Flere som har gitt opp?

[Collan]

Jeg glemte jo det viktigste! Erkjennelsen av at jeg høyst sannsynlig aldri kommer til å finne en kjæreste har kommet gradvis. Parallelt har jeg dermed erkjent at jeg sannsynligvis ikke kommer til å få noen barn.

Det er kanskje det å ikke få barn som fortoner seg verst. Jeg ser for meg å bli eldre og ikke ha noen familie, ikke noen oppløftende visjon.

[AnonymBruker]

Jeg blir med i gjengen. Er også velutdannet og ikke avskrekkende, har til og med trent meg opp til å finne tonen med de fleste, men jeg blir ikke en gang sjekket opp på byen. Så nå er jeg på slankern for å se om det kan gjøre meg mer attraktiv. Er ikke overvektig, men når blondt hår, store blå øyne, lange ben og imøtekommende personlighet ikke holder så må jeg finne på noe nytt.

Anonym poster: 1a3d391f0ae000b5f0acddd7cbc74d7b

[Gjest Summers]

Er jo egne sjekkesamfunn for menn på nett, kanskje det finnes noe lignende for kvinner? eventuelt kan det også være greit å få tilbakemeldinger fra venner/bekjente eller dater som ikke gikk bra(man treffer han jo ikke igjen og han er sikkert villig til å hjelpe) og sjekke om man gjør noe veldig galt.

[AnonymBruker]

Er jo egne sjekkesamfunn for menn på nett, kanskje det finnes noe lignende for kvinner? eventuelt kan det også være greit å få tilbakemeldinger fra venner/bekjente eller dater som ikke gikk bra(man treffer han jo ikke igjen og han er sikkert villig til å hjelpe) og sjekke om man gjør noe veldig galt.

Tro meg, veldig mange venner og bekjente har mange råd. Dersom jeg tar initiativ, må jeg ikke være pågående men heller være hard to get. Om jeg er hard to get, må jeg ikke være passiv men heller ta initiativ. Hvis jeg er kresen, må jeg utvide nedslagsfeltet. Om jeg er åpen må jeg bli mer kresen. Er jeg for snill, må jeg bli strengere. Er jeg streng må jeg bli snill osv. Altså, det fungerer bare ikke med tilbakemeldinger fra venner for min del, jeg får ikke noe vettugt ut av det. Folk er forskjellige, og det som fungerer for mine venninner, fungerer ikke for meg.

TS

Anonym poster: df59989abfcade6befdcae311b99c5e0

[AnonymBruker]

Jeg er litt enig med TS her, selv om hun formulerte seg uheldig. Gjennom hele livet har jeg vært slik at det er få folk, både kvinner og menn, som jeg virkelig finner tonen med. På nettdating må man bruke mye tid på å skrive meldinger som kanskje ikke blir besvart, før man kanskje får møte personen, og så merker man at det er null kjemi. Når jeg treffer folk i den virkelige verden ser jeg raskt om vi finner tonen.

Det er mye som tyder på at i hvor stor grad man er innadvendt eller utadvendt er genetisk bestemt. Fra så langt tilbake i barndommen jeg kan huske har jeg satt pris på å ha en del tid for meg selv. Hvis jeg har vært på et større arrangement med mye folk rundt meg hele tiden, er det veldig deilig å komme hjem og bare sette seg ned med en bok. Kjenner meg igjen i dette! Synd at mens vi med et slikt personlihetsmønster sitter hjemme og glor i veggen når vi istedet burde funnet hverandre

Gjennom fritidsinteresser treffer jeg stadig nye kvinner og menn, men det er få jeg finner tonen med, og det har gitt null uttelling på kjærlighetsfronten. Grunnen til at jeg fortsetter er selvsagt at jeg finner det givende i seg selv.

Hvordan er det med deg TS, har du truffet menn som du kunne se for deg et samliv med? Jeg har møtt noen som jeg tror jeg kunne blitt kjæreste med. Felles for de er at de er utadvendte og lette for meg å bli kjent med. De "når" tak i meg, slik de også når mange andre. Ingen de har vært interesserte i meg.

Jeg er litt eldre enn deg, og kan ikke komme på mer enn en håndfull kvinner som jeg virkelig har fått følelser for, og det begynner å bli lenge siden sist nå. Hva slags kvinner var det? Av samme type som deg?

Jeg tror at når man går så lenge uten å ha et forhold blir evnen til å forelske seg avstumpet. Singnerer denne. Og hvis man først faller, faller man hardt. Har du det slik også?

Det gjør noe med selvfølelsen å aldri oppleve noen suksess. Jeg vet rent objektivt at jeg ser bra ut fysisk, jeg vet at jeg er en intelligent person med kunnskaper og meninger om mangt, men jeg har fint liten tro på at jeg kan være en interessant partner for en kvinne. Slik har jeg det også. Jeg er egentlig ganske fornøyd med meg selv; både utseende og intellekt. Bare så synd at den mannlige omverdenen tydeligvis er på utkikk er noe helt annet.

Når man er på vår alder har vel de aller fleste hatt et forhold eller fem, og er ferdige med ungdommens keitete utprøving. Hvis jeg mot alle odds skulle få følelser for ei dame og få bekreftet at de var gjensidige, tror jeg at hun, når den mest intense forelskelsen har gitt seg, fort ville bli lei av min manglende evne til å gjøre "kjæresteting", fordi jeg har null erfaring med det. Slik tenker jeg også. Men lurer nesten på om jeg kan komme unna med mindre erfaring fordi jeg er dame. Kanskje litt verre for menn? Mulig jeg tar feil her.

Jeg synes allikevel jeg har et rikt liv. Mine fritidsinteresser gir meg mye, og jeg bor i verdens rikeste land, det er ganske mange rundt om i verden som gjerne ville vært i min sosioøkonomiske situasjon. Allikevel hender det ikke så sjelden at jeg tenker at jeg gjerne skulle hatt en samlivspartner og et barn eller to.

For en del år siden ville slike som deg og meg giftet seg med en eller annen brukbart passende partner som et fornuftsekteskap, både fordi det var mindre sosialt akseptert å være ugift, men også fordi de færreste klarte seg alene økonomisk.

Jeg skulle gjerne kommet med et godt råd til slutt, men jeg klarer ikke å komme på noe. Sist gang jeg traff ei dame som jeg virkelig fikk følelser for var jeg ennå ikke fylt 30. Jeg husker at jeg etter første kvelden dro hjem (alene riktignok) og tenkte at "endelig ble det min tur", fordi jeg følte at det var gjensidig. Hun hadde nok en viss fascinasjon for meg, men jeg turte aldri å spørre akkurat hva hun følte. Noe av årsaken til at hun likte meg var nok at hennes ekspartner hadde psykopatiske trekk, og hadde brutt henne ganske kraftig ned psykisk. Jeg har alltid vært sjenert, og gjorde sikkert ingen god jobb med å være romantisk overfor henne. Uansett hva grunnen var ble hun sammen med en annen ikke så lenge etterpå. Det var ikke min tur den gangen heller. Trist dette. Har hatt det slik jeg også, med han siste jeg møtte. Jeg også trodde det endelig var min tur men det var det ikke. Syns det er synd at vi må slite slik med noe mange andre får rett i fanget Klem til deg.

TS.

Anonym poster: df59989abfcade6befdcae311b99c5e0

[AnonymBruker]

Jeg glemte jo det viktigste! Erkjennelsen av at jeg høyst sannsynlig aldri kommer til å finne en kjæreste har kommet gradvis. Parallelt har jeg dermed erkjent at jeg sannsynligvis ikke kommer til å få noen barn.

Det er kanskje det å ikke få barn som fortoner seg verst. Jeg ser for meg å bli eldre og ikke ha noen familie, ikke noen oppløftende visjon.

Jeg blir også redd og stressa av å tenke på at jeg blir gammel alene.

Anonym poster: df59989abfcade6befdcae311b99c5e0

[Genesis]

Jeg er 30 år og har gitt opp menn. Igjen. Men denne gangen mener jeg det virkelig.

Heldigvis fikk jeg barn med min første samboer. Langvarig forhold på nesten 7 år. Så jeg vet jeg kan. Men etter han har jeg bare truffet på idioter. Det viste jo forsåvidt min x også seg å være.

Jeg gir av meg selv. Mer enn sunt er sikkert. Og jeg er positiv. Jeg har medfølelse og empati i fleng. Ikke er jeg direkte stygg heller, men jeg har noen kilo for mye. Sikkert der det ligger? Siden man idag skal være pipstilk. Har man 2 kg for mye så er man jo direkte feit. Jepp. Da skal jeg heller være singel.

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser, men takket være svangerskapet kom jeg meg ut av det. Så jeg velger faktisk å veie det jeg veier framfor å gå tilbake til det helvetet spiseforstyrrelser er.

Jeg er sjenert, ja. Jeg har opplevd mye dritt fra folk jeg trodde var venner, og fra folk som absolutt ikke var venner, men klasse"kamerater" og lærere. Det er ikke bare bare å åpne seg opp for nye folk sånn på sekundet. Og mange gidder ikke vente. Er kjemien der så tar det ikke såå lang tid. Men de fleste har visst ikke et par uker på seg. Nei, for de er vel bare ute etter en ting.

Så joda. Menn har jeg gitt opp. Sist jeg la hodet på huggstabben -som jeg hadde lovet meg selv å aldri gjøre igjen, så ble jeg nok en gang såret så til de grader. Både jeg og flere rundt trodde han var interessert. Og med en gang jeg turte å tro på det selv, så var det gjort. Og jeg kasta meg ikke over han og fortalte hva jeg følte, nei. Absolutt ikke.

Men jeg klarer meg, jeg. Jeg og barnet mitt. Vi har det fint. Klart det hadde vært fint med en å dele ting med, men det var visst ikke mitt lodd her i livet.

Venner har dere kanskje skjønt at jeg sliter med også, så jeg er veldig mye alene. Men da vet jeg i det minste hva jeg får....

Anonym poster: 33e0a7806de21ecd719637d9bd8dc1f5

Jeg kjenner mange damer med baade 2 og 50 kilo for mye som har kjaereste! Saa nei, det er ikke der det ligger. Saken er vel heller at du utsondrer en usikkerhet rundt din egen vekt, det kommer hvertfall klart frem gjennom innlegget, og det er overhode ikke attraktivt! Aa kallde normalvektige "pipestilker" er heller ikke greit, eksisterer det en trend for kvinners utseende naa til dags er den absolutt ikke aa vaere tynnest mulig, men trent!

[AnonymBruker]

Klem til deg. Jeg holder meg langt unna sånne uforpliktende greier, jeg. Vet ikke om det er noe godt råd, men. Virker som du klarer deg på egen hånd i allefall

Anonym poster: df59989abfcade6befdcae311b99c5e0

Jo takk Jeg kan jo ikke legge meg ned og dø. Har jo tross alt et barn å ta meg av. Hadde jeg ikke hatt det... ja da hadde nok ting vært verre. Er liksom ikke heeelt alene.

AB #10

Anonym poster: 33e0a7806de21ecd719637d9bd8dc1f5

[AnonymBruker]

Jeg kjenner mange damer med baade 2 og 50 kilo for mye som har kjaereste! Saa nei, det er ikke der det ligger. Saken er vel heller at du utsondrer en usikkerhet rundt din egen vekt, det kommer hvertfall klart frem gjennom innlegget, og det er overhode ikke attraktivt! Aa kallde normalvektige "pipestilker" er heller ikke greit, eksisterer det en trend for kvinners utseende naa til dags er den absolutt ikke aa vaere tynnest mulig, men trent!

Hæ?? Jeg er ikke usikker i forhold til vekta, nei. Absolutt ikke. Ja, jeg kjenner også folk som veier opp mot 50 kg for mye, kanskje mer også, som har kjæreste. Men de mennene som liker sånt er tydeligvis i fåtall. Men så har det jo også litt å si hvordan disse kiloene er fordelt. De jeg kjenner som veier mer enn meg har det jevnt fordelt. Det har ikke jeg. Hos meg er det veldig sentrert på overkroppen. Det ser faktisk litt rart ut. Men jeg bryr meg ikke nevneverdig om det, nei. Jeg er sånn. Ferdig med det. JEG takler det fint, men jeg vet at et par av de jeg har datet ikke har taklet det. Derfor jeg skrev som jeg gjorde.

Anonym poster: 33e0a7806de21ecd719637d9bd8dc1f5

[Genesis]

Hæ?? Jeg er ikke usikker i forhold til vekta, nei. Absolutt ikke. Ja, jeg kjenner også folk som veier opp mot 50 kg for mye, kanskje mer også, som har kjæreste. Men de mennene som liker sånt er tydeligvis i fåtall. Men så har det jo også litt å si hvordan disse kiloene er fordelt. De jeg kjenner som veier mer enn meg har det jevnt fordelt. Det har ikke jeg. Hos meg er det veldig sentrert på overkroppen. Det ser faktisk litt rart ut. Men jeg bryr meg ikke nevneverdig om det, nei. Jeg er sånn. Ferdig med det. JEG takler det fint, men jeg vet at et par av de jeg har datet ikke har taklet det. Derfor jeg skrev som jeg gjorde.

Anonym poster: 33e0a7806de21ecd719637d9bd8dc1f5

Da har du vel datet feil menn da! Maaten du uttalte deg paa fikk det til aa fremstaa som du mente Dét var hovedgrunnen til at ingen var interessert. Og det er helt feil! Det er beviselig mange der ute som ikke bare kunne onske seg, men faktisk foretrekker en dame med litt og ta I! Men de mennene er kanskje ikke interessante for deg, det er vel heller der problemet ligger!

[Sophie-Ann]

Ja, jeg gav opp, og bang! der dukker han opp...veldig rart det der...

[AnonymBruker]

Ja, jeg gav opp, og bang! der dukker han opp...veldig rart det der...

Egentlig ikke så rart. Når man ikke er på aktiv leting men heller bruker tiden på aktiviteter/venner som får en til å føle seg bra, så er det større sjanse for at man fremstår med bedre selvtillit og indre ro, hvilket igjen er en attraktiv egenskap.

Anonym poster: 5fd9366749608d22f4e3b4b17da79c02

[AnonymBruker]

Da har du vel datet feil menn da! Maaten du uttalte deg paa fikk det til aa fremstaa som du mente Dét var hovedgrunnen til at ingen var interessert. Og det er helt feil! Det er beviselig mange der ute som ikke bare kunne onske seg, men faktisk foretrekker en dame med litt og ta I! Men de mennene er kanskje ikke interessante for deg, det er vel heller der problemet ligger!

Hvilken type menn er det da? Her finnes ingen rød tråd blant de mennene jeg har vært borti.

Og jeg er IKKE ute etter sånne modelltyper. Langt derifra. Treningsfreaker er heller ikke min favoritt. Det er kanskje de som liker "feite" damer?

Jeg har datet menn som trener, men ikke for å ha supermuskler og være superdeilig. Menn som ikke bryr seg så hardt om trening. Det har da vært både tynne og litt kraftigere menn. Både mage og måne har vært involvert. Bare nevner det siden måne var diskutert et sted her tidligere.

Ja, altså litt av hvert. Høye, lave. U name it.

Anonym poster: 33e0a7806de21ecd719637d9bd8dc1f5

[Elizia]

Ja, JEG har nå gitt opp å møte noen å dele resten av livet mitt med. Etter 3 stk 6 årige forhold, der det ene ble avsluttet pga han traff en annen/samt avstandsforhold, det andre pga psykisk manipulering og utnytting og det tredje grunnet hans negative omtaler av meg, og to kortvarige forhold etter det hvor han første stjal fra meg og han siste ikke følte nok for meg, har jeg gitt fullstendig opp!! Har sikkert mine ting jeg også som jeg kan og bør jobbe med, alt er ikke den enes skyld bestandig.

Men etter å ha opplevd det ene destruktive forholdet etter det andre, ble jeg sjeleglad da jeg møtte min siste kjæreste som faktisk er en snill og oppegående mann med sunne interesser. Jeg er en oppegående kvinne med bra utdanning, jobb og eget hus. Jobber med utsatte mennesker og har endel selvinnsikt i hvordan jeg oppleves av andre. Men å få i fleisen at jeg nok ikke var den han var på utikk etter, etter et år sammen, var et hardt slag. Og jeg orker ikke involvere meg i flere nå. Heldigvis har jeg barn. Pensjonerer meg fra kjærlighetslivet i en alder av 41....

[Collan]

Ja, jeg gav opp, og bang! der dukker han opp...veldig rart det der...

Jeg ga opp, og poff! Ingenting skjedde.

Selvsagt kan det å gå fra å være innpåsliten til å være avslappet øke sjansene, men jeg tør si at jeg aldri har vært innpåsliten. Jeg har bare innsett at jeg, kombinasjonen av mitt fysiske utseende og væremåte, av kvinner oppfattes som en ålreit bekjent, men ikke som kjærestemateriale.

[bare for å komme kommentarer om å pusse opp utseendet i forkjøpet: Jeg er blant dem som har vært heldig med genene når det gjelder kroppsfasong. Selv om jeg er ganske veltrent ser jeg enda mer trent ut enn jeg er. Det er nok min mer beskjedne væremåte som er hovedårsaken.]

[AnonymBruker]

Jeg ga opp, og poff! Ingenting skjedde.

Selvsagt kan det å gå fra å være innpåsliten til å være avslappet øke sjansene, men jeg tør si at jeg aldri har vært innpåsliten. Jeg har bare innsett at jeg, kombinasjonen av mitt fysiske utseende og væremåte, av kvinner oppfattes som en ålreit bekjent, men ikke som kjærestemateriale.

[bare for å komme kommentarer om å pusse opp utseendet i forkjøpet: Jeg er blant dem som har vært heldig med genene når det gjelder kroppsfasong. Selv om jeg er ganske veltrent ser jeg enda mer trent ut enn jeg er. Det er nok min mer beskjedne væremåte som er hovedårsaken.]

Signerer denne! Jeg ble egentlig misfornøyd med singeltilværelsen for ca 2 år siden, før det var jeg en lykkelig og avslappet dame. Ingen menn bryr seg, enten jeg er på utkikk eller ikke. Jeg tror heller ikke "poff, så var han plutselig der". Skal jeg møte noen må jeg renoveres på innsiden.

TS.

Anonym poster: df59989abfcade6befdcae311b99c5e0

[AnonymBruker]

Jeg er 29 og har aldri hatt en kjæreste. Jeg har lært meg å være mer utadvendt enn jeg var før og kan godt snakke med nye mennesker. Har ordentlig utdannelse og er selvstendig. Utseendet er vel sånn passe, noen synes jeg er søt. Jeg er på ingen måte slank, men gjemmer meg ikke bort av den grunn. En sjelden gang blir jeg sjekket opp, men det blir liksom aldri noe mer. Jeg vet ikke helt hva som er galt med meg, men jeg blir sjelden interessert i de som viser meg interesse. Gnisten kommer liksom ikke.

Jeg tenker ofte at det er på tide å gi opp, men så klarer jeg det ikke helt likevel Akkurat nå har jeg en liten avstandsforelskelse på gang. Det kommer ikke til å bli noe mer enn det, men det er fint å ha en å titte på.

Det plager meg ikke å tenke at jeg sannsynligvis aldri får noen barn, men å aldri få en mann, det er trist å tenke på. (Så det prøver jeg å unngå). Et liv alene trenger ikke å bli så ille, jeg klarer meg jo fint nå

Anonym poster: 17202d9a12ed7333d7585eef19da8187

[Gjest Phoenix]

Jeg må jobbe med meg selv for å få en kjæreste. Jeg må renoveres på innsiden. Det har egentlig ikke så mye med meg som person, men hva som har skjedd med meg når jeg var yngre. Men nå har jeg møtt en som vil ha meg, likevel. Merkelig greier det der! Siste jeg var forelska i visste seg å være asshole deluxe. Jeg var på randen på å gi opp da for da var hjertet mitt knust i flere biter. Jeg er redd for å gi meg helt til ham her for å ende opp med like knust hjertet igjen, men jeg skal prøve det jeg kan, så får det briste og bære. Det beste hadde vært å gi opp, kose meg med mannen min (5åringen), og ta livet som det er.

Jeg blir sjeldent interessert i de som er interessert i meg. Jeg hater å gå på byen for jeg får så dårlig samvittighet av å avvise andre. Jeg gjør ikke så mye ut av meg selv. Jeg er veldig sjenert, så jeg må innrømme at jeg ikke forstår de som sjekker meg opp. Jeg føler heøøee ikke at jeg er noe attraktiv, så ofte spekulerer jeg i at de må ha hatt et veddemål om å sjekke opp den styggeste dama. Som sagt, trenger renovering, vet det.

Nå var det ikke akkurat det som ble spurt om, men ja. Deilig å få luftet det litt.

Endret 6. juni 2013 av Poirot

[Gjest extra]

Jeg opplever det at mange langtidssingle mangler evnen til å gi av seg selv. Dvs. de må selv søke kjærlighet og for å få dette, så er de nødt til å gå inn for det å gi fra seg litt oppmerksomhet også.

Rett etter jeg ble singel for litt over 2 år siden, så var jeg på dealern med ei jente som ødela meg fullstendig! I lang tid etter dette var jeg ikke i stand til å gi av meg selv til noen.. Hverken venner og familie og aller minst til jenter.

Det var først når jeg fant tilbake til dette at jeg plutselig ble veldig interessant på sjekkemarkedet igjen.

Vær blid, hyggelig og imøtekommende mot folk, så hjelper det mye. Ihvertfall hvis det er ekte. Og hvis det ikke er ekte eller du er ute av stand til å gjøre dette, så må du jobbe med å åpne deg opp. Prøv et eller annet som har med omsorg å gjøre. Skaff deg hund, bli med i Røde Kors og hjelp eldre... Et eller annet som får deg til å føle medfølelse og empati. Det er dette folk trenger og det er dette du må gi, dersom du skal inn i et forhold med noen igjen.

Og kommentaren din til Kimhan92 viser vel egentlig veldig godt at empati og medfølelse er det du mangler.

Jeg har lest en del tråder du har skrevet i gir deg tommel opp for optimistiske og velbegrunnede svar

[SmartA]

En annen ting: Jeg vet virkelig ikke hvordan man dater! Da jeg møtte min eksmann, så traff vi i begynnelsen hverandre tilfeldig, så begynte vi å sende sms og avtale en kaffe, en tur, etc, og til slutt så ble vi vel egentlig friends with benefits, og vips så var vi offisielt sammen. Det kaltes jo ikke dating den gangen!

Jeg blir helt alvorlig vettskremt av å lese her på KG om alt styret som tydeligvis er en del av "dating-pakka": Folk som dater flere, prat om å være "eksklusive", når tar man i så fall den praten, kartlegging av dealbreakers, og ikke minst når er det ikke lengre snakk om dating, men et forhold?!?!? Føler meg rett og slett helt blank på dette. Jeg skjønner det ikke.

Fatter ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette, jeg. Nå høres jeg sikkert dum ut, men det er sånn jeg føler det. Så jævla komplisert, da. Jeg var ikke forberedt på dette. Jeg var gift, hadde det trygt og greit (trodde jeg), og så ... KABOOOM. Dette er som å ramle overbord midtfjords uten flytevest.