Tråden om psykisk helse

[Gjest Reza08]

Tenkte å lage en tråd hvor alle som vil kan fortelle om sine psykiske plager, vonde opplevelser, tunge tanker o.l. Her kan du både fortelle om hva som plager deg, samtidig som du kan få trøst/støtte/hjelp fra andre.

Viktigheten av å få luftet tankene, få andres synspunkter og kanskje litt støtte i en vond periode er essensielt for de fleste. Håper dere kan få noe ut av denne tråden.

[Magnifique]

.

Endret 14. februar 2018 av Magnifique

[agirlandagun]

Jeg har følt meg ofte ensom i det siste. Er det en tilfeldighet at du har bilde av Jesus på profilbildet ditt?

[Gjest Reza08]

Hei!

Utrolig flott tråd!

Jeg har også slitt, og vet veldig godt hvordan vonde tanker kan ta over hverdagen. Det er også viktig å få utløp for dem, slik at de ikke sitter og gnager.

Tusen takk for positiv respons. Så bra at du setter pris på den. Vet hvordan det er å ligge nede, og vet at mange andre sliter eller har slitt. Hverdagen kan være utrolig tøff å takle i perioder. Vi har så mye å forholde oss til, en dag kan vi rett og slett få så mye over oss på en gang, at alt tar overhånd.

Derfor er det viktig å få snakket ut om hva som tynger på. Hvis man aldri snakker med noen om det så kan situasjonen bli enda tyngre å bære på.

[Cammomille]

Møtte veggen med et brak for ca et år siden. Har fått påvist PTSD og er under utredning for mer. Går gjennom et behandlingsforløp med fokus på traumer (en psykologspesialist og en psykomotorisk fysioterapaut) hvor jeg har planlagte innleggelser ti dager hver femte uke.

Godt initiativ til en fin tråd :-)

[Magnifique]

Tusen takk for positiv respons. Så bra at du setter pris på den. Vet hvordan det er å ligge nede, og vet at mange andre sliter eller har slitt. Hverdagen kan være utrolig tøff å takle i perioder. Vi har så mye å forholde oss til, en dag kan vi rett og slett få så mye over oss på en gang, at alt tar overhånd.

Derfor er det viktig å få snakket ut om hva som tynger på. Hvis man aldri snakker med noen om det så kan situasjonen bli enda tyngre å bære på.

Felles skjebne - felles trøst.

Det er veldig mange som sliter. Det er menneskelig å ha det vondt, og det burde ikke sees på som et tabu om noen har psykiske problemer, eller vonde tanker. Det er jo så normalt!

Dette med å få hverdagen til å funke, og samtidig ha egne problemer, kan være veldig vanskelig. Det er jeg enig i. Og som du sier, er det vanskelig å bære på egne byrder, uten å ha noen å snakke med dem om.

[Magnifique]

Møtte veggen med et brak for ca et år siden. Har fått påvist PTSD og er under utredning for mer. Går gjennom et behandlingsforløp med fokus på traumer (en psykologspesialist og en psykomotorisk fysioterapaut) hvor jeg har planlagte innleggelser ti dager hver femte uke.

Godt initiativ til en fin tråd :-)

Hvordan går det med deg nå? Er det vanskelig? Føler du at ting har blitt bedre/verre?

[Magnifique]

Jeg har følt meg ofte ensom i det siste. Er det en tilfeldighet at du har bilde av Jesus på profilbildet ditt?

Hei!

Det er aldri noe greit å være ensom. Hvorfor tror du at du er ensom?

[Gjest Galactica]

Sorry at jeg braser inn her, men jeg fikk påvist utsatt PTSD for et år siden, og har klart å jobbe meg gjennom det og er erklært frisk. Bare sånn hvis noen lurte.

[AnonymBruker]

Har anoreksi men klarer ikke få meg selv til å søke hjelp. Har nådd en bmi på 15 nå og blir bare svakere for hver dag. Lurer på hvor lenge ting kommer til å fortsette slik, er redd kroppen min plutselig bare skal kollapse enn dag. Er mye ensom og for jeg føler sykdommen tar helt over livet mitt. Jeg klarer ikke leve slik jeg vil lenger. Er bare 18 år og det er så mye jeg vil oppleve og oppnå, men anoreksien ødelegger meg. Jeg trenger hjelp, men klarer ikke få meg selv til å snakke med noen om det.

Anonymous poster hash: b8abb...df5

[Cammomille]

Hvordan går det med deg nå? Er det vanskelig? Føler du at ting har blitt bedre/verre?

Helt ærlig så føles det mye verre nå en for et år siden. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle inn i (og godt var kanskje det..). Det er skikkelig skikkelig tøff jobbing, og jeg har aldri pause fra det.

Jeg gikk fra en travel studiehverdag med hest, masse gode venner og et forhold under oppblomstring. Tilbake sitter jeg og har hatt et år permisjon fra alt. Har brukt et år sålangt, og har egentlig bare så vidt begynt. Heldigvis har ting stabilisert seg litt, så jeg prøver meg som 50% student fra august igjen.

Har hatt over 20 innleggelser på et år og har lært psykiatrien å lære med en pangstart. Jeg har fått et team på plass som inneholder en psykologspesialist, en psykomotorisk fysioterapaut, fire miljøterapauter (hvorav to psykiatriske sykepleiere) en overlege og en veldig god fastlege. Dette er alle mennesker som bidrar til at min hverdag er i ferd med å få ben å stå på igjen.

Det er skikkelig kjipe dager, og det er litt mindre kjipe dager. Jeg gleder meg til jeg kan leve et "normalt" liv igjen!!

Nå har jeg visst skrevet meg helt bort, igjen ;-)

[Magnifique]

Sorry at jeg braser inn her, men jeg fikk påvist utsatt PTSD for et år siden, og har klart å jobbe meg gjennom det og er erklært frisk. Bare sånn hvis noen lurte.

Utrolig sterkt. Og ikke minst utrolig flott! Ønsker deg lykke til videre

[Magnifique]

Helt ærlig så føles det mye verre nå en for et år siden. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle inn i (og godt var kanskje det..). Det er skikkelig skikkelig tøff jobbing, og jeg har aldri pause fra det.

Jeg gikk fra en travel studiehverdag med hest, masse gode venner og et forhold under oppblomstring. Tilbake sitter jeg og har hatt et år permisjon fra alt. Har brukt et år sålangt, og har egentlig bare så vidt begynt. Heldigvis har ting stabilisert seg litt, så jeg prøver meg som 50% student fra august igjen.

Har hatt over 20 innleggelser på et år og har lært psykiatrien å lære med en pangstart. Jeg har fått et team på plass som inneholder en psykologspesialist, en psykomotorisk fysioterapaut, fire miljøterapauter (hvorav to psykiatriske sykepleiere) en overlege og en veldig god fastlege. Dette er alle mennesker som bidrar til at min hverdag er i ferd med å få ben å stå på igjen.

Det er skikkelig kjipe dager, og det er litt mindre kjipe dager. Jeg gleder meg til jeg kan leve et "normalt" liv igjen!!

Nå har jeg visst skrevet meg helt bort, igjen ;-)

Hei.

SÅ UTROLIG TØFF DU ER! (Jeg må nesten bare si det). Det er helt vanvittig tøft gjort av deg. Du er flink! Og selv om du føler at det ikke går så bra nå, så tror jeg at all jobbingen din til slutt blir verdt det. Håper så iinderlig det for deg.

Mennesker har en tendens til å undervurdere seg selv. Det må man ikke gjøre.

[agirlandagun]

Nei

Endret 3. august 2013 av Pokemonjenta

[Cammomille]

Hei.

SÅ UTROLIG TØFF DU ER! (Jeg må nesten bare si det). Det er helt vanvittig tøft gjort av deg. Du er flink! Og selv om du føler at det ikke går så bra nå, så tror jeg at all jobbingen din til slutt blir verdt det. Håper så iinderlig det for deg.

Mennesker har en tendens til å undervurdere seg selv. Det må man ikke gjøre.

Uff!! Nå trykket jeg på rapporter isteden for svar, så håper ikke det blir krøll nå da. :-(

Tusen takk! Det varmer mer enn du kan forestille deg.

Hvordan har du tatt tak i ting? Og får du hjelp på veien?

[Gjest RihannaNavy]

Jeg er deprimert.

[agirlandagun]

Nei.

Endret 3. august 2013 av Pokemonjenta

[Magnifique]

Uff!! Nå trykket jeg på rapporter isteden for svar, så håper ikke det blir krøll nå da. :-(

Tusen takk! Det varmer mer enn du kan forestille deg.

Hvordan har du tatt tak i ting? Og får du hjelp på veien?

Det går nok bra!

:)

Jeg har det ganske greit nå, men har hatt det vondt. Sliter fremdeles med selvtilliten etter mobbing, men har begynt å innse at jeg kanskje også er verdt noe. Jeg liker faktisk å snakke/skrive om problemene mine. Det gir en viss oversikt. Også går jeg en utdannelse jeg elsker. Det gjør godt

[Magnifique]

Det er vel fordi at det er nå jeg innser at jeg har mistet alle venninnene mine. Har bare noen få venner nå som jeg snakker med om hverdagslige ting, jeg har kompensert ensomheten min ved å gjøre ting som jeg tror jeg angrer på nå... Og jeg klarer bare ikke å la vær. Jeg har rotet meg opp i "farlige" situasjoner som jeg ikke har snakket med noen om, jeg bare føler meg så alene med tankene mine. Jeg forteller ingen, ingen venner, ikke mor, ikke far, ikke søsken.

Om kveldene ligger jeg og stirrer tomt opp i veggen. Hvem er jeg? Hva har skjedd med meg? Hvilken retning er det jeg beveger meg i nå? Jeg bærer på en maske i hverdagen.

Det var leit og høre. Men hvorfor har du mistet venninnene dine? Går du på skole? Hva med å snakke med en person om disse tankene? Kan jeg foreslå helsesøster, rådgiver, eller fastlege? Eller hva med en prest?

[Cammomille]

Det går nok bra!

:)

Jeg har det ganske greit nå, men har hatt det vondt. Sliter fremdeles med selvtilliten etter mobbing, men har begynt å innse at jeg kanskje også er verdt noe. Jeg liker faktisk å snakke/skrive om problemene mine. Det gir en viss oversikt. Også går jeg en utdannelse jeg elsker. Det gjør godt

Utdannelse som man liker er en stor fordel!! Hva studerer du? Har også hatt mine runder med mobbing oppigjennom. Fæle greier det der.