Mafaldas excel-ark

[SmallTalk]

Bleier, byttetøy, yttertøy (og noen barnehager vil at de skal ha innesko).

*Puster lettet ut*

Da har vi alt på plass + litt til.

Hør på pysepusen, SmallTalk

Det viktigste når de er små, er egentlig at de har nok skiftetøy til diverse uhell (ikke bare bleie, men de krabber jo gjerne rundt i søledammene om høsten, så det går med en del skift). Og dugelig yttertøy. Du kan også høre med barnehagen når dere drar dit første dagen, det er ingen krise om han ikke har trippelt opp av alt fra dag 1. Hør om de har noen tips før du gjør de dyreste innkjøpene.

(her kan jeg skyte inn min første barnehagebommert da Susain var liten, og jeg var opptatt av å være Supermamma, helst også på utstyrsfronten. Så da det kom til dag 3 i barnehagen og jeg ikke hadde regndress på plass, løp jeg ut og kjøpte det første jeg kom over i nærmeste sportsbutikk. Som var en avsindig dyr, pustende hi-Tech dobbel shell-greie som viste seg kun å fungere i regn, ikke i sandkasser. Jaja, det gjentok seg aldri! )

Høres ut som en fin sommer, og jeg kan tenke meg at Knerten er en tøff liten badeløve!

Men det uthevede... Er det noen her som har sagt tilsvarende FØR de fikk barn? Ikke det?

Før var en tur på stranda en tur på stranda, og et teaterbesøk et teaterbesøk. Det skulle liksom mye til før det ble mislykket. Men med barn på slep er virkeligheten straks litt mer komplisert. For å si det mildt

Trippelt opp av alt? Trenger man trippelt opp av alt fra regntøy til vinterdresser og vintersko, eller bare trippelt opp med skift???

Vi har vel primært handlet inn alt vi "trenger" (som i at vi sikkert har handlet mer enn nok). Knerten har fått sandaler, sko, gymsokker, ett sett regntøy, et par softshell-jakker og en sekk til skift og annet rart. Gummistøvler fant vi ut at vi sikkert kan vente litt med. Pluss at jeg tar tatt jobben med å merke alt av klær (med unntak av sokkene hans) og dermed fant ut at han virkelig har mye klær. Men, med en storgulper i hus må det nesten bli sånn.

Før var en strandtur mislykket dersom det skyet over, ble kaldt eller begynte å regne. Nå er derimot en vellykket tur en tur som innebærer at Knerten er fornøyd 90% av tiden og bare småsutrer litt. Rart hvordan det forandrer seg...

[Gjest Tekola]

Hva? Prioriterer du ikke din sønns fotballkamp foran at jentene skal sove i egne senger? Hva slags mor er du egentlig?

Uff, nei. Det skal bli godt når sommeren er over og folk tar med seg meningene sine andre steder enn internett igjen.

Det er fryktelig rart å ikke skulle begynne å planlegge skolestart/studiestart nå. Det er første gang på... 17 år?

Du har jo vært igjennom dette før, hvordan beholder man vettet når man går hjemme i permisjon? Det er kanskje ikke så vanskelig for deg nå, med fem barn, men tidligere?

Det minner meg forresten på et tyskt vennepar av mamma og pappa. Da sønnen var fire år gammel går han bort til sin far og spør uskyldig (fritt transkribert, fem år siden siste tysktime) "Papa, haben wir Familien Demokratie oder Mutter Diktature?"

[Mafalda]

Trippelt opp av alt? Trenger man trippelt opp av alt fra regntøy til vinterdresser og vintersko, eller bare trippelt opp med skift???

Før var en strandtur mislykket dersom det skyet over, ble kaldt eller begynte å regne. Nå er derimot en vellykket tur en tur som innebærer at Knerten er fornøyd 90% av tiden og bare småsutrer litt. Rart hvordan det forandrer seg...

Ikke sant

Jeg mente ikke trippelt opp av alt helt bokstavelig, altså. Det var mer en talemåte Poenget er bare at dere ikke trenger å kjøpe i øst og vest før barnehagestart, det er fort gjort å supplere underveis hvis dere ser at han trenger noe. Og det høres jo ut til at dere har det meste på plass. Tenk, barnehagegutt!

Det er mange som gruer seg til barnehagestart, og rett skal være rett: det kan være litt tøft i starten. Men ofte går det greit også, og hvorfor er det så få som nevner mammalykken når du kommer fra jobb, har gjort det du skal, og så kommer en glad, møkkete og fornøyd liten tass løpende mot deg og roper "Mammaaaa!"? Det er også fint!

Hva? Prioriterer du ikke din sønns fotballkamp foran at jentene skal sove i egne senger? Hva slags mor er du egentlig?

Uff, nei. Det skal bli godt når sommeren er over og folk tar med seg meningene sine andre steder enn internett igjen.

Det er fryktelig rart å ikke skulle begynne å planlegge skolestart/studiestart nå. Det er første gang på... 17 år?

Du har jo vært igjennom dette før, hvordan beholder man vettet når man går hjemme i permisjon? Det er kanskje ikke så vanskelig for deg nå, med fem barn, men tidligere?

Det minner meg forresten på et tyskt vennepar av mamma og pappa. Da sønnen var fire år gammel går han bort til sin far og spør uskyldig (fritt transkribert, fem år siden siste tysktime) "Papa, haben wir Familien Demokratie oder Mutter Diktature?"

Fantastisk sitat! Det må jeg skrive bak øret!

Du kan jo forsøke å beholde vettet ved å lese rare meninger på forum? Øh, kanskje ikke den beste ideen!

Men når man er alene hjemme med baby og tiden føles lang, så tror jeg det er viktig å komme seg litt ut. Lage avtaler, være med på babysang eller noe slikt, så det ikke bare blir baby og tøyvask hele dagen. Du har en fungerende barselgruppe, har du ikke det (innser at jeg må lese meg opp i Tekolaboken ved første mulige anledning). Og så blir det jo mindre stillesitting etter hvert som knøttene vokser til. Det blir mer... løping og brannslukking- forhåpentligvis ikke altfor bokstavelig, men det kan være nære på med krabbere/toddlere i hus!

Og nei, jeg prioriterte faktisk ikke fotballkampen. Med tungt hjerte, for jeg synes det er så innmari moro selv Men siden kampen startet så sent i går var vi fornuftige for en gangs skyld.... Smule tilbrakte sine første to måneder i verden med å bare henge på lasset, stakkar. Ingen tok hensyn til hennes sovetider, eller behov for fred og ro. Og til en viss grad er det sånn fortsatt, hun har nettopp sovnet når jeg haler henne opp og bakser henne ut i bilen for å rekke barnehagen eller kjøre til kamp, og hun hyyyler av sinne og trøtthet. Repeter ørten ganger... Men nå må vi nesten prioritere hennes søvn en stund, for å få det bedre alle sammen. Hun sovner greit alene i senga, så lenge jeg har tanket henne godt opp og treffer riktig i forhold til trøtthet. Så jeg synes vi har kommet et godt stykke på vei, men nå må vi prøve å fremskynde det litt, så hun sover 19-06 i stedenfor 20/21-08... Hverdagen er jo snart her igjen.

Og NaniRonaldo og gutta gikk på trynet ut av cup'en i går. I fjor røyk de ut på myntkast (!), i år var det knepent tap etter ekstraomganger. Men jeg merker enorm forskjell på hvordan han forholder seg til det. For et år eller to siden hadde det vært gråt og tenners gnissel, irritasjon over feil andre på laget gjør, og et skikkelig slag mot selvtilliten. Nå trakk han på skuldrene og sa at han hadde spilt en bra kamp, og om det andre laget satser alt på å vinne B-pulja ved å plukke ut de største og sterkeste guttene for å spille ræva gampefotball, så fikk det være deres sak. Han har kommet langt, ikke minst mentalt, og det er veldig godt å se! Talentfotball er ikke for pyser, så det gjelder å ha selvtilliten på plass.

Og på en bondegård i Vestfold sitter min yngste sønn og spiller på oboen sin, og mater kaniner innimellom. Det må være den beste plassen i verden for ham, så jeg håper han koser seg. Men jeg var noe nervøs før avreise. Han er jo så surrete at det gjør vondt, så tanken på en uvasket, møkkete gutt som roter bort alle notene og glemmer å pusse tenner var ganske nærliggende... Jeg prøvde å dele min bekymring med mine eldste barn.

Jeg: Hvordan skal det GÅ med SnillVimsen? Tror du han klarer seg? Burde jeg ha reist ned med ham?

NaniRonaldo: Slapp av, mamma. Han klarer seg bra. På Hudøy hadde han rene klær hver dag.

Susain: Herregud altså, slutt å bekymre deg. SnillVimsen kan mer enn dere tror, mamma.

NaniRonaldo: Når dere ikke er der, så er han flink til å passe på seg selv. Det er hjemme han roter.

Uh uh. Satt på plass av mine egne unger, og så fortjent, så fortjent.

Det hindret meg dog ikke i å sende en småbekymret sms i telefontiden i går. Den gikk omtrent slik:

Hei vennen min. Har du det fint? Er du flink til å øve og passe på kaninene? Har du fått nye venner? Vi tenker masse på deg. Husk å pusse tenner og dusje, og legg alt skittentøyet i posen i kofferten. Ny boxer hver dag! Hilser fra alle sammen, stor klem fra mamma, vi er glade i deg.

Og jammen fikk jeg ikke svar også. Det lød som følger:

Takk

Tror jeg kan trekke den slutningen at gutten har det aldeles utmerket

Nå får jeg hive meg rundt og skrive et brev til Susain, som så vidt var hjemom for å hente rent undertøy mellom Roma og Hudøy, og nå lever en velsignet offline tilværelse i en drøy uke framover (hurra!)...

Ha en god dag!

[Gjest Tekola]

Da tenker vi rimelig likt. Tenkte jeg skulle finne meg noen faste ting i uka, så jeg får litt rutine. Er litt usikker på barselgruppa, men skal gi dem et par sjanser til

Lillebror klarer seg også utmerket på egenhånd, men blir litt... "yngre" når mamma er rundt

[SmallTalk]

Det minner meg forresten på et tyskt vennepar av mamma og pappa. Da sønnen var fire år gammel går han bort til sin far og spør uskyldig (fritt transkribert, fem år siden siste tysktime) "Papa, haben wir Familien Demokratie oder Mutter Diktature?"

Herlig, fantastisk sitat!

Jeg er vokst opp i et "Mutter Diktature" og håper (og tror) at vi klarer å beholde "eine Familien Demokratie" (noen år siden siste tysktime her også, gitt) her i huset, selv om kommandanten SmallTalk visstnok har en tendens til å skinne gjennom en gang iblant.

Jeg husker forresten en gang jeg skulle ta imot en nyansatt på jobben som kom rett fra Kongsberg Gruppen og dermed var ganske vant til å forholde seg til militært ansatte... Etter 30 min fikk jeg spørsmål om hvor jeg hadde gått befalsskolen hen, for han var helt overbevist om at det ikke var mulig å være så skarp i kantene uten å ha gått den.

(Og meg i militæret kunne blitt en interessant affære... Ikke liker jeg autoriteter, ikke liker jeg å ta imot ordre og jeg HATER skogturer. Og det å bli herset med på en befalsskole tror jeg hadde endt med kakebu grunnet ordrenekt, obstruksjon og språkbruk. )

Ikke sant

Jeg mente ikke trippelt opp av alt helt bokstavelig, altså. Det var mer en talemåte Poenget er bare at dere ikke trenger å kjøpe i øst og vest før barnehagestart, det er fort gjort å supplere underveis hvis dere ser at han trenger noe. Og det høres jo ut til at dere har det meste på plass. Tenk, barnehagegutt!

Det er mange som gruer seg til barnehagestart, og rett skal være rett: det kan være litt tøft i starten. Men ofte går det greit også, og hvorfor er det så få som nevner mammalykken når du kommer fra jobb, har gjort det du skal, og så kommer en glad, møkkete og fornøyd liten tass løpende mot deg og roper "Mammaaaa!"? Det er også fint!

Det var bra! Jeg ble med ett ganske så bekymret for om jeg måtte ta enda en shoppingrunde her.

Første dagen gikk bra. Knerten var unormalt stille og forsiktig den første timen, men etter det så var det full fres. De var bare to stk der i dag, og på slutten så lekte Knerten og hun andre sammen uten å ense oss voksne som var der.

Jeg er blant de som ikke har gruet meg til barnehagestart og som synes det er helt greit å sende Knerten i barnehagen. Knerten er såpass sosial og nysgjerrig at det hadde vært plagsomt for han om han skulle vært hjemme med kun meg eller samboeren noe særlig lenger, og vi begynner å merke at han har behov for å være sammen med andre barn og ikke bare oss voksne.

Også må jeg si at jeg er imponert av deg og barna dine, Mafalda! Det viker som om du har fått deg 5 flinke, selvstendige og veltilpassede barn som helt tydelig er veldig forskjellige og med forskjellige interesser. Det skal litt til for å klare å følge opp alle sammen, og det høres virkelig ut som om du får til dette med glans selv om du noen ganger tviler litt på om du strekker til.

Og SnillVimsen høres jo bare helt herlig ut! Jeg er helt sikker på at Susain og NaniRonaldo har helt rett i at han klarer mye mer enn du tror. Når mamma'n er borte må jo alt ordnes på egenhånd og det klarer de fleste når de må.

[Gjest Nikki09]

-

Endret 3. august 2015 av Nikki09

[Gjest åffårno]

Sava(sørlandsk for steike) - nå ble jeg litt imponert av meg selv, for jeg skjønte av meg selv noen av disse "hva trenger man i barnehage" tingene.

"Ikke noe du er alt for glad i, helst noe som ikke gjør noe om forsvinner og blir kjapt ødelagt og tilbringer 6 timer i en sølepytt", og, "ekstra skift, ekstra skift og så ett til ekstra skift fordi unger klarer å gjøre seg selv gjennomtisset/gjennomblaute/plutselig miste buksa på veien om du så har 7 mennesker til å overvåke ungen".

Andre foreldre har en magisk egenskap til å ta med seg feil(og det er jammen ikke alltid det virker som om det er feil heller, for avogtil forsvinner liksom bare kvalitetstingene som ikke alltid er sånn halve ungeskokken har likt av i farge og merke), og unger har en magisk evne til å trylle bort ting selv.

I min "ungdom" jobbet jeg litt her og der i både barnehage og skole(barnehage var virkelig ikke noe for meg, og jeg var virkelig ikke noe for barnehager - jeg må liksom opp på ungdomsskole og videregående/universitet før jeg begynner å virkelig fungere) - og tross at jeg igrunnen ikke lærte så mye av barnehageting, så fikk jeg iallefall en stor ro på at unger stort sett har det veldig greit i barnehage, selv når det er nytt for dem.

Har sett endel unger være fornøyde, blide og helt med i lek - heeeeeelt inntil de ser foreldrene. Da er det noen som begynner å små"gråte" litt av hysterisk glede og forfjamselse(det er ganske søtt, da - avogtil er det kun rettet mot en av foreldrene, det vet jeg ikke om den andre forelderen synes er like "søtt" *liker han meg mindre* ) - mens enkelte ser en bare strategisk legger fra seg lekene(eller rapper seg med å gjøre ferdig prosjektet de har satt igang), sjekker om foreldrene har sett dem enda - og setter på det jeg helt ærlig tror er krokodilletårer, sånne som ikke blir til tårer fordi de prøver å presse frem noen "stakkars meg klynk"........ Jeg har lurt litt på hva akkurat det kommer av, for det er alltid de samme barna som gjør det. De andre er enten sinte, glade, lei seg, sure - lite "tilfeldig timet sutring".

Men jeg har vel sett en viss sammenheng mellom det og foreldrenes respons: "næmen dakar lille dikkedikk naaaw, ja, dakar alt er fælt ja lille vennen det er såvidt vi overlever dette her" med babystemme selv når ungene er 5 år. De irettesetter aldri når ungene slår dem eller andre(bare litt sånn svak "njaaanei?) og ja.......you know.

Så har man de foreldrene som later som om de ikke hører sutringen og lar dagen gå som normalt fordiom og ignorerer tøys - deres unger har en "merkelig" tendens til å ha mye færre og kortere sutreepisoder. Merkelig nok

Der fikk jeg iallefall vist hvorfor jeg ikke passer til å jobbe i barnehage/få pris for årets superforelder, når jeg kaller et barns følelser for sutring fremfor en eller annen pedagogisk term basert på kognitiv barnepsykologi

"Det er ingenting som heter krokodilletårer eller sutring, det er erindringer fra fortiden og hendelser, som skaper en reproduksjon av emosjoner og gjenskaper stemninger"

Eller, som jeg ville sagt: "Mjaaaa, eeeeeeller, vi kan prøve å hjelpe litt lavt blodsukker på ettermiddagen med en banan - si at vi må snakke vanlig uten å sutre, eventuelt la dem sutre ifred før vi avtaler at nå skal vi inn på butikken og kun ha det som står på listen for å lage middag(og ta en omvei så vi etter beste evne unngår godtehyllen&potensielt hysteriutbrudd på vei ut).

Andre: superpedagogikk

Meg: Survival and (relative) sanity

Endret 2. august 2013 av åffårno

[SmallTalk]

Men jeg har vel sett en viss sammenheng mellom det og foreldrenes respons: "næmen dakar lille dikkedikk naaaw, ja, dakar alt er fælt ja lille vennen det er såvidt vi overlever dette her" med babystemme selv når ungene er 5 år. De irettesetter aldri når ungene slår dem eller andre(bare litt sånn svak "njaaanei?) og ja.......you know.

Så har man de foreldrene som later som om de ikke hører sutringen og lar dagen gå som normalt fordiom og ignorerer tøys - deres unger har en "merkelig" tendens til å ha mye færre og kortere sutreepisoder. Merkelig nok

Der fikk jeg iallefall vist hvorfor jeg ikke passer til å jobbe i barnehage/få pris for årets superforelder, når jeg kaller et barns følelser for sutring fremfor en eller annen pedagogisk term basert på kognitiv barnepsykologi

"Det er ingenting som heter krokodilletårer eller sutring, det er erindringer fra fortiden og hendelser, som skaper en reproduksjon av emosjoner og gjenskaper stemninger"

Eller, som jeg ville sagt: "Mjaaaa, eeeeeeller, vi kan prøve å hjelpe litt lavt blodsukker på ettermiddagen med en banan - si at vi må snakke vanlig uten å sutre, eventuelt la dem sutre ifred før vi avtaler at nå skal vi inn på butikken og kun ha det som står på listen for å lage middag(og ta en omvei så vi etter beste evne unngår godtehyllen&potensielt hysteriutbrudd på vei ut).

Andre: superpedagogikk

Meg: Survival and (relative) sanity

Haha! Du høres like egnet ut i en barnehage som meg... Jeg skal også opp på ungdomsskole/vgs før jeg synes det blir levelig nivå på kommunikasjonen.

Ellers så foretrekker jeg også å kalle en spade for en spade, og jeg sier meg virkelig helt enig i det uthevede. Det enkle er ofte det beste.

Dag 2 i barnehagen gikk bra. Knerten snudde baken til meg når vi var kommet inn på avdelingen, krabbet sin vei og begynte å leke med forskjellige ting. En gutt som har vært i avdelingen en stund satte seg på fanget mitt og skulle ha kos fordi han syntes Knerten var litt skummel, men da skulle jaggu meg Knerten også ha oppmerksomhet. Så da hadde jeg to stk på fanget i 2 min før Knerten forsvant på nytt. Og da var ikke jeg interessant før han ble trøtt 1,5 time senere.

Etter 30 min i barnehagen så forlot jeg rommet for å la Knerten være der alene med de andre og dette brydde han seg visst ikke noe særlig om. Jeg fikk et stort smil og en kos når jeg kom inn igjen etter en time, og deretter så var han i gang med leking på ny. 30 min senere var han derimot dødstrett, kosete og sutrete og da var det veldig godt å krype inntil meg for smokk, kos og trilletur hjem.

[Gjest åffårno]

Haha! Du høres like egnet ut i en barnehage som meg... Jeg skal også opp på ungdomsskole/vgs før jeg synes det blir levelig nivå på kommunikasjonen.

Ellers så foretrekker jeg også å kalle en spade for en spade, og jeg sier meg virkelig helt enig i det uthevede. Det enkle er ofte det beste.

Vi kan jo vurdere en ny barnehageforretningsidè;

"Den realistiske barnehage". Våre verdier: "Sånn er bare livet avogtil, deal with it først som sist". Det blir enten suksess eller konkurs.

[Mafalda]

Jeg kunne faktisk vurdert Åfforno og SmallTalks realistiske barnehage, jeg altså

Men nå er jo jeg en sånn hjerterå forelder som ikke ser vitsen i å dille en halvtime både ved levering og henting med mindre det er tvingende nødvendig- eller jeg faktisk har lyst. De siste årene har jeg trolig satt ny norgesrekord i antall kjappe hentinger. Vi er inn og ut på den tiden det tar moren til Leander (svett, rød i ansiktet, mange bæreposer og lett skingrende i stemmen) å be ham for ørtende gang om å Vær så snill å ta på deg skoende da Leanderguttenuttedutten min. Det er vintelinter ute, og du blir våtelåt på fotetassebissene dine... Ja jeg skjønner at du ikke vil, men vær så snill da... Eller den faren som (jeg tuller ikke!) bestikker sin seks år gamle datter med godteri hver gang hun hentes.

Hvorfor vil folk seg selv så vondt?

(og legg for all del merke til at de som får passet påskrevet her, er foreldrene. Ikke barna. Alle barn har dårlige dager innimellom, eller er sta, vrange, triste, lei seg eller hva det måtte være. Det jeg ikke skjønner, er de som bevisst eller ubevisst legger opp til at det skal være en kamp hver j***a dag, ved å være mest mulig inkonsekvente)

Høres ut som barnehagetilvenningen går som en lek, da, SmallTalk! Det er jo deilig. Og når det gjelder dette med alder, tror jeg mange undervurderer hvor utrolig rask utviklingen er mot slutten av det første leveåret. Det er ikke få spedbarnsmødre jeg har snakket med som proklamerer at de aldri kunne orke å sende fra seg babyen sin- for så å innrømme noen måneder senere at heisann, den lille søte begynner å bli mer aktiv og kontaktsøkende enn hva de hadde trodd Mine har i alle fall trivdes godt med å starte tidlig, og jeg innrømmer glatt at barnehagen er flinkere enn meg til å finne på aktiviteter og spennende ting (jeg mener- du kommer for å hente junior, og der sitter jammen ti toåringer i gangen, iført regntøy, og tover. Tover! I rest my case!)

åfforno: viktig poeng det der, at hvis man har noe veldig fint tøy, eller skjør, kostbar leke- ikke ta det med i barnehagen. Det første kan bli borte, det andre kan lett gå i stykker (sa hun som sendte med en radiostyrt bil til ha-med-dagen en gang, og måtte tilbringe helgen med å trøste en ulykkelig gutt med ødelagt bil...)

Lillebror klarer seg også utmerket på egenhånd, men blir litt... "yngre" når mamma er rundt

Det spørs om ikke dette er et universelt fenomen, ja Uten aldersgrense også, tydeligvis!

(Og meg i militæret kunne blitt en interessant affære... Ikke liker jeg autoriteter, ikke liker jeg å ta imot ordre og jeg HATER skogturer. Og det å bli herset med på en befalsskole tror jeg hadde endt med kakebu grunnet ordrenekt, obstruksjon og språkbruk. )

Også må jeg si at jeg er imponert av deg og barna dine, Mafalda! Det viker som om du har fått deg 5 flinke, selvstendige og veltilpassede barn som helt tydelig er veldig forskjellige og med forskjellige interesser. Det skal litt til for å klare å følge opp alle sammen, og det høres virkelig ut som om du får til dette med glans selv om du noen ganger tviler litt på om du strekker til.

Og SnillVimsen høres jo bare helt herlig ut! Jeg er helt sikker på at Susain og NaniRonaldo har helt rett i at han klarer mye mer enn du tror. Når mamma'n er borte må jo alt ordnes på egenhånd og det klarer de fleste når de må.

Du har ikke vurdert å endre brukernavn til HardTalk?

Forskjellige er bare fornavnet... Jeg klør meg daglig i hodet selv, og lurer på hvordan det er mulig at ett og samme genmateriale kan produsere så utrolig forskjellige unger. Riktignok er den fysiske likheten på plass, men personlighetsmessig er de bare som natt og dag og et par andre døgnfaser. Så jeg prøver å henge med og forskjellsbehandle etter beste evne. Som oftest går det bra (takk for komplimentet!), men av og til har jeg godt av at de setter meg på plass litt, slik de store gjorde med SnillVimsen som skulle ut på tur.

Han ER en herlig gutt. Og så kan han irritere på seg en stein!

Svaret fra pappa kom etter en stund, og han hadde vært kreativ...
OK

Ok?! OK??? Som i -Ok, vi er døde?!, eller -Ok, du må komme hjem nå?!, eller -Ok, slutt å mase?! You are killing me here!!

Jeg gjetter på Ok, slutt å mase...

Herlig!

Og uten å kjenne din far, så er jeg også ganske sikker på at det var den siste tolkningen som var riktig Men tror de fleste kan kjenne seg igjen i det "første gang uten baby"-scenariet. Selv om man har gledet seg aldri så mye på forhånd, er det ikke nødvendigvis enkelt å slappe av.

**************************

I dag har jeg vært en helt ok mamma:

- Plusspoeng for å bruke en dag med lyn og torden til å lage trolldeig

- Minuspoeng for å gå lei av trolldeigen etter 20 minutter, og i mitt stille sinn tenkt stygge tanker om at avkommet lider av store begrensninger innen trolldeigkunsten

- Plusspoeng for å orke å gå igjennom regning med tid for SnillVimsen Enda. En. Gang.

- Minuspoeng for å la de to små se på Galakseparken etter barne-tv

Jeg har også vært en helt ok kone:

- Plusspoeng for å være kjøre- og hentetjeneste for Gubbe som pjaller seg god og skjev på Tjuvholmen sammen med kompiser

- Minuspoeng for følgende syrlige kommentar: "Jeg tror kanskje du er allergisk mot sofaen, kjære" da nevnte Gubbe tidligere i dag klaget over tett hals og rennende nese. Men ærlig talt: her går han og trener i et par timers tid, kommer hjem og setter seg i sofaen for å se et opptak av Aalesund-Sandnes Ulf (ber om unnskyldning på forhånd til eventuelle supportere, men virkelig: who cares?), mens jeg stresser rundt med trolldeig og oppvask og rent tøy og salt på gulvet og Smule dinglende i puppen. Han BA om det!

I dag sover NaniRonaldo hos en kompis. Hvilket bringer meg til følgende tema: hva synes vi egentlig om å ha med venner hjem? Eller være med venner hjem?

Jeg har både gode, og godt blandede, følelser

Faktum: de har ikke en gang bikket fire år, før maset starter. "Mamma, kan Frida være med hjeeeem? Kan Frida være med hjem i dag, mamma, vær så snill?". De første gangene utløser dette gjerne lettelse. Puh, ungen ser ut til å være godt skrudd sammen sosialt sett. Poeng i mammaboka og en bekymring mindre.

Gang nummer tjue, derimot, kjenner man en viss irritasjon komme snikende, og når de maser for hundreogtrettisjuende dagen på rad, ønsker du både ungen og Frida dit pepperen gror. Du føler deg også mislykket fordi du må være en killjoy nærmest daglig, og ikke minst kjenner du på frykten for å komme til kort ("Nå har SnillVimsen vært hos Petter for femte gang, og han har ikke vært hos oss! Hva må de tro??" Det faktum at Petter bor rett ved skolen, og at vi alltid henter, veier ikke opp for ubalansen når mamma-noiaen setter inn for alvor)

Samtidig, det er jo fint å være raus. Ha åpent hus og være et samlingspunkt for barna og alt det der. Så jeg oppfordrer mine- og da særlig de eldste, som er i stand til å fikse seg på egenhånd- til å gjerne ha med venner hjem. For all del. Og vi har noen poteter ekstra, og is i fryseren.

Men det er fint med et lite hint, liksom.

Ikke som min eldste datter gjorde her i våres. Smule var kanskje en uke gammel. Sykehusbag'en sto halvtom på stuegulvet sammen med noen halvveis oppakkede esker merket "Jente". Sykehuspapirer og journaler fløt fritt rundt, det samme gjorde støvdottene, og frokostservise med tilhørende smuler sto fremdeles på kjøkkenbordet. Gubben og jeg hadde tatt oss en velfortjent dupp på dagtid etter en uke med ikke bare fødsel, men et par fotballkamper, avslutninger og en hel masse epostkorrespondanse om den forestående barnehagefesten.

"Hørte du det?"

"Hmmmh, hva da? Det er vel bare Susain som er hjemme fra skolen"

"Men den stemmen da?"

"Ja, når du sier det..."

- Hei mamma! Det er greit at Tale og Kristine og Josse er her og ser på film, eller? Hva er det til middag?

Grrr!

Et lite hint hadde definitivt vært på sin plass. Gubben og jeg har utviklet vårt eget lille varslingssystem.

Så når NaniRonaldo og kompisen Simen skulle skysses fra Ekeberg til Simens hus på andre siden av byen i dag, og min sønn kom på at han hadde glemt tannbørste, sendte Gubbis lydig en kort, konsis sms som lød "S kommer". Og på ti minutter fikk jeg foretatt en viss brannslukking. Ingen aviser utover stuebordet, ingen ubrettede klær i sofaen. Rent kjøkken. Ingen bleier på badet. Alt vel.

Eller, alt vel helt til gutta skulle ut. I gangen holder de på å snuble over det lille fjellet av skotøy som til enhver tid blokkerer inngangen og utgjør en ikke ubetydelig brannfare (jada, har prøvd å holde orden, varer maks tre dager).

"Sorry ass", sier NaniRonaldo. "det er alltid så kaos i gangen her"

"Det gjø'kke no", svarer Simen. "Du skal se åssen det ser ut hjemme hos oss. Mamma rydder aldri hun!"

Tror jeg er bittelitt forelsket i Simen

[Gjest Tekola]

Takker ja til en plass i den barnehagen selv!

Jeg ble oppdratt med "Enten slutter du å sutre, ellers må du sitte i bilen", med påfølgende bæring under armen ut til bilen. Eller "Enten sitter du pent og spiser opp maten din, ellers må du sitte på badet til du oppfører deg" hvorpå jeg ble satt på badet, så sinna at jeg tisset på meg, sittende PÅ dolokket. Men, det var himla effektivt. Tok ikke mange rundene før jeg skjønte at mamma mente alvor. Joda, det ble sutring og grensetesting, men absolutt ikke så mange som det jeg tror mange andre ender med. Og jeg hadde et særdeles heftig temparement. Mamma oppdrar oss som hun har oppdratt bikkjene. Masse kjærlighet og mest mulig konsekventhet. Og ikke minst "Joda, du får lov til det hos bestemor, men her hjemme gjelder mine regler."

HardTalk, uten tvil!

Trikset er å få Herr Mafalda til å tusle rundt i boxeren/morgenkåpen (eller deg selv i lite påkledning), da blir det brått særdeles mye mindre fristende å komme hjem med folk uten et lite forvarsel. Snakker ikke av egen erfaring altså

[Mafalda]

Haha! Da tror jeg Susain bokstavelig talt hadde gått i bakken. Ser for meg uttrykket når hun kommer hjem med et par venninner på slep, og finner Gubben og meg tassende rundt i undertøyet...

Ellers er jeg veldig enig med din mor. Ta de fightene når de kommer, på en skikkelig måte- og slipp å krangle om samme greia om igjen og om igjen. Det er kanskje hardt der og da, men på lengre sikt er ingen (og i alle fall ikke ungene!) tjent med at det skal kjempes om hver lille ting. Men for all del, det er lettere i teorien enn i praksis. Det hender jeg tar meg selv i å ville være litt for snill, og må stille meg selv kontrollspørsmålet "Er jeg egentlig snill nå?"

I dag har Smule kjørt t-bane kun iført pysj!

Sommerskolen startet i dag. NaniRonaldo sykler selv, han skal til en skole ikke så langt unna som han har vært mye på før, så den saken var grei. Men SnillVimsen skulle på andre siden av byen, og når han i tillegg er noen år yngre syntes jeg tross alt ikke jeg kunne utstyre guttungen med kart og penger til billett og ønske lykke til. Siden det har blitt en viss feriemodus her i huset hadde vi ikke så voldsomt god tid i morges og med en baby som har uforklarlige b-mennesketendenser (jeg har ikke kommet over sjokket ennå. Her i huset har baby/småbarn alltid og uten unntak betydd opp klokka fem i lange perioder i strekk. Smule har definitivt misforstått ett eller annet) endte jeg opp med å ta henne opp fra senga og slenge henne rett i vogna. På turen til skolen lå hun blid og fornøyd og pludret, men på tilbakeveien begynte tålmodigheten å renne ut. Så da fikk hun sitte på fanget, i bare pysjen, og selv om kanskje mor var litt småflau over det hele viste Smule med hele seg at det var moro å sitte og flørte med de andre passasjerene.

Hei, verden! Her er jeg! Se på meg!

Åh, den herlige entusiasmen, tilliten og selvfølelsen- pysj eller ikke pysj. Småbarns måte å forholde seg til verden på er så nydelig. Måtte det vare lenge, lenge!

[Gjest pysepusen]

Pleier ikke babyer gå ut blant folk i pysj...? Det gjør min

[Gjest Nikki09]

Min har til og med vært på helsestasjonen iført pysj og ulldress over sånn går det når man forsover seg

[Gjest Tekola]

Her har vi stadig diskusjoner om behovet for å egentlig ha en forskjell på natt- og dagtøy. Så om pappa'n tar morgenstellet tar han første og beste plagg (om ikke han skal brife med fancy påkledning, da, for det er han av oss som faktisk kan å lage antrekk ), så vi har vært ute av huset med baby i pysj flere ganger

[Gjest pysepusen]

Vesla her har en pysj jeg med vilje bruker om dagen. Hun fikk den av grandtanta si. Vi sjekket prisen - 349!!! Slikt kan ikke bare brukes om natta!

[Mafalda]

Jepp, noen pysjer er rett og slett for fine til å bare brukes under dyna

Og babyer er vel uansett den aldersklassen der det er greit å gå i pysj når man har litt dårlig tid. Helsestasjonen er vel vant med slikt, så de løftet neppe på øyebrynet!

Om det egentlig har noen hensikt å bytte til pysj er jeg også usikker på. Men som svært babyglad dame som endelig har fått baby igjen, synes jeg det er moro å dolle henne litt opp om dagen Og så tenker jeg at kanskje, kanskje hun blir vant til at stelling + pysj = natta? Godt mulig det bare er ønsketenkning- igjen!

I går sovnet hun forresten klokka sju!

Resten av kvelden satt jeg og ventet på katastrofen. At hun skulle våkne klokka tolv og lage show, eller stå opp klokka fire. Men neida, hun sov til i dag morges. Det er jo fantastisk. Men jeg regner på en måte med at det var en one off. Tør ikke ha for store forventninger Men i går var hun våken fra vi hentet i barnehagen og resten av ettermiddagen/kvelden, så mulig jeg skal prøve å holde henne oppe på samme måte i dag. Hvis det går. Det er jo som kjent ikke mammaer og pappaer som bestemmer slike ting...

Dessuten har jeg et tv-tips til dere

Som den attpåklatten hun er, er Smule allerede i ferd med å bli skikkelig TV-slave. SnillVimsen vil ha henne på fanget og se Tom og Jerry, og Susain klarte faktisk å få jentungen til å synge duett med Harry Styles etter tredje gangs avspilling av "One Direction- the first year". "Guuuæh! Uuuuh. Auuuuwæh!" Storesøster proklamerte stolt at jenta ser ut til å ha en anstendig musikksmak.

Men det var Gubben som fant innertier'n! Vi lå i senga med en Smule som begynte å bli litt for utålmodig for de slappe foreldrene sine. Og siden Surface'n lå på nattbordet var veien kort til å google seg fram til noe Smulevennlig. Glem Teletubbiene og Drømmehagen- dette var mye mer spennende:

http://www.youtube.com/watch?v=1K1XKClRb38

Fengende, ikke sant?

[Gjest åffårno]

Men det var Gubben som fant innertier'n! Vi lå i senga med en Smule som begynte å bli litt for utålmodig for de slappe foreldrene sine. Og siden Surface'n lå på nattbordet var veien kort til å google seg fram til noe Smulevennlig. Glem Teletubbiene og Drømmehagen- dette var mye mer spennende:

http://www.youtube.com/watch?v=1K1XKClRb38

Fengende, ikke sant?

Genialt!

[Mafalda]

Ja, det var ganske genialt

Og Smule fant det svært så fascinerende. Hun stirret og stirret og glemte helt å være irritert og grinete- utrolig hva en YouTube-snutt kan utrette.

Grrrr.

I dag har jeg betalt noe som må være den sureste regningen jeg noen sinne har betalt. Og jeg har hatt min andel av sure regninger, som bilist med slekt innenfor Ring 2 ("Ja, det var denne helgens parkeringsbot, ja."). Det nytter lite å la seg hisse opp av utgifter, og jeg forsøker etter beste evne å ta uforutsette utgifter med godt humør, men i dag er det bare å innrømme at jeg slet mer enn vanlig med akkurat det.

Barn er dyre.

Rettelse; barn er svindyre.

Jeg leste for ikke lenge siden at ett barn = en million kroner, rundt regnet. Når det gjelder våre barn, er det antagelig en grov underestimering.

Nå skal det sies at vi har mye av skylda sjøl. Vi har lagt opp et løp som ikke er direkte rimelig, med tanke på antall barn, fritidsaktiviteter og skolegang. Med unntak av hest, seiling og alpint (et sted må grensen gå, og for vår del går den omtrent ved Heisann Montebello ) så har vi sagt ja og ha til det ungene måtte ha lyst til å være med på, selv om det medfører utsagn som "Mamma, jeg trenger ny cello", og mailer med kostbare titler som "Reiseinformasjon Elite cup Helsinki" og "Orkestertur til Paris i juni". Fire ganger trening i uka er ikke nok, så vi punger ut for akademitimer i tillegg, og den tiden da fotballsko var fotballsko og kunne kjøpes på XXL for kr 299 er for lengst forbi.

Og dette er jo bare eksempler på tilleggsutgifter. Selve aktiviteten koster jo også, og gjerne ikke en ubetydelig sum. Da SnillVimsen bestemte seg for å begynne i speider'n, fikk jeg hakeslepp da fakturaen kom i posten. 400 kroner i semesteravgift? Kan dette stemme, mangler det ikke en null her?? Men nei, speider'n er visst det eneste stedet der jeg ikke skal stille opp med annet enn noen hundrelapper i året og OK turutstyr til guttungen. Bless them!

Men dette dreier seg jo om bevisste valg. Vi ønsker at barna skal ha det gøy, lære nye ting, få gode opplevelser og bli kjent med andre barn som de kanskje ikke møter i nærmiljøet. Så vi betaler fakturaen på 3 x 4300 til Hudøyfarerne med et smil, og tenker at oppussingen av badet kan vente enda litt til. Prioriteringer, rett og slett. Dessuten er ikke rosa fliser og lissom-gull en helt ueffen kombinasjon, når jeg tenker etter. Nei, har badet klart seg siden 1990-tallet, så klarer det noen år til!

Noen betaler i dyre dommer for en BMW eller Audi- Gubben er den stolte eier av den kjipeste bilen på parkeringsplassen på jobben. Noen har Mandarina Duck-veske, jeg har sekk med Blodbanken-logo. Prioriteringer. Vi tjener greit, eller strengt tatt ganske mye mer enn greit- og er som regel blakke. Det gjør ikke noe, pengene er brukt der vi synes det gjør mest nytte for seg. Og det er jo poenget med dem, i hvert fall i mitt naive hode.

Men noen utgifter er surere enn andre.

Et godt eksempel var da SnillVimsen for noen år siden, da han ennå hadde noen skikkelige, illsinte trassanfall innimellom (takk og lov for at den tiden er over!!), sparket opp bildøra så den smalt inn i bilen ved siden av. Som den ansvarsbevisste borger jeg er, la jeg en lapp med nummeret mitt under vindusviskeren, og fikk etter hvert en fin regning på 9500 for oppretting og lakkering av bildør. Og selvsagt- det var rett før jul. Det perfekte tidspunkt for et godt innhugg i kontoen. _{(for å legge til en Walt Disney-aktig slutt til det hele, så dukket eieren av bilen flere år senere opp i form av faren til en av gutta på NaniRonaldos lag. Moralen er: du bør alltid legge igjen en lapp hvis du bulker en bil. Eieren kan dukke opp på de mest uventede steder, og du vil for alltid bli martret av dårlig samvittighet)}

Andre sure utgifter vi kjenner godt til: Penger til å erstatte mistet/glemt/knust/vasket mobiltelefon. Penger til å erstatte mistet halvårskort. Penger til å erstatte skolebøker som blir gjennomtrukket av sur melk selv om jeg har sagt en million ganger at du ikke skal ta med halvfulle melkekartonger i sekken, bla bla bla.

I dag tok likevel kaka. For i dag har jeg betalt et inkassovarsel fra Kemnerkontoret, intet mindre. Jeg satte jo kaffen i halsen bare ved synet av konvolutten! Det viste seg å stamme fra tre bøker som Susain ikke har levert tilbake til biblioteket. Så langt bare medium sure penger. Men jeg stusset ved titlene, som var litt barnslige i forhold til Susains smak. Kunne det være min surrete sønn som var på ferde igjen, jeg vet at han har vært etter Susain for å få låne lånekortet hennes flere ganger?

Da Susain var så vidt var innom etter Roma-turen, fortalte jeg hva som hadde skjedd, og formante henne om at hun ikke fikk la lillebror låne kortet hennes på en god stund. Men tenk- så var ikke SnillVimsen synderen likevel (minus i Mammaboka for å trekke forhastede konklusjoner om eget avkom)! Det var en klassevenninne som hadde lånt lånekortet hennes til et bokprosjekt. Og så har jenta jaggu ikke levert bøkene tilbake, selv om det var Susains kort hun hadde lånt på!

Da snakker vi virkelig sure penger. 720 kroner for at en annens unge ikke gidder å levere tilbake bibliotekbøker! Ikke all verdens utgift, det er så, men prinsippet, da! Argh!

Men for å si det sånn, det er nok siste gangen Susain lar andre låne på kortet sitt.

Og jeg får slå meg sammen med Tom Mathisen og Herodes Falsk, og synge

Noen snakker med bikkjene sine, det er fordi de ikke skal gjø

Andre snakker med plantene sine, det er fordi de ikke skal dø

Men jeg...

... snakker med pengene mine, og alt jeg rekker å si er adjø!

Ralalalalalala...

http://www.youtube.com/watch?v=4sbuLT3MZEQ

Endret 7. august 2013 av Mafalda

[Gjest åffårno]

Jeg vet hva problemet deres er, Mafalda.

Dere har for hyggelige, og for dyktige barn. Det svir. Som fortjent.

Du må gå for middelmådighet!

Snike inn noen selvskrevne sure noter(dissonans er ordet) i partiturer, på den måten at de egentlig er veldig gode, men alltid "bommer merkelig" så de istedetfor å være med på orkestertur til Paris er med resten av gjengen på kulturrullatorens oppvisning på gamlehjemmet(kulturrullator = kulturtilbud i eldreomsorgen) og maksimalt blir solist på NSBtoget til Vinstra kirke for årets juleoratorie når de endelig blir smarte nok til lure på "huh, hvorfor er det en blyantnote midt i der, jøss, jeg må ha notert noe feil for alle de årene siden".

Vinstra/Paris - så forskjellig, og så likt. Forskjellen er at NSB lavpris koster 199 kr t/r, Paris Charles de Gaulle/hotell/flytog+++++++ litt mer.

Eller; "Mamma, kan jeg gå ut og øve ekstra på yndlingssporten i ettermiddag" hvor man skyter inn "Joda, men se her - jeg har kanelsnurrer - ta 5 stk!"

Noen vil kanskje si dette er sluhet og nærmest ondskap - men eeeeeeeeeeeeeeeeeeeer det nå egentlig det? Egentlig?

Ja?

Litt - men igjen; asså.

Om du ikke føler deg helt komfortabel med den slue&onde veien, så kan du se for deg følgende scenario;

Tenk på de mødrene som driver med sånne skjønnhetskonkurranser med barna i USA, og bruker hundretusenvis av dollar på brunkrem og tyllkjoler og runwaykurs. Hva får de igjen(utover grelle kostymer i hjernedøde aktiviteter)? Psykotiske konkurranseinstinkt i en alder av 5, tenåringsdøtre hvis eneste drøm i livet er å bli Miss Texas Beauty Queen 2013 som mest sannsynligvis blir smelt på tjukka i en alder av altforung fordi de ikke visste man kunne bli gravid av å ha sex før ekteskapet&prevensjon er dessuten synd.

Sånn sett gikk de 10.000 pengene til noe på vei til "fornuftig aktivitet" og de 750 kr til en "snill men litt irriterende gjerning" fremfor at en av ungene pælmet tiaraen sin i glassmonteret fordi de ikke vant Miss Texas.

Bare det alene er jo verdt titusensjuhundreogfemtipenger.

Om du bare tenker på det i ytterpunkter, slik jeg liker å gjøre.

Endret 8. august 2013 av åffårno