Små fotspor i hjertet

[Gjest Nikki09]

[AnonymBruker]

Det du skriver uttrykker akkurat det samme min datter sier. Hver mars 7 år nå, går hun ned i "kjelleren". Dagen rundt da datteren hennes ble født til dagen bergavelsen er over er like tunge hvert år. Hun tok valget og fikk to "nye" barn. Da måtte hun samtidig velge å leve for de "nye" barna. Men sorgen er er inne i hennes hjerte, hver dag, men ikke fullt så tung som da datteren hennes døde.

Men hun tenker: Hadde jeg bare blitt hørt, så hadde datteren min fått leve. Sykehustabber er tunge å leve videre med.

Hilsen mormor til 3, men bare to her på jorden.

Anonymous poster hash: e98a4...644

[Gjest Vampen]

På denne dagen for noen år siden, lille, så var vi inne i vårt siste døgn sammen..

Jeg satt ute, foran sykehuset, og frøs i varmen. På flukt fra fødeavdelingen. Lydene, fra både fødende og nyfødte, ble så altfor mye. Det var en hjerteskjærende påminnelse om et øyeblikk vi aldri skulle få. Vårt øyeblikk var preget av stillhet. Og mine hulk, ikke din gråt.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der, men det var mange timer. Tiden bare fløt forbi, jeg var ikke en del av den. Hodet mitt var fullt av bomull, og jeg klarte ikke å forstå noe. I lomma hadde jeg både sovepiller og beroligende. Jeg turte ikke å ta noen av dem. Tenk om de tok feil? Tenk om du levde? Da kunne jo de medisinene skade deg.. Den sjansen klarte jeg ikke å ta, for den var alt jeg hadde å holde meg fast i.

Det var en surrealistisk følelse, å sitte der. Med den store magen, deg under hjertet, og forsøke å fatte at ditt liv var over. Jeg var så ubeskrivelig redd.. Jeg tror aldri jeg har vært så redd noensinne. Tanken på at det snart var over, var forferdelig. Så lenge du lå i magen min, så kunne jeg holde deg trygg. Varm. Jeg kunne holde fast på det håpløse håpet, om at du fortsatt levde. At det hele var en misforståelse. Eller et mareritt. Alt det ville briste, når du kom til verden.. Jeg ville ikke lenger kunne beskytte deg. Holde deg varm og trygg. Eller fornekte at du var borte.. Jeg har aldri vært så redd for noe, som jeg var den natta. For fødselen. For å måtte akseptere. For å måtte gi slipp på deg..

Jeg sov ikke den natta, lille.. Jeg klarte ikke. Verken å finne ro, eller å gi slipp på en eneste en av timene våre sammen. Jeg tror det finnes en eller annen popsang som handler om nettopp det, å sove med et knust hjerte. Jeg tror ikke det er mulig. Jeg fant ihvertfall aldri ut hvordan.. For hjertet mitt var knust. I en million biter, som jeg ikke ante hvordan jeg noensinne kunne klare å pusle sammen igjen..

Jeg har aldri følt meg så ensom, lille. Jeg hadde en mobil full av meldinger og ubesvarte anrop. Venner og familie. Sjokk og vantro. Medfølelse. Bekymringer. Kondolanser. Jeg klarte ikke å ta noe av det innover meg.. Hver eneste melding var en påminnelse om det jeg jobbet så hardt for å skyve unna. Jeg skapte en boble, og gjemte meg så godt jeg kunne. Fra både verden og realiteten.

Jeg gjorde egentlig ikke noe den natten, lille.. Hvordan kunne jeg det? Jeg var jo ikke i nærheten av å kunne konsentrere meg. Det eneste som registrerte, var følelsen av å være i fall. Stadig dypere ned i et sort og bunnløst hull. Jeg fallt og jeg fallt.. Uten noen plan for å bremse fallet, eller stoppe det. Verden hadde endret seg. Alle planene var borte. Et helt liv, hvisket bort med noen få, enkle ord. Beklager, jeg ser og jeg ser.. Men jeg kan ikke se at dette hjertet slår.. Du var borte, og en del av meg ble med deg.

Den natta var den tøffeste jeg har opplevd.. Og selv nå, med flere års avstand, så er den vond å tenke på. Samtidig er jeg glad for at jeg ikke bare sov igjennom den. Den ble tross alt vår natt. En av de altfor få minnene vi har.. Derfor er den verdifull allikevel. Den er unik. Den er vår..

Snart er det dagen din lille.. Din dag. Den som skulle ha vært feiret med kake og gaver. Slik ble det ikke. Istedet skal den markeres med blomster, lys og kjærlighet. For tiden går, lille, men glemt er du ikke..

[Gjest Vampen]

Jeg vil forresten beklage at det tar litt tid å svare. Jeg leser og setter pris på hvert eneste innlegg, opptil flere ganger. Jeg faller litt inn og ut av ting, og enkelte ganger klarer jeg ikke å få ut noe fornuftig. Da blir det til at jeg bare leser, setter pris på og plusser. Andre ganger føles det lettere å svare. Bare sånn at det er sat, alle innleggene er gull.

Du skriver bra og åpent, og jeg kjenner meg igjen i mye. Selv om jeg ikke har opplevd det samme som deg, har jeg opplevd brå og brutal sorg som nesten ikke var til å overleve. Det er 17 år siden nå, og selv om ikke sorgen er så åpenbar, selv om jeg lenge har kunnet snakke om dødsfallet uten å begynne å gråte og selv om livet er veldig bra på alle måter - så ligger savnet etter den døde under hele tiden. Jeg bærer det med meg, og jeg føler det fortsatt som veldig urettferdig at jeg måtte oppleve det.

Men alle liv er viktige liv, selv når de er korte. Jeg tror det er veldig viktig å snakke om sorgen og om de døde, slik at andre vet om at de fantes. Nå vet vi om din lille sønn, og vet at han var til.

Så trist å høre om din opplevelse.

Jeg er også inderlig enig i det du skriver. Det at man ikke glemmer, betyr ikke at man ikke går videre. Man kan leve et godt liv, være lykkelig, og fortsatt kjenne på stikk av sorg. Lenge etterpå. Jeg tror noen tap alltid kommer til å være vonde å forholde seg til. Uansett hvor langt man har kommet. Savnet, og tapet, bærer vi med oss. Det blir etterhvert lettere å bære, frykten for å ikke overleve blekner. I enkelte øyeblikk kjenner man vekten av den. Og det er greit. Det er ikke en motsetning mellom det, og å leve videre.

Og siste avsnitt gjorde veldig godt. De vi savner lever videre i minnene. Så å dele minnene, prate om de vi savner, om tapet og hva de betydde.. Det er en fin måte å fortsette å gi livet deres verdi, selv etter at de er borte.

Det du skriver uttrykker akkurat det samme min datter sier. Hver mars 7 år nå, går hun ned i "kjelleren". Dagen rundt da datteren hennes ble født til dagen bergavelsen er over er like tunge hvert år. Hun tok valget og fikk to "nye" barn. Da måtte hun samtidig velge å leve for de "nye" barna. Men sorgen er er inne i hennes hjerte, hver dag, men ikke fullt så tung som da datteren hennes døde.Men hun tenker: Hadde jeg bare blitt hørt, så hadde datteren min fått leve. Sykehustabber er tunge å leve videre med. Hilsen mormor til 3, men bare to her på jorden. Anonymous poster hash: e98a4...644

En klem fra en mor med en for lite, til en mormor med en for lite.

Så utrolig trist å høre om datteren og barnebarnet ditt. Å skulle leve videre med vissheten om "hvis bare noen hadde hørt.." unner jeg ingen. Jeg var så heldig at jeg ble hørt, så det er ingen som har skyld i mitt tap. Og det finnes en slags trøst i det. Så datteren din har virkelig min medfølelse.

Det er forresten også veldig godt å se at du som mormor regner med alle barnebarna, inkludert hun dere ikke fikk beholde. Jeg vet av erfaring hvor mye det betyr..

[missdior]

Du er en fantastisk person, vampen! Tårene triller her jeg sitter, og jeg klarer ikke å slutte å gråte heller. Du er sterk som få, og jeg beundrer deg for at du har den innstillingen du har. Som noen skrev litt lenger opp her, så er du en englemamma For et nydelig navn å få lov til å kalle seg?

[Sugerøret]

Herrigud så godt du skriver Vampen.Her triller tårene. Jeg har selv mistet,ikke så sent men kjenner smerten.Jeg kunne fint ha gravboks,for jeg kjenner jeg er lik deg i tankegangen.Ser ikke noe vondt,fælt eller csi farlig matriale.

Din sønn har verdens beste mamma!

Endret 20. juli 2013 av Kårky

[Tabris]

Vampen, det er ingenting jeg kan si. Ingen ord som kan hjelpe. Men jeg sitter her med tårer i øynene og har bare lyst til å gi deg gode tanker og en varm klem.

[Gjest Vampen]

Herrigud så godt du skriver Vampen.Her triller tårene. Jeg har selv mistet,ikke så sent men kjenner smerten.Jeg kunne fint ha gravboks,for jeg kjenner jeg er lik deg i tankegangen.Ser ikke noe vondt,fælt eller csi farlig matriale.

Din sønn har verdens beste mamma!

Så trist å høre at du også har mistet. Atle Dyregrov har skrevet noe slik som at (fritt etter hukommelsen) at å spørre hva som er verst, å miste tidlig eller sent, er som å spørre om det er verst å bli truffet av en bombe på 5 eller 10 megatonn. Det spiller liksom ingen rolle, resultatet er fortsatt det samme. Jeg har stor tro på akkurat det. At sorg er sorg, og tap er tap, uansett. Det finnes forskjeller, men også likheter.

Og takk for fine ord. De kom på et passende tidspunkt. Jeg leker nemlig litt med tanken på å starte en blogg, om sorg. Ikke først og fremst om meg og mitt barn, men om sorg, generelt. Jeg har litt lyst til å dra dette med sorg frem i lyset, og sette ord på det. Både det som er trist og sårt, men også det som kan ses på med litt humor og skråblikk. Sorg er jo naturlig, de fleste opplever det i løpet av livet. Og da er det litt trist at det skal være så vanskelig å skummelt. Tanken er vel å forsøke å ufarliggjøre det litt, ved å se på de forskjellige nyansene. Jeg var med på et prosjekt som handlet om sorg når det fortsatt var ganske nytt og ferskt. Siden den gang har jeg hatt litt behov for å distansere meg fra det. Men nå kjenner jeg at det hadde vært greit å ta tak i det igjen. Årene som har gått har også gitt noen nye perspektiver, erfaringer og tanker. Jeg tror de kunne ha vært ok å sette ord på.

Mulig ideen er håpløs altså, så vi får se hva det blir til.

[Gjest Vampen]

Du er en fantastisk person, vampen! Tårene triller her jeg sitter, og jeg klarer ikke å slutte å gråte heller. Du er sterk som få, og jeg beundrer deg for at du har den innstillingen du har. Som noen skrev litt lenger opp her, så er du en englemamma For et nydelig navn å få lov til å kalle seg?

Vampen, det er ingenting jeg kan si. Ingen ord som kan hjelpe. Men jeg sitter her med tårer i øynene og har bare lyst til å gi deg gode tanker og en varm klem.

Tusen takk for fine ord, begge to!

[Sugerøret]

Sett i gang den bloggen! Sorg er så viktig at en ikke dytter under gulvplankene.Tørre å være svak,tørre å sette ord på vonde ting.

Min første var 17 uker gammel .Ble voldtatt så kraftig at jeg mistet babyen. Jeg vet ikke kjønn.Den gang da var det ikke vanlig at en fikk se babyen en gang.Ble bare fjernet og der satt en.Selv i dag gjør det drittvondt,det er et arr som blir åpnet og lekker mammafølelser som ikke blir besvart.
Som når du forteller om tomme armer.Fy som det verker!

Jeg mistet 2 til,ikke langt på vei, men de var så ønsket så ønsket. 13 og 15 uker. Borte men ikke glemt

Er så utrolig glad i de 2 jeg har som lever,men har valgt å være åpen med ungene når de ble eldre.

Det er sårt å lese om at andre mister i dag,naturen kan være så urettferdig og rå at en kunne miste hjertet av mindre. Men å dele sorgen,tror jeg kan være til hjelp for andre.

Og jeg må si du har en gave,du kan skrive så tårene spretter i vinkler.

[susvil]

Usedvanlig sterk historie du forteller vampen. Det er enhver mors største mareritt. Ingen skal overleve sitt barn. Det er egentlig litt underlig at uansett hvor vondt en opplevelse gjør så finner man en styrke for å komme videre. Lære seg å leve med savnet. Det du har opplevd er nok, kan jeg tenke meg, så urettferdig og vanskelig å akseptere. Vanskelig å finne trøst i noe sånt. Du virker uansett veldig sterk og flink til å ta vare på nettopp de små tingene.

[Gjest Galactica]

Kjære, kjære Vampen. Jeg leste denne tråden i går og den rørte meg sånn at jeg ikke klarte å svare deg med en gang. Nå har det gått et døgn og jeg føler at jeg bare må skrive noen ord til deg. Det du gjør ved å fortelle din historie er ikke bare å få satt ord på sorgen du føler, ikke bare å få dele det du har i hjertet ditt. Det du gjør nå er å dele minnene om den skjønne, lille gutten din og dermed gjør du ham også mer levende. Misforstå meg rett, han vil alltid være borte, men nå er vi mange som kommer til å la tankene vandre til deg og lille i disse dagene i juli. I løpet av mitt relativt lange internettliv har jeg hørt mange historier om barn som har vært så ønsket og elsket, men som aldri fikk leve, og disse barna er med meg den dag i dag. Tankene mine går støtt og stadig til mødrene som har et barn for lite, og spesielt røres jeg av barn som er på alder med mine egne. Så jeg kommer til å tenke på deg på første skoledag med min minste.

Takk for at du deler din historie. Det gjør godt for andre som er i samme situasjon at noen setter ord på denne meningsløse sorgen, og det gir et nytt perspektiv for oss som er så heldige å ha alle sine barn hos seg. Det er mange som vil klemme ungene sine ekstra godt i kveld. En riktig god klem til deg.

[Gjest Sobril]

Kom ikke over tråden din før nå, og er ikke så flink til å huske datoer lenger. Skal notere den i kalenderen: 10. juli.

I morgen er det min lilles aller første årsdag, og jeg har nettopp laget oreokake, kjøpt kakelys formet som et ett-tall og ballonger vi skal sette ved graven. Her forleden plantet vi og lagde det så fint og flott at dersom det hadde eksistert noe så morbid som en "gravpynte konkurranse" - ja, da tror jeg vi hadde nådd ganske høyt.

Men graven besøker jeg ikke ofte. Etterhvert, kanskje, men ikke enda. Og jeg slites ofte med dårlig samvittighet fordi jeg er der så sjeldent. Enda det bare har gått ett år.

I morgen blir en tøff dag. Dødsdagen, den 3., gikk for så vidt greit (bortsett fra at jeg brøt sammen i gråt på kjøpesenteret da det selvsagt var "barnehage" der den dagen), men morgendagen kjenner jeg kryper under huden på meg.

Nok om meg, men jeg forstår dessverre så altfor godt hvordan du har det. Det har ikke gått så lang tid for min del, men jeg vet at det skal smakes på følelser og tanker i årevis fremover.

Og du... Gratulerer så mye på etterskudd med din lille!

Endret 5. august 2013 av Sobril