Gå til innhold

Små fotspor i hjertet


Gjest Vampen

Anbefalte innlegg

Gjest Vampen

Jeg har begynt på, og slettet, dette innlegget flere ganger. Det som gjør at jeg mister motet er navnet på underforumet, "vi som sørger". Jeg er ikke en av disse "vi". Jeg er ikke i sorg. Min sorg er gammel. Allikevel melder behovet for å rable ut noen tanker seg.. Sorg slutter nemlig ikke å være komplisert fordi sorgen har blitt gammel. Nå føles det veldig rart å skulle plage mine nærmeste med slike tanker, siden det er så lenge siden. Det finnes egne forum, men den forferdelige sorgen til nyrammede slår meg i bakken. Dagboka mi her inne har jeg slettet for andre gang. Så, ja.. Da sitter jeg her da. På KG. Og prøver å formulere et innlegg som kan fange øyeblikket, og som neppe er interessant for andre enn meg.

Det er den tiden på året igjen. I år har jeg fortrengt det veldig bra, at det nok en gang er juli. Men nå har vissheten nok en gang sneket seg opp på meg. Jeg kjenner lukten av juli. Det er sommerlyst. Sola skinner, slik den gjorde det året. Folk er i feriemodus. Agurknyhetene råder i media. Det er Tour de France og Mord og mysterier på tv. Det er definitivt juli.. Alt er små triggere i hverdagen, som sender meg hodestups tilbake til en fortidens juli, og gjør skillet mellom da og nå litt utydelig.

Det er rart å tenke på, at i disse dager, for noen år siden, så var jeg lykkelig uvitende. Om at livet mitt skulle snus på hodet. Om at jeg aldri skulle få mulighet til å bli kjent med gutten jeg bar under hjertet. Om at fremtiden jeg trodde var nær, var uendelig langt unna. Den julien, kom en gutt til verden, i knusende stillhet. Og jeg satt igjen, med verdens tommeste armer.

Resten av den julien var en masse av dager jeg ikke husker noe særlig av. Men de minnene som finnes, er klare som film. Som surrealismen i å sitte i en begravelse, å se på en provoserende liten kiste og kjenne på melkesprengen. Jeg klarer fortsatt ikke å høre "I cried for you" av Katie Melua, uten å bli både kvalm og svimmel. Og solsikker, som alltid har vært min favorittblomst, fordi de alltid snur seg etter sola.. Jeg klarer fortsatt ikke helt å se dem, uten å tenke på den ene, store solsikken som preget kistekransen. Solsikken er din nå, lille.. Ikke min. Jeg kunne ikke lenger holde deg varm, så jeg sendte med deg sola. En liten en. Det eneste stedet jeg pynter med solsikker nå, er "hagen" din. Det er greit. Det er verdt det.

Jeg er ikke lenger I sorg.. Jeg er ikke det. I lang tid var sorgen, mamma med tomme armer, identiteten min. Det var summen av alt jeg var. Det er ikke lenger det. Jeg har gått videre. Funnet min vei. Og jeg har tatt min lille med meg, i hjertet, og minnene. Jeg har lært å leve videre. Jeg fungerer. Jeg har det bra. Såret blør ikke lenger. Det har blitt til et arr, og frykten for å blø i hjel er borte.. Ihvertfall mesteparten av tiden. Man glemmer jo aldri, men man finner igjen lykken. Og livet. Et liv, på tross av døden.

Så, hvorfor, etter så lang tid, føles juli fortsatt som en liten klo i hjertet? Spesielt disse dagene? Uken rundt årsadagen.. Jeg fungerer jo, men jeg føler meg fortsatt 20 kg lettere nå DAGEN er forbi. Og tankene om at jeg kunne ha forberedt barnebursdsg istedet, stilner. Hvis bare.. Herregud lille, du skulle ha vært skolegutt. Hvordan skal jeg klare å ta det innover meg? Jeg tror ikke det går.. Tiden stoppet, og du vil alltid være min, perfekte, lille baby.. Med lange pianofingre (gudene vet hvor de kom fra) og krøller. Hvis bare.. Det finnes et rom inne i meg, for alt som ikke ble. Og jeg tror ikke det noensinne vil slutte å være sårt å gå inn i det rommet.

Juli.. Jævla juli. Vil juli noensinne kunne bli en av årets 12 måneder igjen? Eller vil den alltid være.. den måneden. Hvor alt er lyst, bortsett fra meg? Jeg har jo lært meg å fikse høytider igjen. Den første jula handlet jeg alle julegavene, halvt i blinde, på lille julaften. Og prøvde å ignorere alle nisser og engler. Det eneste juletreet det året, stod på din grav. Jula har blitt bra igjen. Det samme har 17. mai, morsdag, farsdag, påske og alle andre familiehøytider, som holdt på å knekke meg i to. Jeg har også kommet over frykten for gravide. Babyer. Barnevogner. Babyutstyr. Og alt det andre som i lang tid ha meg åndenød. Så, hvorfor ikke juli? Må jeg bare innse at det er din måned? At den blir lettere for hvert år, men fortsatt er spesiell? Jeg begynner å tro det..

Om noen dager skal jeg gjøre det jeg gjør hvert år, på denne tiden.. Jeg skal besøke graven din, og pynte med de mest fargerike blomstene jeg kan finne. I håp om at kjærligheten skal fanges opp av fargehavet. Men i år gruer jeg meg.. Noe helt intenst og forferdelig. Tidligere var jeg på graven din titt og ofte. Jeg hadde slått opp telt der, om jeg kunne. Nå har jeg ikke vært der på lenge.. Ikke siden julaften. Jeg vet ikke hvorfor, det har låst seg. Jeg klarer ikke.. Jeg planlegger og prøver, men klarer ikke å gjennomføre. Og vissheten om hvor stusselig hagen din er nå? Den spiser meg opp.. Spesielt om natta. Så, jeg gruer meg. Fordi jeg vet at jeg kommer til å få helt vondt i sjelen, når jeg ser den.. Jeg prøver å fortelle meg selv at det er sunt, et tegn på at jeg har gått videre. At du er med meg, uten at jeg må være der. Det hjelper ikke. Samvittigheten er nattsvart, og jeg føler meg som verdens verste mamma.. Men på dagen din lille, da kommer jeg.. Jeg lover.

Det er underlig.. Hvordan en dato kan sparke opp så mange tanker. Minner. Og en og annen tåre. Det er greit. Jeg er trygg. Jeg vet hvor jeg er. Jeg vet hvor jeg var. Så selv om årene har gått, og lovet er bra, så gir jeg meg selv lov til å sture litt i juli. På en måte er det godt. Jeg skrev et brev som du fikk med deg i kista. Jeg husker ikke så mye av det heller, men jeg husker en ting jeg skrev. Fordi å holde fast på den overbevisningen gjorde at jeg overlevde. En sorg kan aldri bli større enn den kjærligheten som var der først. Sorgen er prisen for å ha elsket. Og det er den verdt. Så det stikket jeg føler i disse dager? Jeg velger å tolke det som at kjærligheten fortsatt er der. For den er sterkere enn det meste. Til og med sterkere enn døden..

Denne uka brenner det et lys for deg her hjemme, lille. Nok et år har gått, men du er fortsatt med meg. Det vil du alltid være.. Du er min lille, alltid.

  • Liker 15
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Takk for at du delte historien din. Du er ikke alene



Anonymous poster hash: 8d288...42f
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Lille-pus

Vampen.... Vi går, i livet og i tiden... ett famlende skritt foran og etter et annet...

Aldri glemmer vi... Smerte dempes, blir blå som... blå som lyset i nord... i desember.

Vi bærer. Vi bærer det gode og det vonde, det såre og det glade... bærer det i samme sinn.

I dag bærer jeg med deg... ikke for deg, ikke som deg... men jeg bærer med deg, Vampen.

Takk.

'Pus'

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest TinaT

Så utrolig fint skrevet, Vampen :klem: Jeg har også en grav og dårlig samvittighet for å ikke ha det pent der hele tiden .. Men de vi har mistet er ikke på kirkegården - de er i i tankene våre - hver dag - og det er det viktigste. De vil aldri bli glemt :hjerte:

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

WoW.... Siter bare og er utrolig beveget.. Utrolig godt skrevet.. Finner ikke ord, og det trenger du sikkert ikke heller - det var flott at du skrev - flott at du delte. Uten at du vet det, så kan dette innlegget være godt å lese på så mange andre måter enn du kan forestille deg...

Sender deg en varm klem - flott å se at man kan være sterk og svak på samme tid - og tørre å vise det! :hug:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Vampen

Tusen takk for fine svar. :klemmer: Jeg har meldt meg litt ut av verden i dag, og gått en lang tur. Det er få steder som er så egnet for å pleie selvmedlidenheten som skogen. :fnise: Men det var godt å komme hjem til disse svarene. Virkelig. Noe av det komplekse med sorg er dette med å forholde seg til resten av verden. Jeg tilbragte mye av den første tiden med å forsøke å finne balansen. Alltid redd for andres tanker. Redd for å sørge "feil". For å sørge for lite, eller for mye. For å være en elendig person om jeg lo for tidlig, for å være sprø om jeg sørget for hardt. Så, dagene gikk, med en maske på, i møte med omverdenen. Eller gjemt bort, på flukt fra de tankene jeg fryktet at andre hadde. Jeg lærte meg etterhvert at det ikke finnes noe rett eller galt i sorg, men frykten er der enda. For å plage andre. For at det skal virke som om jeg "ruller meg i sorgen", dyrker den, eller holder på å bli sprø, om jeg deler disse tankene så mange år etterpå. Jeg har fine folk rundt meg, som jeg egentlig vet jeg kan prate med. Men terskelen sitter inni meg, og den er høy. Hvem VIL vel egentlig tenke på døde babyer? Så, det føles enklere å skjerme dem. Ikke belaste dem unødvendig. Jeg vet jo at disse tankene kommer og går, de knekker meg ikke i prosessen. Så i min egen frykt for å plage noen, så er denne tråden god å ha. Både fordi jeg får bablet i vei, og fordi ordene deres gjør godt. Fordi dere gadd å lese. Fordi dere forstår noen av tankene. For at det er lov å være sårbar. Og for ord om å bære sorgen sammen. Det gjør godt. Jeg felte en tåre eller to når jeg leste, gode tårer. Så tusen hjertelig, det varmer, kanskje mer enn dere tror. :klemmer:

Det er rart dette med graver, hvordan de kan være en kilde til råtten samvittighet. Jeg er jo helt enig med deg, TinaT, det er ikke der de vi savner er. De er i hjertene våre, tankene, minnene, i små opplevelser i hverdagen. Jeg har mistet både en oldemor og en farfar, som betydde mye for meg. Jeg har ikke hatt behovet for å være på graven av den grunn. Gravene var uviktige. Men denne? Jeg har en egen mappe på pcen med gravbilder. Organisert etter årstid, år, jubileum og høytider. Hvor sprøtt er ikke det? Jeg ser jo stort sett aldri på dem, men jeg hadde en gang et behov for å forevige både tiden som gikk og hvordan jeg pyntet. Jeg gjør ikke det lenger, nå er det kamp nok å komme seg dit. Men en gang, så var graven mitt sted. Jeg vet ikke helt hvorfor. Noe av det handler kanskje om at det var det stedet som best beviste at min lille hadde vært innom denne verden. De fysiske minnene og bevisene er jo så få, når livet slutter, før det har begynt. Der står navnet hans, bokstavelig talt, hugget i vei. Han har en plass, og den er bare hans. Og den er mitt ansvar. Det har jeg et ganske tykt hefte med vedtekter og lover som beviser. Og jeg tror det er et eller annet sted her den dårlige samvittigheten bor.. Graven er hans sted, det eneste. Den er mitt ansvar, og jeg klarer ikke å følge opp.. Og, igjen, frykten for andres tanker. De som ser den må tenke at der ligger det et høyst uelsket barn. Jeg vet jo at det ikke stemmer, uten at det hjelper. Når jeg selv var nyrammet fikk jeg vondt i sjelen av å se ustelte barnegraver. I dag synes jeg det er godt, for jeg vet at det betyr at foreldrene ikke lenger er fanget i en lammende sorg. At livet har fortsatt, uten at det sier noe om kjærligheten til barnet. Men at jeg har forståelsen for andre, hjelper ikke på den råtne samvittigheten jeg føler for at mitt barns grav ser ut som en bombet jungel. Det er jo mitt kjære barn..

Det skal ikke alltid være enkelt, dette livet. Jeg skal komme meg bort dit en av de første dagene, for å plante, luke og bokstavelig talt skrubbe steinen. Gleden med naturstein, den blir grønn om den får står for lenge uten stell. Sånn for virkelig å understreke at "hei ja, her har du virkelig ikke vært på en stund!". Og å rusle rundt på kirkegården med bøtte, grønnsåpe og koster er interessant i seg selv. Uansett, jeg tror jeg endelig klarer det. Slik at jeg bare kan dra dit med en bukett og lys på dagen, og slippe at akkurat den dagen er den jeg må face samvittighetsmonsteret. Og etter det, så skal jeg tenne et lys og finne meg et rolig hjørne av verden, som jeg bare skal dele med en flaske vin, den musikken jeg unngår ellers, og mine egne tanker. Mens jeg venter på at været letter, når neste dag begynner.

Det kommer tll å gå bra. Jeg vet jo det. Noe av det "fine" med en gammel sorg, er erfaringen. Man har vært gjennom alle bølgedager og datoer før. Man vet at man kommer ut på den andre siden, med helsen i behold. Sorgen er kald, eller blå, ikke blodrød, varm og intens. Og tårene er heller ikke de samme. Det er en sjelden tåre, ikke en krampeaktig gråt som er så vond at man til slutt sovner av utmattelse. I tillegg er det også en viss forskjell av å ha et liv ellers som er bra, ikke et som ligger i tusen knas rundt en. Jeg har det bra. Livet mitt er ganske så bra. Så, det er lov å føle litt på sårbarheten, svakheten, også, er det ikke? Jeg kan heller være sterk de 51 andre ukene i året. ;)

Det er nok mye mulig jeg kommer til bruke denne tråden en del de neste dagene. Vi får se. Men uansett, igjen, takk så mye for gode ord. :klemmer:

071.JPG

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig fint skrevet... selv om jeg ikke kjenner deg så klarer du å formidle veldig mange følelser i teksten din, som er lett for leser å føle på. Ingen som ikke har opplevd dette selv kan forstå selvfølgelig.

Dette med dårlig samvittighet. Det er våre egne forventninger til oss selv. Det kommer vi nok aldri utenom.

:hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Adriane

Så utrolig godt skrevet og beskrevet, Vampen. Den lammende sorgen, som med årene ikke lenger er like lammende, bortsett fra akkurat rundt den datoen... De vi har mistet bærer vi med oss i hjertet og tanker hver eneste dag, men den dårlige samvittigheten over at man ikke lenger besøker graven like ofte, den tror jeg vi er mange som deler. Ved å lese det du skriver, er det nesten så jeg selv kjenner sorgen på kroppen. Ikke din sorg, for den er bare din. Men en sorg. Kanskje min egen, over mennesker jeg har elsket og mistet. Sånn sett syns jeg det var utrolig vakkert skrevet, dette med at sorgen på en måte er prisen for å ha elsket, og at kjærligheten er sterkere enn selve døden. Vakkert og hjerteskjærende på en gang. :dagens-rose:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, innlegget var langt, Vampen, men poengløst? Nei, ikke i det hele tatt.

Jeg leste, og leste litt mer, og kjente en liten tåre som trillet. Og takknemlighet. Jeg kjente takknemlighet over at du ville gi av deg selv og dele dette. Takk.

Jeg sender en tanke din vei - til deg og din lille som ikke fikk bli din store, men som til evig tid vil være omsluttet av den største kjærligheten av alle, en mors kjærlighet til sitt barn.

:heks:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

:klem:

Nydelig skrevet og så uendelig trist.

Du nevnte solsikkene i fjor, og etter det har jeg tenkt på ham hver eneste gang jeg ser en solsikke. Din lille.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Du skriver veldig sterkt. Skulle til å sove nå, men må nok gruble litt over alle ordene dine. Kan ikke forestille meg hvor hardt det må være å miste sitt barn, og skjønner ærlig talt ikke hvordan man kommer dit du er nå. Men man klarer vel det man må her i livet. Uansett, veldig sterke ord som gir en noe å tenke på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Vampen

I dag er jeg veldig fornøyd med meg selv. Jeg har vært på kirkegården!:jepp: Endelig vant jeg over meg selv, det tok bare 5 måneder. Det var jo selvfølgelig en dag med strålende sol, og uvanlig mange mennesker på kirkegården. Så jeg følte meg ikke særlig teit der jeg kom, med en diger plastikkveske full av alt fra grønnsåpe til bamser, ti liter blomsterjord, planter, vannkanne og greier. Jeg så sikkert ut som jeg bokstavelig talt hadde tenkt å slå meg ned der. Eventuelt skrubbe et tre.

Men, jeg fikk gjort det jeg skulle. Og det så virkelig ille ut. Grønn sten, brunt granbar, ødelagte lykter, høyt gress og en heller sørgelig bamse. Så stenen er bokstavelig talt skrubbet, jeg har sittet på kne og nappet opp gress, plukket konger, fjernet gammel jord og hatt full utskiftning av lykter. De hadde ikke hatt et blidt møte med kong vinter. Og, det føles godt. Veldig godt. Fraværet av verdens mest råtne samvittighet, har gitt rom for andre tanker. Jeg har alltid vært slik, jeg bearbeider ved å skrive, og romstere rundt i mine egne tanker.

Det begynte egentlig med at jeg satt på kne og slåss mot det grønne belegget på stenen, mens jeg bannet som en full sjømann, inni meg, vel og merke. Å banne høyt på kirkegården blir litt mye av det gode. Men, seriøst, den natursteinen er sabla mye jobb. Tanken var god. Jeg ville ha en selvfunnet sten, fra familiegården. Han skulle jo ha arvet den, dersomattehvisatte.. Da føltes det riktig at han skulle få en sten derfra. Så, jeg romsterte rundt på eiendom. Både på jorder, i skogen, i sandtak, elver og stenbrudd. På jakt etter STENEN. Den riktige, den perfekte. Det tok over et år. Og min fars gårdsplass har fortsatt en del av nesten-riktigene liggende rundt. Men jeg fant den til slutt. Når jeg endelig fant den, så visste jeg at det var den. En liten grå, sten, avrundet som en pute, med et spill i stenen formet som et hvitt hjerte. Hvis man ser godt etter.

Jeg er fornøyd med stenen, for all del. Den lille stenen passer i mitt hode til en barnegrav. Eller, det er egentlig ikke noe som passer til en barnegrav, for slike graver burde ikke finnes. Men, dere skjønner hva jeg mener. Allikevel, herrefred, så jobbkrevende den er! Den forsvinner jo i både lett snøfall, og noen cm gress. Grønn blir den, og man må virkelig gå inn med liv, lyst, grønnsåpe og kost, for å finne igjen den opprinnelige fargen. Jeg har innimellom seriøse fantasier om å starte storsparing for å kjøpe en, stor, flott glattpolert og mindre arbeidskrevende sten. Med sånn polert bedkant, med et lite hull til en blomst. Så slipper selve bedet å bli et hull av granbar, kongler, rusk og rask.

Så, mens jeg satt der og bannet, intenst og innvendig, så begynte tankene å vandre. Over til alle snåle komplikasjoner, utfordringer, tanker og reaksjoner, som følger med et slikt tap. Er det lov å ha et skråblikk på sånt? Jeg tror jeg trenger det.. Å kunne le litt av det hele. Ikke av tapet, ikke av tragedien. Men av alt det irrasjonelle. Av alle kaotiske tanker, reaksjoner og opplevelser. Av alt det rare, som kommer når livet plutselig tar en uventet sving inn i katastrofen. Det føles litt tabu å skulle forsøke å se på det på den måten. Ikke bare fokusere på det triste, men også fundere litt på mine egne opplevelser. Men jeg tror som sagt jeg trenger det.. Så, får jeg lov?

Jakten på stenen, som ikke lå langt unna jakten på den helige gral, er jo en ting.. Stakkars pappaen min, som måtte være med på alt det der. For kravene var både fullstendig uspesifiserte, og strenge. Aner jeg hva jeg ser etter? Nei. Den skal bare være riktig. Pappa har lempet sin del av "kanskje"-stener. En av dem lå godt an lenge. Det som til slutt diskvalifiserte den, var at den hadde et spill av rosa. Rosa?! På en guttegrav? Nei nei nei. Da kunne jo noen komme til å se den, og tenke at det er en jente! Krise! Samme galskap har fulgt med i forbindelse med blomster. Rosa blomster?! Nei nei nei. Jenteblomster! Og gammelpersonblomster? Sånn som min bestemor pleier å plante? Uaktuelt! Jeg tør ikke å tenke på hvor mange timer jeg har brukt på å romstere rundt på Plantasjen, for å finne akseptable blomster. Riktig farge, type, størrelse og form. Helst skal de være glade og fargesprakende, eller små og søte. Og om jeg klarer å kombinere farger med noe som gir et slags budskap i blomsterspråk? Jackpot! Men det stopper ikke der, helst skal de også danderes riktig. For eksempel i form av et hjerte. Viktig! Det er jo egentlig det glade vanvidd. Og jeg merket i dag at jeg fortsatt ikke er helt frisk. Rosa blomster kan være så fine de bare vil, de er fortsatt ikke aktuelle.

Alt annet som har med graven å gjøre er også komplisert. I påvente av at steinen skulle åpenbare seg, så stod det er trekors der. Sånn standard hvitt kors. Det viste seg at begravelsesbyrået akkurat hadde byttet leverandør, til en som synes det var smart å bruke en form for "snill mot naturen"-maling. Vel og bra,bortsett fra at den ikke tålte vann. Det er jo fint, når det skal stå ute. Det flasset som besatt etter kort tid. Og, Lord, det var KRISE! Det så jo fælt ut! Jeg tror begravelsesbyrået rakk å bli mektig lei av meg. Hun sprø damen som ringte hver tredje uke for å få byttet kors.:fnise: Men seriøst, tanken på et stygt, flassekors på grava til mitt barn? Jeg fikk ikke sove om natta. Å få opp stenen var en befrielse. Sånn bortsett fra at de lot korset stå igjen. Jeg kunne jo ikke kaste det. Så jeg tok det med meg. Det står fortsatt i kjelleren. Jeg klarer ikke å kaste det. Navnet hans står der. Det har stått på hans grav. Men jeg innser jo at jeg ikke kan ha et kors i flyttelasset i det uendelige.. Så, hva nå? Jeg må finne en smart måte å få løs navnskiltet. Da kanskje det går.

I samme kategori er de to albumene jeg har med gravbilder. Mhm, gravbilder. To album. Og en del løse bilder. Det ene begynte som et minnealbum. De første sidene har bilder av gutten min, meg med ham og begravelsen.. Og så var det liksom ikke flere bilder, men mange tomme sider. Det i seg selv føltes forferdelig, for det var så ubarmhjetig tydelig at det ikke ville bli flere sjanser til å ta bilder.. Så, jeg fylte dem. Med bilder av en kjærlig pyntet grav. Og det ene albumet ble til flere.. For når det første var fullt, så føltes det vondt å skulle slutte. Da var det jo.. over? Så, nå har jeg altså to album fulle av gravbilder. Som min kjære sa så vakkert, "la oss håpe du aldri får besøk av CSI eller noe sånt.". For altså, ja.. Gravalbum? Hvem har egentlig det? Sansynligvis jeg og noen mindre hyggelige seriemordere. Men hva gjør man da? Kaster dem? Det går jo ikke.. Så langt er løsningen å stue dem inn nederst i klesskapet.

På bildet over her er det en liten bamse. Den kjøpte jeg på sykehuset etter fødselen. Jeg ville ha noe fysisk fra det stedet jeg hadde tilbragt tid med ham. Der var vi jo sammen.. Den stod på graven en god stund, før noen rappet en del ting fra graven, inkludert den. Jeg gråt i flere dager. Det føltes som verden krasjet fullstendig. Så dro jeg rett til sykehuset og kjøpte en ny en. Ikke helt det samme, men så nært som mulig. Den ble ødelagt, uten at jeg aner hvordan. Emosjonell apokalypse, igjen. Men gir man opp? Neida. Nå har jeg opptil flere. Impregnert, og merket, med en mindre hyggelig advarsel til de som måtte ha lange fingre. Og det er ikke den eneste. Jeg har bursdagsbamser, julebamser, englebamser, navnebamser og gudene vet hva annet. En for alle anledninger, som byttes ut med jevne mellomrom. Sammen med engler, sommerfugler, marihøner, piggsvin og en hel haug med andre ting.. Alt oppbevart i gravboksen min, sammen med diverse lykter, vaser, lys og annet.. Igjen, gravboks og årtidsbamser. Hvem har sånt? Jeg har..

De fikse ideene har det vært mange av.. Jeg nevnte vel innledningsvis at jeg hadde flyttet inn på kirkegården om jeg kunne. Det er ikke tull. Jeg så i fullt alvor etter leiligheter som lå så nært kirkegården som mulig. Det hadde sikkert vært praktisk, for jeg MÅTTE være der på spesielle dager. Og dem var det mange av.. Hver tirsdag, for det var dagen han ble født. Hver torsdag, for begravelsen var på en torsdag. Hver fjerde uke, for det var nesten en måned. Og hver måned. Og selvfølgelig alle merkedager og høytider. I tillegg kom bekymringer som at lys ble utbrent eller slukket, og blomster måtte byttes. Overnattingsbesøk hos venner? Ok, men på tirsdag MÅ jeg hjem. Jeg har stelt og plantet i solskinn, sludd og regn. Jeg har gravd frem steinen fra flere lag med snø, fordi tanken på en liten baby under masse, kald snø var forferdelig..

Ord har også hatt sin betydning. Hage er hyggeligere enn grav. Dødfødt, i andre betydninger enn dødfødte barn, var bannet for mitt vokabular i flere år. Dødfødt forslag? Nei nei nei. Om jeg skrev det uten å tenke over det, så gikk jeg tilbake og endret, så fort jeg kunne. Og et enkelt spørsmål som "har du barn?"? Fullstendig implodering. For hva sier man? Ja? Da kommer det alltid noen oppfølgingsspørsmål, som blir heller ubehagelige. Ja nei, han skulle ha vært så og så gammel.. Der snakker vi samtaledrap. Så, nei? Enter dårlig samvittighet og tanker a la "jo, for faen i helvete, jeg har jo det.. Men jeg fikk ikke beholde mitt barn!". Det spørsmålet var noe av det verste jeg visste. Resten av dagen ble fullstendig ødelagt. For det føltes som om jeg måtte velge mellom å gjøre andre uteplass eller svikte mitt barn. Ikke et godt valg.

Dette ble langt, men er like fullt bare noen få eksempler på det glade vanvidd, som var livet mitt en god stund. Jeg har mye mer, og det er mulig jeg skriver om mer senere. For det er godt å sette ord på det. Å se tilbake, i en litt uhøytidlig tone, sier noe om hvor jeg var. Og dermed også hvor jeg er nå. For jeg har kommet langt. I bearbeidelsen og aksepten. Og det er godt å kjenne på. Jeg trodde jo ikke at livet noen gang kunne bli bra igjen.. At kaoset, følelsene, tankene og den lammende sorgen, ville være der for alltid. Slik ble det heldigvis ikke.. Og det er vel det jeg har litt behov for. Å minnes hvor jeg var, for å sette pris på hvor jeg er?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner et behov for aa klemme min lille, og bare kjenne hvor ubeskrivelig heldig jeg er, som kan. Det er vel lite som understreker hvor skjoert livet er, som et liv som aldri rakk aa begynne. Det slaar meg hver gang jeg hoerer en englemamma fortelle om sin sorg, og sitt tap, at jeg ikke fatter hvordan dere kommer gjennom den rivende sm erten. Bare tanken paa aa ikke ha min lille, truer med aa rive meg i biter, saa jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg hvordan man klarer aa puste etter aa faktisk oppleve et saant tap.

Du, og alle dere andre englemammaene, er saa beundringsverdig sterke!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Gjest Vampen

:klem:

Veldig fint skrevet... selv om jeg ikke kjenner deg så klarer du å formidle veldig mange følelser i teksten din, som er lett for leser å føle på. Ingen som ikke har opplevd dette selv kan forstå selvfølgelig.

Dette med dårlig samvittighet. Det er våre egne forventninger til oss selv. Det kommer vi nok aldri utenom.

:hug:

Så utrolig godt skrevet og beskrevet, Vampen. Den lammende sorgen, som med årene ikke lenger er like lammende, bortsett fra akkurat rundt den datoen... De vi har mistet bærer vi med oss i hjertet og tanker hver eneste dag, men den dårlige samvittigheten over at man ikke lenger besøker graven like ofte, den tror jeg vi er mange som deler. Ved å lese det du skriver, er det nesten så jeg selv kjenner sorgen på kroppen. Ikke din sorg, for den er bare din. Men en sorg. Kanskje min egen, over mennesker jeg har elsket og mistet. Sånn sett syns jeg det var utrolig vakkert skrevet, dette med at sorgen på en måte er prisen for å ha elsket, og at kjærligheten er sterkere enn selve døden. Vakkert og hjerteskjærende på en gang. :dagens-rose:

Ja, innlegget var langt, Vampen, men poengløst? Nei, ikke i det hele tatt.

Jeg leste, og leste litt mer, og kjente en liten tåre som trillet. Og takknemlighet. Jeg kjente takknemlighet over at du ville gi av deg selv og dele dette. Takk.

Jeg sender en tanke din vei - til deg og din lille som ikke fikk bli din store, men som til evig tid vil være omsluttet av den største kjærligheten av alle, en mors kjærlighet til sitt barn.

:heks:

:klem:

Nydelig skrevet og så uendelig trist.

Du nevnte solsikkene i fjor, og etter det har jeg tenkt på ham hver eneste gang jeg ser en solsikke. Din lille.

Du skriver veldig sterkt. Skulle til å sove nå, men må nok gruble litt over alle ordene dine. Kan ikke forestille meg hvor hardt det må være å miste sitt barn, og skjønner ærlig talt ikke hvordan man kommer dit du er nå. Men man klarer vel det man må her i livet. Uansett, veldig sterke ord som gir en noe å tenke på.

Og igjen, tusen takk for gode ord alle sammen!:klemmer: Jeg er fortsatt såpass full av følelser at jeg blir både rørt og tårevåt.:fnise: Og jeg er så enig i alt dere skriver.

Sorg er noe de fleste opplever i livet. Jeg tror det er viktig å sette ord på den. Det er ikke så viktig om det er min sorg, din sorg eller en sorg. For som Adriane skriver, følelsen av sorg kan dukke opp lenge etter at den egentlig er over, og det er mange av følelsene vi deler. Som er felles, men fortsatt kan føles vanskelig og ensomme. Så, jeg har tro på å tørre å snakke om det. Det er jo en naturlig følelse.. De vi elsker, og mister, blir aldri helt borte. Vi bærer dem med oss, med alt det innebærer. Både gode minner og stort savn.

Og dette med å komme seg videre, Teriyaki, er også et godt poeng. For når man står midt oppi det, så virker det like sansynlig som å plutselig få vinger og begynne å fly.;) Veien videre virker ekstremt lang, og utilgjengelig. Jeg lurte på det samme når noen jeg kjente mistet før meg. Hvordan i all verden skal de komme over noe slikt? Jeg tror at det enkle svaret er at man ikke har noe valg.. Sånn egentlig. Man tryner en del i starten, og lever i en egen boble. Livet går like fullt videre rundt en, og man blir trukket med. Før man vet ordet av det har man gått noen timer uten å gråte. Så kan man plutselig le. Ha en god dag. De gode dagene blir flere, og til slutt blir de flere enn de dårlige. Uten at man egentlig tenker over det går både tiden og årene. Og for hvert år blir det litt enklere.. Man glemmer nok aldri, og noen ting slutter aldri å være litt tøffe. Men livet går stort sett videre på et vis.. Om man vil eller ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Vampen

Kjenner et behov for aa klemme min lille, og bare kjenne hvor ubeskrivelig heldig jeg er, som kan. Det er vel lite som understreker hvor skjoert livet er, som et liv som aldri rakk aa begynne. Det slaar meg hver gang jeg hoerer en englemamma fortelle om sin sorg, og sitt tap, at jeg ikke fatter hvordan dere kommer gjennom den rivende sm erten. Bare tanken paa aa ikke ha min lille, truer med aa rive meg i biter, saa jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg hvordan man klarer aa puste etter aa faktisk oppleve et saant tap.

Du, og alle dere andre englemammaene, er saa beundringsverdig sterke!

Det synes jeg var en fin tanke, så gjør det, og gi din lille en ekstra klem fra meg.:klemmer:

Noe av det jeg forbinder mest med den første tiden, er følelsen av å ikke få puste. Det var som om det lå en stor sten på brystet, som gjorde det vanskelig å trekke pusten ordentlig. Og det var liksom ikke noe man kunne gjøre for å bli kvitt den, eller gjemme seg fra den. Den satt jo på innsiden. Så det å være våken og bevisst var i det hele tatt ikke noe særlig. Sorgen, og følelsen av tap, blir som et slags fengsel.

Og dette med styrke er interessant, i mangel på bedre ord. Jeg tror ofte andre tenker det i en slik situasjon. Og jeg forstår tanken fullt ut. Jeg har tenkt den om andre. Samtidig tror jeg at jeg helt ærlig kan si at jeg aldri har følt meg mindre sterk, verken før eller siden. Jeg følte meg knust, svak, ødelagt. Ute av stand til å gjøre noe med det. Ute av stand til å beskytte mitt barn, til å gi ham liv. Men vi mennesker er nok sterkere enn vi tror. Vi kommer oss gjennom det meste. Uten helt å skjønne hvordan. Og jeg tror nok det kan gi styrke, etterhvert. For når man først har opplevd krise, så skal det litt til for virkelig å slå en i bakken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skriver bra og åpent, og jeg kjenner meg igjen i mye. Selv om jeg ikke har opplevd det samme som deg, har jeg opplevd brå og brutal sorg som nesten ikke var til å overleve. Det er 17 år siden nå, og selv om ikke sorgen er så åpenbar, selv om jeg lenge har kunnet snakke om dødsfallet uten å begynne å gråte og selv om livet er veldig bra på alle måter - så ligger savnet etter den døde under hele tiden. Jeg bærer det med meg, og jeg føler det fortsatt som veldig urettferdig at jeg måtte oppleve det.

Men alle liv er viktige liv, selv når de er korte. Jeg tror det er veldig viktig å snakke om sorgen og om de døde, slik at andre vet om at de fantes. Nå vet vi om din lille sønn, og vet at han var til.

Endret av Metamorf
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...