Hva synes du om at andre korrigerer ditt barn?

[AnonymBruker]

En annen grunn til at jeg oftest reagerer negativt er nok fordi de fleste som snakker til barnet mitt, altså fremmede, tar han for å være 1-2 år eldre enn det han egentlig er. Dette er jo misforståelser, siden de tror de snakker til en 5-åring (han er treåring), men jeg blir likevel irritert.

Den der frykter jeg også litt, selv om det ikke har vært noe problem ennå. Gutten på 20 mnd ser ut som en 3-4 åring i kroppen/høyde, så kan kanskje bli episoder etterhvert som han nå begynner å bevege seg litt mer på egenhånd.

Anonymous poster hash: 6ee02...3af

[AnonymBruker]

Det eneste barnet jeg pleier å omgås er min niese, og jeg korrigerer henne selv om foreldrene er der. Altså... jeg vet hvor grensen går, men selv om foreldrene er i samme hus, så får de ikke med seg alt.

Jeg kjefter ikke, men jeg kan nok bruke en litt strengere stemme. Selv om mamma og pappa ikke får det med seg, så betyr jo ikke det at man kan gjøre som man vil.

Anonymous poster hash: be937...bf8

[Version 2.0]

Den der frykter jeg også litt, selv om det ikke har vært noe problem ennå. Gutten på 20 mnd ser ut som en 3-4 åring i kroppen/høyde, så kan kanskje bli episoder etterhvert som han nå begynner å bevege seg litt mer på egenhånd.

Anonymous poster hash: 6ee02...3af

Det blir nok det. Du kommer nok til å oppleve at mange ser på han som lettere tilbakestående når han ikke svarer tilbake i flytende setninger. Fikk mange spørsmål om han hadde talefeil og så videre, og når jeg sa hvor gammel han egentlig var så fikk de lettere sjokk.

Også er det jo det med at folk forventer at de skal oppføre seg bedre. For eksempel på flyreiser har jeg fått mange stygge blikk da barnet mitt var hysterisk på fanget mitt gjennom 2 timer. På dette tidspunktet var han bare 18 mnd, men så allerede ut som om han var langt over 2 år. Fikk også masse spørsmål av besetningen på flyet om når han var født osv.

På en annen flytur skulle vi gå litt om bord i flyet på grunn av at han var veldig urolig i setet, og da klarte han å snuble å søle kaffe over en dame, noe jeg selvsagt unnskyldte. Hun ble drittsur for at ikke ungen selv kunne si unnskyld. Jeg forklarte da at ungen min veldig nylig hadde lært seg å gå, og at han ikke kunne snakke ennå.

[onyx]

For min del så kommer det an på hva og hvordan det gjøres. Er det en situasjon der barnet mitt er utsatt for fare eller plager/skader andre mennesker eller dyr, så er det helt greit, men det gjøres på en skikkelig mpte og ikek med skriking og kjefting. Selv ville jeg kun reagert i slike situasjoner og ikke på oppførsel som ikke nødvendigvis møter min personlige preferanser.... Å kjefte på andre barn fordi de oppfører seg på en annen måte enn ens egen standrad er en uting, i tillegg er det veldig mange som ikke tar høyde for at barna kanskje ikke kjenner det "lokale reglene" på f.eks. lekeplassen.

[Raven Emerald]

For min del så kommer det an på hva og hvordan det gjøres. Er det en situasjon der barnet mitt er utsatt for fare eller plager/skader andre mennesker eller dyr, så er det helt greit, men det gjøres på en skikkelig mpte og ikek med skriking og kjefting. Selv ville jeg kun reagert i slike situasjoner og ikke på oppførsel som ikke nødvendigvis møter min personlige preferanser.... Å kjefte på andre barn fordi de oppfører seg på en annen måte enn ens egen standrad er en uting, i tillegg er det veldig mange som ikke tar høyde for at barna kanskje ikke kjenner det "lokale reglene" på f.eks. lekeplassen.

Men er det ikke bra at barna lærer seg de lokale reglene, og at andre har en annen standard for hva de synes er grei oppførsel og ikke, da?

[Lemming]

For min del så kommer det an på hva og hvordan det gjøres. Er det en situasjon der barnet mitt er utsatt for fare eller plager/skader andre mennesker eller dyr, så er det helt greit, men det gjøres på en skikkelig mpte og ikek med skriking og kjefting. Selv ville jeg kun reagert i slike situasjoner og ikke på oppførsel som ikke nødvendigvis møter min personlige preferanser.... Å kjefte på andre barn fordi de oppfører seg på en annen måte enn ens egen standrad er en uting, i tillegg er det veldig mange som ikke tar høyde for at barna kanskje ikke kjenner det "lokale reglene" på f.eks. lekeplassen.

Hvilke lokale regler finnes på en lekeplass?

Er det ikke generelt bare vanlig folkeskikk som gjelder? Ikke ta fra, ikke bølle, osv..... ?

[Gjest celine]

Helt ok hvis korreksen er berettiget Det kan være at andre ser hva mine barn driver med, før jeg gjør det, og rekker å reagere først. Er takknemlig for at noen tar tak i det!

Samtidig har jeg ikke noe problem med å snakke til andres barn, hvis det er nødvendig..

[Gjest Lite nytt]

Så lenge det er berettiget så er det greit for meg. Om det er noe jeg ikke ser, så kan godt andre si i fra til barna mine. Om jeg ikke ser at han eller hun dytter noen, så kan godt mora til den ble dytta si i fra. Kjefting og smelling er ikke akseptabelt mot mine barn, heller ikke fra meg.

Si i fra på en skikkelig måte slik at de forstår at det de gjorde var galt, så er det helt ok.

[ViljaH]

Helt flott om det er velbegrunnet, sier ifra på ordentlig måte. Spesielt hvis det er din hund eller sofa eller hva som må beskyttes. Men jeg liker ikke at andre skal korrigere når jeg er der og gjør det selv, skal liksom være litt tydeligere enn meg. Jeg vet at barnet mitt hører best på medium korreks, ikke streng.

[Lemming]

ViljaH, JA! Det har jeg også opplevd! DET er irriterende! Når man allerede har sagt i fra, og noen bare MÅ si ifra de også.

Jeg tenker at det må være en ekkel opplevelse for et barn, når det plutselig kommer tilsnakk fra "alle kanter". Utrolig unødvendig.

[hjärterdam]

Jeg setter stort sett pris på om andre korrigerer dårlig atferd hos mine barn - selvsagt med det forbehold at det blir gjort på en ordentlig måte.

Det er mye sant i ordtaket "it takes a village to raise a child" ;-)

Veldig enig i denne.

Andre kan godt snakke til barnet mitt, men jeg reagerer sterkt på når noen snakker til barnet mitt på en måte som ikke er OK. Med det mener jeg at mitt (og alle andres) barn skal snakkes til og med på samme måte som man snakker til og med en voksen, man skal lytte og ikke kjefte.

Edit: Vil legge til det Vilja skrev. Om jeg allerede har snakket til barnet så er det i 99,9% av tilfellene nok, da trenger det ikke andres korreks.

Endret 23. august 2013 av hjärterdam

[yxnyx]

Hjelpes, her var det mye "hvis det er berettiget" og "hvis det blir gjort på en ordentlig måte"!

Høres ut som mange har høye terskler for hva som er berettiget og hva som er en uordentlig måte å gjøre ting på også.

Angående berettiget, så har jeg gjennom hele min karriere som mor (4 barn, den eldste er 15) aldri møtt noen som irettesetter barn uten grunn, bare fordi de synes det er gøy. Utrolig, men sant!

Og angående "ordentlig måte", med mindre det er snakk om fysisk eller psykisk mishandling, så har barn virkelig ikke vondt av å lære at folk er forskjellige, snakker forskjellig og reagerer forskjellig på ting.

De som unnskylder seg med at "barnet responderer bedre på medium korreks": ja det er vel og bra, men i en øyeblikkssituasjon er det faktisk helt irrelevant, i tillegg til umulig å vite, hva som er den ideelle måten å tilnærme seg dette spesifikke barnet på. Ser jeg et barn som sparker en hund bruker jeg ikke tid på å filosofere over hva slags korreks som funker best på nettopp dette barnet. Da sier jeg rett og slett strengt at sånn er det stygt å gjøre, det må du slutte med. Å bruke den optimale korreks i hverdagslivet ellers er noe den som er viktigste omsorgsperson får finne ut av og jobbe med.

[Gjest Maman]

Jeg syns det er helt greit om andre korrigerer mitt barn, i hvert fall hvis jeg ikke er helt til stede selv. Spesielt i forhold til hunder og andre dyr.

Men det er ikke greit om hun hadde blitt korrigert på noe jeg ikke syns er feil. Nå har ikke det skjedd ennå med barnet mitt, men har vært i mange andre situasjoner der forbipasserende har feks kommentert hunden min. Han var valp og klødde i gommene, og gikk og tygde på en plastdings han hadde funnet på gaten. Da fikk jeg en kommentar på at jeg ikke måtte la hunden min tygge på søppel. En annen gang fikk jeg "refs" fra en forbipasserende fordi hunden hadde prøvd å spise glass og jeg prøvde å åpne munnen hans for å få det ut. Måtte ikke gjøre slikt mot den stakkars hunden, må vite..

(Sånn er det å bo i Oslo vest)

Slike ting, om noen hadde blandet seg på den måten i forhold til barnet mitt, hadde gjort meg meget provosert.

[AnonymBruker]

Jeg har vurdert å gi en real oppvekker verbalt sett til både foreldre og barn når de lar barna sine kaste steiner etter duer etc.

Da er jeg ikke pen og pyntelig - dersom barna er gamle nok til å vite at det er feil.

Ellers er det nå engang slik at selv om det garantert kan være litt flaut eller irriterende, så skal jo barna sosialiseres i storsamfunnet og kan først og sist lære seg at regler innenfor vår familie kun gjelder der - og ute må vi faktisk tilpasse oss andre.

Hadde overhodet ikke blitt sur om noen korrigerte mine barn ifht oppførsel ovenfor dyr osv - bedre det enn at de blir bitt, liksom. Hvilken kan skje når barn er uforsiktige.

Anonymous poster hash: 80ad2...4e6

[Atrix]

Syntes det spørs hvordan de sier ifra og for hva de sier ifra om.

Er det på en ok måte, er det selvfølgelig helt greit.

Syntes imidlertid det er vanskelig selv å si ifra til andres barn, dersom foreldrene deres er til stede. Føler liksom at dette får være foreldrenes oppgave på en måte.

[Nusseli]

Absolut, säg till om mitt barn inte har helt kontroll (eller om jag tappat kontrollen för en sekund). Jag säger också till andras barn.

Det värsta var väl när jag en gång sa till två pojkar mellan 7 - 11år som SMAKADE på "kærligheter" (slickepinnar) i affären och lade tillbaka. Föräldrarna sa ingenting och jag fick ett surt svar tillbaka av de två skitungarna, de hade nämligen precis fått mobiltelefoner så de kunde göra vad de ville.........


Det är bara en gång som mitt barn har blivit sagt till i en situation jag inte tyckte var nödvändig. Mitt barn ville sitta i mitt knä medan vi åt ihop med en väninna och hennes barn. För det mesta gör vi inte så, men ibland så är vi extra kärleksfulla mot varann och idag var en sådan dag. Barnet ville sitta i mitt knä och det var HELT OK för mig. Då börjar min väninna säga till barnet att det beter sig som en liten bebis och bebis är det ju absolut inte. Blablabla. Jag sa självklart ifrån om att det var OK för mig men hon fortsatte ändå, det slutade med att jag hellre lät barnet gå ner på golvet och leka.

Vi har alla olika regler, inte låt dina regler gå ut över mitt barn så länge det inte är hemma hos dig och väsentligt. Sunt förnuft får du ALLTID använda utan att det gör någonting :-)

[Teriyaki]

Jeg synes det er litt ekkelt å korrigere andres barn, men noen ganger må man.

Da vi var i Tyrkia var vi på en lekeplass hver kveld utenfor resturantområdet. Da sønnen min på da 1,5 år satt i sklien (forholdsvis høy sklie) på tur til å skli ned, kom en annen gutt, rundt fem-seks år klatrende opp sklien. Jeg så fort rundt meg for å se etter foreldrene, som jeg så stor et stykke unna og så det hele. Ettersom de ikke gjorde noe, og gutten var kommet helt opp til min gutt og jeg tydelig så at sønnen min synes det var ekkelt at den fremmede gutten kom slik, og skulle til å klatre over sønnen min, så reiste jeg meg, ta til gutten at det er ikke lov å klatre opp sklien. Han bare så helt upåvirket på meg, så jeg plukket ungen opp og løftet han ned fra sklien.

Foreldrene stod der like tafatte og brydde seg ikke. Virker som om de rett og slett tenkte at andre like greit kunne oppdra ungen. Det er altså oppfatningen min etter flere dager på rad hvor jeg hadde observert dem og gutten.

Generelt sett så pleier jeg å la foreldrene til ungene korrigere barna, og det tror jeg de aller fleste gjør. Men når foreldrene ikke er tilstede, eller rett og slett ikke bryr seg, så må det være lov å korrigere andres barn.

Endret 23. august 2013 av Teriyaki

[AnonymBruker]

Jeg synes det er litt ekkelt å korrigere andres barn, men noen ganger må man.

Da vi var i Tyrkia var vi på en lekeplass hver kveld utenfor resturantområdet. Da sønnen min på da 1,5 år satt i sklien (forholdsvis høy sklie) på tur til å skli ned, kom en annen gutt, rundt fem-seks år klatrende opp sklien. Jeg så fort rundt meg for å se etter foreldrene, som jeg så stor et stykke unna og så det hele. Ettersom de ikke gjorde noe, og gutten var kommet helt opp til min gutt og jeg tydelig så at sønnen min synes det var ekkelt at den fremmede gutten kom slik, og skulle til å klatre over sønnen min, så reiste jeg meg, ta til gutten at det er ikke lov å klatre opp sklien. Han bare så helt upåvirket på meg, så jeg plukket ungen opp og løftet han ned fra sklien.

Foreldrene stod der like tafatte og brydde seg ikke. Virker som om de rett og slett tenkte at andre like greit kunne oppdra ungen. Det er altså oppfatningen min etter flere dager på rad hvor jeg hadde observert dem og gutten.

Generelt sett så pleier jeg å la foreldrene til ungene korrigere barna, og det tror jeg de aller fleste gjør. Men når foreldrene ikke er tilstede, eller rett og slett ikke bryr seg, så må det være lov å korrigere andres barn.

Er det en sånn allmenn regel eller? Jeg lar ungene mine klatre opp sklien, men ikke slik at det ødelegger for de som skal skli ned. MEN det er jo en uting med foreldre som lar småungene okkupere apparater beregnet for større barn.. Man skal ta hensyn begge veier, nemlig. Opplever det hele tiden. Hva er greia med å la småunger som knapt kan gå sitte i evigheter øverst/nederst i sklia og vente på hva? Kanskje gutten faktisk hadde ventet lenge på at du og din ungen skulle bli ferdige?

Anonymous poster hash: 124cc...33e

[Teriyaki]

Er det en sånn allmenn regel eller? Jeg lar ungene mine klatre opp sklien, men ikke slik at det ødelegger for de som skal skli ned. MEN det er jo en uting med foreldre som lar småungene okkupere apparater beregnet for større barn.. Man skal ta hensyn begge veier, nemlig. Opplever det hele tiden. Hva er greia med å la småunger som knapt kan gå sitte i evigheter øverst/nederst i sklia og vente på hva? Kanskje gutten faktisk hadde ventet lenge på at du og din ungen skulle bli ferdige?

Anonymous poster hash: 124cc...33e

Her var det mange spekulasjoner.

Først: En allmenn regel er det ikke, men dette lærer jeg sønnen min for å unngå situasjoner hvor han stiller seg i veien for andre barn.

Vet ikke hvordan dine unger har vært som 1,5-åringer, men min lærte seg å gå rett før han ble ett år, og klarte fint å gå opp trappen, sette seg i sklien og skli ned, han kunne springe, klatre og satt overhode ikke og okkuperte lekeapperatet. For noe tøv at den kun skulle være beregnet for eldre barn. Sklier er beregnet for alle barn som klarer, og har lyst til å klatre opp og skli ned. Og dersom andre barn satt og ventet, så gikk jeg bort til gutten og fikk han til å skli ned, ettersom han av og til kunne være litt treg.

Denne gutten kom løpende fra andre siden av plenen og bort til sklien og han klatret opp, kom helt opp mot ansiktet til gutten min og skulle til å klatre over han. En seksåring burde vite at man tar trappen opp og venter på tur sånn som alle andre barn gjør.

Også lurer jeg, hvor fikk du fra at ungen min hadde sittet i en evighet? Han holdt på å sette seg ned for å kunne skli ned i det gutten begynte å klatre opp sklien.

Klart, jeg er sikkert litt streng på dette med folkeskikk, vente på tur osv. Men det er jeg faktisk ganske nøye på, for det er det jeg anser som viktig når det kommer til oppdragelse.

Det gjør ikke nødvendigvis noe i seg selv at barna klatrer opp sklien, men nå har de veldig lett for å glemme seg, og begynne å klatre samtidig som andre barn er på tur til å skli ned. Derfor tenker jeg det er fint å lære dem til å ta den riktige veien opp.

Endret 23. august 2013 av Teriyaki

[AnonymBruker]

Og kanskje det DU anser som god oppdragelse, altså din personlige preferanse, ikke nødvendigvis er allmenngyldige regler? For alt du vet, det kan faktisk være at det var du som ikke var oppdatert på lokal folkeskikk?

Anonymous poster hash: 124cc...33e