Unge gravide/studenter

[Gjest Seleena]

Veldig lav gjennomsnittsalder! Fekk dåke tid til å ta utdannelse?

Eg sjølv håpar eg ikkje får barn før eg er over 27 år sjølv om eg veit det er kos å ha barn i hus

[blåveis]

Er 24 år og blir ferdig med en 5 årig høyere utdannelse nå i vår.. Og jeg er ikke klar for å få barn på en god stund ennå..

For det første så MÅ jeg jo faktisk ha en jobb først.. For det andre har jeg lyst til at vi skal få kjøpt oss en bolig etter hvert.. og da må vi jo begge være med å skaffe egenkapital og være i stand til å betale ned på den i årene som kommer.. Fra før har vi jo nærmere 600 000 kr bare i studielån.. :o

Så jeg må si at jeg er imponert over hvordan dere får det til.. Ikke fatter jeg..

[tenker]

Er 24 år og blir ferdig med en 5 årig høyere utdannelse nå i vår.. Og jeg er ikke klar for å få barn på en god stund ennå..  

For det første så MÅ jeg jo faktisk ha en jobb først.. For det andre har jeg lyst til at vi skal få kjøpt oss en bolig etter hvert.. og da må vi jo begge være med å skaffe egenkapital og være i stand til å betale ned på den i årene som kommer.. Fra før har vi jo nærmere 600 000 kr bare i studielån..  

Så jeg må si at jeg er imponert over hvordan dere får det til.. Ikke fatter jeg..

Jeg fikk begge mine barn mens jeg var i utdanning. Med nr. 1 tok jeg nesten ikke fri fra studiene, leste mens han sov og tok en grunnfagseksamen da han var ca 1 mnd. Vet ikke om det er å anbefale... Føler at jeg mistet litt av kosen med bli kjent med et nytt lite menneske.

Med nr 2 tok jeg et års permisjon, og jobbet inn rett til fødselspenger i forkant. Jeg gjorde meg ferdig med en hovedfagsutdanning nå i høst, og har så smått begynt å jobbe litt.

Øknonomien er det verre med... har masse studielån, ingen egenkapital, har lånt ekstra penger av familien og aner ikke når jeg skal få betalt tilbake alt sammen, langt mindre få kjøpt meg egen bolig... Men jeg har vel slått meg til ro med at det er masse positivt i livet mitt også.

Man velger jo selv når det er riktig å få barn, men jeg synes vel generelt at mange er litt for optatt av at alt skal være "perfekt" i livet først.

[Padmee]

Nå skal ikke jeg uttale meg om alle her inne som fikk barn tidlig, men jeg kan jo si litt om vår situasjon.

Min mann holdt på med sin treårige utdanning da datteren vår ble født, han begynte i andre klasse samme høst som ho ble født. Men på den tiden bodde vi ikke sammen, var "bare" kjærester, så jeg fikk jo litt penger som alenemor, jeg fikk også noe forskudd på arv slik at jeg fikk kjøpt meg en billig leilighet. Vi giftet oss ikke og flyttet sammen før han var ferdig og begynt i jobb. Det at jeg fikk litt forskudd på arv gjorde at vi hadde bra med egenkapital da vi kjøpte oss et rekkehus, leiligheten var nemlig for liten til oss alle tre.

Nå venter vi nummer to til sommeren, og jeg har ett år igjen på skolen. Han har jobbet i snart 3 år nå, så vi klarer oss fint. Jeg ventet med å begynne på skolen til han var ferdig og var begynt i jobb, og jeg ser at vi faktisk har bedre økonomi enn mange av vennene våre som ikke har barn. Dette til tross for at vi bare var 20 når vi fikk vår datter.

Så det går fint ant å klare seg bra selv om en får barn tidlig, en må bare tenke og planlegge på en annen måte.

[blåveis]

Man velger jo selv når det er riktig å få barn, men jeg synes vel generelt at mange er litt for optatt av at alt skal være "perfekt" i livet først.

For det første så kunne jeg virkelig ikke fått barn nå om jeg hadde villet.. Jeg må jo ha en jobb først..

For det andre; hva er galt med å vente til ting er litt mer ordnet? Litt mer "perfekt" :o ??

[Padmee]

For det første så kunne jeg virkelig ikke fått barn nå om jeg hadde villet.. Jeg må jo ha en jobb først..

For det andre; hva er galt med å vente til ting er litt mer ordnet? Litt mer "perfekt" :o ??

Tar meg den firheten å svare på dette selv om det sikkert var rettet til Tenker.

Det er ikke noe galt med å vente til ting er litt mer ordnet, men samtidig så er en ikke nødt til å ha jobb før en kan få barn. Som jeg skrev i innlegget mitt over så går det bra, en må bare tenke og planlegge litt annerledes.

Men om jeg synes det er ideelt å få barn tidlig hvis en ikke kan ta vare på det økonomisk? Nei, det synes jeg ikke, men kanskje det for enkelte kunne ha vært lurt å fått barn før eller under utdanningen slik at ikke alt det kommer etter en lang studietid hvor en sitter igjen med masse studiegjeld og må få seg jobb før en i det hele tatt har råd. Er det det beste at en er rundt 30 før en i det hele tatt kan begynne å tenke på det å få barn? Er det så lurt at alle venter til de er såpass opp i årene med å få sitt første barn? Det er jo mange som ikke kan få barn etter fyllte 35, og er det da så lurt å få sitt første når en er 31-32, iallefall hvis en vil ha flere? En kan ikke få barn så lenge en vil, naturen sier selv stopp.

Jeg tror ikke det er alltid like smart å vente, men dette er bare min mening. Selv er jeg på en måte glad for at jeg får mine barn så tidlig selv om jeg av og til skulle ønske at jeg ikke fikk barn da jeg var 20. Men jeg er fast bestemt på å være ferdig med små barn når jeg er 30, slik at jeg iallefall da kan nyte litt mer av det jeg "går glipp av" nå.

[blåveis]

Jeg er ikke uening i så mye av det du skriver Pademee, men jeg reagerer på at du begynner å snakke om å blir 30-35 med en gang jeg snakker om å vente litt lengere enn 24 (det er noen år mellom der etter hva jeg har forstått!)

Og dette reagerer jeg kraftig på;

Det er ikke noe galt med å vente til ting er litt mer ordnet, men samtidig så er en ikke nødt til å ha jobb før en kan få barn. Som jeg skrev i innlegget mitt over så går det bra, en må bare tenke og planlegge litt annerledes. .

Jeg er fullstendig i stand til å leve billig (har jo vært student i flere år), men uten inntekt? Det går faktisk ikke ann..!

[tenker]

For det første så kunne jeg virkelig ikke fått barn nå om jeg hadde villet.. Jeg må jo ha en jobb først..

For det andre; hva er galt med å vente til ting er litt mer ordnet? Litt mer "perfekt" :o ??

Jeg er egentlig ikke ute etter å starte noen krangel her, men du vet jo godt at ingen "må" ha jobb før de kan få barn. Mange har klart å kombinere barn og utdanning. Klart det er kjekt å ha litt økonomisk trygghet, men jeg tror at det å få barn uansett er en kjempeomstilling, og det blir aldri helt slik man hadde tenkt seg.

Argumentene for å få barn tidlig er bla de biologiske, hvis man er et godt stykke oppe i 30- åra før man prøver å få sitt første barn, er det mange som opplever at de sliter. I tillegg er det jo noe med at du får følge barna dine gjennom en større del av livet deres, du har større mulighet til å bli ung og sprek bestemor som virkelig har glede av barnebarna. Her er min egen mor et godt eksempel. Dessuten kan jeg jo se fram til en behagelig "voksentilværelse", etter at barna har flyttet ut, allerede mens jeg er (tidlig?) i 40- åra

Men som sagt, alle får velge selv, det var mer den generelle trenden i samfunnet med at kvinner får barn stadig senere jeg snakket om, ikke et angrep på deg personlig. (Du er jo fortsatt ung! )

[blåveis]

God vi er enige om at jeg fremdeles er ung, da..

Og klart det er mulig å kombinere barn og utdannelse.. Noe annet har jeg da ikke påstått.. Men jeg er nå mektig imponert over at folk får det til likevel, jeg.. (her jeg går er det i alle fall forventet høy fleksibilitet og sene timer osv fra professorenes side av og til)

Det at jeg må ha en jobb jo sammenheng med at jeg er ferdig med å utdanne meg nå.. så jeg har mistet muligheten til å få barn under utdanning (ikke at jeg ville valgt det.. ). Den muligheten er altså ikke lengere åpen for meg.. Ergo; jeg må skaffe meg en jobb (barne eller ikke barn)

[blåveis]

Argumentene for å få barn tidlig er bla de biologiske, hvis man er et godt stykke oppe i 30- åra før man prøver å få sitt første barn, er det mange som opplever at de sliter.

Jeg synes det er et argument mot å få barn sent, ikke nødvendigvis et argument for å få dem tidlig.. (dvs under 23.. eller noe?) Det er en rekke år å gjøre på i alderen 26-30 f.eks...

Men til syvende og sist er det jo når det passer inn med å finne en mann som man vil ha barn med osv som også må avgjøre det.. Derfor synes jeg det er skummelt om man begynner å fordømme kvinner som får barn sent. Min tante ønsket seg barn fra hun var først i 20 årene, men fant ikke en mann å få barn med før hun var nær 40. Og nåde den som sier at hun skulle latt være å få de to prinsene der.. Hun er den beste mor jeg vet om.. I alle fall lagt mer klar for oppgaven enn min mor var da hun fikk meg i en alder av 21.. (tro meg!)

[Gjest Anonymous]

Nå skal ikke jeg uttale meg om alle her inne som fikk barn tidlig, men jeg kan jo si litt om vår situasjon.  

Min mann holdt på med sin treårige utdanning da datteren vår ble født, han begynte i andre klasse samme høst som ho ble født. Men på den tiden bodde vi ikke sammen, var "bare" kjærester, så jeg fikk jo litt penger som alenemor, jeg fikk også noe forskudd på arv slik at jeg fikk kjøpt meg en billig leilighet. Vi giftet oss ikke og flyttet sammen før han var ferdig og begynt i jobb. Det at jeg fikk litt forskudd på arv gjorde at vi hadde bra med egenkapital da vi kjøpte oss et rekkehus, leiligheten var nemlig for liten til oss alle tre.

Nå venter vi nummer to til sommeren, og jeg har ett år igjen på skolen. Han har jobbet i snart 3 år nå, så vi klarer oss fint. Jeg ventet med å begynne på skolen til han var ferdig og var begynt i jobb, og jeg ser at vi faktisk har bedre økonomi enn mange av vennene våre som ikke har barn. Dette til tross for at vi bare var 20 når vi fikk vår datter.  

Så det går fint ant å klare seg bra selv om en får barn tidlig, en må bare tenke og planlegge på en annen måte.

Det at du fikk støtte som alenemor, betød ikke det at kjæresten din måtte betale deg bidrag?

Gikk ikke en del av vinninga opp i spinninga da?

Hvis han ikke betalte deg bidrag, men dere forsørget datteren deres sammen, altså at du var alenemor bare på papiret, er ikke det å utnytte systemet???

[Padmee]

Det at du fikk støtte som alenemor, betød ikke det at kjæresten din måtte betale deg bidrag?

Gikk ikke en del av vinninga opp i spinninga da?

Hvis han ikke betalte deg bidrag, men dere forsørget datteren deres sammen, altså at du var alenemor bare på papiret, er ikke det å utnytte systemet???

Siden han var student uten egen inntekt måtte ikke han betale bidrag siden han ikke hadde noe å betale med, men jeg fikk alikevel støtte fra trygdekontoret. Mor får støtte selv om far ikke er i stand til å betale, slik er systemet. Vi forsørget altså ikke datteren vår sammen, jeg forsørget oss på de pengene jeg fikk fra trygdevesenet. Dette synes ikke jeg er å utnytte systemet siden det er likt for alle, uavhengig om foreldrene er kjærester eller ikke. Vi bodde jo ikke sammen som jeg også skrev.

Blåveis:

Beklager hvis du tolket det som at jeg snakket om at du var gammel, det gjorde jeg nemlig ikke. Grunnen til at jeg begynte å snakke om de som er 30-35 er fordi det er mange som er så pass opp i årene når de er ferdig utdannet og har fått seg jobb. Det var ikke et angrep på deg, det var mer et generelt utsagn.

Når det gjelder det andre du reagerte på, så tenkte jeg ikke på det å leve helt uten inntekt, men at en kanskje kan leve på bare en inntekt. Eller på den støtten en får som eventuell alenemor. Det betyr altså at ikke begge må være i arbeid før barn blir født, men det er selvsagt en fordel, det er jeg helt enig i. Men det går ant å få barn uten også, selv om det krever mer planlegging og tenking på en annen måte, som f.eks. at en ikke automatisk må flytte sammen bare fordi en venter barn sammen. For en periode kan det være lurt å ikke gjøre det hvis det kan hjelpe på økonomien, men det er et helt annet tema som jeg ikke vil gå inn på her.

[blåveis]

Når det gjelder det andre du reagerte på, så tenkte jeg ikke på det å leve helt uten inntekt, men at en kanskje kan leve på bare en inntekt. Eller på den støtten en får som eventuell alenemor. Det betyr altså at ikke begge må være i arbeid før barn blir født, men det er selvsagt en fordel, det er jeg helt enig i. Men det går ant å få barn uten også, selv om det krever mer planlegging og tenking på en annen måte, som f.eks. at en ikke automatisk må flytte sammen bare fordi en venter barn sammen.

Ved å ikke flytte sammen (vi bor jo alt sammen og vi skal gifte oss i høst, så det er uaktuelt) får man jo mer å betale i husleie osv, så jeg kan ikke fatte at det kan gå.

Det å leve på en inntekt kan jeg heller ikke forstå hvordan vi skulle klare. Nå lever jeg på studielån uten ekstra inntekt og da har jeg det romsligere enn han.. (han må jo betale studielån osv)

Det kan godt hende at det er mulig å leve på en inntekt dersom man har mindre gjeld og ikke må bo nær Oslo (der sambo jobber), men det er altså ikke en aktuell problemstillig for oss..

Alenemor uten inntekt? Det er vel ett hakk verre enn det jeg kommer til å være om et par måneder; barnløs og uten inntekt?

Jeg MÅÅÅÅ ha meg en jobb; det er jo helt uavhengig av tanken om barn/ ikke barn.. Jeg må jo betale både husleie og mat...!!

[Padmee]

Ved å ikke flytte sammen (vi bor jo alt sammen og vi skal gifte oss i høst, så det er uaktuelt) får man jo mer å betale i husleie osv, så jeg kan ikke fatte at det kan gå.

Det å leve på en inntekt kan jeg heller ikke forstå hvordan vi skulle klare. Nå lever jeg på studielån uten ekstra inntekt og da har jeg det romsligere enn han.. (han må jo betale studielån osv)

Det kan godt hende at det er mulig å leve på en inntekt dersom man har mindre gjeld og ikke må bo nær Oslo (der sambo jobber), men det er altså ikke en aktuell problemstillig for oss..

Alenemor uten inntekt? Det er vel ett hakk verre enn det jeg kommer til å være om et par måneder; barnløs og uten inntekt?

Jeg MÅÅÅÅ ha meg en jobb; det er jo helt uavhengig av tanken om barn/ ikke barn.. Jeg må jo betale både husleie og mat...!!

Jeg må igjen få presisere at jeg ikke snakker om deg, men mer generelt. Selvfølgelig er det best at begge to har jobb når en får barn, det skulle bare mangle, men det er mulig å klare seg uten også. Det kommer helt ant på hvilken situasjon en befinner seg i på det tidspunktet en får et barn.

At det for deg er det eneste riktige å vente til du har fått deg en jobb er meget mulig utifra den situasjonen du og din samboer er i, men det er ikke alle som er i den situasjonen. Som jeg har sagt før (tror jeg), så må alle finne ut av det som passer bset for seg. Det er ikke bra å henge seg opp i alt som blir sagt uten å tenke over hvordan det passer inn i sin egen situasjon.

Men jeg skriver som sagt mer generelt og ikke direkte rettet til deg og din situasjon.

[blåveis]

Men jeg skriver som sagt mer generelt og ikke direkte rettet til deg og din situasjon.

Det er ok, men at det er helt ok å få barn selv om man ikke har jobb, at det er ok å bevist ikke bo sammen med barnefaren fordi det skulle lønne seg (uten at jeg kan forstå det) osv synes jeg helt generelt er eeelendige råd..

Jeg synes det er veldig viktig å få folk til å ta såpass ansvar at de passer på å ikke få barn før de er klar for det.. Både i forholdet, mhp økonomi osv.

[Padmee]

Det er ok, men at det er helt ok å få barn selv om man ikke har jobb, at det er ok å bevist ikke bo sammen med barnefaren fordi det skulle lønne seg (uten at jeg kan forstå det) osv synes jeg helt generelt er eeelendige råd..

Jeg synes det er veldig viktig å få folk til å ta såpass ansvar at de passer på å ikke få barn før de er klar for det.. Både i forholdet, mhp økonomi osv.

Det er så, men av og til svikter prevansjonen også vet du.

For å ta min situasjon da som eksempel. Der sviktet prevansjonen, og siden han bodde hjemme så fortsatt han med det mens jeg kjøpte meg en liten leilighet for arven jeg fikk i forskudd. Jeg skulle alikevel flytte til Bergen, så istedenfor å skaffe meg en hybel kjøpte jeg meg en liten leilighet. Det gjorde at det lønte seg for oss å ikke flytte sammen selv om det selvsagt hadde vært koselig. Det var et bevisst valg fra vår side fordi da fikk vi begge råd til å leve. Jeg ser heller ikke noe galt i det, og ville nok ha anbefalt det til andre som var kommet i samme situasjon. Men da snakker jeg igjen om folk som i utgangspunktet ikke bor sammen, men som har lyst til å fortsette å være sammen.

Noen mener kanskje at en bør ta abort i en slik situasjon, men det er for enkelte helt uaktuelt. Det kommer an på hvilket syn man har på abortspørsmålet.

[blåveis]

Du trenger jo ikke å forsvare dine valg for meg!!

Meg kan fortsatt ikke forstå hvordan dere kunne spare penger på at han ikke bodde i leligheten du alt hadde kjøpt...

Dette er en svært vanlig påstand;

Det er så' date=' men av og til svikter prevansjonen også vet du. [/quote']

Men jeg har litt problemer med å aksepterer den.. (angriper ikke deg personlig nå!!! dette er bare en påstand jeg generelt har litt problemer med)

Jeg er 24 år og har aldri opplevd at prevensjon har sviktet.. Jeg og flere av mine venninner har hatt samtaler om dette temaet og ingen av oss hadde noen sinne opplevd at prevensjon har sviktet.. Hadde jeg vært 100% i mot abort tror jeg også at jeg hadde brukt dobbel prevensjon. Men jeg tviler altså litt på behovet for dette.. Jeg tror at de aller flest tilfeller av "sviktende prevensjon" i virkeligheten er "brukerfeil og sløvhet"

[Gjest Anonymous]

For mitt vedkommende var en eneste periode med litt slurv med p- piller nok. Selvsagt er det da min egen skyld, men det er altså veldig lite som skal til.

[Gjest Poirot]

Jeg tror at de aller flest tilfeller av "sviktende prevensjon" i virkeligheten er "brukerfeil og sløvhet"

^

Så enig så enig. Kjenner en som ble gravid "selv om hun gikk på p-pillen" Etterpå kom det frem at hun hadde glemt å ta pillene med 2 uker i syden, og de gadd ikke bruke kondom. Da er det jo ikke akkurat prevensjonen som svikter!

[blåveis]

For mitt vedkommende var en eneste periode med litt slurv med p- piller nok. Selvsagt er det da min egen skyld' date=' men det er altså veldig lite som skal til.[/quote']

Jeg vil kanskje ikke kalle det å slurve med p-pillene og da velg å samtidig ikke bruke kondom som "lite".. Jeg synes det er "heavy"-greier..!