Hva synes du om at andre korrigerer ditt barn?

[Lemming]

Jeg synes stort sett det er ok, ja. Nå er gutten min blitt 8år, men da han var liten gjorde det ofte mer inntrykk hvis andre snakket til han.

Men jeg har og reagert på enkelte irettesettelser. Blant annet en venninne som kunne komme på besøk på dagtid og ha med seg godteriposer, men ville ikke dele med ungen. Belærte poden om at det var uhøflig å mase etter godter. Tenker at jeg ikke setter meg ned å gomler godteri med unger tilstede jeg, om jeg ikke vil dele.

[Raven Emerald]

Jeg synes stort sett det er ok, ja. Nå er gutten min blitt 8år, men da han var liten gjorde det ofte mer inntrykk hvis andre snakket til han.

Men jeg har og reagert på enkelte irettesettelser. Blant annet en venninne som kunne komme på besøk på dagtid og ha med seg godteriposer, men ville ikke dele med ungen. Belærte poden om at det var uhøflig å mase etter godter. Tenker at jeg ikke setter meg ned å gomler godteri med unger tilstede jeg, om jeg ikke vil dele.

Det er da du skulle korrigert henne med et "nei, om du ikke deler med andre, må du sette fra deg godteposen, så kan du få den igjen når du drar".

[Armitage]

Jeg har gjort det en gang og det var når ei lita jente var stygg med ei høne. Det var i dyreparken i Kristiansand faktisk. Inne på det området hvor man kan gå inn og klappe husdyr.

Jeg så meg rundt først for å se om jeg kunne se noen som var i følge med jenta, men så ingen. Hun drev å kasta håndfuller med grus på høna. Jeg sa strengt i fra at sånn gjør man ikke med dyra.

Snakka til noen unger som lekte i rulletrappa på senteret hvor jeg jobber også, men det var mest fordi jeg får angst når jeg ser unger som leker i rulletrappa. De kan jo ramle ned eller klemme fingre osv.

Ellers så bryr jeg meg ikke opp i hva andres barn gjør, så lenge det ikke er hærverk eller noe som er farlig.

[Silfen]

Man deler. Og man tigger ikke. Det kommer jo an på alder, men tigging er en uting. Men man deler altså. Så der er det jo venninnen din som utviser dårligst dømmekraft.

Her kommer nabojenten stadig vekk med "kan jeg få?". Jeg sier ofte nei, fordi det er en uting å skulle ha is bare fordi hun vet det er is i frysen eller godteri bare fordi hun vet det er i skuffen. Men jeg deler altså med alle når resten av gjengen får.

[Lemming]

Det er da du skulle korrigert henne med et "nei, om du ikke deler med andre, må du sette fra deg godteposen, så kan du få den igjen når du drar".

Jeg har en annen venninne som også har barn, og en dag fortalte hun at akkurat det samme hadde skjedd hjemme hos dem. Neste gang hu kom på besøk og hadde godter med seg hadde venninna mi bare tatt fram en skål og helt alt oppi, og satt skålen på salongbordet. Hun ble lettere paff! Og sa ingenting på det!

[Lemming]

Silfen: Jeg er helt enig - tigging er en uting, og j**** irriterende! Men det var ikke det som var tilfellet her da..

[Silfen]

Silfen: Jeg er helt enig - tigging er en uting, og j**** irriterende! Men det var ikke det som var tilfellet her da..

Nei, som sagt, så er det jo venninnen din som ikke er oppdratt i ditt tilfelle.

[Gjest Magdalene]

Så fremt barnet fortjener korreks og jeg ikke er tilstede for å gjøre det, så er det helt greit. Jeg regner med at de fleste voksne vet hvor grensen går.

Signerer.

Om mine barn gjør noe de ikke bør, uten st jeg ser det, håper jeg voksne som ser det sier i fra.

Selv tar jeg ikke fem øre for å snakke til andres unger, selv om foreldrene er der, om foreldrene ikke gjør noe selv.

[Ciara]

Dersom mitt barn trenger korreks og jeg ikke ser det, setter jeg STOR pris på at folk griper inn og gjør det for meg, det skulle bare mangle! (selvfølgelig gitt at det gjøres på en ok måte osv)

For meg stikker det IKKE i mammahjertet i så fall, jeg er mer der at jeg føler at jeg burde fått det med meg selv

Helt enig!

[Version 2.0]

Dersom det blir gjort på en ordentlig og respektabel måte, så er det helt greit. Men jeg har opplevd å reagere negativt på andre som har irettesatt mitt barn, i sær mine egne familiemedlemmer som sønnen min ser 1-2 ganger i året. De kjenner han ikke og forstår ikke min pedagogiske tilnærming. De er tilhengere av en autoritær oppdragelseslære, og i sær under spising kunne de for eksempel henge seg veldig opp i hvordan han spiste med hendene, at han spiste for raskt og sølte mye, og så videre. Gutten var 2 år da de startet med dette. Jeg synes det er meget provoserende.

En annen grunn til at jeg oftest reagerer negativt er nok fordi de fleste som snakker til barnet mitt, altså fremmede, tar han for å være 1-2 år eldre enn det han egentlig er. Dette er jo misforståelser, siden de tror de snakker til en 5-åring (han er treåring), men jeg blir likevel irritert.

[Vera Vinge]

Hvis noen ser at mitt barn gjør noe galt, uten at jeg får det med meg, håper jeg at de sier fra, ja. Jeg vil jo at barnet skal lære å oppføre seg ute blant folk. Så lenge det gjøres på en ordentlig måte. Jeg syns ikke man trenger å ta fram den strengeste stemmen når man snakker til fremmede barn.

Jeg var selv et svært høflig barn, som sjelden gjorde noe galt. Men husker en gang jeg fikk kjeft av en fremmed mann, og det satt i lenge. Er man et barn som er litt forsiktig og egentlig kan å oppføre seg, men gjør noe ubetenksomt f.eks, kan det bli vel tøft om det sies fra veldig strengt. Og så har det jo litt med alder å gjøre. Om noen hadde irettesatt sønnen min på 1,5, håper jeg de hadde vært litt mer tålmodige enn om det var et større barn. Om man snakker til et barn som ennå snakker lite og ikke forstår alt som sies, ei heller alt hva som er rett og galt, tenker jeg at man skal være mer nennsom enn når man snakker til et barn som bør være gammelt nok til å forstå at det plager andre f.eks.

[AnonymBruker]

Dersom det blir gjort på en ordentlig og respektabel måte, så er det helt greit. Men jeg har opplevd å reagere negativt på andre som har irettesatt mitt barn, i sær mine egne familiemedlemmer som sønnen min ser 1-2 ganger i året. De kjenner han ikke og forstår ikke min pedagogiske tilnærming. De er tilhengere av en autoritær oppdragelseslære, og i sær under spising kunne de for eksempel henge seg veldig opp i hvordan han spiste med hendene, at han spiste for raskt og sølte mye, og så videre. Gutten var 2 år da de startet med dette. Jeg synes det er meget provoserende.

En annen grunn til at jeg oftest reagerer negativt er nok fordi de fleste som snakker til barnet mitt, altså fremmede, tar han for å være 1-2 år eldre enn det han egentlig er. Dette er jo misforståelser, siden de tror de snakker til en 5-åring (han er treåring), men jeg blir likevel irritert.

Hvis barnet ditt blir så ofte irettesatt av andre så er det faktisk mulig at det er din oppdragelsesmetode av barnet som det er noe galt med. Ikke de og ikke ungen som ikke vet bedre.

Anonymous poster hash: d8096...ac2

[AnonymBruker]

Jeg gir i blant beskjed, men forsøker å unngå det. Men barnet som gjentatte ganger forsøkte å komme inn til meg i prøverommet fikk klar beskjed om at slikt gjør man ikke, og nå går du bort herfra!

Anonymous poster hash: 34ea4...af9

[Gjest navnelapp]

Hvis barnet ditt blir så ofte irettesatt av andre så er det faktisk mulig at det er din oppdragelsesmetode av barnet som det er noe galt med. Ikke de og ikke ungen som ikke vet bedre.

Anonymous poster hash: d8096...ac2

Å korrigere ein toåring som grisar når han et? I think not. Ein toåring kan hjelpast til å spise betre, men ikkje oppdragast til det.

[Harlekin]

Jeg er en av disse (åpenbart få, skal man tro kommentarene i tråden mammaene som nok ville fått et "stikk" i hjertet om mitt barn ble irettesatt av andre og lei seg. Men det har nok med at jeg er et følsomt menneske på alle områder, og spesielt når det gjelder mitt barn. Men, det betyr ikke at jeg ikke mener andre kan snakke til henne hvis det trengs! Er den voksne rolig, saklig og grei i stemmen, er det bare positivt (sure kommentarer og kjefting tolererer jeg dog ikke). Det gjelder spesielt i situasjoner der barn gjør skade på ting eller plager andre mennesker eller dyr. Jeg lar for eksempel ikke jenta mi jage duer, og jeg har lyst til å å si ifra til barn som gjør det.

[Teriyaki]

Å korrigere ein toåring som grisar når han et? I think not. Ein toåring kan hjelpast til å spise betre, men ikkje oppdragast til det.

Enig. Jeg oppfordrer sønnen min til å bruke gaffel, men noen ganger sliter han, og da lar jeg han bruke den andre hånden til å hjelpe med, men passer på å rose når han spiser med gaffel.

Og til trådens tema: ja, jeg synes det er helt greit. Så lenge det gjøres på en ordentlig måte, da. Mulig jeg hadde fått et stikk i hjertet hvis sønnen min var som jeg da jeg var liten (fikk tårer i øynene og ble kjempelei meg hvis jeg fikk kjeft av andre enn mamma), men det er han ikke. Han tåler det ganske fint, selv om han synes det er litt mer ubehagelig enn når jeg gjør det.

[Version 2.0]

Hvis barnet ditt blir så ofte irettesatt av andre så er det faktisk mulig at det er din oppdragelsesmetode av barnet som det er noe galt med. Ikke de og ikke ungen som ikke vet bedre.

Anonymous poster hash: d8096...ac2

Hvor skrev jeg at det skjer ofte? Det skjer faktisk aldri utenom når jeg er på besøk hos familien min.

Det nederste avsnittet handlet om årsakene til at jeg som oftest reagerer negativt når fremmede SNAKKER til barnet mitt, ikke TILSNAKK.

Det er ingenting galt med min oppdragelsesmetode.

[AnonymBruker]

Hvor skrev jeg at det skjer ofte? Det skjer faktisk aldri utenom når jeg er på besøk hos familien min.

Det nederste avsnittet handlet om årsakene til at jeg som oftest reagerer negativt når fremmede SNAKKER til barnet mitt, ikke TILSNAKK.

Det er ingenting galt med min oppdragelsesmetode.

Det vil tiden vise.

Anonymous poster hash: d8096...ac2

[AnonymBruker]

Så fremt barnet fortjener korreks og jeg ikke er tilstede for å gjøre det, så er det helt greit. Jeg regner med at de fleste voksne vet hvor grensen går.

Enig. Jeg vil gjerne ha en sjanse til å gjøre det selv om det er tydelig at jeg er der (holder vogna, leker med henne, har startet med å prate til henne f.eks). Men syns det er helt greit at andre prater til 3-åringen min om jeg ikke ser det, så lenge det gjøres på en skikkelig måte. Hun må lære seg at man oppfører seg ordentlig selv om mamma/pappa ikke er til stede, og at det ikke bare er vi som bestemmer overalt.

Anonymous poster hash: ae456...8a5

[Version 2.0]

Det vil tiden vise.

Anonymous poster hash: d8096...ac2

Jepp. Men så er jeg heller ikke alene om å forme livet hans. Man blir ikke den man er ene og alene på grunn av sine foreldre. Det er jeg selv et prakteksemplar på!