrigere deg og si at du er urimelig med gode begrunnelser som du kan ha sjanse til å "møte på halvveien") - og - du forklarer hva du oppfatter før du tar en avgjørelse hn kan trekke på skuldrene og si "jeg var ikke delaktig i den avgjørelsen".

Du må altså "tvinge" henne til å ta en refleksjon på det på en ordentlig måte - og det er vanskelig, for da må dere begge legge bort den kommunikasjonsformen dere jo har bygd opp gjennom alle år.

Altså; jeg praktiserer ikke dette selv i særlig grad - derfor jeg vet at det motsatte ikke virker

Når det er sagt så er det langt verre ting enn at din mor ikke besøker deg særlig sålenge hun synes det er OK at du besøker henne.

Men om dette er dealbreaker for deg så er det jo det og det bør hun få vite om.

Eller; iallefall få vite om hvordan du føler det, og at dersom hun ikke endrer på noe eller møter deg på halvveien så er det et signal om at hun synes det er helt greit at du føler det sånn.

Sjøl hadde jeg nok følt ekstra på det iom at både din far ikke er tilstede, og at din bror var på Utøya - jeg hadde nok opplevd valgene hennes som ekstra uforståelige i den sammenhengen. Det burde du jo si om det er slik for deg også.

[AnonymBruker]

de liker vel ikke å dra til utlandet, for noen er det slik at de kan dra hvor som helst, over hvilke avstander som helst innelands, men til utlandet vil de ikke

Anonymous poster hash: c5105...706

[Raven Emerald]

de liker vel ikke å dra til utlandet, for noen er det slik at de kan dra hvor som helst, over hvilke avstander som helst innelands, men til utlandet vil de ikke

Anonymous poster hash: c5105...706

De reiste nylig ut av landet en uke. Så tror ikke det ligger der. De var også på utenlandsturer med mine yngre søsken, etter at jeg flyttet hjemmefra.

De viste seg ikke nevneverdig da jeg bodde i samme land, heller.

Det blir vel til at jeg bare gir opp å invitere dem, og lar være å reise dit uten "personlig invitasjon"; hittil har jeg stort sett dratt dit på eget initiativ.

[Gjest åffårno]

De reiste nylig ut av landet en uke. Så tror ikke det ligger der. De var også på utenlandsturer med mine yngre søsken, etter at jeg flyttet hjemmefra.

De viste seg ikke nevneverdig da jeg bodde i samme land, heller.

Det blir vel til at jeg bare gir opp å invitere dem, og lar være å reise dit uten "personlig invitasjon"; hittil har jeg stort sett dratt dit på eget initiativ.

Men da er du også klar over at hun aldri får med seg at du faktisk har den oppfattelsen av ting og at du ender opp med å bli enda mer frustrert uten å få utløp for frustrasjonen og få svar på spørsmål?

[FangeLiv]

Vi bor ca 3 timer unna besteforeldrene på begge sider.

Alle besteforeldrene vil gjerne ha besøk av barnebarna, og vi har sagt at det er jo mye lettere for to voksne å reise 3 timer enn det er for to barn å gjøre det samme.

Det har blitt forstått og de er her ofte (1-2 ggr i måneden, mens vi er der ca 1-2 ggr i halvåret.).

Syns det er fair jeg.

[Raven Emerald]

Men da er du også klar over at hun aldri får med seg at du faktisk har den oppfattelsen av ting og at du ender opp med å bli enda mer frustrert uten å få utløp for frustrasjonen og få svar på spørsmål?

Ja, men når jeg allerede vet hvordan hun vil reagere, og at vi ikke kommer til å komme noen vei, vet jeg ikke om jeg orker å utsette meg selv for nok et forsøk.

Hadde jeg trodd at hun ville ta meg alvorlig, hadde det vært verdt det. Men dette er dama som mente jeg faket vondt i armen fordi jeg sa at det ble mer vondt hver gang jeg tok et skritt (hadde falt ned fra et klatrestativ). Da var jeg rundt 12.

Om hun ikke tok meg på alvor da, regner jeg ikke med hun vil gjøre det nå.

Armen var hoven og i den dystre enden av fargeskalaen i vel to måneder. For de som tenkte jeg faket. Røntgen viste ingenting.

Kanskje jeg bare er redd for å få bekreftet at jeg er like uviktig som jeg føler meg. Teit, men..